Denne sommeren hadde en av mine beste kompiser og jeg bestemt at vi skulle ta Nordlandsbanen sammen, som en slags reprise fra da vi tok Sørlandsbanen sammen for to år siden. For min del betød det et gjensyn med Nordlandsbanens endestasjon, Bodø. Vi hadde knapt kommet oss av toget før hjernen begynte å leke assosiasjonsleken, da synet av gatene jeg pleide å gå i vekket til live tankene jeg tenkte sist jeg gikk i dem.

For det var her jeg bodde da jeg ikke lenger maktet det daglige skuespillet med å være den gutten samfunnet forventet at jeg var, mens jeg selv følte meg som jente.

Det som skulle bli en spennende studietid ble i stedet en hverdag preget av angst og depresjon, og fordi jeg ikke klarte å passe inn i klassemiljøet satt jeg mye alene på hybelen. Trøsten ble at der kunne i alle fall ingen se at jeg kledde meg som den jenta jeg følte meg som, men å kjøpe disse klærne var ingen enkel oppgave. Når jeg gikk inn i butikkene i Glasshuset og på City Nord for å se på jenteklær følte jeg blikkene til de andre i nakken, og særlig husker jeg hvor dømmende jeg følte en godt voksen dame i kassen hos H&M på sistnevnte kjøpesenter så på meg da jeg skulle betale for en kjole og et par strømpebukser.

Det er med andre ord få gode minner jeg har fra de månedene jeg tilbragte der oppe før jeg skjønte motivasjonen var borte, avbrøt studiene for å flytte hjem til Trondheim, og dro aldri tilbake – før nå.

Det hadde gått seks år siden sist jeg gikk i Storgata og gjennom Glasshuset da min gode venn Bård og jeg ankom Bodø med toget mandag ettermiddag, og gjensynet med de kjente bygatene gjorde at hodet mitt øyeblikkelig sendte meg tilbake til denne tunge tiden og de vonde tankene jeg ikke hadde tenkt siden sist jeg gikk i disse gatene, kom nå tilbake. Hvordan jeg følte en trang til å gå inn i nesten hver butikk med dameklær jeg så, men følte en angst for at noen skulle skjønne at jeg så etter klær til meg selv og at de skulle dømme meg. Denne påminnelsen jeg helst skulle vært foruten.

Men så fikk jeg også en påminnelse om hvor lang tid som har gått, og hvor mye som har skjedd siden da.

For mens jeg sist gikk og var redd for at noen skulle skjønne at jeg så på jenteklær til meg selv, gikk jeg nå rundt inne i både Glasshuset og City Nord kledd i skjørt og med sminke i ansiktet. Selv om sistnevnte i mellomtiden er blitt såpass ombygd at jeg ikke lenger kjente meg igjen, føltes det som en personlig seier at jeg nå klarte å gå som den jenta jeg følte meg som. Akkurat her hvor jeg for noen år siden hadde gått og vært så redd for å bli dømt at jeg ofte ikke klarte å nærme meg butikkene engang. Jeg kjøpte riktignok ikke noe denne gangen heller, men det var fordi jeg ikke fant noe som fenget min oppmerksomhet.

Og jeg skal innrømme – det er et par av butikkene jeg husker jeg så drømmende mot den gangen, som jeg nå bare kastet et blikk på og tenkte «Hæh, her har de jo bare kjerringklær. Hva så jeg egentlig i dette?!»

Så selv om det ble et vondt møte med fortiden til å begynne med, er jeg nå stolt av meg selv for at jeg klarte å konfrontere dem og at jeg nå har dratt fra Bodø med gode minner i bagasjen, og en påminnelse om at det faktisk går fremover med utviklingen min!

Men mest imponert er jeg over at Bård frivillig ble med meg på denne butikkrunden uten å klage…