Lørdag 5. april var en spesiell dag. Da var det nemlig et år siden kjæresten min og jeg møttes på vår første date, etter å ha kun snakket med hverandre på nettet i noen uker i forkant. Som jeg beskrev i et blogginnlegg noen dager etter daten, så var den egentlig ganske tradisjonell. Vi møttes på et spisested hvor vi pratet sammen over et måltid, og etterpå vandret vi ned til Marinen, altså parken nedenfor Nidarosdomen ved Nidelvas bredd, for dem som ikke er så kjente i Trondheim. Noen uker senere var vi et par og nå har vi altså holdt sammen i snart et år. Klart dette måtte markeres.

Så da jeg på lørdag prøvde på de nye parykkene mine og kjente selvtilliten komme tilbake ved det synet som møtte meg i speilet, kjente jeg at jeg nå trengte å utfordre meg selv igjen. Det var tross alt over tre måneder siden sist jeg hadde gått ut som jente, og jeg kjente at dette var kvelden for å gjøre det igjen. Og ferden kunne selvsagt ikke gå til noe annet sted enn Marinen.

Så da var det bare å kaste på seg trenchcoat og støvletter, og henge speilrefleksen over skulderen. Skulle jeg utfordre meg selv måtte jeg jo ta med meg kameraet så jeg fikk dokumentert ovenfor deg som leser dette at jeg ikke bare finner på det jeg skriver. Jeg puttet også den etter hvert så velkjente masken min ned i veska og tok med meg kjæresten min i retning Trondheim sentrum og Marinen.

På vei inn til sentrum merket vi at det begynte å bli mørkt. Vi tenkte å gå på likevel, selv om de karakteristiske husene på andre siden av elva ikke ville være synlige i bakgrunnen i dette mørket. Men en av parkbenkene kunne da fungere som et like godt motiv det. Derfor fortsatte vi vår ferd mot katedralen og parken nedenfor. Men da vi var innenfor portene merket vi begge at dette var ikke et sted vi ville være.

Det var helt mørkt der, ikke et eneste lys innenfor portene var tent. Oppe ved lekeplassen i ene enden så vi at noen hadde tatt seg inn i parkanlegget med bil, og det hørtes ut som de hadde en liten fest der. På stemmene deres virket det også som at dette var unge gutter i slutten av tenårene/begynnelsen av 20-årene, noe påvirket av alkohol. De begynte å rope etter oss og ville ha kontakt, og ropene deres ble mer og mer aggressive for hvert rop vi ignorerte. Heldigvis kom de ikke etter oss, da vi fortsatte vår ferd bort fra dem mot den andre enden av parken. Da vi i nærheten av den andre porten registrerte to skikkelser som virket mer påvirket av helt andre stoffer enn alkohol, kjente vi at vi hadde ikke lyst til å stoppe ved benkene for å ta bilder. Vi ville bare ut av parken. Så det ble så vi gikk rett gjennom, fra den ene porten til den andre.

Dermed hadde vi forlatt Marinen, og jeg hadde ikke et eneste bildebevis på at jeg hadde klart å utfordre meg selv denne kvelden. Så da tenkte vi, hva ligger i nærheten av godt opplyste landemerker hvor det kan tenkes at vi får tatt noen bilder i fred?

Svaret ble sideinngangen på Prinsen kinosenter. Så dit gikk vi og jeg stilte meg opp der og tok på masken min slik at kjæresten min fikk tatt noen raske bilder, bare for dokumentasjonens skyld.


Picture, so it actually DID happen! Selv om bildekombosisjonen er veldig preget av hastverk…

Etter at dette bildet ble tatt i full fart, og vi fikk pakket ned både masken og kameraet, følte vi begge for å sette kursen hjemover igjen. Det virker kanskje ikke som lange turen, men dette er faktisk det lengste distansen jeg har lagt bak meg til fots i Trondheim som jente. Og hadde det ikke vært for den fornyede selvtilliten jeg fikk med den nye parykken min, så hadde jeg aldri utfordret meg selv denne kvelden. Og faktisk, nå jeg ser enda mer frem til Londonturen om to uker, når kjæresten min og jeg skal feire at vi har vært sammen i et år.

Utrolig hva en ny frisyre kan gjøre med humøret – og selvtilliten.

#transkjønnet #transkjønnethet #lhbt #mote #hår #hair #parykk #utfordring