Jeg har tidligere skrevet om den kommentaren i kommentarfeltet mitt som gjør at jeg mister absolutt all lyst til å besøke bloggen til den som kommenterer. Dette er «fin blogg, kommentere tilbake?«. Men om jeg faktisk får lyst til å besøke bloggen til en av de som har kommentert, så er det en åpning som gir meg lyst til å trykke på x-en øverst i høyre hjørne. Dette gjelder «Hei, kjære lesere», «God kveld, alle mine nydelige lesere» og alle tenkelige varianter av denne replikken. Hvorfor?

Noen dager etter at jeg postet det nevnte innlegget, og dette bildet, døde hamsteren til Bieber. Tør vi tro på tilfeldighetenes spill, eller er det virkelig en sammenheng…?

I mitt tidligere nevnte innlegg, så skrev jeg at fin blogg-mafiaens standardfase «fin blogg, kommentere tilbake?» viser at kommentarforfatteren er velsignet med total frigivelse fra intelligensens tyranni, både ved at vedkommende tror at bloggens eier faktisk besøker din blogg når de selv ikke har respekt nok til å lese innleggene de spammer ned. Men når de viser en så enorm mangel på både kreativitet og generell hjerneaktivitet, hvordan i all verden skal jeg finne noen som helst glede av å besøke bloggen deres? Det kan umulig finnes noe som helst i bloggene deres som jeg kan finne glede av å lese. Det absolutte fravær av intelligent adferd fra deres side gjør at sjansene for at de faktisk har skrevet et reflekterende innlegg som vil få mine tankekanaler stimulert er så mikroskopiske at det ville vært mer sannsynlig at den nåværende førsteplassen på blogg.no, Rene Kleveland*, hadde blitt kunnskapsminister. Begge deler hadde faktisk vært et alvorlig brudd på naturlovene.

Så da gidder jeg heller ikke besøke bloggen deres. Men hva med de jeg faktisk gidder å besøke, men som åpner med den påtvungne setningen «Hei, kjære lesere!»?

For det første så er dette en helt unødvendig setning. Den tilfører ikke innlegget noe som helst, og som også drøyer ut det innlegget handler om. Når jeg leser et blogginnlegg så vil jeg som sagt få stimulert hjernecellene og føle at jeg blir beriket med en eller annen form for kunnskap. Da vil jeg gjerne komme i gang med det, og da blir slik koseprat like malplassert som det blir når en nyhetsreportasje åpner med «kom og sett deg her på fanget mitt du, nå skal jeg fortelle deg om bussvelten på E18 hvor tre personer døde». Jammen, så kom med reportasjen og vis meg bilder av vraket for faen! Jeg er en stor jente, jeg trenger ikke å bli dullet med.

Den andre muligheten er at bloggeren faktisk ønsker en slik konstruert kosetone i bloggen sin, fordi den omhandler koselige hverdagsting som lunsj med venninnene, den nye hårfargen og andre små trivielle hendelser fra den perfekte liksomhverdagen konstruert for å gi bloggens lesere inntrykk av at du lever et spennende liv, selv om det lyder mer falskt enn den gjennomsnittlige Idol-audition. Fint for deg, men det har jeg absolutt ingen interesse av å lese. I de sammenhengene vil jeg faktisk takke bloggforfatterne for at de åpner innlegget med en sånn setning. Det fungerer som en lysende trussel om at hvis du fortsetter å lese, vil IQ-en din synke med ti poeng. Takk for advarselen!

Men det er enda en grunn til at jeg misliker denne typen åpning. Den virker nemlig mot sin hensikt, og det lyser lang vei at bloggeren har et glødende ønske om å være en som taler til en folkemasse gjennom bloggen. Men det er en grunn til at skomaker Andersen i Jul i Skomakergata i første episode sier «næh, makan… det er jo deg jo» mens han ser inn i kameraet. Da føler hver eneste unge at skomakeren snakker direkte til dem. Den effekten ville han ikke oppnådd ved å si «det er jo dere jo».


Jeg kan ikke tro at jeg bruker Jul i Skomakergata som et argument for mine synspunkter, jeg som ikke liker serien engang. Men skuespiller Henki Kolstad var dyktig i sitt fag og visste hva han gjorde, til tross for seriens svake produksjon og de få tagningene per scene. Det samme kan jeg dessverre ikke si om Willy Hoel som spilte bakermesteren… Foto: NRK

Dette er grunnen til at jeg alltid skriver «du» og «deg» i innleggene mine, og ikke «dere». Jeg henvender meg ikke til en folkemasse og alle leserne mine som en gruppe. Jeg henvender meg til hver enkelt, jeg henvender meg til akkurat deg som leser dette akkurat nå, som samtidlig som blikket ditt flytter seg bortover akkurat disse bokstavene hører en stemme i hodet ditt som gjengir disse bokstavene og gir dem mening. Og det gjør jeg fordi jeg liker deg som tar deg bryet med å lese bloggen min.

På den måten innbiller jeg meg at jeg får en langt mer personlig og inkluderende blogg, hvor leseren føler at jeg snakker direkte til ham eller henne. Selv om jeg går rett på sak med det jeg vil skrive om, og ikke legger til noe dullete utenomsnakk. Er du ikke enig?

Og hvis du synes jeg irriterer meg over småting, så skylder jeg på varmen. Og er du en av de som nesten på autopilot responderer med «du skal ikke klage på finværet» når noen ytrer sin misnøye over temperaturene, så kan du allerede glede deg til neste innlegg…

*Fotnote: Jeg har faktisk brukt navnet hans i dette innlegget fordi han i sin egen blogg har truet med søksmål dersom noen utenfor media brukte navnet hans på en eller annen måte. Jeg venter i spenning på hvilken advokat som er villig til å ta hans sak, og hvilken paragraf i Norges lover han vil vise til. Jeg linker forresten ikke til bloggen hans fordi designet hans er et typisk idiotdesign fullt av tunge elementer som tar så mye ressurser fra maskinen din at den vil bruke tre uker på å laste bloggen, om den ikke henger seg først i forsøket. Ikke si jeg ikke advarte deg. Her kommer forresten navnet en gang til: Rene Kleveland.