Julaften er historie, og det kan vi trygt si om første og andre juledag også. Nå er dagene med pliktbesøk over, og resten av romjulen gjenstår med sine late dager, gitt at man ikke jobber i butikk og derfor må på jobb for å tekkes alle de som ikke ble helt fornøyde med det de fikk i gave. Men det er ikke det dette innlegget skal handle om. Selv om det handler om et ønske om å kunne bytte.

For i denne høytiden er bekledning veldig viktig. Jeg ser det jo i andre blogger. Før jul var det veldig mange som blogget om det vanskelige valget av kjole til jul, supplert med en hel filmrull av alternativer, og noen ord om hvor vanskelig det var å velge ut den riktige, sånn at man også har et fint outfitbilde å dele med verden på julaften.


Jeg er i det litt tankefulle hjørnet her, i løpet av de få minuttene jeg fikk ha på meg kjole på julaften, når ingen så meg…

For meg var ikke valget av antrekk vanskelig i det hele tatt. Det ble på mange måter bestemt for meg, for mange år siden, den dagen jeg krøp ut mellom bena på moren min og det tilstedeværende helsepersonellet kunne registrere at jeg hadde tissen på utsiden. Samme dag bestemte samfunnet at jeg på julaften 2012 skulle ha dress. Den samme dressen som det ble bestemt at jeg skulle ha forrige jul, i en konfirmasjon i mai og en begravelse senere på høsten. Kanskje jeg våger meg på å bruke forskjellig skjorte og slips til, men antrekket er på en måte hugget i stein. Når man ser det sånn så er det jo ganske praktisk å til enhver tid ha det klart hva man skal ha på seg, og ikke bruke alskens tid på å finne et nytt antrekk hver gang.

Men det er bare et problem. Jeg hater å gå i dress.

Dermed blir slike familieselskaper en stor utfordring for meg. Der dukker jeg opp, i et antrekk jeg ikke føler meg komfortabel med, og registrerer hva familiens kvinnelige representanter kommer antrukket i. Jeg ser på kjolene deres og registrerer nå også følelsen av misunnelse. Jeg har flere kjoler hjemme i skapet mitt som jeg aldri får brukt, fordi jeg har blitt tildelt guttekropp. At jeg føler meg som en jente er irrelevant. Det er bare sånn da at gutter har dress og jenter kjoler, og det er lite å gjøre med dette.

Denne erkjennelsen faller sammen raskere enn korthuset til en parkinsonspasient, i det øyeblikket en av mine tanter kommer smilende inn døren kledd i en såkalt buksedrakt. Feminint snitt, ok, men det er like fullt en dress. Ingen sier noe på det. Jeg prøver å ikke tenke på hvor mange slektninger jeg hadde gitt prikking i venstrehånden hvis jeg hadde møtt i kjole, og spør meg selv i stedet hvorfor jeg ikke har den samme valgfriheten.

Men jeg kommer meg gjennom middagen og gaveutdelingen. Julaften er over. Nå gjenstår to familiemiddager til, de neste to dagene. I den samme dressen…

…men når familiebesøkene er unnagjort, så er i det minste slaskeantrekket t-skjorte og joggebukse som unisex å definere.

Tidligere utfordringer:
#1: Skjeggvekst
#2: Å høres ut som en jente
#3: «Dagens Outfit»
#4: Å prøve klær i prøverom
#5: Tanken på å bli gjenkjent fra bloggen
#6: Å stå frem for kompiser