Så våget jeg meg altså omsider ut i Oslos brosteinsbelagte gater kledd som jente i kjole og høye hæler, og som jeg skrev i et innlegg for noen dager siden så gikk det bedre enn forventet. Dessverre ble kvelden avsluttet på en litt guffen måte da en bil plutselig kjørte opp bakfra, ved siden av oss, helt oppi fortauet vi gikk på, da vi var på vei tilbake til hotellet vårt.


Oslo og Karl Johans gate by night, ikke så langt unna der vi gikk da hendelsen inntraff. Foto: Ignaz Wiradi/Wikipedia Commons

Kjæresten min og jeg hadde vært på jentekveld hos en venninne. Naturlig nok hadde vi derfor pyntet oss, og var kledd i fine kjoler og høye hæler. Vi hadde kommet opp fra t-banen ved Nationaltheateret og hadde et lite stykke igjen å gå til hotellet vårt. Vi gikk langs fortauet på høyre side av gaten, da vi merket at en bil kom kjørende bakfra og kjørte opp mot fortauet og stoppet opp ved siden av oss. Jeg snudde hodet mitt og så på sjåføren, som dermed tråkket på gassen, skiftet fil over mot venstre og kjørte vekk i full fart. Da det gikk opp for meg hva som hadde skjedd, begynte jeg å le. Jeg hadde gitt ham en litt ubehagelig overraskelse langt utenfor det han hadde forventet, da jeg snudde hodet mitt og så på ham.

Men etter hvert som timene gikk, begynte jeg å følge tanketoget videre. Vi var jo ikke horete kledd, vi hadde bare pyntet oss. Hvorfor kjørte han opp til oss? Hva hadde skjedd om jeg var født som jente, med et naturlig feminint ansikt som ikke hadde skremt ham. Hadde han da tatt nei for et nei? Er dette noe vi jenter skal være nødt til å finne oss i?


Antrekket mitt den aktuelle kvelden, minus masken selvsagt som jeg bare tok på for dette bildets skyld. Jeg synes ikke jeg har kledd meg spesielt horete…?

Jeg snakket med noen venninner som har bodd eller fortsatt bor i hovedstaden, og alle kunne bekrefte at de selv eller venninner flere ganger har opplevd at en bil har kjørt opp til dem for å forhandle om pris. Det holder å kle seg i skjørt eller kjole, så er man automatisk hore, sa en av dem. Dermed blir dette enda tristere. Skal ikke norske jenter få kunne pynte seg og føle seg fine uten å bli sett på som horer? Hva sier det om kvinnesynet til enkelte? Er vi virkelig annenrangs mennesker for dem?

Det føles i alle fall sånn, når jeg den første kvelden jeg våger meg ute som jente, i Norge i alle fall, opplever dette. Jeg har vært utendørs hundrevis og tusenvis av ganger som gutt uten å oppleve noe som ligner engang. Jeg visste jo fra før at jenter er mer utsatt, men det gir likevel et ekstra støkk når man får demonstrert det i praksis.

Men denne hendelsen skal ikke stoppe meg, selv om den var noe ubehagelig og guffen. For da lar jeg disse idiotene få lov til å behandle meg og andre jenter som mindreverdige i forhold til dem selv. Men det er vi ikke. Så for å svare på et spørsmål jeg stilte tidligere i dette innlegget, vi skal ikke være nødt til å finne oss i denne typen oppførsel. Jeg kommer til å fortsette å være jente, og fortsette å lete etter veien ut av skapet som den jenta jeg ønsker å være, uten å føle at jeg nedgraderer meg selv til et annenrangs menneske ved å gå fra å være gutt til å være jente.

Så når det gjelder den aktuelle episoden fra denne tirsdagskvelden i forrige uke, velger jeg å følge den første umiddelbare reaksjonen jeg hadde, før jeg hadde latt det få synke inn. Jeg ler av det. Mannen i bilen som stoppet hadde bare observert kjæresten min og meg bakfra, der vi gikk, og sett en mulighet. Han hadde slett ikke ventet seg en transkjønnet, og ble derfor ubehagelig overrasket da jeg snudde hodet og så på ham. Han fikk dermed panikk og jeg har aldri sett en bil kjøre unna så fort før, i alle fall ikke i så tettbygd strøk som Oslo sentrum, og jeg ler fortsatt når jeg spiller av denne scenen for meg selv i hodet mitt, på nytt og på nytt, og ser ham rase avgårde, samtidlig som hjulene hyler mot asfalten.

Jeg skremte altså vettet av ham. Men det fortjente han virkelig.

Den jævla gjøken.