Da jeg i går leste kronikken «Rikshospitalet har all makt over oss transpersoner» i Aftenposten, kjente jeg at luften bare sank ut av meg. Selv om jeg bare har vært til én utredning hos Riksen så langt, så kjente jeg meg veldig igjen i forfatterens beskrivelse av hvor lite imøtekommende de er ved den lille avdelingen som har monopol på kjønnskorrigerende behandling i Norge. For det er virkelig noe av det verste jeg har vært med på.

Plutselig hørte jeg min egen stemme sukke høyt. Dette helvetet orker jeg ikke nå. Jeg klarer det bare ikke.

Hverdagen min ble jo brått snudd på hodet da jeg ble arbeidsledig før jul. Siden har jeg trødd hjemme uten inntekt fordi alt jo koster penger, mens pengene jeg har spart over flere år nå gradvis forsvinner i løpet av bare noen måneder. Å bare være alene i leiligheten hver dag gjør noe med psyken, og det hjelper jo heller ikke at den økonomiske tryggheten bare forsvinner ut vinduet.

En ting er da at jeg ikke lenger vil kunne ta meg råd til å reise til Oslo hver tredje måned for utredning, selv om jeg får dekket selve reisen gjennom pasientreiser. Men jeg må jo betale en egenandel og sørge for å få i meg mat i løpet av turen også, og det passer dårlig på et budsjett som allerede går betraktelig i minus.

Noe annet er om jeg er sterk nok psykisk til å reise den lange veien for å bestå «auditionen» til disse fiendtlig innstilte folkene som innehar holdninger om at du ikke kan være jente dersom du lekte med Lego som liten. Jeg vet rett og slett ikke om jeg har krefter igjen.

Men hva er alternativet?

Det er det som er det triste. Det finnes ikke noe alternativ. Ikke med mindre jeg er villig til å utbetale et femtedels sentralafrikansk statsbudsjett til en klinikk i utlandet. Men uten inntekt er ikke dette noe reelt alternativ, samme hvor stor samarbeidsvilje jeg måtte ha.

Det siste alternativet derimot, vil jeg helst ikke tenke på…