Planen var klar. Jeg hadde funnet antrekket mitt og lagt det klart kvelden i forveien så jeg slapp å tenke på dette neste dag. Det eneste jeg trengte å gjøre neste dag var å ta det på, sminke meg og så ta bussen i underkant av en halvtime før jeg nådde målet mitt. Men neste morgen kom jeg ikke så langt at jeg fikk kledd på meg en gang. Tanken på å sitte innestengt i en trang buss med masse folk rundt meg, uten noe sted å rømme, ble for tøff. Bare fordi jeg hadde tenkt å gjennomføre bussreisen kledd i kjole og støvletter, og med mascara på øyevippene. Hvorfor må jeg være så redd for å gjøre noe en hvilken som helst annen jente kan gjøre uten å føle den samme angsten som grep meg?

Hvorfor må det være så annerledes for meg, bare fordi jeg tilfeldigvis er født som gutt?


Helt siden jeg som 13-åring fant ut at det egentlig var jente jeg ville være, har jeg gradvis prøvd å finne veien ut av skapet og fortelle verden at jeg ikke føler meg som den gutten samfunnet ser meg som. Jeg har gitt meg selv små utfordringer hele veien, og selv om jeg har vært utendørs kledd som jente hjemme i Trondheim før, så har dette alltid vært etter mørkets frembrudd. Jeg har kunnet gjemme ansiktet mitt fra de forbipasserende. Men denne gangen skulle jeg ta det til neste nivå, og jeg gjorde en avtale med psykologen min. Jeg skulle ut i dagslys, og jeg skulle sette meg på bussen til bydelen Lade, hvor Nidaros DPS ligger og psykologen min har kontor.

Men det er ikke bare det beryktede Østmarka som ligger på Lade i Trondheim. Det er en ganske travel bydel med flere kjøpesenter og handelsparker, utdanningsinstitusjoner og ikke minst tett befolkning. Jeg har tatt bussen dit så mange ganger, at jeg vet utmerket godt at på denne tiden av døgnet er bussen overfylt med passasjerer. Ofte må man finne seg en ståplass. Men å stå tett i en folkemenge over lengre tid uten mulighet til å rømme er ingen optimal løsning. Ikke når en er redd for dømmende blikk og hvisking.

Tanken på alt dette gjorde meg uvel, og det ble så jeg tok bussen til den oppsatte timen hos psykologen kledd som gutt. Ombord i bussen så jeg flere jenter kledd omtrent slik jeg opprinnelig hadde tenkt å gå denne morgenen. Ingen av disse så ut til å se nevneverdig redde ut.

Men hvorfor skulle de det? Det er jo den naturligste tingen i verden for dem. De gjør det hver eneste dag, og alle vet det. Ingen tenker over det engang, og derfor er det ingen grunn til at de skal være redde for å vise seg offentlig i skjørt og med sminke.

Så hvorfor må jeg være så redd?

Skulle ønske jeg var jente…

(PS! Gir ikke opp nå. Jeg prøver igjen senere. Men jeg sier selvsagt ikke når…)

#transkjønnet #transkjønnethet #skeiv #lhbt #angst