Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Fikk angst for å gå ut som gutt!

Det å få angstanfall når jeg skal utfordre meg selv ved å gå ut som jente er ikke noe nytt. Men da jeg lørdag skulle gå ut i det uttrykket alle forventer av meg fordi jeg er født som gutt, kjente jeg den velkjente kvalmen som sa at dette kom jeg ikke til å klare og at jeg hadde mye mer lyst til å gå som jente.

Dette er en helt ny opplevelse jeg aldri har kjent før!

Lørdag var det en musikkfestival i en gate på Møllenberg i Trondheim, faktisk ikke så langt unna leiligheten min. Jeg kjenner en av arrangørene, og hadde gratisbillett fordi jeg var med og hjalp til litt i kulissene helt i begynnelsen av planleggingen og tenkte derfor å dra. Men akkurat i det jeg skulle til å ta på meg jakken og gå ut, kjente jeg at jeg ble kvalm og at angsten spredte seg gjennom hele kroppen. Dette føltes bare ikke riktig, og jeg hadde ikke lyst til å gå på festival hvis jeg ikke fikk gå kledd som den jenta jeg føler meg som.

Dette er helt det motsatte av hva jeg bruker å føle, for selv om jeg synes det føles mer naturlig for meg å gå med jenteklær, så føles det også utrygt for meg fordi jeg vet det er noe annet enn hva som er forventet av meg siden jeg er født som gutt. Derfor føler jeg nesten alltid at alle stirrer på meg om jeg går ut som den jenta jeg føler meg som og ønsker å være, mens det å gå i gutteklær går greit fordi jeg jo er vant med det. Likevel, ble det altså helt kræsj på lørdag, og jeg hadde ikke lyst til å dra på festivalen hvis jeg ikke kunne gå som jente.

Så hvorfor gjorde jeg det ikke?

Vel, som sagt kjenner jeg en av arrangørene, og vi har også flere felles bekjente som jeg visste kom til å være der. Noen av dem sto til og med på scenen. Ingen av disse vet at jeg er transkjønnet, og siden jeg ennå ikke er klar til å stå frem turte jeg heller ikke dette, selv om jeg hadde veldig lyst.

Derfor ble lørdagskvelden i stedet tilbragt hjemme med potetgull og Minecraft.

Men selv om det selvsagt ikke er noe gøy med angstanfall, så får dette meg til å tenke litt. Hvis det nå er sånn at jeg får angstanfall med å gå ut som gutt, noe jeg jo er vant med, fordi det føles mer naturlig for meg å gå ut som jente – betyr dette at jeg begynner å bli klar for neste steg?

Eller hva tror du?

Facebook

Transjente søker nye utfordringer!

Det hender jeg blar litt i arkivet til bloggen min og ser hva jeg gjorde på denne tiden i fjor, og året før, og så videre. Det som slår meg er hvor mye mer interessante innlegg jeg skrev før, fordi jeg var flinkere til å utfordre meg selv og det derfor var mer å skrive om.

Det er ikke dermed sagt at jeg har blitt mer pysete etter hvert som tiden har gått, snarere tvert i mot. Mens jeg tidligere skrev om angsten rundt å gå på butikken kledd som jente for eksempel, er dette noe jeg nå fikser, om ikke på strak arm, så i alle fall relativt enkelt. Da er det heller ikke så interessant å lese at jeg går på butikken, og når fokuset mitt i tillegg ser ut til å ha endret seg fra å tørre å gå ut som jente til det å se mest mulig ut som en jente, sier det seg selv at de konkrete utfordringene uteblir og blir erstattet med mer abstrakte spørsmål.

Men det hjelper meg egentlig ikke med å stå frem, og jeg merker at utviklingen har stått på stedet hvil en stund.

Med andre ord, jeg trenger nye utfordringer som gjør at jeg får mer trening i å gå ut som jente slik at jeg på sikt skal finne motet til å stå frem som transkjønnet. Ikke bare for min egen del, men også for at bloggen skal bli mer interessant for deg som leser også. Men hva? Jeg skal innrømme jeg er helt blank her jeg sitter.

Forslag som «lettkledd intimkonsert i fjæra» utgår…

Så derfor spiller jeg like godt ballen over til deg som leser dette akkurat nå, og spør deg om du har noen forslag til hva jeg kan finne på av aktiviteter som tvinger meg ut av komfortsonen, men som kan være til hjelp for meg på min vei mot et liv som jente på heltid, og som i tillegg kan bli et godt blogginnlegg eller femten?

Vær så god, ballen er på din halvdel! Nå har du sjansen til å virkelig sende meg ut i det ukjente!

…men jeg forbeholder meg retten til å si nei til forslag som utsetter meg for fare for liv og helse.

Facebook

Bilder fra premieren til Guardians of the Galaxy vol. 2

«Er det nå i natt vi skal på kino? Jeg trodde det var i morgen!» Denne meldingen kom fra min venninne Lisa, bare minutter etter at jeg hadde oppdatert bloggen med nyheten om at jeg ved midnatt skulle på verdenspremieren til Guardians of the Galaxy vol. 2. «Også jeg som sto opp klokken seks i morges for å dra på spinning!».

Hun som hadde advart meg mot at det sene tidspunktet for visningen medførte en risiko for at hun kom til å sovne i kinosalen, ga nå uttrykk for at denne faren hadde økt betraktelig.

Jeg skal innrømme jeg var veldig spent på hvordan dette skulle gå da vi ankom kinoen litt før halv tolv.

Jeg møtte Starlord! Men Chris Pratt er visst mye lavere i virkeligheten? Snakket trøndersk gjorde han også…

Selv om jeg er veldig filminteressert har jeg aldri vært på en verdenspremiere og midnattsvisning av en film før, så jeg ante egentlig ikke hva jeg skulle forvente, men likevel må jeg si jeg er litt skuffet.

Jeg hadde vel forestilt meg at det kanskje skulle skje noe i foajeen før visningen, noe som var relatert til filmen, men det gjorde det ikke. Med unntak av noen røde løpere her og der og at Starlord trasket rundt med en liten musikkspiller som spilte musikk fra den første filmen, var det som en hvilken som helst annen dag på kino.

Ikke engang de andre publikummerne bidro da de fleste ikke dukket opp før omtrent samtidig som de begynte å slippe inn folk i salen, og de få som hadde møtt i god tid satt bare spredt omkring på foajeens mange benker med ansiktet langt nede i mobilskjermene sine. Så jeg fikk ikke helt den store premierefølelsen.

Men selve filmen innfridde forventningene, i den grad jeg hadde noen utover at den kom til å være en oppfølger. For det var akkurat det dette var, og oppfølgere er jo sjelden like bra som den første filmen, men jeg er likevel overbevist om at de som elsket den første også vil finne en plass til denne.

Filmen fortsetter nemlig i akkurat samme spor, og er like over the top og lite selvhøytidelig som den forrige, med masse 80-tallsreferanser i det jeg vil kalle en syrefest av en science fiction-film. Latteren satt løst i den nesten fullsatte salen og selv om Lisa innrømte at hun nok duppet av litt under de få dialogscenene, var filmen så tettpakket av ville actionscener at hun fikk mer enn nok hjelp fra lerretet til å holde seg våken.

…også har den jo Chris Pratt i rollen som Starlord da. Jeg har allerede sagt hva jeg tenker om ham.

Alt i alt et hyggelig gjensyn med antiheltene når de igjen blir nødt til å samarbeide for å redde galaksen, og som sagt tror jeg alle som likte den første også vil sette pris på denne. Jeg så den første to ganger på kino da den gikk for snart tre år siden, og det er slett ikke umulig at jeg ser denne også en gang til.

Hva med deg? Tenker du å avlegge Guardians of the Galaxy vol. 2 et kinobesøk? Eller sparer du deg til Baywatch-filmen har premiere i juni? Fortell meg i kommentarfeltet mitt!

Facebook

Premiereantrekk – Guardians of the Galaxy vol. 2

Klokken tolv i natt var det verdenspremiere på den siste filmen fra Marvel Cinematic Universe, Guardians of the Galaxy vol. 2. Jeg selvsagt på plass, og her er mitt helt spesielt sammensatte antrekk for anledningen og natten.

Jakke: Ichi | T-skjorte: Shirtstore | Skjørt: Top Shop | Sko: NLY Shoes | Veske: H&M

Siden premieren var med midnatt, var ikke filmen ferdig før rundt halv tre i natt og jeg var ikke hjemme før en halvtime senere. Dermed ble det sent i seng og derfor er jeg litt i hangovermodus akkurat nå, og er veldig glad for at jeg ikke skulle på jobb i dag. Men jeg kommer tilbake med mer fra nattens når jeg har fått i meg litt kaffe.

Hva synes du om antrekket mitt?

Facebook

Klar for kinopremiere

Ved midnatt er det verdenspremiere på det nyeste tilskuddet til Marvel Cinematic Universe, Guardians of the Galaxy vol. 2, og jeg har skaffet meg kinobilletter. Det blir med andre ord en lang natt, men jeg gleder meg vilt, for jeg har et helt spesielt forhold til den første filmen som gikk på norske kinoer for snart tre år siden.

Utsnitt fra filmplakaten til Guardians of the Galaxy vol. 2, copyright: Marvel Studios / Walt Disney Motion Pictures

Ikke bare elsket jeg den første filmen så mye at jeg så den to ganger da den gikk på kino for snart tre år siden. Ikke bare har den Chris Pratt, en av tre menn som kunne gjort meg hetero, i hovedrollen som Starlord. Men da jeg så den første filmen var det også første gang jeg var på kino, som jente.

Den gang da: første gang på kino som jente da jeg skulle se den første Guardians of the Galaxy-filmen i september 2014 på Nova kino i Trondheim. Og jeg tror du lett kan se på bildet at jeg var nervøs!

Derfor er det jo en selvfølge nå som det har kommet en oppfølger at jeg måtte følge opp suksessen ved å komme meg på selve verdenspremieren for filmen, og jeg er glad jeg klarte å skaffe billetter.

Og jeg har selvsagt satt sammen et helt spesielt antrekk til i natt, som jeg håper jeg får delt i bloggen i morgentimene i morgen, sammen med en liten omtale av filmen. Så titt gjerne innom igjen da.

Nevnte jeg at jeg gleder meg villt?

Har du planer om å se denne filmen? Hva er dine forventninger? Fortell meg i kommentarfeltet mitt!

Facebook

Farvel, nabo fra helvete

En epoke i livet mitt er over. En æra er forbi. Aldri mer skal jeg trenge å bekymre meg utover fredag ettermiddag om hvorvidt det kommer til å bli levelig i leiligheten min i løpet av de neste dagene. For nå har navnet til naboen fra helvete forsvunnet fra postkassen ved siden av min, og blitt erstattet med et annet navn.

Han er borte. Og jeg tenker, det er over! Det er virkelig over!

Helt siden den fredagen for halvannet år siden da han og kompisene kom høylytt og trampende inn med alle eiendelene hans, alle med capsen bak frem og singleter som blottet tatoverte armer, har han ikke gjort annet enn å bekrefte fordommene mine. Hele den første helgen festet de sammenhengende fra fredag til søndag, og jeg kunne ikke tro mine egne øyne da det sent lørdag kveld fløy en hagestol fra vinduet hans og forbi vinduet mitt. Hva slags nabo var det jeg hadde fått, som drev med kortdistansekast av hagemøbler på fritiden? Og hvorfor ville ikke kompisene hans dra hjem? Hadde de det  fælt hjemme i ghettoen det så ut som de kom fra?

Men selv om de omsider dro hjem, så fortsatte musikken så lenge han var hjemme. Først etter at jeg sa i fra om at veggene ristet inne hos meg og at han ikke kunne spille så høyt, ble den dempet en god del. Med mindre han holdt fest. Da var vi tilbake der vi startet, og leiligheten min ble badet i et ugjennomtrengelig teppe av bassrytmer man vanligvis bare hører fra bagasjerommet på kjøredoninger med hårete terninger i speilet.

For selvfølgelig hadde han en helt hjelpesløs musikksmak også. Det var vel kun dagen etter at han hadde holdt fest, tidlig om morgenen, at han etter en tid begynte å høre på kvalitetsmusikk. Da hørte han nemlig på musikken min. Høyt. Enten han ville eller ikke.

Men det hjalp jo ikke, og da det ved et tilfelle ble holdt fest tre kvelder i løpet av samme uke, hadde jeg fått nok. Ikke bare av den gjennomtrengende basslyden, men også av all ropingen og slenging med dører ute i gangen. Av alle de evneveike gjestene hans som røsket i dørhåndtaket hos meg og prøvde å komme seg inn, og også et tilfelle hvor en av dem ringte på og stakk av. Og ikke minst, av at stereoen kom på igjen klokken tre på natta når han kom hjem fra byen. Dermed ble styret i borettslaget kontaktet. Og jeg fortsatte å kontakte dem.

Og da jeg en søndag morgen sendte styreleder en melding om at naboen min igjen hadde skrudd på stereoen klokken tre om natta og besvart bankingen min med å banke tilbake, fikk jeg bare beskjed om å ikke vente til neste morgen neste gang det var bråk i naboleiligheten. Neste gang skulle jeg si i fra med en gang.

Jeg var nemlig ikke den eneste som hadde klaget.

Kort tid etterpå ble leiligheten lagt ut for salg. Jeg kjenner ikke detaljene om hvorfor, men ut forsvant både han og stereoanlegget hans, og i dag har det dukket opp et nytt navn på postkassen hans.

Hva slags nabo som har overtatt aner jeg ikke. Men hun kan umulig være verre enn han jeg nå ble kvitt. Jeg krysser i alle fall både fingre og tær, og har bedt til tolv ulike guddommer fra åtte ulike religioner i prosessen.

Så farvel til deg, nabo fra helvete. Jeg kommer ikke til å savne verken deg eller vennene dine!

Facebook

Hvor går grensen for diskriminering?

Så var Tonje Gjevjon tilbake, og til tross for at hun i sin siste kronikk forsikrer oss alle om at hun ikke er transfob, bruker hun nok en gang sin tildelte spalteplass til å snakke nedsettende om oss transpersoner.

Som vanlig skyr hun ingen midler, og bruker blant annet argumentet at fellesgarderober skal være et sted man trygt skal kunne kle av og på seg uten å bli betraktet som et seksuelt objekt. Et argument jeg sist hørte da jeg gikk i klasse med en homofil gutt på videregående.

Selvsagt skal jeg ikke nekte for at biologien nok er noe annerledes hos meg enn hos de fleste andre kvinner, men selv om det kan være store forskjeller i fysikken også dem i mellom, holder ikke dette for Gjevjon. Nei, videre i sin argumentasjon for at transkvinner ikke er kvinner, sier hun at vi jo er født som og dermed sosialisert som menn. Derfor har vi i følge Gjevjon aldri gjort oss den erfaringen av hvordan kvinner blir sett og behandlet.

I følge Tonje Gjevjon har jeg altså aldri opplevd å bli befølt av fremmede ute på byen og få beskjed om å ikke være så prippen når jeg har gjort det klart at jeg ikke er interessert. Jeg har heller aldri mottatt private meldinger i sosiale medier fra menn i 40-50-årsalderen som ytret sitt ønske om å pumpe varme kroppsvæsker inn i baken min. Jeg har aldri opplevd at en horekunde har kjørt inntil og stoppet opp ved siden av meg der jeg gikk på fortauet i Stortingsgata i Oslo sentrum. Jeg har heller aldri opplevd å være nervøs for å gå hjem alene etter mørkets frembrudd med skrekkhistoriene om alle voldsepisodene mot transpersoner i bakhodet. Og jeg har i hvertfall aldri tatt bena fatt og løpt vekk fra et utested, hvor en ukjent beruset person ble provosert av min blotte tilstedeværelse, med frykt for eget liv.

Merkelig. Jeg kunne sverge på at alt dette har skjedd meg. Kan jeg bare ha drømt?

Derimot har jeg venninner som sier de aldri har opplevd noe slikt selv. Jeg vet ikke om det stemmer, jeg må bare ta dem på ordet, men om de har rett så tror jeg likevel ikke Gjevjon vil protestere for at disse omtaler seg selv som kvinner. I motsetning til meg er de jo tross alt født med tissen på innsiden.

Med andre ord. Tonje Gjevjon reduserer altså det å være kvinne til å utelukkende være et kjønnsorgan.

Det er akkurat det feminismen ønsker å oppnå ikke sant?

Men hva Gjevjon faktisk prøver å oppnå er ikke godt å si, for på tross av at hun i kronikken sier at hun ikke har noen fobier, at hun ikke ser transkvinner som annenrangs eller at hun ikke ønsker å diskriminere noen, så sier resten av denne teksten, samt tidligere kronikker hun har vært involvert i, noe annet.

Som sagt benekter jeg ikke at biologien er noe annerledes hos meg enn andre kvinner. Likevel har det aldri vært noe problem for meg å gå på dametoalettet, for selv om jeg selvkritisk ofte stiller meg tvilende når jeg ser meg selv i speilet, blir jeg stadig forsikret av bekjente at jeg passerer fint som kvinne. De færreste vil oppfatte meg som noe annet om de går forbi meg på gaten eller møter meg på et offentlig toalett, sier de. Men fordi Gjevjon vurderer den mikroskopiske sjansen for at alle transkvinner potensielt er utkledde voldtekstforbrytere som bare later som de er trans, ser hun helst at jeg gjør mitt fornødne andre et annet sted, hvor sjansen for at jeg tiltrekker meg negativ oppmerksomhet er mye større.

Dersom dette ikke er diskriminerende kan man jo undre på hvilke overgrep man må ty til for å opptre transfobisk. Men det hadde vært interessant å høre hvor Tonje Gjevjon mener at grensen går.

Facebook

Hvor skal jeg reise neste gang?

Påska er over for denne gang og i dag har jeg vært på jobb igjen for første gang på over en uke. Selv om det var litt tungt å stå opp i morges, så kjente meg mer uthvilt enn på lenge da jeg møtte opp på kontoret. Det tror jeg ikke at jeg hadde gjort om jeg bare hadde vært hjemme og spilt Minecraft hele påska, slik jeg så for meg at jeg kom til å gjøre. Med andre ord er det ingen tvil om at jeg hadde godt av de to dagene jeg fikk i Kristiansund.

Men for å være ærlig tror jeg at mye av grunnen til det var at jeg fikk benyttet anledningen til å møte to av leserne mine. Hadde det ikke vært for det tror jeg at turen hadde fortonet seg som ganske ensom.

Derfor spør jeg nå både deg og stemmen som du hører inni hodet ditt når du leser: Hvem er du, og hvor bor du?

Det kan jo være greit å vite hvor jeg har leserne mine hen sånn til neste gang jeg føler behovet for å reise bort. Så fortell meg nå i kommentarfeltet mitt hvem du er, gjerne hvor lenge du har fulgt bloggen min, og hvorfor du synes jeg skal besøke ditt hjemsted neste gang.

For dette var gøy, og om Mala og Oda var representative for resten av leserne mine frister det med gjentakelse!

Facebook

Kristiansund – Middelmådigheten har en adresse

Da det ble påskeferie og jeg innså at jeg ikke hadde lyst til å sitte hjemme og stirre i veggen i en uke, bestemte jeg meg for å dra på en impulstur til Kristiansund 3,5 timer med båt unna min hjemby Trondheim.

«Hva i all verden skal du dit etter?» var det flere som spurte meg, og for å være ærlig var jeg svar skyldig. Jeg visste jo absolutt ingenting om byen, og begynte å spørre meg selv: Hvorfor er Kristiansund som by så anonym og har byen gjort seg fortjent til denne tilværelsen? Det skal jeg prøve å svare på i denne forkortede reiseguiden.

Førsteinntrykk
Det tok ikke mange sekundene fra jeg kom av båten før jeg skjønte at her har tyskerne vært innom med bombeflyene sine, for det som møtte meg var en grå etterkrigsby i nøktern funskjonalismestil. Å titte opp Kaibakken ga meg assosiasjoner til Steinkjer, en annen by jeg nettopp har besøkt, noe som ikke er så rart da arkitekt Sverre Pedersen var sentral i gjenreisingen av begge byene etter krigen.

Jeg fikk også følelsen av at lokalpatriotismen står sterkt i Kristiansund, der det hang KBK-vimpler på nesten alle butikkfasadene jeg passerte, og kristiansunderne er tydelig stolte av at de i år for første gang i historien har et lag i Eliteserien. Dagen før jeg kom hadde også Kristiansund BK slått Brann 1-0, og det har jeg som trondheimer full forståelse for at man ønsker å feire, selv om det er noe Rosenborg er kjent for å gjøre to til tre ganger i året.

Alt i alt sa førsteinntrykket mitt at Kristiansund er en litt grå by, men byens innbyggere er likevel stolte av den.

Turistattraksjoner
Rent geografisk ligger tettstedet Kristiansund idyllisk til ute ved kysten fordelt over fire øyer, og det å kunne nyte utsikten av byen fra oppe i høyden hadde vært magisk. Byen har riktignok et utkikkspunkt, kalt Varden, hvor det også står et gammelt vakttårn. For en førstegangs besøkende som meg hørtes det spennende ut først, men det ble et gedigent anti-klimaks da Varden ligger knapt en halvmeter over resten av byen, og at du på grunn av trærne rundt har bedre utsikt fra parkeringshuset på Amfi Storkaia nede i sentrum.

Selve vakttårnet mistet også litt av sjarmen da jeg kunne lese på plaketten på veggen at «Dette tårnet ble reist i 1892, før det ble revet i 1976 og bygget opp igjen i 1983». Hallo, da er tårnet reist i 1983, ikke 1892, luringer!

Lurt føler man seg også når man passerer den såkalte byfossen, et hull i bergveggen hvor det renner ut cirka like mye vann som i en middels stor fontene. Det er da man får følelsen av at Kristiansund, som de fleste andre små steder, tviholder på de severdighetene de har fordi de virkelige attraksjonene mangler.

Særlig nå som den rustne gule krana er blitt fjerna.

Utsikt: Det ene bildet er tatt fra Varden. Det andre fra parkeringshuset til Amfi Storkaia. No kidding!

Shopping
Kristiansund har to kjøpesentre som begge tilhører Amfi-kjeden. I sentrum finner du Amfi Storkaia, mens et stykke utenfor finner du Amfi Futura. Innholdsmessig er de til forveksling like, ikke bare hverandre, men også kjøpesentre hvor som helst ellers i landet, for det er stort sett de samme kjedebutikkene som går igjen med nøyaktig de samme varene. Likevel ble jeg litt irritert da jeg fant igjen de to kjolene jeg nettopp kjøpte for 129 kroner stykket på H&M i Trondheim til 99 kroner stykket hos H&M i Kristiansund. Jeg har vært innom H&M her etter at jeg kom hjem og her er prisen stadig 129 kroner, så her kunne jeg gjort et godt kjøp hadde det ikke vært for at jeg jo allerede hadde kjøpt dem i Trondheim. Dermed ble det eneste innkjøpet jeg gjorde i Kristiansund en sminkeveske til 20 kroner. Med andre ord, er du ute etter en shoppingferie, drar du et annet sted.

Spise
Fishan. Enough said. Den rause porsjonen jeg fikk hos Svensson chips på kaia var nærmest verdt hele turen til Kristiansund alene, og burgeren jeg spiste hos Bryggekanten Brasserie var heller ikke å forakte, selv om den i praksis var like trøndersk som meg selv. De skal visstnok også være gode på bacalao der ute, men sjansen bød seg ikke denne gangen, så det får bli ved en senere anledning.

Oppsummering
Så, vil jeg anbefale deg å ta turen til Kristiansund? Nei, det vil jeg ikke. Byen utpreger seg ikke på noe som helst vis, noe som gjør at den absolutt har fortjent den anonyme tilværelsen den har. Byen er ikke engang stygg nok til å konkurrere med tilsvarende etterkrigsbyer som Steinkjer og Narvik, og er dermed heller ikke her spesielt minneverdig. Byen bare eksisterer liksom, i all sin anonyme middelmådighet. Men vil jeg fraråde deg å dra hit?

Definitivt ikke! Jeg fikk to dager i byen, og selv om den altså ikke har noe som gjør at den skiller seg nevneverdig ut fra andre norske byer, så var det to dager jeg ser tilbake på med glede. Folkene jeg traff og pratet med var alle smilende og hyggelige, uansett om det var lesere jeg hadde avtalt å møte på forhånd eller om det var tilfeldig butikkpersonell. Derfor er jeg sikker på at det er mulig å finne seg til rette og trives her.

Så selv om Kristiansund ikke er en by du oppsøker, så kan du likevel få en fin opplevelse av å rusle rundt i bygatene og på kaia om du likevel skal dit i et annet ærend.

Og om du gjør det, sørg for all del for å stikke innom Svensson Chips på kaia for en porsjon fishan!

Facebook

Antrekk – på Varden i Kristiansund

Genser: Miss Selfridge | Bukser: Gina Tricot | Jakke: Ichi | Sko: Van Haren | Halskjede: H&M | Veske: Deichmann

Min andre dag i Kristiansund, og jeg skulle ut på en liten sightseeing i byen med Oda, en av mine nyere lesere. Fordi det var meldt drittvær og jeg så for meg at det ble mye trasking valgte jeg å pakke bukser med tanke på denne dagen. Men vi så ikke en eneste regndråpe, og mesteparten av tiden ble dessuten tilbragt i bilen eller innendørs i Kristiansunds to kjøpesenter. For shopping er også en viktig del av opplevelsen som turist.

Noen lokale severdigheter og landemerker ble da besøkt, slik som utkikkspunktet Varden som disse bildene er tatt ved. Mine tanker om Varden og de andre såkalte turistattraksjonene i Kristiansund kommer jeg tilbake til senere i et annet innlegg. Om jeg bare finner et egnet skjulested som er sikkert for furtne nordmøringer…

Hva synes du om antrekket mitt?

Facebook