I godt over fire år har jeg gått til den samme psykologen ved Nidaros DPS i Trondheim. Det har jeg gjort for å få hjelp både med depresjonen min og med å få mer selvtillit til å finne veien ut av skapet som transkjønnet. Samarbeidet vårt har fungert veldig bra, og det har vært godt å hele tiden ha noen med fagkompetanse å snakke med når nye utfordringer har dukket opp, og som jeg visste at jeg kunne stole på.

Men alt har en ende, og for litt over en måned siden fikk jeg beskjed om at hun etter nyttår begynner i ny jobb et annet sted. I dag hadde jeg derfor min siste time hos min faste behandler gjennom fire år. Når vi begynner å skrive 2018 skal jeg begynne på nytt hos en helt ny behandler.

Det kommer til å bli veldig rart.

Så da jeg kom til denne siste timen i dag, ble det selvsagt brukt noen minutter på refleksjon over hvilken utvikling jeg har hatt siden jeg kom dit til min første time en gang i 2013, på et tidspunkt da jeg jo hadde vært på en venninnetur til London, men ennå ikke turte å gå ut som jente hjemme i Trondheim. Nå har jeg vært på min første utredning for kjønnskorrigerende behandling i Oslo, etter henvisning fra henne, og jeg kan faktisk jeg ikke huske sist jeg møtte til time hos behandleren min som noe annet enn Emilie.

Jeg tror ikke jeg hadde klart dette uten hennes hjelp.

Så, siden jeg vet at du leser bloggen min, benytter jeg anledningen til å nok en gang si tusen takk for hjelpen, og si at det jeg synes det er synd at våre veier nå skilles, men ønsker deg lykke til i ny jobb. Etterfølgeren din kommer til å få en tøff oppgave, og siden ingen husker Wirkola, får jeg si at det for vedkommende nok vil bli som å hoppe etter fallskjermen…

Tusen takk!

PS! Bjørn Wirkola var en fyr som drev litt med skihopp før han tok serie- og cupgull med Rosenborg i 1971…