Som transkjønnet ønsker jeg ikke bare å leve som jente, men også at omgivelsene skal oppfatte meg som en. På vei hjem fra byen i natt fikk jeg en ubehagelig påminnelse om hva det egentlig innebærer.

Det hadde vært en veldig hyggelig kveld på Tulla Fischer med det skeive miljøet i Trondheim, og jeg føler meg veldig fin og selvsikker der jeg går hjemover etter å ha fått masse komplimenter for den nye kjolen min denne kvelden. Plutselig stopper det en ung mann på sykkel ved siden av meg og på gebrokkent norsk spør han om jeg kan hjelpe ham. Samvittighetsfull som jeg er, er jeg programmert til å lytte når noen ber om hjelp, og stopper derfor opp og tar ham i hånden som han rekker ut for å hilse. Tror jeg.

For i det håndflatene våre møtes, drar han meg til seg og kysser meg på kinnet. Fy faen, deg ønsker jeg ikke å hjelpe, tenker jeg før jeg bare rister på hodet med et avvisende «nei», og går videre.

Men mannen på sykkelen følger etter.

Han sier han ønsker at jeg skal følge ham hjem. Han spør meg hvor jeg bor og hva jeg heter. Flere ganger. Hver gang svarer jeg kort og avvisende på en bestemt måte, uten å se på ham, at det vil jeg ikke svare på. Jeg bare fortsetter å gå, men har satt opp farten litt.

Etter å ha fulgt etter meg og gjentatt spørsmålene om og om igjen over fem minutter, spør han om jeg virkelig ønsker å gå alene. «Ja takk» sier jeg kjapt, fortsatt uten å se på ham. Han sukker oppgitt og sier javel, før han spør om han får kysse meg igjen. «Nei takk» sier jeg med samme tone, før han tydelig gir opp og sykler videre, og jeg ser ikke mer til ham.

Dette med uønsket oppmerksomhet i de sene nattetimer i helgen er ikke noen ny opplevelse for meg. Som gutt har jeg flere ganger opplevd at venninnegjenger på 40-50+, godt påvirket av rødvinen, har sett seg ut meg som et yndig offer for beføling på både utesteder og på nattbussen, sannsynligvis fordi jeg til gutt å være er litt liten av vekst med mine 1.70 og har litt androgyne trekk i ansiktet. Men dette med å få slike tilnærmelser på åpen gate og deretter bli forfulgt har jeg ikke opplevd før. Og mens damene har brukt å være i grupper som trekker opp hverandre, var denne mannen alene.

Men selv om jeg helst kunne vært foruten denne opplevelsen, opplevde jeg det som mer plagsomt enn skremmende, og selv om jeg er usikker på om det var på grunn av det selvsikre og avvisende kroppspråket mitt eller at det var en del folk i nærheten, så klarte jeg til slutt å få ham til å forsvinne og la meg være i fred.

Og i det minste fikk jeg bekreftet at selv om jeg er født som gutt, kan jeg fint passere som jente.