Fredag kveld. Det er mørkt og regntungt når kjæresten min og jeg beveger oss bortover Brattørgata i Trondheim, og jeg må med jevne mellomrom holde kjolen min nede så ikke den kalde vinden tar tak i den. Jeg har vært nervøs helt siden vi gikk fra leiligheten til kjæresten min, og har knapt sagt et ord før vi nå når målet vårt, Café 3B, hvor Landsforeningen for Lesbiske og Homofile i Trondheim holder jentepub den siste fredagen hver måned. Men nå blir jeg nødt til å åpne munnen.


For i det vi skal til å gå ned trappa til kjellerlokalet hvor utestedet ligger, blir vi stoppet av en dørvakt som ber om legitimasjon. Jeg ser opp på ham og sier med min bassfylte stemme at det er ok, men at det er ikke sikkert at han kjenner meg igjen på bildet, og gir ham et bankkort med et bilde fra jeg var 19 og den daværende kjæresten min hadde insistert på at jeg skulle legge an skjegg på haka. En av jentene som står utenfor og røyker ser på meg og deretter på dørvakten mens hun ler litt. Dørvakten skyter øyenbrynene langt opp i hårfestet, men sier at så lenge tallene stemmer, gjør det ikke noe. Vi blir sluppet inn, og jeg erkjenner at det er en historisk kveld.

Jeg er kledd som den jenta jeg ønsker å være, i full offentlighet. Og jeg har til og med gått i sentrumsgatene som jente! Hjemme i Trondheim!


Antrekket mitt denne fredagskvelden.

Dette å kunne gå ut som jente i full offentlighet er jo noe jeg har drømt om lenge, men som alt annet må det tas gradvis, og jeg har for lengst sett for meg LLHs jentepub i Trondheim som en utmerket arena å begynne på, siden jeg ikke tør å kaste meg ut av det berømte skapet, og gå på Rema som jente med en gang. Men også dette har vært vanskelig å gjennomføre og jeg har prøvd tre ganger tidligere uten hell.

Men denne gangen er det bare to dager siden vi kom hjem fra London, hvor jeg klarte å venne meg til å gå i kjole ute blant folk som den største selvfølge, akkurat som en hvilken som helst jente. Dermed er overgangen mindre og det blir lettere å glemme at for veldig mange er jeg en gutt i jenteklær, selv om jeg ser på meg selv som en jente.

Stempelet som jeg får på håndbaken som synlig bevis på at jeg har betalt inngangspengene, blir også et synlig bevis på at jeg er inne på jentepuben. På et område som for kvelden bare er åpent for jenter og damer, og jeg har kjæresten min ved siden av meg, også hun med et stempel på håndbaken. Hun hvisker i øret mitt hvor stolt hun er av meg.

Jeg har klart å nå målet om å gå ut i min hjemby Trondheim som den jenta jeg ønsker å være. Men denne gangen spør jeg ikke «hva nå?». For jeg vet hva det neste blir…