Dette skulle bli et lystbetont innlegg. Et innlegg hvor jeg stolt skulle vise verden mitt siste tilskudd til garderoben, med en overskrift i retning av «dagens innkjøp», noe som ville føre til et lite byks oppover for grafen i besøkstatistikken og et kommentarfelt fullt av «Så fine innkjøp! Kommentere bloggen min? <3»

Men det ble det ikke.

I stedet ble det en slags ufrivillig oppfølger til et tidligere innlegg, nemlig «Utfordringer #4: Å prøve klær i prøverom«. I utgangspunktet ikke meg i mot, for det mener jeg er et av de beste innleggene jeg har skrevet i denne bloggen. Det har ikke blitt noe mindre utfordrende heller, siden jeg skrev det, å spasere mot prøverommene med jenteplagg hengende over armen, med et fysisk utseende som en gutt. Selv om jeg fortsatt føler meg og ser på meg selv som en jente, så er det ikke det de andre i butikken ser. De ser en gutt på vei mot prøverommet med jenteklær i favnen. Det er fortsatt en utfordring på linje med en polekspedisjon. Men når jeg der skriver at det som til slutt får meg til å oppsøke prøverommet, er tanken på at hvis jeg tar med plagget hjem uten å prøve, så finner jeg kanskje ut at plagget ikke passer når jeg kommer hjem. Eller at det passer, men det får meg til å se ut som en meisebolle. Og hva da? Jo, jeg må tilbake til butikken for å bytte plagget. (Lydeffekt: tordendrønn).

Det startet med at jeg tilfeldigvis la merke til et stativ utenfor H&M på Mercur kjøpesenter i Trondheim merket med 50 kroner. Det fortsatte med at jeg oppdaget at det på dette stativet hang en lang rød strikket genser, på dette stativet, og som jeg i tillegg synes så stilig ut på avstand. Det måtte litt oppsyking og et par runder med Joe Esposito i hodet til for å klare å nærme meg det og se på plagget, og om det fantes i min størrelse, vel vitende om at jeg nå var det ikke bare bare å gjemme seg unna. Fra min nåværende plassering kunne så godt som alle på kjøpesenteret se meg og at jeg så gjennom et stativ med jenteklær.


Arkivfoto fra Mercur kjøpesenter i Trondheim. Stativet jeg snakker om i dette innlegget står i det jeg skriver dette innlegget omtrent der jenta i dette bildet står, like under H&M-logoen. Selv fra min plassering i fjerde etasje, hvor jeg i sin tid tok dette bildet i fra, kunne jeg sett meg selv undersøke stativet med jenteklær. Om jeg hadde hatt en ut av kroppen-opplevelse da.

Det tok ikke mange sekundene før jeg fant det jeg så etter, nemlig et eksemplar av denne genseren i min størrelse. Da var det bare å effektivt flytte seg ut av risikosonen og synsfeltet til mitt imaginære andre selv med kamereaet lenger opp i etasjene. Jeg forflyttet meg inn i butikken, og rett mot kassene. Denne gangen var det nemlig ikke anledning til å prøve noe, da H&M på gateplan hos Mercur kun har sminke og accessories, så det finnes ikke prøverom der inne. Da må man opp to rulletrapper, gjennom kjøpeseneret, til tredje etasje hvor H&Ms dame- og divided girl-avdeling er, og det hadde neppe sett smart ut. Så da ble genseren uprøvd frem til jeg kom hjem.

Og det skulle jeg også gjøre da jeg kom hjem. Jeg gikk inn på badet og låste døren for meg. Klar for å prøve på meg mitt nyeste tilskudd til garderoben. Men da jeg pakket den ut av posen oppdaget jeg noe hengende på bak i nakken på plagget.

Se, det forklarer den høyfrekvente øresusen som dukket opp i det jeg forlot butikken…

Jeg påstår selv at jeg ikke vet en dritt om mote, men jeg klarer likevel ikke å se for meg at dette var et utbredt innslag i fjorårets høstkolleksjon, og jeg har virkelig ikke noe ønske om å prøve meg som trendsetter heller. Jeg kunne vel gjort som de ungjentene som sniker med seg plagg fordi de ikke har råd til å skaffe klær på noen annen måte, selv om de tilhører en generasjon med mer penger mellom fingrene enn noen annen i Norgeshistorien, og klippet rundt den og dermed fått et lite hull i nakken på genseren min. Men så kul er jeg ikke.

Så da må jeg psyke meg opp til å returnere til butikken. Å kjøpe jenteklær er vanskelig nok, men det går alltids an å skrike ut «detteerengavepakkerduinn?!!!», uintensjonelt et par oktaver ovenfor ditt vanlige stemmeleie, om angsten og paranoiaen kommer snikende. Men det er det en stund siden jeg har gjort. Jeg har kommet til det punktet at jeg tenker at de ansatte i butikken automatisk tenker det, i og med at de ofte spør selv om de skal pakke inn. Like greit, for innøvde replikker som er konstruerte for å fjerne eventuell mistanke om at jeg handler jenteklær til meg selv, ender gjerne med å fremstå som akkurat det. Innøvde og konstruerte, og om det ikke var mistanke der fra før, så vil den nå blusse opp nå.

Men å komme tilbake med et jenteplagg for å bytte det eller klage, den er litt verre. Her blir det vanskeligere å bruke argumentet «gave», da jeg innbiller meg at det er mer vanlig at mottakeren av gaven kommer og bytter eller reklamerer. Og om jeg kan bare legge et plagg på disken og betale når jeg er der for å kjøpe, og la være å snakke for å unngå innøvde og konstruerte setninger som underbygger mistanken for at dette er plagg jeg har kjøpt til meg selv, så er jeg i dette tilfellet nødt til å åpne munnen og legge frem problemet. Og sannsynligvis en oppdiktet historie om at jeg oppdaget denne i det jeg skulle pakke den inn hjemme. Særlig. Jeg kunne aldri ha blitt politiker.

I yngre år hadde jeg kanskje blitt så grepet av angsten her at jeg hadde tenkt «det var i det minste bare 50 kroner» og kastet plagget bakerst i skapet, på et sted mamma ikke fant det. Men jeg vil faktisk ha det, og jeg vil bruke det. Den fremstår nå for meg som et velkomment innslag i mitt forsøk på å bygge opp en garderobe med hverdagslige, men likevel feminine plagg, noe som er sårt trengt i et skap fullt av så fine kjoler at det egentlig burde vært en bursdagsfeiring ukentlig slik at jeg fikk brukt dem. Så jeg skal nok klare å psyke meg opp til å gjennomføre denne oppgaven.

Så kan jo du som leser stå på sidelinjen og si at hun som står bak disken på H&M har da ingenting med om du går i den selv eller ikke, og det er jeg jo egentlig helt enig i. Men tenker du det samme om apotekeren når du er der for å spørre etter fotsoppmiddel?

PS! Dette innlegget ble skrevet for noen dager siden, men jeg ville ikke poste det før jeg hadde vært tilbake på H&M med genseren i tilfelle noen av de som jobber der leser denne bloggen, og dermed «ventet» på meg. Men det gikk bra. Jeg fikk et smil og en beklagelse fra den hyggelige damen på H&M, så nå kan jeg endelig ny lang strikkegenser, som kan brukes som kjole til og med. Jeg kommer helt sikkert til å vise den frem i et senere innlegg. Et sånt lystbetont innlegg med overskrift i retning av «dagens outfit» og kommentarfelt fullt av «Så fin outfit! Kommentere tilbake? <3»

Tidligere utfordringer:
#1: Skjeggvekst
#2: Å høres ut som en jente
#3: «Dagens Outfit»
#4: Å prøve klær i prøverom
#5: Tanken på å bli gjenkjent fra bloggen
#6: Å stå frem for kompiser
#7: Kjole vs. dress