Jeg hadde skrevet 600 innlegg i bloggen, og hadde planene klare for hva jeg skulle skrive hver dag den kommende uka. Men da jeg mandag kveld skulle til å gjøre klart innlegg nummer 601 til tirsdag, sa det bare stopp. Fingrene ville ikke nærme seg tastaturet. Det bare sa stopp.

Jeg bestemte meg for å vente til dagen etter med å skrive innlegget i stedet, men det samme skjedde da. Det fantes ikke et fiber i kroppen min som hadde lyst til å skrive dette innlegget, eller et annet innlegg basert på alle bloggideene jeg hadde notert meg. Jeg ville ikke mer. Jeg hadde fått nok. Jeg orket ikke mer.

Nå er det ikke sånn at dette er noe som har skjedd plutselig, for jeg har kjent at motivasjonen gradvis har gått nedover, og årsakene til det er mange og sammensatte. En av dem er lesertallene som har gått drastisk ned den siste tiden. Egentlig er jeg jo av den oppfatning at man skal ikke bry seg for mye om dem, for de vil jo alltid gå litt opp og ned. Men stikkordet her er «litt». For siden januar har antall lesere nesten halvert, og når et hundretalls lesere forsvinner på en gang, går det ikke an å ikke lure på hva man har gjort galt.

Samtidig har jeg over tid følt et slags press for å hele tiden utfordre meg mer som transkjønnet slik at jeg har noe å dokumentere i bloggen, og for hver utfordring jeg mestrer, jo høyere legges lista til neste gang. Dette er selvsagt helt feil fremgangsmåte når målet er å gradvis bli tryggere på meg selv som jente, når jeg føler jeg må presse meg selv til ting jeg ikke er mentalt klar for å gjøre. Særlig når det primært er for å ha noe å skrive om, og bare sekundært for å hjelpe meg selv i utviklingen.

I tillegg har det vært vanskelig på hjemmebane en stund nå, og jeg kan vel avsløre at jeg på fredag var hos fastlegen og ba om en ny henvisning til DPS. Noen av årsakene til dette er godt kjent gjennom bloggen, mens andre ting har jeg holdt tilbake. For depresjon skal man som sagt ikke snakke høyt om før etter at man har blitt frisk.

Tro meg, dette er ingen lett avgjørelse å ta. Da jeg tirsdag hadde mer eller mindre bestemt meg for å stoppe, begynte jeg faktisk å gråte. Bloggen har gitt meg så utrolig mye fint, og jeg tviler på at jeg hadde kommet så langt i min utvikling på veien fra å være deltidsjente til å bli heltidsjente om det ikke var for den, og jeg vil faktisk trekke frem det å være på Vixen Blog Awards i januar, kledd i kjole og høye hæler, som et absolutt høydepunkt. Der og da følte jeg meg ikke bare akseptert som en av jentene, men jeg følte meg også som en del av bloggverdenen, som den kvelden fremsto som mer inkluderende enn noen gang, hver gang noen kom bort til meg og sa de hadde sett bloggen min og beundret meg for å møte opp denne kvelden som jente. Å nå skulle forlate denne verdenen gjør meg dermed veldig vondt.

Hva som skjer nå aner jeg ikke. Jeg kan vel aldri utelukke at jeg ombestemmer meg, og at det begynner å klø i fingrene etter å skrive igjen, og derfor vil jeg ikke si at jeg her setter en definitiv sluttstrek for bloggen. Det finnes vel alltid en liten sjanse for at jeg returnerer en dag. Og om du vil ha beskjed når denne dagen eventuelt kommer, råder jeg deg til å følge bloggen min enten på bloglovin eller facebook, for jeg kommer vel til å si i fra der.

Helt til slutt – takk til alle som har fulgt bloggen min, uansett om det er fra starten eller bare de siste ukene. Jeg setter pris på om du legger igjen et livstegn, enten i form av en liker på facebook, eller en kommentar under. Eller gjerne begge deler, for det hadde vært fint å avslutte dette eventyret med et smell i leserstatistikken. Men i motsetning til hver gang en toppblogger «gir seg» (for å så komme tilbake noen uker senere) så er vel ikke det at jeg avslutter bloggen min noe som kommer til å skape overskrifter verken i mediene eller andre blogger.

Så i stedet for å si «takk for nå», kanskje jeg heller skal si «på gjensyn»?

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lhbt #lgbt #depresjon #angst #psykisk #helse #blogg #hverdag #personlig #leinå #drittleinå