Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Mine nye Chuck Taylor Leather Converse

En dag under mitt opphold i Bergen tidligere i sommer, ble jeg plutselig oppringt av mamma. Hun befant seg i det store utland, og hadde havnet på et outlet-utsalg med sko hvor hun hadde funnet et par Converse hun synes var stilige og som hun hadde lyst til å gi meg, og derfor lurte hun på hvilken størrelse jeg bruker. Jeg falt for beskrivelsen hennes av dem, selv om de faktisk så helt annerledes ut enn jeg så for meg, og sa tusen takk.

Noen uker senere fikk jeg skoene, og da jeg var på bytur med min venninne Ida tidligere i dag tok jeg dem på for første gang – som jente. Men det er faktisk ikke første gang jeg bruker dem!

For siden de er i skinn og er litt stivere enn vanlige Converse trenger de litt ekstra tid til å gåes inn, og derfor har jeg allerede brukt dem i en uke mens jeg likevel har sittet i ro ved kontorpulten på jobben, som gutt!

Det er faktisk litt spesielt. Ikke fordi skoene ser særlig jentete eller feminine ut, for det gjør de jo ikke, og som jeg jo har sett den siste uken kan en gutt fint gå med disse uten å få noen bemerkninger, verken positive eller negative, som tyder på at det bryter med samfunnets klesnormer på noe vis.

Men likevel. Etter så mange år med to separate garderober: Dette er første gangen jeg har hatt et skopar, eller et klesplagg i det hele tatt, som jeg bruker både når jeg går som gutt og når jeg går som jente.

Er ikke det litt kult?

Hva synes du om de nye skoene mine?

PS! Fullt antrekk og rapport fra min dag sammen med Ida kommer senere

Facebook

Inspirerende mail fra min tidligere sjef

For litt siden skrev jeg at en tidligere sjef av meg, som jeg ikke har snakket med siden arbeidsforholdet opphørte for fem år siden og ikke ante at jeg er transkjønnet, fikk en e-post med link til bloggen min fra en anonym pudding som tydeligvis ønsket å skade meg.

Dette kan vi trygt slå fast at slo feil, for uka etter skulle jeg tilfeldigvis til Bergen hvor han bor, og vi avtalte å spise middag sammen og at han skulle få møte meg som Emilie. Det gjorde vi, noe som var svært hyggelig, og han endte til og med opp med å spandere måltidet. I ukene som har gått siden har vi ikke hatt mer kontakt, men i morges dukket denne mailen opp i innboksen min.

Hei, Emilie!

Du skulle selvsagt hørt fra meg for lenge siden, og det beklager jeg veldig. Det var veldig trivelig å møte deg i Bergen, og jeg ser frem til å se deg som den jeg vet du egentlig er om ikke så altfor lenge.

Møtet vårt har gitt meg mye å tenke på, men viktigst er tanken om å fremstå som den man føler man er. Joda, som bergenser og Brann-supporter har jeg min fotballdrakt. Men det er uvesentlig når vi snakker om dine følelser og opplevelser. Ja, Emilie. Du er kvinne, og slik jeg ser det bør du fremstå som kvinne. Verden er klar for Emilie <etternavn>, og verden trenger Emilie <etternavn> og hennes opplevelser og fortellinger. Dette er ikke viktig bare for deg selv, men det sitter en rekke jenter med synlige, mannlige trekk som trenger slike som deg som både referansepunkt og forbilde.

Lykke til, Emilie! Og husk at det verste i tankene dine konstruerer du selv. Som regel går alt så meget bedre.

Hilsen <eks-sjefens navn>

Nå skal det sies at alt han skriver her er sånt som jeg egentlig vet utrolig godt, og at det ikke er noe ved det som er nytt for meg. Likevel er det så utrolig vanskelig å glemme når man står midt oppi en situasjon som min egen, og derfor gjør det alltid godt og utrolig viktig å få høre det igjen. Det gjør underverker for selvtilliten og gir en styrke til å fortsette.

Derfor gjengir jeg også denne e-posten, med tillatelse, her i bloggen til inspirasjon for andre som står i det samme som meg, eller en annen tilsvarende situasjon. For at de ikke skal glemme hvor viktige de er, og at selv om du tror verden vil rase sammen, er sannsynligheten veldig liten for at det faktisk vil skje.

Det verste i tankene dine konstruerer du selv. Som regel går alt så meget bedre.

Facebook

Første gang på jobben med sminke!

Veien ut av skapet som transkjønnet kan være overveldende og lang. Så for å gradvis tørre mer, tar jeg små skritt på veien mot å stå frem og bli jente på heltid. Men selv det som de fleste jenter ser på som hverdagslige gjøremål, kan for meg være like skremmende som å forsøke å forsere Grand Canyon på hoppestokk.

Da er det også desto mer tilfredsstillende når jeg faktisk klarer å gjennomføre dem også, sånn som i dag!

I disse dager er det et år siden jeg sto frem for gutta på jobben, men selv om de tok det skikkelig pent den gangen og bare har vært greie mot meg også etterpå, har de ennå ikke møtt meg som jente. I tillegg har firmaet ansatt en ny person i mellomtiden som jeg ikke har fortalt at jeg er transkjønnet ennå, og når det i løpet av en arbeidsdag kommer og går et uvisst antall klienter og samarbeidspartnere, sitter det ganske langt inne å møte på kontoret som den jenta jeg ønsker å leve som også. Det tror jeg ikke at jeg kan gjøre før den dagen jeg er klar for å la alle vite det, men det er et alt for stort steg å ta av gangen.

Derfor bestemte jeg meg for å starte rolig med å møte på kontoret i de vanlige klærne, men med sminke…

Da jeg ankom kontoret var jeg skikkelig nervøs. Selv om jeg hadde en ganske nøytral no makeup-look bestående av kun concealer og foundation, og pudder for å holde det på plass, var det så vidt jeg turte å hilse på sjefen da jeg gikk forbi ham på vei til pulten min da jeg ankom kontoret. Men verken han eller de andre oppførte seg noe annerledes mot meg, og da innså jeg at det egentlig ikke var noen grunn til å frykte at noen av dem skulle legge merke til sminken min engang.

Jeg jobber jo tross alt bare med gutter.

Ikke la deg lure! Dette er et arkivbilde, og ikke hva jeg hadde på meg i dag!

Dermed er jeg sykt fornøyd med meg selv i dag etter å ha for første gang gjennomført en åttetimers arbeidsdag med sminke, og bevist for meg selv at dette kan jeg faktisk klare, selv om det føltes i overkant utfordrende ut og fikk meg til å lokke frem angsten først.

Men når alt kommer til alt var det mest utfordrende ved dette å klare å stå opp en halvtime tidligere for å ordne seg. Jeg er spent på hvordan det skal gå i lengden.

PS! Ny utfordring til helgen…

Facebook

Nå står utfordringene i kø

For noen dager siden hintet jeg litt om at jeg prøver å overtale RockStar Charlie til å bli med meg på tur til min favorittby London, siden hun jo aldri har vært der. Etter å ha vært innom nettbanken i dag for å gjøre et motvillig offer til regningsavguden, innser jeg at jeg nok har brukt nok penger på reise for en stund. Dermed må overtalelsestaktikkene legges i skuffen inntil videre. Det betyr likevel ikke at det skal bli kjedelig i bloggen fremover. Bare denne uka har jeg planlagt to utfordringer for meg selv, for å hjelpe meg på veien ut av skapet!

Begge utfordringene er et godt stykke utenfor komfortsonen min, og jeg kjenner jeg blir fylt med en blanding av frykt og spenning bare jeg tenker på dem. Om jeg klarer å gjennomføre vil de ha stor betydning for meg på veien mot å stå frem og bli jente på heltid.

Dessuten tror jeg ikke at jeg hadde vurdert noen av dem engang om det ikke hadde vært for turene jeg tok i sommer, som jo gjorde underverker for selvtilliten min, både med sminkekurs hos Charlie og mitt første møte som jente med min eks-sjef i Bergen og ikke minst oppgjøret med fortidens demoner og gamle angsttanker i Bodø. Det er verdt mer enn summen av kroner jeg brukte på turene.

Det vil nok også du som leser merke når du i løpet av de neste dagene får lese om utfordringene jeg nå planlegger. Etter at du har tilgitt den kryptiske tonen i dette innlegget, selvsagt.

Er det noe spesielt du ser for deg kunne vært en bra utfordring for å gi meg trening i å leve åpent som jente? Fortell meg i kommentarfeltet mitt!

Facebook

Antrekk – ute som jente etter jobb

Jakke: Ichi | T-skjorte: H&M | Skjørt: H&M | Veske: H&M | Halskjede: Montini | Sko: Converse

Disse bildene ble tatt da jeg var ute med min venninne, den fantastiske Frøken W, onsdag i forrige uke. En fantastisk dag hvor jeg oppdaget at med den nye sminkerutinen, som jeg lærte av RockStar Charlie under oppholdet mitt i Bergen, fint kan gjøre avtaler som jente etter jobb uten å måtte stresse så alt for mye med å gjøre meg klar. Skjønt, en dag håper jeg at jeg kan dra rett fra jobb også, uten å dra hjem og skifte først, fordi jeg også går på jobben som jente.

Halskjedet som snek seg unna de fleste bildene er forresten en sommergave fra mamma. I tilfelle du som leser denne bloggen skulle ha noen spørsmål om hun aksepterer meg som datteren sin.

Hva synes du om antrekket mitt?

Facebook

Pizzaen min havnet nesten i Bodø

Det begynte å nærme seg kveld, en av årets større TV-begivenheter var bare en times tid unna og jeg kjente jeg hadde lyst på noe godt å spise mens jeg satt foran skjermen, men orket ikke lage noe selv. Jeg endte derfor opp med å bestille pizza, og fordi det er enkelt gjorde jeg det via et bestillingskjema online. Men i det jeg trykket bestill var beskjeden fra Peppe’s: «Takk for din bestilling. Din ordre vil leveres til en adresse i Bodø».

Det er over 70 mil unna det. Måtte jeg med andre ord kjøre i ti timer for å hente pizzaen min?

Bildene viser at pizzaen i alle fall kom til riktig adresse til slutt…

Det hører med til historien at jeg, som du sikkert husker fra et tidligere innlegg, for flere år siden bodde noen måneder på hybel der oppe i Bodø. Jeg humret derfor litt da jeg logget på Peppe’s sine bestillingssider og så at adressen på hybelen jeg hadde der oppe fortsatt sto som leveringsadresse siden det jo er så mange år siden, og jeg ikke bodde der så lenge. Faktisk tror jeg at jeg bestilte fra Peppe’s bare én gang mens jeg bodde der.

Det slo meg som litt pussig, for selv om jeg ikke har gjort det særlig ofte, har jeg jo bestilt pizza fra Peppe’s flere ganger etter at jeg flyttet hjem til Trondheim. Så kom jeg på at tidligere hadde jo Peppe’s en avdeling ti minutters gange rett ned bakken fra meg, noe som gjorde at jeg kunne spare noen kroner på å hente selv fremfor å få den levert. Denne ble nedlagt for litt over et år siden, og etter det har jeg vel ikke bestilt noe hos dem da, og det kunne jo stemme siden jeg som oftest bruker å bestille fra en av deres konkurrenter.

Vel vel, jeg skrev inn min «nye» adresse, fylte ut skjemaet for hvilken pizza jeg hadde lyst på og trykket «bestill». I neste øyeblikk ble jeg videresendt til en side hvor jeg ble takket for min bestilling og at pizzaen innen en time ville leveres til min adresse i Bodø.

…Bodø?! BODØ?!!

Det var ingen mulighet til å kansellere kjøpet via nettsidene, og dermed hadde jeg ikke annet valg enn å ringe dem. Etter ti minutter med irriterende heismusikk, som ville fått meg til å legge på og gå til en konkurrent om jeg hadde ringt for å bestille, fikk jeg endelig snakke med noen. Etter noen nye minutter med den samme heismusikken mens han ringte til Bodø for å kansellere bestillingen min, kom han tilbake til meg og sa at han nå hadde lagt inn en ny bestilling for meg i Trondheim til min nåværende adresse. Supert, jeg begynte å bli sulten.

Bilde fra da jeg besøkte Bodø igjen tidligere i sommer, for første gang på seks år…

Omtrent tre kvarter senere ringte et forvirret pizzabud. Han var på min adresse sa han, men lurte likevel på om han hadde gått feil fordi beskrivelsen av hvordan man fant frem til døra til hybelen i Bodø gir lite mening for en som står utenfor bygningen jeg bor i nå. Jeg gikk like godt ut for å møte ham, og fikk pizzaen i hendene. Endelig.

Her var det forresten veldig fristende å skrive «…og så var det feil pizza». Men siden jeg faktisk fikk den pizzaen jeg bestilte holder jeg meg for god til det, og konkluderer med at historien fikk en lykkelig slutt. Jeg fikk pizza, Rosenborg slo Ajax 4-2 sammenlagt, og skal nå spille i Europa League.

Dermed blir det nok flere pizzakvelder utover høsten. Dersom pizzaen kommer frem.

Facebook

Shopping – når tankene rømmer til London…

Så var det lørdag. Hjernen er koblet ut etter en hektisk jobbuke og går delvis på sparemodus. Jeg tenker at det snart er et år siden jeg sist var i London og at det kunne vært fint å dra tilbake igjen, om jeg bare finner et passende reisefølge. Tankene flyr så til Oxford Street. Til Dorothy Perkins, Primark, Top Shop og Miss Selfridge.

I neste øyeblikk finner meg selv foran pc-en og er inne i nettbutikken til en av de overnevnte. Jeg scroller meg gjennom utvalget av skaterkjoler. Jeg skal bare se, forsikrer jeg meg selv…

HER | HER | HER

Plutselig var man en tusenlapp fattigere…

PS! Hvor mange her synes at jeg skal prøve å overtale (les: tvinge) RockStar Charlie, som aldri har vært der, til å bli med meg til London? Fortell meg i kommentarfeltet!

Facebook

Takk for alt, Make Up Store

Av alt jeg har måttet lære meg på veien ut av skapet som transkjønnet er sminke kanskje det jeg har slitt mest med. Men som alt annet du ønsker å lære mer om er det lurt å spørre noen som kan det, selv om det kan være litt utfordrende når man er født som gutt og føler seg som jente.

Redningen viste seg å bli Make Up Store i Trondheim hvor jeg først var ganske nervøs da jeg stakk innom, i gutteuttrykk, for å få hjelp til å finne riktige produkter, og hvor jeg senere også bestilte sminkekurs ved to anledninger. Hver gang ble jeg tatt i mot med store smil og en veldig entusiasme til å hjelpe.

Derfor ble jeg veldig trist da jeg for noen dager siden fikk nyheten om at det nå er slutt.

Arkivbilder fra et av sminkekursene jeg var på i regi av Make Up Store, tatt i januar i år

For nå legges Trondheimsavdelingen av butikken ned. Selvsagt kan jeg fortsatt bruke nettbutikken, men det blir virkelig ikke det samme som å gå inn og få veiledningen fra mennesker som kan faget sitt og som kan gi anbefalinger på produkter som passer meg. Derfor blir denne nedleggelsen et tap for meg personlig.

Etter hva jeg hører holder de åpent til og med førstkommende mandag, den 28. august, før de stenger for godt. Frem til da er det også 40% avslag på alt i sortimentet, noe som timingmessig dessverre passer meg litt dårlig siden jeg nettopp har gjort ganske mange nye innkjøp og neppe kommer til å rekke å bruke alt jeg har engang før produktene går ut på dato. Men jeg håper alle andre i Trondheim slår til på denne muligheten til å skaffe gode produkter til en billig penge.

Så tusen takk for hjelpen, Make Up Store Trondheim. Dere har betydd mye for meg på veien ut av skapet, og håper dere går ut stolte når dere låser døra for siste gang på mandag.

Facebook

Kan jeg virkelig fungere i hverdagen – som jente?

Klokken er litt før ti på kvelden og jeg er på vei hjem etter å ha møtt en venninne i sentrum. Selv om jeg egentlig er i veldig godt humør etter en hyggelig kveld, kjenner jeg at jeg begynner å føle meg litt nervøs etter hvert som jeg nærmer meg ytterdøren til oppgangen jeg bor i.

Det har nemlig vært problemer med låsen den siste tiden og jeg er redd for at jeg igjen skal bli stående og streve med en nøkkel som ikke vil gå rundt og dermed vil tiltrekke meg oppmerksomhet. Særlig fordi jeg ikke lever åpent om min transkjønnethet ennå, og akkurat nå faktisk er kledd som den jenta jeg ønsker å være. Når jeg kommer frem og fisker frem nøkkelen fra veska kjenner jeg panikken bre seg over hele kroppen, når låsen på ytterdøren viser enda mindre samarbeidsvilje enn til vanlig.

Nøkkelen vil faktisk ikke passe i det hele tatt.

Mens jeg står der og strever og prøver å få nøkkelen presset inn, ser jeg i øyekroken at noen andre nærmer seg. Det er ikke noen jeg kjenner, men jeg ser hun er på vei mot døra hvor jeg står og krangler med låsen. Jeg prøver hardere, men nøkkelen vil ikke inn. Pulsen øker og jeg kjenner angsten tvinge seg frem i det hun kommer nærmere og nærmere. Hun stopper så opp ved siden av meg, og jeg ser opp på henne.

«Hei» sier hun smilende.

Stillhet et halvt sekund før jeg svarer «…denne nøkkelen vil jo bare ikke!». «Nei, den låsen blir jo bare verre og verre. De må få sett å få fikset den snart». Hun finner frem sin nøkkel som heller ikke vil inn i nøkkelhullet, og mens hun fortsetter å prøve snakker vi litt om hvordan styret er klar over problemet og at det ble lovt for lenge siden at låsen skulle bli ordnet. Med ett går nøkkelen hennes inn, og hun klarer å få opp døren. Hun holder den opp for meg og smiler. Jeg smiler tilbake og sier takk, før vi begge går mot hver vår leilighet.

Inne i leiligheten tenker jeg at det der var da ikke så ille? Jeg som ofte unngår folk når jeg går ut som jente fordi jeg er redd for at noen skal kunne se på meg, eller høre på stemmen min, at jeg er født som gutt. Nå aner jeg ikke om hun virkelig ikke merket noe til det eller om hun bare ikke brydde seg. Likevel hadde jeg akkurat ført en normal samtale med en ukjent, uten å føle at denne så rart på meg.

Plutselig får jeg troen på at jo, jeg kan faktisk fungere normalt i hverdagen.

Også etter at jeg har stått frem og begynt å leve som jente på heltid.

Facebook

Jeg er nødt til å bli jente på heltid

For to dager siden var jeg hos psykologen, og det var kanskje den korteste timen jeg noen gang har hatt. Utover å ramse opp det som har skjedd siden sist med politianmeldelse, turene til Bergen og Bodø, og hvordan jeg har taklet utfordringene rundt dette, hadde vi rett og slett ingenting å prate om. Ingenting er bedre enn det. Det betyr jo bare at jeg har det bra for tiden.

Ikke så rart egentlig, for i det siste har jeg hatt masse muligheter til å være meg selv. Jeg gikk ut som Emilie hver dag under Bergensoppholdet, og en av de to dagene jeg var i Bodø. Da jeg besøkte psykologen dro jeg som jente slik jeg alltid gjør, og i går dro jeg hjem og skiftet rett etter jobb og dro ut for å møte en venninne.

Men jeg vil gjerne fortsette å ha det bra også, og det blir stadig mer og mer åpenbart for meg hva som må til. Selv om jeg jo egentlig har visst det i mange år, ser jeg nå etter både Bergen og Bodø, og de to siste dagene, at det blir en gedigen nedtur å gå tilbake fra å være seg selv til å være den forventes at jeg er.

Så selv om jeg fortsatt ikke aner nøyaktig når det vil skje, så føler jeg nå at alvorets time nærmer seg. Jeg er nødt til å slutte å leve som gutt. Jeg er nødt til å bli jente på heltid.

Alle jeg kjenner og noen gang har kjent kommer til å få vite det. Akkurat dette skremmer vettet av meg, for jeg vet det kommer til å bli tøft. Men jeg har troen på at jeg etter hvert vil få det bedre, og at det vil være verdt det.

Og som pappa alltid har sagt: det er utrolig hva du får til når du er nødt til å gjøre det.

Facebook