I det siste har jeg holdt litt øye med en tråd i forumet hos Kvinneguiden hvor det hevdes at bloggere har flere narsissistiske trekk, for hvorfor skulle vi ellers handle i den tro av at folk er så utrolig interesserte i livene våre at vi trenger å brette ut om dem åpen på verdensvevet?

Vel, selv er jeg en person som ikke takler oppmerksomhet spesielt godt. Men jeg har ikke alltid vært sånn. Da jeg var i slutten av tenårene var jeg, uten å si for mye, i ferd med å bygge meg et navn og en karriere som gjorde at jeg var en del i media og ble i visse kretser omtalt som «det neste store». Kjendis var jeg nok aldri, men jeg elsket hvert sekund av det, selv når terningen rullet til en toer, noe den gjorde innimellom. Men selv da var jeg opptatt av at jeg skulle bli lagt merke til på grunn av det jeg gjorde, ikke på grunn av hvem jeg var som person.

Derfor skulle jeg aldri gå ut med at jeg innerst inne følte meg som jente, for da kom jeg bare til å bli vurdert og omtalt som «den transkjønnede». Og det funket å leve med et konstruert image som maskulin med maskinklipt hår og skjegg på haka, inntil en dag jeg traff veggen og sank ned i en dyp depresjon som gjorde det umulig å fortsette karrieren min, selv om det var noe jeg elsket å holde på med. Jeg som tidligere hadde elsket å være midtpunktet, trakk meg nå tilbake i skyggene. Dermed forsto jeg at jeg var nødt til å stå frem, men hvordan? Jeg som ikke hadde noen trening i å leve som jente utover i trygge hjemlige omgivelser og kun foran de venninnene jeg stolte mest på?

En venninne foreslo at jeg kunne begynne å blogge, anonymt, og på den måten ta det litt gradvis. Jeg tente ikke på ideen med det første, men etter en stund innså jeg at alternativet med å bare stå frem over natten aldri ville fungere for meg, og for snart fem år siden var Emilies skap et faktum. Dermed hadde jeg både et utløp for tankene mine på veien, samtidig som jeg igjen gradvis ble vant med å få oppmerksomhet mot meg som transkjønnet slik at jeg lettere skulle takle medieoppstyret som på grunn av min bakgrunn uansett ville komme den dagen jeg sto frem.

Men vil det egentlig det? For noen uker siden traff jeg igjen en gammel venninne av mamma som jeg brukte å være mye hos i oppveksten. Hun fortalte smilende at hun hadde tatt vare på en del dokumentasjon av mine tidlige arbeider fra sen barndom og tidlige ungdomsår som hun tenkte å ta frem når jeg ble kjent. Da faren min lo og sa at «det toget har nok gått nå» slo det meg at han jo hadde helt rett. Nå er det over fem år siden jeg tok en pause fra min tidligere karriere for å begynne å jobbe med meg selv og depresjonen, og det er enda lenger siden sist jeg sto på en scene. Selv om jeg fortsatt bruker mine kunnskaper og evner til noe beslektet i min nåværende jobb, fronter jeg ikke lenger meg selv eller mitt eget navn, det skjer under et firmanavn. Jeg er rett og slett i ferd med å bli glemt og har forsvunnet inn i en anonym åtte til fire-jobb.

Og jeg tenkte: det passer meg egentlig utmerket!

Men med den tanken forsvant også noe av bloggens funksjon plutselig. Drømmen min hadde jo alltid vært å kunne gå ut og forsvinne i mengden som en hvilken som helst annen jente, men med tanke på bakgrunnen min tenkte jeg at dette aldri kom til å skje. Nå derimot, som jeg er i ferd med å bli glemt for det jeg en gang gjorde under mannsnavnet mitt, kan det faktisk hende at jeg får oppleve dette. Men ikke så lenge jeg blogger!

For det siste året har jeg opplevd å bli kjent igjen når jeg går ut som Emilie. Jeg merker at flere ser på meg og smiler lurt, og at når jeg kommer hjem finner meldinger fra lesere som forteller at de har sett meg der og der, noe som stemmer med hvor jeg faktisk var denne dagen. Så derfor spør jeg meg selv om denne bloggen nå faktisk virker mot sin hensikt?

Samtidig klarer jeg ikke helt å gi slipp heller. Som nevnt tidligere er det godt å ha denne kanalen for å dokumentere prosessen min slik at jeg ikke føler jeg står helt alene. Dette er derfor en av mange grunner til at jeg den siste måneden har måttet ta en pause for å tenke gjennom hva jeg egentlig vil gjøre videre og om denne bloggen skal fortsette.

Men først skal jeg på ferie, og der tenker jeg du som leser skal få lov til å bli med. I alle fall på første del av turen.