Så var det den tiden av året igjen. Den tiden hvor skattelistene offentliggjøres og endelig skal vi igjen spekulere i hva naboen tjente og hviske oss i mellom hvilken skandale det er at enkelte tjener så mye mer enn de fortjener.

Særlig disse forferdelige bloggerne.

Her sliter man bakspeilet av seg for å få råd til salt i såret, og så kommer disse bortskjemte ungpikene som knapt nok bruker fem minutter av dagen til å blogge om hårkurer og vippeløft og kan ta seg råd til å kjøpe safran i stedet. Det skulle ikke vært lov, knurrer de, samtidig som de undres over hvorfor toppbloggerne er så lite villige til å snakke om egen inntekt. Noe som gjør dem mer tilbakeholdne, som igjen øker nysgjerrigheten og interessen, og som alltid blir det oppslag i riksmediene om hvor mye de egentlig tjener når skattelistene kommer.

Men min blogg er det ingen som har sagt noe om. Kanskje er det fordi jeg blogger anonymt. Kanskje er det fordi bloggen min er så liten og ubetydelig at folk flest finner fergetidene mer interessante. Jeg vet ikke. Likevel har det fra tid til annen vært noe spekulasjon om hvordan denne bloggen finansieres.

Derfor skal jeg nå komme både VG, Dagbladet og Indre Enfold Menighetsblad i forkjøpet og stille med helt åpne kort, helt uoppfordret, for å stoppe spekulasjonene en gang for alle om hvor mye inntekter denne bloggen genererte for meg og min husholdning i løpet av 2016:

Ingenting. Ingen verdens ting. Det blir verken salt eller safran i såret mitt med andre ord.

På en måte er det selvvalgt, da jeg jo konsekvent har sagt nei takk til alle potensielle sponsoravtaler helt siden dag en, både fordi jeg som anonym blogger ikke vil oppgi personalia til de som ønsker å sponse og fordi jeg ikke orker alt papirarbeidet rundt det. I den grad jeg sponses er det i form av gratis serverplass hos Femelle. Ellers har jeg ingen utgifter på den utover arbeidstimer i form av å skrive tekster, som gjerne korrekturleses og skrives om flere ganger før de postes, fotografering, redigering av bildene, osv. Inntekter genererer jeg gjennom noe så kjedelig som en vanlig jobb. Bortsett fra at min jobb ikke er kjedelig, men det er en annen historie.

Og det er helt i orden for meg at bloggen er som en hobby å regne. Men denne evinnelige sutringen om ufortjent høy lønn og safranmisbruk på bakgrunn av en aktivitet som knapt tar noen minutter hver dag ønsker jeg til livs. Når man tror det bare tar noen få minutter å forfatte et blogginnlegg, vitner det bare om uvitenhet og med tanke på den enorme påkjenningen det kan være å være «på» hele døgnet har jeg ingen problemer med å forsvare inntektene som enkelte av mine bloggkolleger mottar.

De som derimot oppretter aksjeselskap og gjør bloggen til en business som de henter aksjeutbytte og ikke lønn fra, og dermed sniker seg unna skattebetaling fordi de står oppført med null kroner i lønn, ønsker jeg dobbeltsidig brokk og med en påfølgende behandling ved et privatpraktiserende sykehus etter FrP-modellen.

Da kan man begynne å snakke om å få som fortjent.