For litt over en uke siden ble jeg spurt om jeg kunne ha en spørsmålsrunde i bloggen min, og siden det er nesten et halvt år siden sist, så sa jeg ja og åpnet for at alle som ville kunne sende meg spørsmål. Og det har dere gjort, og det ble langt mer omfattende enn jeg trodde. Likevel, jeg har svart på alle spørsmålene som kom inn. Absolutt alle, selv når det har kommet spørsmål jeg ikke ville svare på, men da har jeg svart med hvorfor jeg ikke vil svare i stedet.

Derfor har dette blitt et veldig langt innlegg, men jeg anbefaler likevel å lese gjennom hele dette innlegget hvis du vil bli bedre kjent med meg. For sannelig lærte jeg ikke et og annet om meg selv også underveis i denne runden.

Så da er det vel bare å begynne?


De første spørsmålene kommer fra Christiane (CASKJEM):

Er det du som har designet bloggen din?

Ja, det er det. Jeg er fortsatt imponert over meg selv for at jeg klarte å lage koden til menyen. Jeg aner ikke hvordan jeg klarte det…

Hva interessene dine?

Jeg er veldig glad i å skrive og lese, og jeg sluker særlig krimbøker og tegneserier. Driver også litt med tegning, og har en stor interesse for musikk av det litt tunge slaget, selv om jeg klarer meg utmerket uten den aller tyngste og svarteste metallen. Og så har jeg en merkelig fascinasjon for Lego av alle ting…

Angelica har følgende spørsmål til meg:

Hva er det flaueste du noen gang har gjort ? Som jente ofc 🙂

I og med at jeg ikke tør å gå ut som jente i særlig stor grad har jeg ikke gjort så mye flaut. Men jeg følte meg ikke spesielt høy i hatten da jeg tok bildene til innlegget mitt om silikon som jeg postet sist mandag. Det var jævlig å stå der og blotte mannekroppen min mens kjæresten min tok bilder av meg…

Det neste spørsmålet er anonymt:

Siden du er født gutt, har du store føtter? Har du problem med å finne damesko i din str?

Hadde jeg vært religiøs hadde jeg antakeligvis takket min skaper for at jeg bare ble 170 cm høy og fikk skostørrelse 41. Dette er den største størrelsen som normalt er tilgjengelig i damesko, så hadde jeg hatt ett nummer større, hadde jeg hatt problemer. Men jeg har 41, og derfor kan jeg kjøpe sko akkurat hvor jeg vil. Så spørs det om jeg burde ha takket skaperen da, for vedkommende har jo tross alt gitt meg guttekropp…

Malin kommer med et ganske stort spørsmål

Har du vært hos lege eller hvem man reiser til å snakket om å bli jente? Om du skjønner hva jeg mener. Er planen å liksom ta hormoner og få pupper og opereres nedentil? Eller hva skjera.

Svaret er ja. Jeg har vært hos fastlegen min og fått henvisning derifra videre til psykolog hvor jeg går fast, som igjen må henvise meg videre til GID-klinikken i Oslo som er de eneste i Norge som utfører behandling av transkjønnede. Hva planen er videre er jeg faktisk ikke sikker på, for jeg er på ingen måte klar til å fortelle verden at jeg vil være jente ennå. Men det hadde vært fantastisk å hatt en jentekropp ja…

Og dette store spørsmålet blir fulgt opp av et mye større spørsmål, stilt anonymt:

Så at i et svarene dine til en av kommentarene til innleegget om vår nye folkekjære likestillingsminister, at du nevnte at du går til psykolog og snakker med han/henne om situasjonen din.

Jeg lurte på om du kunne utdype det litt mer, med tanke på andre som kanskje er i samme situasjon, og lurer på ting rundt dette?

F.eks:

– Hvordan fungerer disse samtalene med psykologen?
– Ventetid (for psykolog og riksen)?
– Diverse annen info du kanskje sitter på, som kan være nyttig, eller rett og slett bare insteressant, eller underholdende, for de som ennå ikke har startet.

Veldig mye vet jeg av dette vet jeg faktisk ikke svaret på, fordi man må ha levd åpent ute i samfunnet som det kjønnet man føler seg som i minst et år før GID-klinikken i det hele tatt vil slippe deg inn. Derfor har det ikke vært noe poeng for psykologen min å sende henvisningen videre engang, for per i dag tør jeg ikke dette. Men for å komme i gang så må man altså først snakke med fastlegen som henviser videre til psykolog, hvor det i mitt tilfelle var cirka fire-seks måneder ventetid om jeg husker rett. Deretter må psykolog sende henvisning videre til GID-klinikken i Oslo, hvor det også er litt ventetid, men jeg vet ikke hvor lenge. Jeg kan i alle fall si at ting tar tid.

Det skal sies at jeg går til psykolog også for å behandle depresjon, og som har opphav i flere elementer enn bare transkjønnetheten selv om dette også påvirker humøret mitt selvsagt. Men vi bruker altså mest tid på å behandle depresjonen. Dette hjelper meg også med å gradvis motivere meg til å tørre å bryte grensene i forhold til hvilke arenaer jeg tør å bevege meg som jente, og faste lesere av denne bloggen vil nok klare å se at det har vært en enorm utvikling siden i sommer. Så kanskje jeg kan svare på dette senere når jeg er klar for å ta neste steg.

Så har vi tre spørsmål fra Anine Bagge:

Hvilke bloggere er dine favoritter?

Oi, det er faktisk veldig vanskelig å si for jeg leser nesten ingen blogger fast! Men jeg besøker jevnlig bloggene til Ideatroll, Angelica, Kaffemonster, Steinihavet, Uperfekte jenter… ja, og flere til jeg ikke kommer på akkurat nå. Så jeg håper ingen blir fornærmet over å lese dette svaret. Og igjen, Frøken W, begynn å blogge igjen!

Hva liker du best ved å blogge?

Kjedelig svar kanskje, men jeg elsker jo å skrive. Dermed blir det en naturlig måte å få luftet innestengte tanker med verden, som jeg ellers ikke tør å være åpen om.

Er det noe du virkelig drømmer om akkuratt nå?

Tror dette er litt åpenbart, men det hadde vært fint å være jente på heltid. På en sånn måte at alle oppfattet meg som en jente også, og ikke som en gutt i jenteklær.

Erika Andresen er den neste på lista, og hun hadde flere ting hun lurte på.

Hva gjorde at du bestemte deg for å blogge om livet ditt og din situasjon? 🙂

Det var faktisk en venninne som blogget selv og hadde en respektabel plassering på topplista på blogg.no (den gangen, hun er ikke der nå lenger), som spurte meg om hvorfor jeg ikke startet en blogg om alle mine plager og utfordringer, gjerne krydret med outfits og andre tips og triks. Det mente hun måtte bli en suksess. Jeg brukte riktignok lang tid på å komme i gang, over et år faktisk. Og selv om jeg ikke er fast på øvre halvdel av topplista, slik venninna mi var den gangen, så tror jeg likevel vi kan konkludere med at bloggen har funnet sitt publikum og dermed likevel er en slags suksess 🙂

Hva vil du utdanne deg som/jobbe med?

Jeg har en drøm om å kunne leve av å skrive. Jeg har jobbet som journalist en kort periode, men innså fort at dette ikke var noe for meg, så jeg sluttet og fikk etter hvert en butikkjobb i stedet. Men jeg liker å skrive som sagt, og kunne tenkt meg å gjøre det til et levebrød, men ikke som journalist ved å gjengi ting som andre sier. Kanskje skrive en bok etter hvert?

Hva er favorittmaten din?

Jeg elsker italiensk mat, og da særlig pasta. Den skal jeg helst ha med en fløte- eller ostebasert saus. Ellers er magen min et synlig bevis på at jeg er litt for glad i baconcheeseburgere… sukk…

Har du noen hjertesaker?

Mange, men så mye som jeg har måttet reist til Oslo i løpet av de siste par årene så er ønsket om lyntog mellom Oslo og Trondheim høyt på lista. Slik som det er nå tar toget for lang tid, og for at det skal være fremme i Oslo før det blir for sent på kvelden, går det fra Trondheim så tidlig at jeg ofte ikke rekker det fordi jeg fortsatt er på jobb når toget forlater stasjonen. Derfor blir det så jeg tar fly i stedet, men det tjener ikke akkurat miljøet på. Lyntog mellom Oslo og Trondheim ville gjort at flere tok toget. Noe jeg faktisk synes er en mer behagelig reisemåte også, i tillegg til å være mer miljøvennlig.

Hva gjør du på fritiden din?

Denne bloggen tar mye tid. Ellers har jeg mange andre skriveprosjekter, pluss at jeg liker å tegne litt, leser en del bøker og dyrker musikkinteressen min. Det spilles mye musikk på hybelen min 🙂 Ellers er det åpenbare ting som venner, og kjæresten min får mest oppmerksomhet av alle. Jeg ligger i armkroken hennes og ser film minst to kvelder i uka, ofte mer 😉

Du er veldig tøff som står fram med historien din forresten 🙂

Takk 😀

Så er det noen spørsmål fra en person med signaturen «Meg:)»

Hvor er husnøklene mine?

De er her… og de er mine nå 🙂

Jobber du? Hvor/med hva? Hvilken utdanning har du?

Jeg har de siste årene jobbet i butikk, men akkurat nå er jeg «mellom jobber» som det heter. Og jeg har høyskoleutdannelse innen «noe med media». Mer vil jeg ikke spesifisere det av hensyn til eget privatliv.

Noen du ser opp til?

Nå ble jeg faktisk litt trist, for det slo meg at jeg har ingen forbilder lenger. Jeg hadde jo flust av dem da jeg var i tenårene, mens nå som jeg er godt inne i 20-årene… er jeg i ferd med å bli voksen? I såfall… WÆÆÆÆH!

De neste spørsmålene er fra en ganske fersk, men ivrig leser av bloggen min, etter det jeg har merket i det siste, nemlig Katrine.

Har du noen gang tenkt på å begynne med østrogenspiller? Hvis du har hvorfor gjør du det ikke/vil du ikke?

Fordi det er en ganske komplisert prosess. Det er ikke bare å gå på apoteket og be om dem, man må først bli henvist til GID-klinikken i Oslo. Og for at de i det hele tatt er villig til å slippe meg inn til behandling, må jeg ha levd åpent som jente i minst et år først. Og det er jeg på ingen måte klar til ennå.

Har du fortalt foreldrene dine om at du er jente? Hvis du har, hvordan reagerte de?

Dette er egentlig en ganske komplisert historie, men la meg fortelle i korte trekk. Da jeg fortalte det først, som 16-åring, fikk jeg beskjed om at jeg måtte gjøre akkurat som jeg ville, men jeg måtte ikke fortelle det til noen, jeg måtte holde det hemmelig for ellers kom folk til å bruke det mot meg. Mamma trodde nemlig dette var noe jeg kom til å vokse av meg. Men da hun skjønte at dette ikke var en fase, sa hun at hvis jeg ville gjennomføre dette så måtte de nesten støtte meg uansett, så de kunne vel ha reagert mye verre. Men hun fulgte opp med en masse kommentarer som «dette kommer til å gå utover oss også» og «tenk på hva naboene kommer til å si». Dette ga meg bare skyldfølelse og har ikke vært til hjelp i det hele tatt. Så mamma har sett kjolene mine, men hun har ikke sett dem på meg. For jeg føler ikke jeg har noen særlig støtte der, selv om hun altså ikke har truet med å avskjære meg hvis jeg gjennomfører dette.

Hvordan ville du beskrevet stilen din?

Håpløs? Neida, jeg vil si at den er feminin, men likevel litt røff og rocka. Det er lite pasteller og blomster i skapet mitt, men mye svart med sterke kontrastfarger. Samtidlig passer jeg på å kjøpe klær som fremhever de feminine formene, så… ja… 😉

Hvis du plutselig hadde byttet stil, hvilken hadde vært aktuell?

Det er et vanskelig spørsmål. For jeg har egentlig ikke en så veldig hardt definert stil, jeg går i det jeg liker å gå i rett og slett.

Hvordan møtte du kjæresten din?

Det er beskrevet i et innlegg i denne bloggen, datert 1. april i år. For denne bloggen er eldre enn forholdet mitt til henne 😉

Hva er ditt høyeste ønske for øyeblikket?

Å våkne opp i morgen i en fungerende jentekropp, og at alle rundt meg behandlet meg som om jeg alltid hadde vært jente. Men jeg tror ikke på magi. Så om jeg skulle svart noe realistisk… jeg håper jeg får den jobben jeg søkte på i forrige uke :p Men igjen, jeg kan ikke si hvilken jobb det er, av hensyn til eget privatliv.

Er det aktuelt å flytte til England?

Hvis muligheten byr seg: JA! Jeg elsker London, og kunne godt bodd der fast.

Gikk du på videregående, isåfall hvilken linje?

Ja, jeg gikk formgivingsfag. Som sagt, liker å tegne.

Når var det du begynte å gå med jenteklær?

Som beskrevet i bloggen så begynte jeg i smug sommeren det året jeg fylte 14, selv om jeg ennå var 13 da jeg begynte. Da tjuvlånte jeg klær fra mamma og søsteren min hver gang jeg hadde huset for meg selv. Søsteren min fikk vite hemmeligheten min da jeg var cirka 16, og hun lot meg få låne klær av henne, men bare frem til jeg fikk mine egne. Så da jeg kjøpte mine første jenteklær, en topp og et skjørt husker jeg, da jeg var 17-18 år, lukket hun klesskapet sitt for godt for meg. Forståelig nok.

Så noen spørsmål fra Thea Elyra:

– Hvor tilbrenger du mest tid på nettet?

Facebook. Uten tvil facebook. Jeg bruker alt for mye tid der.

– Jobber du med andre tekster enn på bloggen din, eller tar den opp mesteparten av din skrivetid?

Bloggen tar helt klart mye tid, men jeg skriver en del annet også, som jeg faktisk får betalt for innimellom. Men da under mitt egentlige navn (altså det jeg har i folkeregisteret) og derfor kan jeg ikke gi noen eksempler her.

– Super Nintendo eller Playstation (1)?

Jeg er vokst opp i en Nintendo-familie, så selv om vi aldri hadde en Super Nintendo, men hoppet rett fra NES til N64, så kunne det ikke falle meg inn å svare Playstation. Super Nintendo er vinneren.

– Nevn to filmer du elsker! 😀

Oi, den var faktisk vanskelig fordi jeg ser ikke så mye film, og når jeg gjør det så er det kjæresten min som velger dem ut (selv om hun prøver iherdig å få meg til å velge film innimellom. Men jeg har bare ikke den store interessen for film). Men jeg tar de to første jeg kommer på. «The Ninth Gate». Herlig grøsser med Johnny Depp i hovedrollen, og «Tjenare Kungen». Morsom, og rørende, svensk musikkfilm lagt til det glade 80-tallet, om to jenter som starter punkband sammen.

Jeg fikk faktisk lyst til å se begge akkurat nå.

Og så var det selveste kaffemonsteret Hannah sin tur til å stille spørsmål:

Det rareste TV-programmet du noen gang har sett?

Mulig dette svaret vil skuffe deg… men hvem i all verden var det som fikk noen til å tenke at «Hey, bananer i pysjamas! Det høres ut som et godt konsept for barne-tv»?!! Og hva røyket de da de tok den avgjørelsen?!! Også Drømmehagen da… en halvtime bestående av usammenhengende, irriterende lyder.

Barne-tv er generelt ganske føkka…

Hvis hele verden plutselig hadde begynt å kalle deg «prinsesse» – hva hadde du gjort?

Hmmm… dette spørsmålet er litt åpent for tolkning. Hvis de hadde gjort det mens jeg gikk rundt som gutt hadde jeg sannsynligvis omkommet av skrekk. Eller kanskje jeg hadde tatt det som et hint og etterhvert begynt å gå med kjoler daglig? Men hadde de gjort det mens jeg gikk rundt kledd som jente… så hadde jeg nok krevd å få flytte inn i Stiftsgården, siden jeg er av kongelig blod og greier og greier…

Det neste spørsmålet kommer fra Nina Alexandra:

Om du har en lei/dårlig dag. Er det noe spesielt du gjør/hører på/ser på som automatisk får deg i bedre humør? :- )

Jeg vet ikke om du kjenner til Angry Video Game Nerd, forkortet AVGN? Hvis ikke så er han en internettpersonlighet som anmelder gamle (og dårlige) spill med en god dose aggresjon og humor. Det er en video hvor James Rolfe, som spiller AVGN, har en spørrerunde på samme måte som jeg har nå, og har fått et brev med et utrolig kreativt språk. Jeg ler så jeg griner hver gang jeg ser denne, uansett hvor crappy humør jeg er i fra før, så denne kan jeg godt ta frem på slike dager.

LX30rK-lCOc

Mulig den er morsomst for dem som kjenner konseptet, men kjæresten min lo ganske mye da jeg viste henne denne videoen for en tid tilbake. Så hvem vet?

Så var det The Gender Bender sine spørsmål som sto for tur:

Hvordan takler kjærester den store forskjellen mellom gutte- og jenteutseendet?

Tidligere kjærester har ikke taklet det i det hele tatt. I starten har de synes det har vært spennende, men etter hvert så har jeg merket at de begynte å gå lei av at jeg ville være jente, og til slutt har de nesten alle spurt om jeg ikke kunne prøve å være gutt en stund. Da har jeg visst at det har vært over. Min nåværende kjæreste er helt motsatt. Hun vil ikke at jeg skal være gutt, hun vil at jeg skal være jenta hennes. Men hun forstår heldigvis at jeg ikke tør å være helt åpen om dette. Jeg håper riktignok at hun en dag får oppleve meg som jenta si på heltid.

Har du en feminin stil i «guttemodus»? Er det noen klær du bruker både som gutt og jente?

Nei, jeg har virkelig to separate garderober, og kjører en ganske kjedelig stil som gutt med slitte jeans og t-skjorte, og en hettejakke utenpå når det er kaldt. Det er klart, det er en del av de nerdete t-skjortene mine jeg kunne tenkt meg å ta med over i jentegarderoben min, men fordi jeg har denne guttekroppen er jeg avhengig av at klærne fremhever de feminine formene mine, og helt rette t-skjorter gjør ingenting for meg på det området. Dessverre :/

Gjør du noe for å føle deg mer feminin når du ikke kan gå ut som jente?

Jeg gikk en periode med dameundertøy og strømpebukser under gutteklærne, og det hjalp litt, men frykten for at det skulle komme til syne når jeg bøyde meg ned eller lignende ble for stor. Så svaret er nok nei. Dessverre.

De neste spørsmålene er signert Hege:

Har lest tidligere at du går til psykolog for å snakke om din situasjon, lurte på hva dere arbeider med i disse timene? Prøver han/hun å hjelpe deg til å finne en vei ut av skapet, eller jobber dere med det å være jente, men leve som gutt? Hvis du skjønner hva jeg mener!

Som jeg sa til et lignende spørsmål lenger oppe, så bruker vi først og fremst timene til å behandle depresjonen min, selv om denne også er knyttet til transkjønnetheten min. Jeg har faktisk merket at de gangene jeg har fått metodene jeg øver på der til å virke, og de depressive tankene mine blir skjøvet bort, så er det faktisk enklere å bryte grensene i forhold til hva jeg tør som jente også. Så det henger sammen.

Har du ønske om å engang i fremtiden gå det store skrittet å operere deg til jente? Har du noen gang snakket med legen din om situasjonen din som transkjønnet?

Ja, jeg har snakket med legen min. Det var han som henviste meg videre til psykolog, og psykologen må igjen i sin tur eventuelt sende meg videre til behandling for transkjønnethet i Oslo. Om legen min sender en henvisning direkte, så vil denne bare bli forkastet. I tillegg må jeg altså ha levd som jente åpent i minst et år før de i det hele tatt vil slippe meg inn til behandling. Så selv om jeg kunne tenke meg å gå til det store skrittet, er jeg i dag usikker på om jeg tør for å være ærlig.

Var kjæresten din lesbisk/bifil før dere møttes? Hun høres ut som en sinnsykt kul jente!! 🙂

Kjæresten min omtalte seg selv som bifil på det tidspunktet vi møttes, og hun visste jo ingenting om hemmeligheten min den første daten fordi jeg ville vurdere om dette var en person jeg kunne stole på først. Men etter at jeg fortalte det så har hun faktisk sagt at hun er ferdig med gutter, og for ikke lenge siden sa hun at hun selv etter hvert måtte komme ut av skapet og stå frem som lesbisk. Men du har veldig rett, hun er en sinnsykt kul jente. Jeg er heldig som har henne.

Hvem var den første som fikk se deg som jente og hvordan opplevdes det for deg?

Nå måtte jeg tenke meg hardt om, og kom frem til at det må være den første kjæresten min da jeg var 16, hun som også var den første jeg fortalte at jeg ville være jente og som plukket ut navnet Emilie til meg. For å være ærlig, så husker jeg ikke mer enn hva jeg hadde på meg fra den dagen, sannsynligvis fordi jeg har fortrengt mange av minnene om henne (hun gjorde noe forferdelig etter at det ble slutt, lang historie som jeg ikke ønsker å utdype). Men som oftest er det veldig vanskelig når noen skal møte meg som jente for første gang, og jeg har brukt mange ekstra minutter inne på badet etter å ha skiftet bare på pusteøvelser for å roe meg ned før jeg går ut og viser meg frem for de som venter utenfor. Men i alle tilfellene har de bare føltes naturlig etter noen minutter når jeg klarer å slappe av.

Så har vi noen spørsmål fra Suannah:

Ble du sammen med den nåværende kjæreste FØR hun visste hemmeligheten din?

Nei. Hun visste ikke noe på den første daten, og opprinnelig hadde jeg tenkt å møte henne et par ganger før jeg sa noe, men jeg klarte ikke å vente, og fortalte det via facebookchatten noen dager før andre date. Det så det ikke ut til at hun hadde noen problemer med, for på andre date kysset vi for første gang. Noen uker senere ble vi sammen. Siden bloggen min er eldre enn forholdet, kan du bla deg tilbake i arkivet til april i år hvis du er nysgjerrig på detaljer. Men det er uansett en regel jeg har hatt, at jeg har aldri gått inn i et forhold uten å fortelle om hemmeligheten min. Jeg liker nemlig ikke å lyve.

Hvor mange vet om at føler deg som jente? Hva med mor, far & søsken(besteforeldre og annen familie)? Hvordan reagerte de når de fikk vite om det i såfall? Føler du at du får nok støtte?

Jeg har delvis svart på dette spørsmålet tidligere i denne spørrerunden. Men utover den nærmeste familien, så er det ingen i slekten som vet det. Jeg får veldig lite støtte i den nærmeste familien, som jo helst vil at jeg skal holde det for meg selv, med unntak av søsteren min som har vært en god støtte siden dag en med å låne meg klær den første tiden og så videre, men hun synes det er veldig vanskelig. Men jeg har et ganske anstrengt forhold til min utvidede familie i utgangspunktet, spesielt fordi jeg ikke har samme livssyn som mange av dem (de er veldig kristne, jeg er ateist). Så fordi det allerede er anstrengt spenning i lufta i familieselskapene, så skal det litt til for at jeg skal klare å slippe den bomben.

Uansett, stå på 🙂 Bra blogg!

Takk 🙂

Og da var vi kommet til det spørsmålet jeg har «gruet» meg til å besvare helt siden det kom, signert Cecilie, en ung lege etter hva jeg har forstått fra den øvrige kommentaren:

Jeg lurer på om jeg kan få en expert opinion fra deg om hvilke forbedringen som skulle vært gjort for at unge mennesker som føler seg født med feil kjønn skal kunne føle seg støttet og sett. Tenker spesielt med tanke på usikkerhet i ungdommen. Hva synes du kunne vært gjort for å fange opp de fleste som går å sliter i stillhet? Innenfor miljø, helse og skole, har du forslag til ordningen som kunne gjort det lettere for mennesker å få hjelp både mentalt og fysisk?

Dette er et veldig stort spørsmål, og derfor veldig vanskelig å svare på. Likevel føler jeg det fortjener et ordentlig svar, og da blir det enda vanskeligere å besvare. For det er ikke alle det går an å fange opp dette hos. Noen barn ser du det på fra tidlig barndom at noe er «galt», enten ved at gutten vil gå i kjoler og leke med dukker, eller jenta som absolutt ikke vil ha kjoler og helst vil leke med biler.

Men sånn som i mitt tilfelle, så tror jeg ikke at noen ville vært i stand til å plukke det opp. Jeg lekte jo med biler og Lego som liten, og oppdaget ikke før jeg var 13 at jeg ville være jente og begynte å slite med usikkerheten. For utenforstående fremsto jeg nok bare som stille og sjenert, og veldig følsom fordi det skulle ingenting til for å få meg til å ta til tårene. Men sånt kvalifiserer jo ikke automatisk til transkjønnethet, og nesten alle jeg har stått frem for i løpet av årenes løp har trodd at jeg har køddet med dem først, og deretter vært i tvil, helt til de har fått møte meg som jente og fått se hvor naturlig jeg er da.

Fordi det kan være så vanskelig å se, så skulle jeg heller ønske at det fantes mer tilgjengelig informasjon, for de i ungdomsskolealder, om transkjønnethet som ufarliggjør det. Og selvsagt, jeg skulle ønske at noen plukket opp at jeg generelt var trist og hadde det vanskelig den gangen, samme hva grunnene var. Men det begynner jo å bli noen år siden, så jeg har ingen anelse om hvordan dette tas hånd om i dag.

Jeg vet ikke om jeg ga noe godt svar her, men håper i alle fall at noe av det jeg sa virker fornuftig 😉

Så over til et spørsmål fra en anonym, men med en for meg kjent IP-adresse 😉

sitter du eller står du når du er på do?

Hehe… selv om jeg regner med dette spørsmålet er gitt på kødd, så svarer jeg ærlig. Jeg sitter, som alle andre jenter. Så det så.

Det siste spørsmålet kommer fra Margrethe:

Hvordan vil du beskrive klesstilen din? Har du et «stilikon»?

Jeg besvarte et lignende spørsmål tidligere i denne runden ved å kalle stilen min rocka, men feminin. Utover dette så vet jeg ærlig talt ikke hvordan jeg skal beskrive den, for jeg går rett og slett med plagg jeg liker og som jeg synes ser bra ut sammen. Jeg vet egentlig ikke en dritt om mote, men jeg vet hva jeg liker 🙂

Derfor har jeg ikke noe «stilikon» heller. Ikke som jeg vet i alle fall.

Og med dette spørsmålet avsluttes denne spørrerunden. Men siden det ble så mange spørsmål på en gang, og jeg faktisk måtte begynne å skrive svarene noen dager i forveien for å få det ferdig til søndag slik jeg lovet, så tror jeg ikke det vil gå like lang tid til neste spørsmålsrunde.

Svarte jeg riktig på noe forresten?

#transkjønnet #transkjønnethet #spørrerunde #spørsmålsrunde #nysgjerrigper #dusomvilvitemer #nåblirviflerogfler