Så, jeg fikk innkallelsen til utredning for kjønnskorrigerende behandling. Sammen med en telefonkatalog av et spørreskjema som jeg må fylle ut og ta med meg. Jeg er livredd. Selv om jeg vet at dette er en ganske omfattende prosess, og det er langt fra så enkelt som å gå opp til disken og bestille en kjønnsoperasjon med liten pommes frites. Selv om jeg vet at det kan ta flere år med utredninger før de er villige til å snitte i meg, så er jeg helt fra meg av nerver. Ikke så rart egentlig.

Det er jo et digert skritt som skal tas. Mitt! Bokstavelig talt.

Men på veien hit har jeg jo allerede vunnet over mange hindre for kunne å gli inn i mengden som en av jentene. Stadig får jeg ros for hvor flink jeg er til å kle meg og bruke det for å se mer naturlig feminin ut. Vel, jeg har jo måttet fylle årene jeg har tilbragt i skapet med noe. Noen utbryter også sin beundring og påpeker hvor tøff jeg er som tør å kle meg slik og slenger på hvor stilig de synes miniskjørtet mitt er. Det viser jo at jeg har baller.

Likevel er jeg altså livredd, og da særlig for det som skal bort. Da tenker jeg ikke nødvendigvis på den ekstra bagasjen jeg har mellom bena, for det blir jeg nok fort vant med. Jeg er mer bekymret for den delen hvor de fjerner en tredjedel av hjernen min og kutter lønna mi med 28%. Det kommer til å bli en omstilling.

Men det verste blir nok likevel å begynne på hormoner. Det innebærer jo å måtte gå gjennom puberteten en gang til, og jeg synes det var ille nok første gang, men hvordan vil det egentlig fortone seg å bli som en tenåringsjente nå som jeg har nådd den alderen jeg har? Jeg kan ikke tenke meg en verre skjebne enn å våkne en morgen og plutselig ikke få nok av Justin Bieber.

Alt dette er likevel langt opp og langt frem. Det jeg i første omgang er innkalt til er en utredning. Den første av mange for å kartlegge om det virkelig er til det beste for meg å gå gjennom denne prosessen. Det koster kanskje staten mer om det gjøres på denne måten fremfor en drop-in for full overhaling og service på dagen, men det går kanskje litt opp i opp med tanke på alle de potensielle ødelagte dørene med pasientformede hull i de hadde måttet erstatte. Jeg vet ikke.

Så jeg får bare møte opp som avtalt i slutten av november, med katalogen under armen, ferdig utfylt med svar på både om jeg noen gang var frekk med foreldrene mine i oppveksten og om jeg vasker hendene før middag. Det vil nok gå bra, helt sikkert. Det er jo bare snakk om en utredningstime.

Og skulle jeg lage et Emilie-formet hull i døra deres, er jeg nok lite egnet for det som kommer etterpå uansett.