Ok ok, så tok jeg feil, da jeg i et innlegg i februar sa at Oslo neppe ble den første byen i Norge hvor jeg prøvde meg som jente. Men med to avlyste forsøk hjemme i Trondheim i etterkant av dette innlegget, måtte det skje noe snart. Nå bød anledningen seg når kjæresten og jeg for en uke siden dro på ferie til Norges hovedstad. Mesteparten av tiden var vi bare turister, og jeg gikk da rundt kledd i det samfunnet forventer av meg, men en av kveldene vi var der var vi invitert på venninnekveld hos en av mine beste venninner, Maja, som tidligere har skrevet gjesteinnlegg i denne bloggen. Det var bare å gripe muligheten til å dytte litt på grensene og komfortsonen.

Slik så jeg altså ut da jeg var ute og gikk på tirsdag i Oslo sentrum, minus masken da, som jeg tok på kun for å ta dette bildet. Svak billedkvalitet, men dårlig opplyst hotellrom og mobilkamera er en uheldig kombinasjon. For speilrefleksen min ble gjenglemt hjemme…

Avtalen var slik den alltid er når jeg er invitert til venninnekveld et sted, nemlig at jeg ankommer med en pose eller bag over skulderen og sniker meg inn på badet i noen minutter for å skifte, før jeg slutter meg til de andre. Men allerede i løpet av dagene før kjæresten min og jeg reiste sørover, begynte jeg å leke med tanken på å pynte meg før jeg dro for en gangs skyld. Jeg skulle jo ha med meg kjæresten min på turen, så hun kom til å være der og holde meg oppe hele tiden, pluss at hun jo kom til å være ferdigpyntet før vi dro.

Men jeg sa ingenting til Maja. Både fordi jeg har for uvane å ombestemme meg i siste sekund, når min gamle fiende angsten titter innom, og fordi jeg hadde lyst til å overraske henne ved å møte henne kledd som jente. Det ble derfor sånn at jeg et par timer før vi skulle dra bare tok på meg kjolen inne på hotellrommet, sammen med skoene for å se om det føltes «riktig» for meg å gjøre det, eller om jeg kollapset av frykt bare ved tanken. Jeg kan avsløre at det ble en blandet følelse og at angsten ikke klarte å holde seg helt borte, så vi ble dessverre veldig forsinket til jentekvelden. Men heldigvis føltes det mest riktig, og etter å ha gått noen meter over brostein i sentrumsgatene fra hotellet, sto jeg i kjole og høye hæler og sukket tungt før vi entret t-banen ved Nationaltheateret.

Foto: Kjetil Lenes/Wikipedia Commons

Jeg satt stille hele veien og klemte hånda til kjæresten min, livredd for dømmende blikk og kommentarer fra de andre passasjerene. Selv om jeg har tatt t-bane før kledd som jente, så var dette i London, en metropol i et helt annet land. Nå var jeg på en måte «hjemme» selv om vi befant oss 50 mil sør for hjembyen vår, og det gjorde det hele mer skremmende. Nervøsiteten og den heftige sommervarmen vi ble utsatt for under hele Oslooppholdet, kombinert med at jeg hadde gjemt det tykke håret mitt under en parykk som der og da føltes som en pelslue, hjalp heller ikke, og jeg kjente svetten renne nedover pannen. Det var generelt en ganske ubehagelig opplevelse.

Da var det dessto bedre å kunne gå av banen på en av plattformene på østsiden av byen og kunne konstantere at ingen hadde gjort noe av det jeg hadde fryktet på turen. Da jeg noen minutter senere kunne møte de store øynene til Maja, som øyeblikkelig kastet seg rundt meg for å gi en klem og fortelle meg hvor fin jeg var, klarte jeg å slappe av igjen. Men noe av det første jeg gjorde da vi kom inn i leiligheten var å gå inn på badet og tørke av svetten så best jeg kunne.

Etter dette var det bare kos med Maja, romkameraten hennes, og to andre venninner av henne, med god mat, film og skitprat. Det var en veldig fin kveld, og jeg var langt mer avslappet da vi tok t-banen tilbake til Nationaltheateret da klokken begynte å nærme seg nattestid. Likevel skjedde det noe da vi gikk fra Nationaltheateret til hotellet som jeg ønsker å snakke om. Men dette tar jeg i et senere innlegg.

Her og nå ønsker jeg bare å klappe meg selv på skulderen og kunne konstatere fakta: jeg har vært ute i Oslos gater som jente, og det gikk faktisk bra. Jeg tviler riktignok på at jeg hadde klart det uten kjæresten min som gikk sammen med meg hele veien og som selv var nervøs, men måtte være sterk for oss begge og gjorde en kjempejobb der. Men likevel: jeg gjorde det. Og det gikk jo bra.

Så da spør jeg som jeg alltid gjør når jeg har tøyet grensene mine.

Hvor går veien herifra?