I forrige uke skrev jeg om hvordan jeg utfordret meg selv ved å møte på jobben for første gang med sminke. Temmelig nervøs, særlig fordi det var to stykker der jeg ennå ikke hadde stått frem for som transkjønnet, selv om jeg kun hadde på litt foundation og concealer under øynene. I ettertid har jeg jo faktisk fortalt dem hemmeligheten min, og de kunne fortelle at de faktisk ikke hadde lagt merke til det engang. Men som en venninne sa: «Du jobber med gutter, forventer du at de skal legge merke til at du bruker foundation?».

Point taken, men hvordan har det gått i ettertid? Har jeg gått med sminke på kontoret igjen?

Foto: RockStar Charlie

Det skulle vise seg at angsten min for å bli «avslørt» ikke er den største utfordringen ved å gå med sminke på jobb. Det er mitt eget sovehjerte. Selv om jeg setter på vekkerklokke ekstra tidlig så jeg skal få tid til å gjøre meg i stand, har jeg hatt store problemer med å bryte søvnmønsteret mitt og underbevisstheten som nekter meg å våkne før jeg absolutt må – en halvtime før jeg må dra for å rekke jobben klokken åtte.

På den tiden rekker jeg ikke å barbere ansiktet, la huden få hvile og deretter legge sminken. I hvert fall ikke om jeg skal gjøre nødvendigheter som å spise frokost og kle på meg i tillegg.

Med andre ord, jeg tror jeg står ovenfor min tøffeste utfordring noensinne og sitter igjen med en nyvunnet respekt som manifesterer seg i et enkelt, men kolossalt spørsmål:

Hvordan i all verden klarer dere andre det?