Så var det på tide å svare på spørsmålene fra månedens spørsmålsrunde, og for en runde! Det kom ikke inn mange spørsmål, men jeg synes flesteparten av de som kom var veldig gode og dype spørsmål som krevde litt refleksjon før jeg svarte. Derfor tror jeg at dette med korte, men hyppige spørsmålsrunder cirka en gang i måneden er veien å gå for denne bloggen.

Så hva var det dere lurte på denne gangen?

Først ut er Kristine:

Hva tenker du om fremtiden med tanke på familie og evt. barn?
Jeg skrev et lengre innlegg om det i sommer. Det jeg skrev da er nok temmelig uforandret.

Jeg nevnte i forrige spørsmålsrunde ang dine foreldre om de ikke har hatt sine mistanker. Nå når han fyren var så hyggelig å «avsløre» deg. Hvordan har de tatt det, taklet de det slik du hadde trodd?
Jeg har faktisk nesten ikke sett foreldrene mine etter jul, men det er helt urelatert til episoden i desember. Jeg har snakket med mamma i telefonen et par ganger, og da har praten gått slik den alltid har gjort. Jeg fikk noen ord med pappa sist også, men han ville ikke annet enn å spørre hvor langt jeg er kommet i boka han så gjerne vil låne når jeg er ferdig med den. Da jeg sa at jeg fortsatt ikke var ferdig, men at jeg fikk lest litt på toget på vei hjem fra Oslo, så fulgte han opp med «Åh, har du vært i Oslo?». Med andre ord kan vi være sikre på at han ikke leser bloggen. Men vi kan i det minste puste lettet ut over at mitt forhold til foreldrene mine er uforandret etter denne episoden. Jeg må bare psyke meg opp til å ta den vanskelige praten med dem.

Hvordan går det med din psykiske helse? Noen dager bedre enn andre dager?
Det vil jo alltid gå litt opp og ned, så heldigvis er det noen pusterom med veldig gode dager innimellom. Jeg forsøker å omfavne dem så godt jeg kan når de kommer, og dermed samle krefter til å takle vanskelighetene etter hvert som de kommer. Men jeg frykter det kan bli retur til Nidaros DPS om den siste trenden fortsetter.

Og til slutt hvordan ser fremtiden din ut i forhold til yrke og arbeid?
For å si det sånn: kontrakten min går ut i slutten av april, og jeg tviler på at jeg jobber der i mai. Så det er vel NAV neste. Kan ikke si jeg gleder meg…

De neste er signert 1001lista:

Jeg lurer på om du har snakket noe mer med dine foreldre etter det som skjedde? Og hvordan de har behandlet deg i ettertid?
Det som skjedde har overhodet ikke forandret mitt forhold til foreldrene mine, heldigvis. For mer utdypende svar, se svaret mitt til Kristine.

Jeg lurer i samme slengen på om du kommer til å legge ut flere oppskrifter ala Emilie ved senere anledninger? Har likt veldig godt de innleggene du har skrevet om matretter tidligere.
Faktisk, ja. Jeg har noen flere matinnlegg notert i tekstdokumentet med bloggideer, så du har noe å se frem til. Men jeg ønsker å presisere at det ikke er oppskrifter á la Emilie, men mer oppskrifter á la kjæresten til Emilie. Jeg hater å lage mat, så med få unntak er de rettene som presenteres i denne bloggen stort sett tilberedt av kjæresten min.

Tortellini al formaggio – en av de få matrettene i denne bloggen jeg har tilberedt og fått vist frem i bloggen uten assistanse fra kjæresten min.

Ikke overraskende har Sebastian også noen ting han lurer på:

Hvordan tror du det ville vært for deg å ha vært med på farmen eller Anno?
Urealistisk. Jeg har så liten interesse for de programkonseptene at jeg aldri har sett en hel episode av noen av dem, og derfor er det å skulle være deltaker så virkelighetsfjernt at jeg kan ikke forestille meg det engang.

Har du tenkt over hvordan livet ditt ville vært hvis du levde på 1700 eller 1800-tallet? Jeg tenker på transkjønnsgreiene.
Sannsynligvis ganske kort. Eller, de hadde vel kanskje sluttet med heksebrenninger på den tiden?

Tror du at du hadde greid deg bra på 1700/1800-tallet?
Folk som levde på den tiden greide seg jo bra, fordi de ikke kjente til den virkeligheten som vi 200-300 år senere lever i. Men siden jeg er et menneske av 2000-tallet, med stor interesse for moderne teknologi, tror jeg at jeg hadde klart meg like bra som et menneske av 2300-tallet hadde greid seg i vår tid. For jeg er sikker på at de som lever 300 år inn i fremtiden ser tilbake på oss og rister på hodet over hvor primitivt vi levde, og legger til at de hadde ikke klart seg et minutt i denne tiden.

Og de siste spørsmålene ble stilt anonymt:

Når ble du ateist?/Hvordan fant du ut at du skulle bli ateist?
Jeg valgte å slå sammen disse to spørsmålene fordi jeg føler de glir over i hverandre.

Jeg har hatt en oppvekst med en fot i begge leire kan man si. Store deler av slekta er dypt religiøse, mens enkelte familiemedlemmer skyr religion som pesten, så jeg har fått litt av begge deler med meg da jeg vokste opp. På den tiden trodde jeg på liv etter døden, og var dypt fascinert i det alternative og overnaturlige. Særlig var dette med gjenferd noe som interesserte meg, men selv om jeg i denne perioden av livet opplevde et par slike episoder som jeg fortsatt ikke kan forklare, så var det hele tiden en stemme i hodet mitt som nektet å godta at det lå noe overnaturlig bak. Det måtte være en fornuftig forklaring der. Det kunne ikke være noe så banalt som spøkelser?

Så på en måte har jeg alltid vært det, fordi jeg alltid har hatt den stemmen i bakhodet. Men man kan vel si at jeg begynte å kalle meg ateist den dagen jeg begynte å høre på den stemmen, og jeg oppdaget at det faktisk var langt mer tilfredsstillende enn å gå rundt og tro på spøkelser. For hvis vi hele tiden skal hoppe på og slå oss til ro med lettvinte løsninger som at spøkelser står bak, så vil vi aldri forske på og dermed finne de virkelige svarene. Jeg tror nemlig ikke det finnes noe overnaturlig. Alt er naturlig og kan forklares av vitenskapen – det er bare så uendelig mye der ute vitenskapen ikke har forsket og funnet svar på ennå.

Det skal også sies at jeg, som de fleste andre ateister, kommer til å snu på flekken den dagen det kan bevises at gjenferd eksisterer. Men siden det ikke er mulig å bevise at noe ikke finnes, så er det ikke oss bevisbyrden ligger på, for å si det sånn.

Hva er dine tanker om religion?
Først vil jeg understreke at jeg svarer kun fordi du spør. Og jeg skal forklare hvorfor jeg åpner på denne måten helt til slutt.

Som sagt hadde jeg en oppvekst med en fot i begge leire, og jeg tok faktisk et oppgjør da jeg var i slutten av tenårene: jeg satte meg ned og leste Bibelen fra perm til perm for å avgjøre selv hva jeg trodde på. Men det jeg fant der ga flere spørsmål enn svar, og gradvis har mitt syn på religion vært at jeg sidestiller det med overtro, fordi dokumentasjonen i beste fall er mangelfull. Og igjen, å godta overtro og dermed lettvinte løsninger, vil gjøre det vanskeligere å finne de virkelige svarene.

Men jeg ser også at andre har stor glede i ha troen sin, og derfor lar jeg dem få ha den selv om jeg selv synes det de tror på er latterlig. I bunn og grunn ser jeg på religiøs tro som en penis. Det er helt greit for meg om du har en, men ikke vift med den i trynet mitt. Når det er sagt – det gjelder også meg og min ateisme. Så jeg hadde aldri kommet med en så omfattende utredning om du ikke hadde spurt, og derfor stopper jeg også her.

Liker du å sy eller å strikke?
Overhodet ikke. Jeg er håpløs med nesten alle typer håndarbeid, og det så man vel tidlig på barneskolen da jeg fortvilt så at skjerfene de andre strikket på ble lengre og lengre, mens mitt holdt seg til den samme lengden som det påbegynte stykket vi hadde fått utlevert av frøken ved timens start. Det var da frøken kom bort til meg, ristet litt oppgitt på hodet og sa «Emilie*… det holder ikke å bare flytte maskene over på den andre pinnen, må du skjønne…»

Og det var alt for denne gang. Dersom du har et spørsmål du vil stille meg, tyder alt på at neste spørrerunde vil åpenbare seg andre fredag i mars. Så titt innom da, og gjerne hver dag frem til det også.

*Ok, hun sa ikke «Emilie», men jeg har ikke lyst til å oppgi guttenavnet jeg har i folkeregisteret.

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lgbt #lhbt #spørsmål #svar #questions #answers #spørsmålsrunde #spørrerunde #spørretimen #stortinget ?