Emilies skap
Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Kjære katteelsker – vi må ta en prat…

Uønskede penisbilder. Dette blogginnlegget handler ikke om dem, men på en måte gjør det det likevel.

For så godt som alle jenter har opplevd å få tilsendt uønskede bilder av erigerte kjønnsorgan fra menn som ønsker oppmerksomhet. Noe som er grunnlaget for en evig diskusjon om hva som får dem til å gjøre det og hvilken alternativ virkelighet de lever i som får dem til å tro at slik adferd fremprovoserer noe som helst annet enn frustrasjon hos mottakeren.

Vel, uten å forsvare noen som helst, tror jeg at jeg kan gi et slags svar på dette spørsmålet. For det finnes en gruppe som er langt mer ivrige etter å dele uønsket fotomateriale. Som innbiller seg at akkurat deres bilder kan utslette et hvert verdensproblem, og ser ut til å bli mer tent hvis de oppdager at du absolutt ikke deler deres entusiasme for innholdet.

«Jeg hører du har hatt det vanskelig i det siste? Her, jeg har noe som garantert vil muntre deg opp» sier de. Så sender de bilde av en katt. Det er ikke noe spesielt med det, det er bare et helt ordinært bilde av en hvilken som helst katt. Men tro meg, har du først fått ett bilde, så kommer det snart fler, uansett hvordan du responderer.

Hvis du sier takk, og at det hjalp, sender de flere. Sier du at det ikke hjalp, og at humøret er like råttent, om mulig verre, tolker de dette som at du trenger flere kattebilder.

Har de først begynt er de ikke mulig å unnslippe!

Nei, det er ingen dickpics eller kattebilder i dette blogginnlegget! Foto: Rob Duval/Wikimedia Commons

Problemet er at jeg ikke kan utstå katter, og det har jeg aldri gjort. Jeg har vært allergisk siden før jeg kan huske, men har klare minner fra en påskeferie på Sunnmøre da jeg var åtte, hos noen slektninger med katt, og hvor dårlig jeg ble i løpet av uka jeg var der. Siden den gang har bare synet av en katt vært nok til å fremprovosere et register av negative følelser lik dem homøopater har for faktabasert forskning.

Det slår meg også at det kun er katteelskere som viser denne adferden, da det ikke finnes en eneste vannbøffel, pingvin eller komodovaran i innboksen min. Hundeelskere er kanskje de som er nærmest, men selv de nøyer seg med å kun dele et bilde hvis bikkja deres viser alternativ oppførsel og knurrer mot vannkokeren.

Katteelskere derimot stiller langt mindre krav til krekene sine, og de trenger bare å ligge midt på gulvet og se mugne ut for at eierne deres finner det verdig en snap. Det trenger ikke være deres egen katt engang! De finner jo like stor glede i å dele tilfeldige bilder fra Instagram av sure persere, med både ansiktsform og tilsynelatende fornærmede uttrykk som får det til å se ut som at de sekunder før løp rett inn i flatsiden av et strykejern.

«Se, så bedårende! Nå føler du deg vel litt bedre?»

Man skulle selvsagt tro at det da holder å høflig informere avsenderen om at slike forsendelser kun påfører ytterligere irritasjon i en allerede påkjennende hverdag? At de stopper når jeg forteller at det gir meg et intenst ønske om å rispe i innsiden av underarmen med en potetskreller?

Absolutt ikke!

For på samme måte som at veganere får spasmer og underlivsopp om de ikke får begynne hver setning med å fortelle om sitt valg av livsstil, så klarer bare ikke katteelskeren å prosessere ideen om at noen virkelig ikke finner glede i dette og at du ønsker å avslutte abonnementet de har tvunget på deg. Så nå kommer det faktisk enda flere bilder! Eventuelle protester blir bare besvart med «du må da innrømme at det er litt morsomt at du har et så intenst hat mot noe som er så vidunderlig?» Dermed fortsetter de å sende, hellig overbevist om at jeg en dag vil knekke og at jeg da vil takke dem for at de fikk meg til å se lyset.

Akkurat som at Jehovas vitner fortsetter å komme på døra om du først har åpnet for dem en gang.

Så kjære katteelsker. Selv om jeg ikke kan si jeg liker det, ser jeg virkelig bare en løsning på dette. Hva du deler med allmennheten i egen profil på facebook eller instagramkonto skal jeg ikke legge meg borti. Men dersom det skulle komme et kattebilde min vei i form av en melding adressert direkte til meg, ser jeg ingen annen utvei.

Jeg er stygt redd du risikerer å få en fotografisk gjengivelse av en penis tilbake.

Det gis riktignok på ingen måte noen garanti for at denne penisen kommer til å være min, men jeg har skjønt at katteelskere ikke tar dette med eierskap av fotoobjekter så tungt. Ikke kan jeg garantere at du vil like det heller.

Likevel må du jo innrømme at det er litt morsomt? At du kan bli så fysisk uvel av noe en annen person føler så stor stolthet over at han valgte å dele det i sosiale medier?

Facebook

Det lønner seg visst å være snill

Torsdag kveld satt jeg og pratet med Eirik via facebook. Eirik bor i en annen kant av landet så vi ser ikke hverandre så ofte, men vi prater mye sammen over nettet. Samtalen gikk rundt hvor få gode komedier som lages for tiden, før Eirik sier at Marvel-filmene er ganske morsomme, og at den nye Avengers-filmen, Infinity War, fikk ham til å trekke en del på smilebåndet. «Den har jeg ikke sett» svarte jeg, noe Eirik fulgte opp med å gi en varm anbefaling. «Ja, jeg har veldig lyst til å se den. Men du vet, med den økonomiske situasjonen jeg er i nå så kan jeg bare ikke ta meg råd til å dra».

Like etterpå fikk jeg en melding via Vipps om at Eirik hadde overført 200 kroner til meg.

«Her har du til kinobilletten og litt digg i tillegg. Jeg har lyst til å diskutere filmen med deg uten å være redd for å spoile noen ting» sa han, og fulgte opp med å presisere at dette var en gave, ikke et lån. Jeg hadde jo tross alt spandert ting på ham når han har hatt dårlig råd, sa han.

Akkurat det kan jeg ærlig talt ikke huske, men det stemmer sikkert. Jeg husker jo andre tilfeller hvor jeg har spandert både middag og togbilletter på venner som har hatt dårlig råd, sånn at vi har kunnet finne på noe sammen. Det er bare noe jeg har hatt for vane å gjøre, uten å ha noen annen baktanke med det enn det sosiale.

Nå ser jeg plutselig resultatet. Da jeg kom ut fra sal 6 på Prinsen kino i går var det den fjerde kinofilmen jeg har sett i 2018, uten å ha betalt for billetten på noen av dem. Middager ute har jeg også blitt påspandert, både av venninner og av mamma som flere ganger i det siste har ringt meg når hun har vært ferdig på jobb og spurt om jeg har hatt lyst til å møte henne i byen. Og for litt siden kom det også en bok jeg hadde veldig lyst på i posten. Ingen vil høre noe av at jeg skal betale tilbake når jeg får penger. Hun som sendte boka ønsker seg riktignok en liten tjeneste tilbake, men det koster meg ikke noe annet enn tid, så det er det minste jeg kan gjøre.

Så i det jeg kommer hjem fra kinoen tenker jeg at selv om dette definitivt ikke bør være motivasjonen bak, så lønner det seg å være snill mot dem rundt deg. Situasjonen jeg er i akkurat nå er fortsatt uholdbar, men det gjør det i alle fall litt lettere å ha så gode venner.

Filmen sto forresten til forventningene og vel så det, men var betydelig mørkere enn jeg forestilte meg. Likevel ser jeg ikke noen grunn til å anbefale filmen videre, selv om jeg ruller terningen til en soleklar femmer. Du bør nemlig være tungt inne i Marvel Cinematic Universe og ha sett de tidligere filmene for å klare å henge med, og er du det så kommer du til å se den uansett hva jeg sier. Men da vil du også få en meget god filmopplevelse, slik jeg fikk i går. Så jeg er utrolig takknemlig for at Eirik spanderte denne kinobilletten.

Nå må jeg bare vente et år på fortsettelsen…

Facebook

Ingenting å se her!

Det kommer stadig inn spørsmål om hvorfor jeg ikke oppdaterer lenger, med ønske om å få vite hvordan det går. Det er selvsagt hyggelig å vite at jeg har skapt noe som engasjerer og at det er noen der ute som bryr seg, men saken er at situasjonen min er ganske uforandret siden innlegget jeg skrev i mars. Det skjer absolutt ingenting i hverdagen min, og det kan gå flere dager mellom hver gang jeg går ut eller ser folk.

Det er virkelig ingenting å dele eller skrive om. Derfor er jeg så stille.

Likevel vil jeg nevne at familien min har vært fantastiske i denne tunge tiden. Foreldrene mine har tatt meg med ut for å spise et par ganger, og jeg har også vært på kino og sett Pacific Rim: Uprising med pappa på hans regning. Søsteren min tok meg med på Ready Player One, så da kan jeg i alle fall stryke dem fra listen over kinofilmer jeg har lyst til å se i år. Kaffekoppen jeg tok med den fantastiske Frøken W ute på Lade for noen uker siden, og spaserturen vår sammen inn til sentrum i finværet etterpå, ble også veldig satt pris på. Jeg skulle gjerne gjort mer sånt, hadde jeg bare hatt penger til det.

Så ja, dette ble et litt ustrukturert og rotete innlegg som jeg vet ikke helt hva jeg ville med, annet enn å fortelle at jeg fortsatt lever og at jeg ikke har glemt bloggen selv om jeg ikke oppdaterer den.

Facebook

Se så fantastiske venner jeg har!

Først av alt vil jeg si tusen takk for responsen som kom etter forrige innlegg, både gjennom kommentarfelt, facebook og mail. Det ble litt overveldende, og jeg beklager om du er en av de som ikke har fått noe svar fra meg, men vit at det er lest og at det ble satt pris på.

Det ble det også da jeg fikk besøk sist helg. En av mine beste venninner, Ida, som jeg ikke har sett siden sist hun var i Trondheim i september, dukket plutselig opp utenfor leiligheten min i tre-tiden på lørdag og insisterte på at jeg skulle bli med henne ut og spise – på hennes regning. Dermed ble det en tur på Selma på Solsiden, hvor jeg fikk erfare at de fortsatt har Trondheims desidert beste pizza, og at selv om jeg ikke klarte å gå kledd som jente, så klarer jeg fortsatt å ha det hyggelig i selskap med en av mine beste venninner. Og ikke bare det…

…da jeg kom hjem etterpå, fant jeg en Kvikk Lunsj liggende på senga mi. Jeg har jo ikke kjøpt Kvikk Lunsj på evigheter, og legger for ordens skyld til at jeg hadde skiftet på senga bare to dager før. Så når det i tillegg er noen måneder siden sist jeg hadde besøk her, har jeg ikke akkurat  mange mistenkte i denne saken…

Tusen takk, Ida. Det var akkurat en sånn dag som dette jeg trengte! Jeg er kjempeglad i deg!

PS! Apropos overveldet. Mens jeg skrev dette innlegget kom det en kommentar som satte meg helt ut, og til deg som skrev den vil jeg først og fremst si tusen takk, men at jeg foreløpig venter litt med å publisere den så alle kan se til jeg har tenkt meg litt om og bestemt meg for hva jeg skal gjøre. Spesielt siden kommentaren din inneholder et «kodeord» som kan misbrukes av andre hvis jeg publiserer før jeg rekker å bruke det selv.

Men tusen tusen hjertelig takk!

Facebook

Hvilket kjønn jeg er betyr liksom ikke noe lenger

Nå kommer blogginnlegget jeg har begynt å skrive flere ganger, men som jeg like mange ganger har avbrutt fordi jeg egentlig ikke har lyst til å poste det. Fordi jeg misliker intenst kølsvarte utredninger om hvor meningsløst alt føles, og man sitter igjen med følelsen av at alt forfatteren ønsker å formidle er «buhu, det er synd på meg!».

Men nå har det vært stille i bloggen så lenge, og siden jeg har sett at antallet følgere på facebooksiden har stupt drastisk den siste måneden, burde jeg vel komme med en forklaring på hvorfor.

Jeg har gitt opp. Fordi jeg føler ingenting betyr noe lenger. Og minst av alt hvilket kjønn jeg er.

Jeg tilbringer absolutt all tid hjemme i leiligheten og gar aldri ut, utenom når jeg må på nærbutikken for å fylle på med kneippbrød eller nudler så jeg har mat, eller når jeg skal til psykolog. Jeg får ingen penger eller oppfølging av NAV, og jeg har forlengst passert punktet at jeg ikke lenger har overskudd til å ta kontakt med dem for å få hjelp, for det skjer aldri noe uansett. Om et par uker er kontoen tom, og da har jeg ikke lenger råd til mat og boutgifter. Hva som skjer da tør jeg ikke tenke på engang.

I mens føler jeg leiligheten rundt meg forfaller. Det har ikke vært ryddet eller vasket rundt meg på en evighet. Jeg orker bare ikke. Det betyr ingenting for meg lenger. Det eneste som betyr noe er å overleve. Enn så lenge.

Derfor er det umulig for meg å holde en blogg om prosessen med å komme ut som transkjønnet i gang også. Ikke bare føler jeg ikke jeg har noe å relevant å skrive om, men når jeg uansett ikke har noen interaksjon med samfunnet, betyr det utrolig lite om jeg er jente eller gutt, når jeg uansett bare er alene i hodet mitt hver dag.

Men samtidig skal det ingenting til for å knekke meg akkurat nå. Jeg griner når jeg ser at enda en person har sluttet å følge bloggens facebookside. Jeg begynte å grine da mamma ringte og ville spandere en burger på meg da hun sluttet tidlig en dag, fordi jeg var på vei til psykologen og derfor måtte si nei til denne muligheten til å oppleve noe positivt. Nå gruer jeg meg til å møte kommentarfeltet under dette innlegget, for selv om jeg vet de aller fleste kommer til å være snille, så kommer det alltid en kommentar fra noen som ber meg om å «ta meg sammen». Jeg vet denne ene kommentaren kan være nok. Derfor har jeg ikke villet skrive dette innlegget.

Men nå er det her, og nå vet du som leser hvorfor bloggen ikke har blitt fulgt opp på lang tid, og at det kan ta enda lenger tid før du hører fra meg igjen. Så får du velge selv hva du vil gjøre, om du vil avfølge bloggen min i sosiale medier, eller om du vil kommentere dette innlegget.

Men om du velger det siste – be gentle.

Facebook

Jeg har store komplekser for utseendet mitt

Siden det å poste blogginnlegg uten bilder er det samme som å be om å ikke få lesere, har jeg nesten alltid med meg kamera om jeg går ut som jente og skal møte venner, slik at jeg i alle fall innimellom kan poste nye bilder av meg selv. Men ofte når jeg kommer hjem og får overført bildene til PC-en, kjenner jeg at jeg kvier meg for å poste dem, og det er nesten uten unntak av samme grunn hver gang.

Jeg føler at jeg ser alt for mye ut som en mann i kvinneklær.

Dette bildet ble tatt i Oslo for en uke siden. Jeg hadde null lyst til å poste det, men gjorde det likevel.

Forklaringen for dette er jo temmelig enkel, i og med at jeg jo er transkjønnet og født som gutt, og ikke har gjort et eneste inngrep på kroppen min. Men det at jeg har en forklaring gjør det ikke enklere, snarere tvert i mot. Selv om jeg som oftest føler meg bedre når jeg får kledd meg som den jenta jeg føler meg som, så kan synet av speilbildet mitt innimellom være nok til at jeg ikke klarer å gå ut. Kombiner dette med en frykt for å snakke ute blant folk fordi stemmen min kan avsløre meg, og kaoset mellom ørene mine er komplett.

Dette handler ikke om at jeg ikke ser ut som en fotomodell, for det har jeg ingen problemer med at jeg ikke gjør og det er ikke lenge siden jeg stilte meg på en vekt for første gang siden barneskolen. Men det er altså en grunn til at jeg søkte om kjønnskorrigerende behandling, for jeg vil være og identifiserer meg som jente, ikke som en gutt i jenteklær. Ikke at det er noe galt i å være sistnevnte, men hvis det hadde vært greit for meg, hadde jeg ikke orket å gå gjennom en lang og tung behandling for å bli det jeg føler meg som også på utsiden. Dersom samfunnet oppfatter meg som en gutt i jenteklær, og ikke som en jente, så vil de fortsatt behandle meg som en gutt. En gutt som bryter kjønnsnormene riktignok, men fortsatt en gutt.

Det er ikke meg, eller den jeg vil være. Og når jeg får dette slengt i fjeset, enten gjennom speilbildet, fotografier eller folks stirring på gaten, så kjenner jeg meg nedtynget og lurer på om det er noe poeng i å fortsette. Om jeg ikke bare skal velge den enkle løsningen og pakke bort jenteklærne mine helt hvis jeg uansett skal oppfattes som en gutt. For da slipper jeg i det minste å være en som stikker seg ut.

Men som oftest poster jeg bildene likevel. Uretusjert, med unntak av noen lys- og fargekorrigeringer.

For denne bloggen er ment for å dokumentere. Og det er jo faktisk sånn som dette jeg ser ut.

Facebook

Avbryter utredning for kjønnsoperasjon

Etter to runder med utredning for kjønnskorrigerende behandling ved Rikshospitalet, avbrytes nå behandlingen inntil videre etter eget ønske. Med dagens situasjon hvor jeg står uten jobb og inntekt, og derfor går og bekymrer meg for fremtiden, har jeg verken råd eller psyke til å møte den i overkant tøffe påkjenningen det er å gå til denne lite vennlige avdelingen ved Riksen som har monopol på denne typen behandling i Norge.

Det de tilbyr er rett og slett ikke det jeg behøver akkurat nå. Jeg trenger mer stabilitet før jeg går videre.

Riktignok er det blitt satt opp en time til meg i september, som jeg har lov til å utsette ytterligere dersom ting ennå ikke har stabilisert seg når vi kommer dit, men for å være ærlig er jeg blitt veldig usikker på om det er dette jeg vil, med tanke på hva de krever av meg for at jeg skal få det. Men alternativet med å leve som gutt har jeg jo prøvd, og selv om det virket en stund så var det jo det at jeg ikke fikk være meg selv som skjøv meg ned i depresjonen og fikk meg til å forsøke å ta livet mitt.

Dermed føles hele situasjonen ganske catch-22 akkurat nå, og jeg vet ikke helt hva jeg tenker å gjøre videre. Men jeg har fått innvilget en sju måneders pause med muligheter for forlengelse til å forsøke å finne ut hva det er jeg egentlig vil gjøre, og hva som føles best for meg.

Men før jeg gjør noe som helst annet skal jeg finne en ny jobb!

Facebook

Kinofilmer jeg gjerne vil se i 2018

På lørdag var jeg så heldig å få påspandert en billett til Black Panther på Symra Kino av min gode venn Bård, som jeg også bodde hos under oppholdet i Oslo. Filmen falt i smak, slik filmene fra Marvel Cinematic Universe bruker å gjøre, og jeg er veldig glad for at jeg fikk sett filmen på lerretet siden film jo er best på kino, selv om jeg med jobbsituasjonen min per i dag ikke kan ta meg råd til den slags luksus om jeg må betale selv.

Men det fikk meg jo til å tenke, for ikke bare kommer det to Marvel Cinematic Universe-filmer til i løpet av året. Det kommer jo en oppfølger til Deadpool også. Faktisk kommer det flere filmer jeg gjerne skulle opplevd i kinomørket, hadde jeg bare hatt råd til det. Så, dersom jeg ikke skulle oppleve å få fast inntekt innen året er omme: her er kinofilmene du garantert får meg med på dersom du skulle få lyst til å spandere en billett.

Arkivbilde. Jeg tror det var «Deadpool» jeg så da dette bildet ble tatt.

Pacific Rim: Uprising. Premiere 23. mars
Den første filmen overrasket meg positivt da den kom. Den var jo som Transformers, bare at det faktisk var bra! Derfor er jeg veldig spent på oppfølgeren, og frykter at forventningene kanskje er litt høye. Men jeg er generelt i humør for science fiction nå om dagen, så jeg tror ikke det kan slå feil.

Ready Player One. Premiere 30. mars
Jeg husker at «alle» plutselig skulle lese denne boka da det ble snakk om at den skulle filmatiseres. Siden jeg leste den noen år tidligere, på et tidspunkt nesten ingen visste om den, følte jeg litt dette var «min» bok og synes det var litt irriterende at «alle» nå snakket den opp så veldig. Men jeg likte jo boka ekstremt godt, og er spent på hvordan de har løst å få den over til filmformatet. Det blir veldig spennende.

Avengers: Infinity War. Premiere 25. april
Årets andre film fra Marvel Cinematic Universe, hvor the Avengers endelig slår seg sammen med antiheltene fra Guardians of the Galaxy. Med Chris Pratt tilbake som Starlord selvsagt. Det hjelper jo på.

Deadpool 2. Premiere 18. mai
Ikke en del av Marvel Cinematic Universe, men damn! Den første Deadpool-filmen er kanskje den tøffeste superheltfilmen jeg noen gang har sett, og jeg har derfor så store forventninger til denne at de realistisk sett ikke kan innfris. Men se den, det skal jeg. Og gleder meg, det gjør jeg.

Solo: A Star Wars Story. Premiere 23. mai
Selv om jeg ikke var like begeistret for Rogue One, føler jeg meg nesten forpliktet til å se denne Star Wars-spinoffen om unge Han Solo og unge Chewbacca på eventyr i unge Millennium Falcon. Eller noe slikt. Forventningene er ikke all verden, så jeg håper på å bli positivt overrasket.

Jurassic World: Fallen Kingdom. Premiere 8. juni
Chris Pratt. Og dinosaurer. Jeg har ikke mer å si. Dette er bare nødt til å bli bra.

Ant-man and The Wasp. Premiere 4. juli
Den tredje og siste av årets Marvel Cinematic Universe-filmer hvor Paul Rudd er tilbake som Ant-Man, som denne gangen får selskap av The Wasp. Ikke like store forventninger til denne som de øvrige Marvel-filmene i år, men MCU pleier stort sett å innfri.

Venom. Premiere 5. oktober
Sony har lyst til å være med på leken med å bringe Marvel-figurer over på kinolerretet, og kommer i oktober med en Spiderman-spinoff med antihelten Venom i hovedrollen. Filmen har liten eller ingen tilknytning til Marvel Cinematic Universe, men hei – jeg MÅ se den likevel.

Illustrasjonsbilde: kinobillettene mine etter fjorårets Kosmorama filmfestival. Det blir ikke noe Kosmorama på meg i år dessverre.

…og det er ikke umulig at det dukker opp enda flere filmer i løpet av året jeg kunne tenke meg å se når jeg får lest litt forhåndsomtaler og slikt. Så jeg håper den økonomiske delen av livet mitt ordner seg snarest så jeg slipper å studere ninjateknikker for å kunne snike meg ubemerket inn i kinomørket.

Er det noen filmer du kunne tenke deg å se i løpet av året?

Facebook

Burgerdate med en «TERF» på Illegal

«Det er mulig jeg må drite i at jeg egentlig ikke har råd og ta en feit burger for å roe meg ned» sa jeg etter timen på Riksen på fredag. «Neida, jeg spanderer en på deg» sa min venninne Tina som hadde slått følge med meg dit for å gi meg støtte. «Sikker?» sa jeg. «Ja!» sa hun, og dro meg med seg til Illegal Burger på Grünerløkka. Hvor jeg altså kastet meg over maten som om jeg aldri hadde smakt en burger før.

Men med unntak av en bensinstasjonburger på mammas regning da jeg ble kjørt hjem etter en sammenkomst med familien for noen uker siden, var dette også den første burgeren jeg har spist i 2018. Og det tror jeg vises…

Egentlig er det pussig å tenke på at det var nettopp Tina som ble med meg på Rikshospitalet og utredningen for kjønnskorrigerende behandling, og som deretter endte opp med å spandere en burger på meg, med tanke på historien vår. For første gang vi møttes, i Trondheim for litt over to år siden, var stemningen en ganske annen.

Trofaste lesere av denne bloggen husker kanskje hvordan jeg og flere andre i november 2015 uttalte oss kritisk til Kvinnefrontens invitasjon av Julie Bindel til sin feministiske frigjøringsfestival, og at dette førte til at jeg ble invitert til en uformell prat om denne konflikten da to representanter fra Kvinnefronten likevel skulle til Trondheim for å starte et lokallag. Da jeg annonserte dette i bloggen fikk jeg meldinger og trusler på privaten fra transaktivister som helst så at jeg takket nei til dette. Kvinnefronten er jo TERFs, TransEkskluderende Radikale Feminister, måtte jeg jo skjønne, og det kom bare til å skade alt transaktivistene jobbet for om jeg gikk med på å møte dem. Siden jeg er tilhenger av å møtes for dialog fremfor å sitte i et hjørne og kaste bæsj, provoserte disse meldingene meg så mye at jeg faktisk ble mer overbevist om at jeg måtte dra.

Og en av de to jeg møtte denne novemberdagen i Trondheim var altså Tina.

To år senere sitter vi på Grünerløkka og tar en burger sammen, og det er langt fra første gang. Det har nærmest blitt en vane nå at når jeg kommer til Oslo så tar hun meg med til et nytt sted for å teste en ny burger, og til nå har vi vært innom Opland Burger & Steak, Døgnvill Tjuvholmen og Kverneriet Majorstua. Jeg vet ikke om det er fordi jeg ikke har kunnet unne meg en på veldig lenge, eller om det var fordi Tina spanderte denne gangen, men Illegal klarte å servere en av de bedre burgerne jeg noen gang har spist! Jeg fikk den samme følelsen som jeg får når jeg spiser på SuperHero Burger i Trondheim, hvor jeg etter bare et par tygg føler jeg har BBQ-saus langt oppover ørene. Samme om burgeren faktisk har BBQ-saus eller ikke…

…og glimrende humor utvises også på menyen.

Likevel er det som sagt pussig å tenke på at det er Tina jeg sitter der med, hun som jeg første gang møtte som en representant for en organisasjon jeg opplevde som transekskluderende. To år senere er det hun av alle som følger meg til en utredning for kjønnskorrigerende behandling, og ikke en av disse transaktivistene som jeg mistet kontakten med i tiden etter at Tina og jeg møttes og begynte å snakke sammen.

Plutselig slår det meg at hun har vært mer inkluderende og gjort mer for meg enn de noen gang gjorde. Selv om det er mye vi er uenige om, men det er også lov.

Så nå håper jeg at jobbsituasjonen min ordner seg raskt så jeg kan spandere burger neste gang jeg er i Oslo.

Facebook

Er de blitt paranoide ved Rikshospitalet?

«Hvorfor identifiserer du deg som mann?». «Det er faktisk problematisk at du kommer til oss kledd som kvinne!». «Det er jo bare å la være å snakke når du er ute blant folk det». Dette er sitater fra min andre utredning for kjønnskorrigerende behandling ved Rikshospitalet på fredag. Likevel var ikke dette møtet like ille som det første.

Etter at jeg i november hadde et lite positivt første møte med den lille avdelingen ved Rikshospitalet som har monopol på kjønnskorrigerende behandling i Norge, kan jeg ikke akkurat si at jeg gledet meg til neste time for utredning i forrige uke. Det ble ikke bedre da samme behandler som sist kom og ropte meg opp, med det folkeregistrerte mannsnavnet mitt minus etternavn, som sist. Strålende, tenkte jeg.

I det jeg reiste meg pekte hun på speilrefleksen jeg hadde hengende over skulderen og ga meg beskjed om at kamera fikk jeg ikke ta med inn. Det måtte legges igjen hos min venninne Tina som hadde fulgt meg til timen og nå satt igjen på venterommet. Inne på kontoret fikk jeg også beskjed om å sette mobilen i flymodus.

Har den siste tidens skriverier i avisene gjort dem paranoide tro?

Bilder tatt et par timer etter besøket på Riksen fredag. Med speilrefleksen.

Deretter var det rett på sak. «Hvorfor identifiserer du deg som mann?» spurte hun. «Hæh?» sa jeg. Hun poengterte at jeg siden sist fortsatt ikke har skiftet til kvinnenavn i folkeregisteret og at siden jeg har et mannsnavn må det bety at jeg identifiserer meg som mann. Godt å være tilbake ja, tenkte jeg, og forklarte at jeg har mine grunner til å ikke stå frem ennå, blant annet på grunn av jobbsituasjonen min, mens blikket mitt sannsynligvis flakket litt rundt og nervøst fiklet litt med hendene. Da sa hun noe som jeg ikke hadde ventet.

«Du virket ikke så nervøs da du satt ute på venterommet. Hvorfor er du så nervøs nå? Vi er jo her for å hjelpe deg». Javel, jeg måtte ærlig talt si at jeg følte meg like nervøs der ute, og at jeg generelt er nervøs for fremtiden nå siden jeg står uten jobb og inntekt, og heller ikke får stønad fra NAV. Tonen var med ett veldig mye mildere, og hun begynte å spørre om hvorfor NAV ikke utbetalte stønad og prøvde oppriktig komme med forslag til hvordan jeg kunne løse situasjonen. Da vi kom over på jobbsøking spurte hun om jeg søkte som mann eller som kvinne, og jeg sa at siden jeg ikke er kommet ut og har et mannsnavn i folkeregisteret, søker jeg naturligvis som mann og tar det derifra. «For du lever ikke som kvinne hele tiden?» sa hun. «Stemmer» sa jeg.

Da sa hun plutselig at det var problematisk at jeg kom til dem kledd som kvinne, for da ga jeg dem et falskt inntrykk av at det var slik jeg levde og kledde meg til vanlig.

«Hvorfor har du med kamera?» spurte hun underveis i samtalen. «Jeg skal ta bilder av antrekket mitt til bloggen etterpå» sa jeg. «Hvorfor må du ta bildene her i Oslo? Hvorfor kan du ikke ta dem hjemme i Trondheim?» Som om alle antrekksbilder må taes i samme by, på samme sted…

Dermed var vi tilbake, selv om jeg ikke opplevde at tonen var like fiendtlig som sist. Men jeg klarte likevel ikke å fatte hvorfor dette var problematisk. Jeg er sikker på at dersom jeg hadde kommet kledd som mann hadde det også vært problematisk. Men hun sa at dersom jeg skulle få behandling hos dem, måtte jeg begynne å leve som jente på heltid, og med en usedvanlig positiv tone sa hun «og det klarer du. Du er heldig med utseendet, du kler deg bra og du sminker deg bra. Ingen vil tenke på deg som noe annet enn en kvinne». Jeg rynket litt på nesen og sa at stemmen er et problem for meg og at jeg føler den ødelegger og gjør at jeg ikke helt tør. «Det er jo bare å la være å snakke når du er ute blant folk det!» svarte hun.

Hvordan i all verden kan du gi et slikt råd? Jeg skal jo fungere i hverdagen også, tenkte jeg. Men sa ingenting.

Det ble med andre ord sagt en del denne gangen også som får meg til å reagere, og at det virker som om det ikke er alt de har satt seg like godt inn i, så var jeg faktisk roligere etter mitt andre møte med Riksen enn jeg var etter mitt første. Selv om det ikke sier så mye. Det var fortsatt ikke et behagelig sted å være.

Derfor blir veien videre nå ganske annerledes enn jeg hadde sett for meg da vi søkte henvisning dit i høst. Men hva vi ble enige om, skal jeg ta opp i løpet av de neste dagene.

Facebook