Fredag morgen satt jeg på venterommet på Nidaros DPS og ventet på psykologen, for første gang på denne siden av sommerferien. Jeg har gått til ham siden februar etter at min forrige behandler begynte i ny jobb et annet sted, men på grunn av dyp depresjon i forbindelse med at jeg mistet jobben og fordi jeg ble møtt på en så lite vennlig måte ved Riksen, hadde jeg ingen energi til å klare å møte til timene hos ham som jente.

Det fikk ham til å spørre om jeg virkelig ønsket kjønnskorrigerende behandling, i og med at jeg hadde «gitt opp».

Men siden forrige time i slutten av juni har jeg jo tatt opp tråden igjen og utfordret meg selv til å gjenoppta kontakten med gamle venner og dra ut for å møte dem som jente. Derfor føltes det naturlig å møte til timen som jente også. Men det var visst ikke psykologen min forberedt på.

Improviserte bilder av antrekket, tatt i prøverommet på H&M, City Lade, etter timen hos psykologen

Han kom som vanlig ut til venterommet for å hente meg, men i stedet for å møte meg med blikket stoppet han opp og så seg forvirret rundt, før han fikk blikkontakt med meg og skjøt øyenbrynene opp i hårfestet og hilste smilende med et nikk. Da vi kom inn på kontoret kunne han fortelle hvorfor. Selv om jeg satt på samme sted som jeg pleier i venterommet, så hadde han ikke koblet at det var meg. Han hadde ikke kjent meg igjen.

«Men wow, du ser fantastisk bra ut! Så utrolig bra!» fortsatte han.

Timen ble så brukt til å snakke om hva som hadde skjedd siden sist. Hvordan jeg bestemte meg for å bruke den ufrivillige ferien til å prøve å finne ut hva jeg egentlig vil, og hvordan det etter en vanskelig start faktisk har gitt meg mer energi. Han kommenterte at å møte meg nå mot før sommeren var som natt og dag. Da satt jeg der nedtynget og så ingen løsninger noe sted. Nå satt jeg der og smilte, og viste vilje til å ta tak i problemene jeg møtte. Så noe har tydeligvis skjedd i løpet av sommeren, sa han.

Men fortsatt måtte jeg innrømme at jeg er veldig skeptisk til å returnere til Riksen, til timen jeg har i slutten av september, etter måten jeg har blitt møtt de to gangene jeg har vært der. Jeg er også fortsatt usikker på timingen i og med at jobbsituasjonen min ennå ikke er helt i orden, da jeg foreløpig bare har jobb ut oktober, og jeg ikke ønsker å gjøre en ny eventuell søkeprosess vanskeligere ved å starte «komme ut»-prosessen samtidig som jeg skal prøve å fremstå som en attraktiv jobbkandidat.

Dette, sa jeg, er riktignok noe jeg har vurdert om jeg kanskje skal ta opp med Riksen om jeg bestemmer meg for å dra til timen, noe jeg nå heller mer og mer mot å gjøre. Jeg vurderer også å sende et brev i forkant hvor jeg klager på måten jeg føler meg behandlet, og informerer at om jeg blir møtt av samme person som møtte meg de to foregående gangene, kommer jeg til å snu i døra og dra hjem. Psykologen sa at både det å ta opp slike spørsmål samt å sende brevet ikke trengte å være så dumt. Men han hadde en innvending.

«Da du var her før sommeren var alt bare sorgen. Nå sitter du her i kvinneuttrykk og smiler fra øre til øre. Det er tydelig at dette er bra for deg. Kan egentlig skriften på veggen bli noe tydeligere?»

Vi avtalte ny time om noen uker, og han sa det var veldig hyggelig å endelig få møte meg som Emilie. Og i det jeg snudde meg for å forlate kontoret så jeg at han kastet et blikk på rumpa mi. Vanligvis ville jeg ikke registrert en slik liten ubetydelig detalj, men denne gangen fikk det meg til å smile litt for meg selv.

Hvorfor skal jeg komme tilbake til neste gang.

Jeg gikk hjemover med et smil om munnen og en god følelse i kroppen, men hadde også blitt gitt en del å tenke på. I vår hadde han stilt spørsmål om hvorvidt jeg egentlig ville dette nok til å fortsette. Nå derimot spurte han meg om hvor mye tydeligere skriften på veggen kan bli med tanke på hvor sterkt jeg ønsker dette.

Så hva skjer nå?