Jeg skulle ønske jeg var jente. Selv om det visstnok er et sant helvete å være kvinne, og det mannsdominerte samfunnet går aktivt inn for å undertrykke kvinnen og har som agenda å degradere henne til et undermenneskelig nivå. Der nede med neanderthalere, romfolk og telefonselgere, skal vi tro de mest høyrøstede feministene i likestillingsdebatten. De der som ser ut som menn og kaller kvinner som velger familie fremfor karriere for hjernevaskede. Kvinner opplever nemlig et forventningspress uten like til hvordan man skal se ut, oppføre seg og hvilke egenskaper man skal besitte, og alt dette på grunn av det forferdelige mannsamfunnet.

Som om jeg ikke møter forventninger hver eneste dag fordi samfunnet ser meg som mann. Forventninger jeg ofte ikke klarer å fylle fordi jeg ikke ser meg selv som mann.


Jeg jobber i en butikk midt i tjukkeste Trondheim sentrum, i en bransje hvor det er flest kvinnelige medarbeidere. Min butikk er ikke noe unntak, jeg har nesten bare kvinnelige kolleger. Det i seg selv ser jeg ingen utfordringer med, jeg er jo jente selv, selv om jeg kun lever som jente i hemmelighet og det bare er en av mine kolleger i butikken som kjenner denne hemmeligheten. Men jeg trives i et slikt jobbmiljø og med de arbeidsoppgavene jeg dermed har i denne butikken. Det vil si, helt til hyllene skal monteres om eller det kommer et nytt stativ som skal skrus og settes sammen. Da er kollegene mine raske til å rope navnet mitt.

«Vi trenger en mann» ropes det. Det er det godt mulig at de faktisk gjør også. Så med min vanlige, lett ironiske tone, responderer jeg som oftest med formuleringer som «Jeg skal si i fra hvis jeg ser en» eller «hvorfor roper dere på meg da?». Uten at det hjelper meg nevneverdig, for i neste øyeblikk står jeg der med både skrujern, tang og en arbeidstegning fra produsenten av konstruksjonen, omtrent like kryptisk og forståelig som et polsk traktormagasin, og den er mer behjelpelig med å finne svaret på hvem som egentlig skrev Shakespeare, enn den er med å få satt sammen stativet.

På dette stadiet i arbeidet vil nok selv mine nærmeste venninner, som til vanlig sier at de ikke lenger var i tvil om at jeg er jente da de fikk se meg i en av kjolene mine, muligens gå tilbake på sine uttalelser, der jeg sitter på knærne, med fingrene fulle av olje fra metallkonstruksjonen, diverse skruer, muttere og unbrakonøkler, og forgifter mine omgivelser med et språkbruk en alkoholpåvirket sjømann verdig. Det er ikke rart enkelte kolleger føler nærvær av onde ånder i bygningen etter stengetid.

Likevel får jeg med nød og neppe satt sammen stativet, uten at det ser ut som et fuglereir. Etter at en av mine kvinnelige kolleger har måttet komme til unnsetning, og rotet like mye som meg, og vi blir enige om at dette hadde de klart å sette sammen like dårlig på egenhånd. Like fullt hører jeg navnet mitt neste gang et stativ skal settes sammen, eller det samme stativet skal skrus fra hverandre igjen og settes i kjelleren i påvente av neste sesong.


Men apropos mine nærmeste venninner, som jeg nevnte for et par avsnitt siden. En av dem fikk den geniale ideen om å be meg om hjelp med å bære en defekt vaskemaskin ned fra leiligheten hennes i andre etasje for noen år siden. Jeg advarte henne om at min fysiske styrke er så godt som ikke-eksisterende og ble sist observert i 2007, men spurte like fullt pent om jeg ikke kunne komme. Så jeg kom. Hun løftet på den ene siden, jeg på den andre, og hun så på meg og sa «du er virkelig så svak?».

Takk for den.

En kompis og en annen venninne av henne kom etter hvert over for å hjelpe til med å få det sementfylte treskeverket ned de bratte trappene fra den gamle arbeiderboligen på Møllenberg. Men kompisen hennes henvendte seg med en gang til meg for å legge strategi for løftingen. De to damene fikk lov til å stå å se på. På grunn av mitt mandige ytre gikk det som vanlig automatikk i at min styrke ligger i det fysiske og det tekniske. Men vi fikk omsider vaskemaskinen ut på gaten og opp på hengeren og kjørt den vekk.

Ja, jenter. Det er mye lettere å være mann.

Men selv om det følger med utfordringer uansett, så er disse forventningene i forhold til kjønn i begge tilfellene et resultat av det gamle mannsdominerte samfunnet. I det lange løp er ingen tjent med disse forestillingene om at det ene kjønnet er automatisk bedre enn det andre til utvalgte oppgaver. Men som vanlig så blir det litt på siden av det jeg føler er min kamp.

Jeg ønsker jo å være jente.