Så var vi kommet hit igjen. Noen spørsmål er blitt stilt, og jeg skal besvare dem. Denne gangen ble det en ganske kort runde, noe som passet meg utmerket – da ble det ikke så mye å svare på. Innlegget får dermed en behagelig lengde, både for meg som skal skrive det, og for deg som skal lese det.

Men hva lurte dere på denne gangen?

Sebastian er som vanlig raskt ut med noen spørsmål:

Hvis du føler for det, kommer du til å vise deg uten maske etter å ha kommet ut av skapet?
Er ikke det åpenbart? Hvis jeg føler for det, så er det jo veldig greit – da gjør jeg det! Akkurat som at jeg ikke kommer til å gjøre det hvis jeg ikke føler for det. Det er jo ikke noe for meg å lure på.

Hva gleder du deg mest til i sommer?
Så langt frem i tid har jeg ikke tenkt engang. Men akkurat nå ser jeg veldig frem til den dagen isen forsvinner fra fortauene utenfor her…

Synes du Godtestopp reglene hjemme hos deg er drøye i blant?
Nei. Nå har det seg sånn at jeg har passert 18 år, og derfor er per definisjon voksen. Hvis jeg vil spise godteri på en hverdag så gjør jeg det. Greit, det var kjæresten min som presset gjennom godtestopp-avtalen hjemme, så jeg hadde neppe gått for den om hun ikke hadde gjort det. Men så gjorde jeg nettopp det – jeg gikk med på den. For egentlig er det jo helt greit å ikke dytte hodet fullt av sånt hele uken gjennom.

…men litt brå overgang fra julefeiringen til en hverdag med godtestopp har det vært

De neste tre spørsmålene er signert Ilmur Thorkelsdottir:

Hva er yndlings programmet ditt?
South Park. Men det ser jeg jo ikke på TV, jeg ser det på DVD. Så… QI kanskje? Jeg vet, jeg er nerdete…

Hadde vert fint å se deg uten maske en gang. Kommer det til å skje?
Jeg håper virkelig det, men når det aner jeg ikke.

Ha en fin dag 🙂
Takk, du også!

Deretter kommer Milla med et spørsmål hun har spart på siden romjulen, og noen til:

Hvordan avgjorde/avgjør du hvor store pupper du skal ha?
Helt tilfeldig. Brystinnleggene mine var en gave, og med dem fant jeg ut at en B-cup funket jo. Veldig mange transpersoner overdriver når de velger størrelsen på puppene sine (og ikke bare der), og siden jeg hele tiden har fryktet å se ut som en dragqueen, har jeg vel valgt å heller underdrive enn å overdrive. Mulig noen synes de er litt små, men jeg synes det fungerer.

Hvem er du i fem ord?
Emilie som forfatter denne bloggen?

Hvilken sans er din viktigste?
Akkurat nå – balansesansen. Jeg gleder meg til isen forsvinner.

Hva ville du foretrekke av å miste alle minnene dine, og å aldri være i stand til å lage nye? Og hvorfor?
Denne trodde jeg at jeg måtte ha lang betenkningstid på, men jeg bestemte meg fort for det siste. Jeg ser det nemlig på bestemoren min som har alvorlig aldersdemens og ikke husker lenger enn to minutter av gangen. Når jeg besøker henne snakker hun bare om ting som var for lenge siden, og alltid de samme setningene om og om igjen. Etter et par minutter husker hun ikke hva hun akkurat snakket om, så da kommer det en gang til. Hun forteller aldri noe nytt, bare det samme gamle og det er utrolig trist. Hun opplever ikke nye ting, hun lever bare i fortiden. Hun er på en måte «ferdig». Derfor velger jeg det siste. Det ville vært vondt å gi slipp på de gamle minnene sine, men da har man i det minste muligheten til å skaffe nye. Uten den muligheten, så er på en måte livet over. Så jeg velger å leve.

Hvilken sang får deg til å smile?
Kanskje litt slemt av meg å dra frem denne, men siden jeg har en mistanke om at den jo ble skrevet og innspilt for å spre glede, så får det være greit. Selv om jeg nok ikke ler fordi jeg er smittet av den hellige ånd eller noe sånt.

Hvilken sang får deg til å gråte?
«One Last Goodbye» fra albumet «Mercy Falls» av det svenske bandet Seventh Wonder. Det skal sies at Mercy Falls er et konseptalbum som forteller historien om en mann som havner i koma etter en trafikkulykke, og trenger benmargstransplantasjon for å overleve. Dessverre er ikke operasjonen vellykket, og i denne låta blir avgjørelsen om å skru av maskinene som holder ham kunstig i live tatt. Jeg har problemer med å høre dette sporet uten å kjenne det blir litt vått i øyekroken.

Marte hadde også noe hun lurte på:

Vet ingen familie eller nære venner at du er jente?
Joda. De aller fleste vennene mine vet det, og med veldig mange av venninnene mine ble det litt sånn at vi ble gode venninner etter at jeg fortalte det, for da hadde vi plutselig så utrolig mye å prate om som jeg inntil da hadde holdt hemmelig. Jeg har også noen kompiser som vet det og som ikke ser ut til å bry seg nevneverdig om det. Når det kommer til familien så har søsteren min visst det i veldig mange år, og jeg fortalte det til mamma da jeg var 16, men det virket ikke som at hun tok meg på alvor den gangen. Men dette er noe jeg har tenkt å skrive mer om i løpet av den kommende uka, så derfor stopper jeg her akkurat nå.

Du er sammen med en jente?
Ja, det er jeg

Er du sammen med hun som både gutt og jente?
Vel, vi bor sammen, så hun får oppleve meg som begge kjønnsuttrykk. Men hun ser på meg som jente uansett hva.

Liker du både jenter og gutter, eller bare jenter?
Jeg har aldri forelsket meg i noen annet enn jenter, men jeg har en eks-kjæreste som nå er gutt. Dette skrev jeg et innlegg om i høst med tittelen «Eksen min var jente. Nå heter han Kai«


Meg til venstre, Kai til høyre. Et sted finnes det også bilder av oss to, sammen, hvor jeg fremstår som gutt og han som jente.

Helene var den eneste som nummererte sine spørsmål denne gangen. Og det er like greit siden det var hele åtte av dem:

1. Hvis jeg husker rett har du skrevet tidligere at du har sagt litt om at du føler deg som en jente til moren din, og noen andre familiemedlemmer? Hva er det du egentlig har fortalt dem? Og hvordan ser du for deg å ta samtalen nå igjen? Altså setting, hva skal du åpne med osv.
Det stemmer, jeg prøvde å snakke med mamma om det da jeg var 16. Men for å være ærlig husker jeg ikke lenger hva jeg sa, for det minnet jeg har av den samtalen er ikke spesielt hyggelig siden jeg ikke fikk den reaksjonen jeg hadde håpet på, og derfor fremstår det litt som et svart hull. Men som sagt har jeg planer om å snakke med både mamma og pappa, og fortelle dem litt om hvordan det har vært og at jeg har innsett at dette ikke er noe jeg kan holde for meg selv. Jeg må ut med det, ellers kommer jeg bare til å bli sykere. Og det tror jeg de har lagt merke til, hvor mye jeg har slitt med depresjon.

2. Ser du for deg at når du har snakket ordentlig med familien din at du kommer ut for resten av verden også? Hvis ikke, hvem blir de neste å fortelle det til?
Det er jeg ikke helt sikker på. Mulig foreldrene til kjæresten min er gode kandidater, eller søsteren hennes. Ellers er det jo fortsatt noen venner som ikke vet det, men ingen av dem er venner som jeg omgås jevnlig så det har liksom ikke noe å si for hverdagslivet, men det er alltids godt å få det ut slik at jeg alltid kan være meg selv.

3. Vil du jobbe der du jobber nå, når du kommer ut av klesskapet? Mtp den hendelsen hvor kollegaer av deg lo av en transkjønnet.
Nei, det tror jeg ikke. Men det er mest fordi jeg ikke tror jeg er der så veldig mye lenger uansett. Jeg er der på et vikariat som er i ferd med å gå mot slutten, og jeg har lagt merke til at det tærer på meg å gå på jobb. Dette er innen en bransje hvor jeg har både interesser og relevant utdannelse, og jeg kan karakteriseres som veldig heldig som i det hele tatt har fått en fot innenfor fordi det er så mange om beinet, og likevel så har jeg begynt å savne butikkjobben jeg hadde da jeg begynte å blogge. Det er godt mulig at jeg tar feil, og at jeg faktisk hadde trivdes bedre om jeg sto frem og fikk være meg selv der. Men som sagt, vikariatet mitt går mot slutten, og akkurat nå trives jeg ikke spesielt godt. Så jeg tror ikke jeg er der så mye lenger uansett.

4. Hvordan er livet ditt om 10 år?
Og jeg som hadde problemer med å svare på Sebastian sitt spørsmål om sommeren… men jeg håper at jeg da har vært levd som kvinne så mange år allerede at jeg har sluttet å tenke på hvordan det var før, da jeg måtte skjule det.

5. Hvor på jorda har du aller mest lyst til å dra (som du ikke har vært før)?
Det tror jeg må bli Skottland. Jeg har i mange år hatt en drøm om å ta en lengre ferietur hvor jeg starter i mitt elskede London og er der noen dager, før jeg setter meg på toget nordover til Edinburgh. Jeg har også lyst til å besøke Aberdeen og Glasgow. Ellers er det jo mange som sier at jeg burde reise til Berlin, og jeg skal innrømme at alt dette pene snakket om den tyske hovedstaden gjør jo at jeg blir nysgjerrig.

Edinburgh, Skottland. Hit vil jeg dra! Illustrasjonsfoto: Wikipedia Commons

6. Hva er de største forskjellene mellom å være med gutta og å være med jenter? Altså, jeg skjønner det kanskje er å kunne kle seg og oppføre seg som en jente når du er med jentevenner som kjenner til hemmeligheten din, men jeg mener liksom hvordan dynamikken er i de to forskjellige gjengene. Hvis du skjønner hva jeg mener 🙂
Forskjellen er ikke så stor egentlig, og jeg har ikke noen problemer med å være på et vors eller noe sånt med bare gutter tilstede, med mindre det på forhånd annonseres som et guttevors. For da er det noe med mentaliteten som oppstår der om at «UNGH! Nå skal vi slå oss på brystkassa og være menn!» som bare føles helt feil for mitt vedkommende, og det er nok en del gutter også som føler det samme. Men jeg føler generelt at venninnekvelder er hakket mer sofisitikerte, om jeg kan bruke dette ordet. På venninnekveldene tennes det stearinlys, og vi sitter og bare snakker sammen og ler mens det inntas ost og vin, eller sjokolade og jordbær. Det prates og les høyt når gutta er samlet også, men det er vanskelig å se for seg en kompiskveld uten at TV-en står på, og da gjerne med Playstation-kontroller plassert i hendene på et par av festdeltakerne. På bordet finner man potetgull, og en gang i blant take away-pizza eller grandiosa. Mulig jeg er litt generaliserende nå, men det er litt sånn jeg har følt det.

7. Henger litt sammen med forrige spørsmål kanakje, men hvem er du når du er sammen med jenter? Hvordan oppfører du deg? Og hvem/hvordan er du når du er sammen med kamerater?
Jeg er meg selv. Selv merker jeg ingen forskjell, men jeg har fått høre at jeg endrer litt kroppspråk etter hvilket kjønnsuttrykk jeg er i den settingen. Men ut i fra hvordan jeg ser det, så kan jeg ikke gi noe annet svar enn at jeg er meg selv. Jeg tenker ikke over hvordan jeg skal være, jeg bare er slik det er naturlig for meg. Likevel så kan jeg altså være både en av jentene, og en av gutta uten at noen tenker over det som merkelig.

8. Siden du sitter med info om hvordan det er å være gutt og jente, hva er ditt beste tips for å få kjæreste, eller å få noen på kroken? For meg altså, jente som ønsker guttekjæreste 😛
Haha, der har jeg nok ikke noe godt svar. Jeg hadde tross alt bestemt meg for at jeg var ferdig med forhold, og var singel i flere år før jeg traff min nåværende kjæreste, og det var hun som halte inn meg! Men jeg tror oddsen er på din side siden du er jente og er på jakt etter en gutt. Jenter er veldig kompliserte på det området, mens en gutt trenger sjelden mer enn en beskjed om at du er interessert før han blir interessert selv. Du må bare få ham til å forstå det. Så lykke til med jakten! 😉

Og helt til slutt, noen spørsmål fra Kristine:

Hei, jeg har fulgt deg her på bloggen en stund. Men jeg har ett spørsmål kanskje to. Du lever jo til daglig som mann i hverdagen i jobbsammenheng, og som kvinne hjemme. Hvordan aksepterer samboeren din, det at du faktisk er fanget i feil kropp? Liker hun både Emilie, og han som er tilstede av og til?
Kjæresten min har sagt at hun ser på meg som Emilie uansett hva jeg har på meg, og det virker som at hun mener det også. Om jeg så er aldri så ubarbert, så plasserer hun meg mer enn gjerne i armkroken sin og ser meg dypt inn i øynene mens hun kaller meg for jenta si, uten å blunke. Jeg føler meg med andre ord ekstremt heldig som har truffet henne.

Hvordan tror du det blir å fortelle det til foreldrene dine, tror du ikke de har hatt noen mistanker oppgjennom årene som har gått, fra du var liten og frem til nå i voksen alder?
Da jeg prøvde å snakke med mamma som 16-åring som klarte hun ikke å tro meg, fordi jeg hadde jo aldri hatt noen interesse for typiske «jenteting» som liten. Derfor fikk jeg inntrykket av at hun bare oppfattet dette som en fase som ville gå over, og som vi derfor bare kunne feie under teppet. Men nå oppdaget jeg det jo ikke selv før jeg var 13 heller, og jeg tror at hvis jeg kan fortelle dem litt om hvordan jeg har følt det siden da. De vet at jeg har slitt mye med depresjon siden ungdomsskoleårene og tror de vil skjønne litt om hvorfor når jeg forteller dem dette.

…og snipp snapp snute, så var denne spørsmålsrunden ute. Jeg synes lengden på denne var ganske fin egentlig, så jeg tror jeg kommer til å prøve å ha spørsmålsrundene jevnlig fremover så vi får spredt spørsmålene litt mer utover fremfor å ende opp med et innlegg langt som et vondt år.

Synes du det hørtes fornuftig ut? Eller har du et annet forslag til hvordan jeg kan gjøre det?

Svar meg i kommentarfeltet, og til dere som lurte på hvordan jeg tenker å håndtere utfordringen med å snakke med foreldrene mine – titt innom igjen om noen dager.

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lhbt #lgbt #spørsmål #svar #spørsmålsrunde #spørrerunde