Jeg skulle ønske jeg var jente. Og som et ledd i planen om å en dag tørre å fortelle verden at jeg føler meg mer som en jente og enn jeg føler meg som en gutt, så går jeg til psykolog. Dette gjør jeg hos Nidaros DPS på Østmarka i Trondheim, som jeg har nevnt tidligere er kjent for å kødde med pasientene sine innimellom, men som mesteparten av tiden er ganske greie å ha med å gjøre. Jeg har gått dit regelmessig i lengre tid nå, og det har hjulpet meg veldig og bidratt til at jeg stadig klarer å utfordre meg selv på nye områder. I lengre tid har jeg hatt planer om å utfordre meg selv i en av timene mine der, i stedet for å bare snakke om utfordringene i preteritum, og kanskje aller mest i futurum. Men det har alltid kommet noe i veien. Enten at jeg var uheldig med krympet klesvask, at Trøndelag ble overrasket av en snøstorm eller rett og slett at angsten slo inn.

Derfor er jeg veldig glad for å kunne annonsere at jeg til gårdagens avtale med psykologen, møtte opp til timen som jente!


Igjen: Picture, so it did happen!

Så hvordan gikk det?

Jeg skal innrømme, jeg hadde det ikke så bra på vei dit. Fordi tanken på å sitte på en trang buss med masse ukjente mennesker det ikke bare er å rømme fra ble for skremmende, så gikk kjæresten min og jeg hele veien, en distanse som tar oss omtrent tre kvarter å tilbakelegge til fots. Hele veien gikk jeg og var nervøs, og da vi på et tidspunkt underveis ble stoppet av to jenter som delte ut flyers til et eller annet arrangement fikk jeg litt panikk. Jeg registrerte at de skvatt litt da jeg med min dype mannstemme svarte «nei takk» fordi jeg bare ville videre, men etter å ha prosessert denne situasjonen litt i hodet har jeg konkludert med at de reagerte først da jeg snakket. Ergo må de faktisk ha oppfattet meg som en jente. Det er jo et pluss å ta med seg videre. Så hvis en av dere leser dette: vi mente ikke å være frekke da jeg sa «nei takk», vi bare var ute i et litt spesielt ærend og jeg fikk derfor litt panikk da vi ble stoppet. Det hadde ikke noe med dere å gjøre, så beklager hvis vi virket avvisende.

Men den verste biten var likevel venterommet da vi hadde kommet frem. Der måtte vi jo sette oss ned, blant andre mennesker, og bare vente. De fleste vil nok nikke samtykkende med på at venterom ikke er så alt for behagelige å ha med å gjøre i utgangspunktet, og om man i tillegg sitter der kledd som jente og ikke ønsker at de andre skal se at en biologisk sett egentlig er gutt, så faller nåla på komfortbarometeret noen ekstra hakk til. Heldigvis var sinnstemningen min i ferd med å endre karakter.

For etter en stund ble vi hentet inn til timen hos psykologen. Etter å ha sittet der inne og mottatt skryt for å ha klart utfordringen, og også for valg av antrekk, ble det mye enklere, og da timen nærmet seg slutten var jeg helt avslappet. Jeg hadde også gruet meg til å skulle betale for timen etterpå, men dama som satt i skranken ved inngangen og tok i mot bankkortet mitt, så ikke ut til å løfte et øyelokk heller da jeg kom. Hun er nok vant til å se langt verre ting der.

Etter dette satte vi kursen hjemover, og etter å ha vandret i nye tre kvarter, var vi hjemme igjen. Ganske slitne, men fornøyde over å endelig ha klart utfordringen, og ikke minst å ha vært utendørs hjemme i Trondheim som jente for andre gang på under en uke, og det gikk jo bra!

Så nå spør jeg meg selv. Hva er neste naturlige steg nå?

#transkjønnet #transkjønnethet #lhbt #skeiv #utfordring #tur #psykiatri #psykisk #psykolog #ididit !