Emilies skap
Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Det føles så unødvendig å ta sommerferie!

Så var det visst den tiden på året. Tiden for å ta sommerferie, noe man jo vanligvis gjør med glede. Men nå er det to uker siden jeg begynte i ny jobb, etter å ha stengt meg inne i leiligheten i et halvt år som arbeidsledig.

Siden jeg kun har jobbet i to uker og kontoen før det var bunnskrapt, er det å reise bort utelukket, og dermed vil det i praksis medføre nye tre uker i leiligheten. Jeg hadde mye heller jobbet de neste ukene, hadde jeg hatt muligheten. Men siden det er så lite å gjøre om sommeren, lukker bedriften like godt dørene og dermed har jeg ikke noe annet valg enn å ta ufrivillig ferie i tre uker. Etter seks måneder med «fri» og to uker i arbeid.

Det føles så unødvendig!

Arkivbilde fra i fjor sommer. Med unntak av besøket på Riksen i februar har jeg ikke vært ute som jente i 2018.

Mange har forøvrig spurt meg om hvordan det har gått i ny jobb. Det kommer vel ikke som en overraskelse på noen at det har vært en stor overgang, og at det har vært tungt å komme seg opp om morgenen, og i tillegg sette seg inn i helt nye arbeidsoppgaver i og med at jeg aldri har jobbet i denne bransjen før.

Likevel har jeg relevant utdannelse og har hatt tidligere jobber som ligner på denne, så jeg føler det har gått greit. Kollegene er dessuten veldig trivelige og behjelpelige, så jeg har en god følelse for dette stedet, også om jeg kommer til det punktet at det blir nødvendig å stå frem for dem og fortelle om min transkjønnethet.

Så nå når jeg likevel har fri de neste tre ukene, kanskje det er dette jeg skal bruke dem til. Selv om jeg fortsatt ikke er rik, så har jeg i alle fall penger på konto nå, og vet at jeg har en jobb med inntekt som venter på andre siden av sommeren. Dermed er ikke terskelen for å gå ut og bruke penger på en kaffekopp like høy som den var i vinter, selv om månedene i isolasjon har gjort underverker for den sosiale angsten. Så kanskje disse ukene skal brukes til å finne meg selv på nytt?

Om du befinner deg i Trondheim i sommer, send meg gjerne en melding!

Facebook

Se hva skattepengene dine går til!

For noen dager siden fikk jeg en grinete kommentar til innlegget om at jeg endelig fikk innvilget sosialstønad fra NAV, fordi jeg valgte å feire dette med å gå på Meny og kjøpe ingredienser til en skikkelig middag, etter å ha levd et halvt år på nudler og kneipbrød for å ikke gå for mye i minus hver måned. Ærlig talt sliter jeg å se hva som er problemet med dette, for det må jo være lov å kose seg innimellom selv om man mottar sosialhjelp. Men vi vet jo alle at det finnes noen der ute som mener at dersom du går på NAV, så skal du ha det fælt.

Jeg har en følelse av at denne gruppen kommer til å bli voldsomt provosert når de får se hvor jeg spiste i går…

I går, mandag, var nemlig Marianne og jeg en tur innom Døgnvill på torget i Trondheim. Alle som har fulgt bloggen min en stund vet at jeg er over middels begeistret for en god burger, og selv om jeg har gode og spandable venner, så var det en god følelse å vite at jeg var i stand til å kunne dra eget kort etterpå. Burgerne på Døgnvill er fantastiske fra før, men jeg tror faktisk denne vissheten gjorde at det smakte enda bedre i går.

…og selvsagt gjorde vi plass til dessert også…

Men det hører med til historien at jeg var der for å feire noe ganske annet. Jeg var der for å feire at jeg i går hadde min første dag i ny jobb, og at jeg snart skal taes av sosialstønaden igjen. Jeg hadde nok vært litt mer påpasselig med kronene om det ikke var for at jeg vet at det kommer lønn inn på kontoen etter hvert.

Likevel, jeg har ikke fått lønn ennå. Sånn sett kommer vi ikke utenom det ubehagelige faktum at dette måltidet taes av sosialstønaden, og dermed skattepengene dine. Og mine også, forsåvidt, etter hvert.

Men akkurat det synes jeg at det var verdt.

Facebook

Derfor avbrøt jeg utredningen for kjønnsoperasjon

Da jeg i februar møtte til min andre utredning for kjønnskorrigerende behandling, ba jeg om å få videre behandling satt på vent. Jeg oppga det at jeg nettopp hadde mistet jobben som grunn, fordi jeg ikke lenger hadde råd til å dra til Oslo for å få behandling og fordi jeg trengte mer stabilitet i hverdagen.

Men dette er bare en liten del av sannheten. I virkeligheten er jeg usikker på om jeg i det hele tatt ønsker å møte til den oppsatte timen jeg har i september. Fordi jeg synes kravene de stiller, uten noen garanti for at de faktisk vil gi meg behandling om jeg oppfyller dem, minner om uthenging og grenser til tortur.

De krever at jeg skal stå frem, skifte juridisk navn og kjønn, og leve et år som jente.

Ingen hjelp med laserbehandling for fjerning av hår, hormoner, kirurgiske inngrep eller stemmetrening. Først etter at jeg har gjennomført dette året vil de vurdere om jeg kvalifiserer til få behandling fra dem, og dermed gjøre de inngrepene jeg mener er nødvendige. Uten at de lover noe på forhånd.

«Selvsagt må du jo bevise at du virkelig klarer å fungere i hverdagen som jente før de kaster bort skattepengene mine på deg», hører jeg noen si. Men saken er at dette like gjerne kan være oppskriften på en katastrofe.

For det første. Det de krever av meg er at jeg med guttekroppen min, med skjeggvekst, dyp stemme og alt, skal gå ut i samfunnet og forvente at det møter meg som en jente. Det tror jeg ikke at samfunnet kommer til å gjøre. Oppfatter det meg som en gutt, er det også dette det vil behandle meg som, selv med jenteklær og sminke.

Forskjellen er at mens jeg i dag i det minste klarer å forsvinne i mengden, vil føle meg i enda større grad som et utskudd med folks blikk, hvisking og kommentarer. Denne testen vil ikke vise at jeg klarer meg i hverdagen som jente. Fra å leve et liv som noe jeg ikke er, tvinger de meg til å leve et liv som noe annet jeg heller ikke er.

For det andre. Med min bakgrunn kommer det at jeg står frem nesten garantert til å bli mediemat, i alle fall i lokalpressen. På en måte er jo det fint fordi da vil jo alle vite om det og jeg vil ikke trenge å stå frem gang på gang på gang. Men hva gjør jeg om et år når Riksen, som har monopol på denne typen behandling i Norge, sier at jeg etter deres vurdering ikke kvalifiserer til å få hjelp? Har jeg noen mulighet til å gå tilbake da? Eller er jeg dømt til å leve resten av livet som en mann i kvinneklær, noe jeg allerede har etablert at jeg ikke vil være?

Nå mener jeg ikke at man bare skal kunne møte opp i skranken på Riksen og bestille en kjønnsoperasjon med liten pommes frites, takk. Men det må da finnes andre løsninger, hvor man ikke kaster deg ut i den dype enden av bassenget og skylder på at du ikke var innstilt nok på å lære deg å svømme hvis du drukner.

Enn så lenge har jeg fortsatt en ny time for utredning i september. Jeg vet ikke om jeg kommer til å møte til denne timen eller om jeg vil avlyse den, med tanke på hvor uvennlige og dømmende de har fremstått og hvilke krav de stiller til meg. Men jeg har forsøkt tidligere å bare leve som gutt, og det var jo det som sendte meg inn i depresjonen og fikk meg til å søke hjelp i utgangspunktet.

Så hele denne situasjonen føles akkurat nå passe catch 22.

Mitt første møte med Riksen – november 2017
Mitt andre møte med Riksen – februar 2018

Facebook

Gode nyheter – men jeg er likevel kvalm og urolig

Sist jeg oppdaterte skrev jeg at jeg var på et jobbintervju i forrige uke. Dette gikk visst bra, for i dag mottok jeg en telefon om at de ville ha meg med på laget, i alle fall i tre måneder fremover. Mandag er jeg i jobb igjen.

Uten å si for mye er det en bransje jeg aldri har jobbet i tidligere, men som likevel er relevant for min bakgrunn og utdannelse, og sjefen sa da han så på CV-en min at jeg med min erfaring ikke ville ha noe problem med å lære det jeg trenger for å kunne sette meg inn i arbeidsoppgavene. Det virker generelt ganske lovende.

Derfor burde jeg vært lettet nå. Etter så lang tid som arbeidsledig med konstant bekymring for økonomien.

Men det er jeg ikke. Jeg er både kvalm og urolig, og regelrett gruer meg til mandag. Nettopp fordi jeg har gått arbeidsledig så lenge, og fordi jeg i løpet av disse seks månedene har stengt meg inne i leiligheten min, og har utviklet sosial angst. Tanken på å begynne å stå opp om morgenen og gå til en jobb hvor jeg ikke kjenner noen av de andre som jobber der fremstår nå like angstfremkallende som å balansere på kanten av Trollveggen.

Likevel, jeg har selvsagt takket ja. Det blir ikke bedre av å sitte hjemme. Dessuten er det en bransje jeg alltid har vært nysgjerrig på. Nå har jeg fått en mulighet til å lære meg dette faget også.

Derfor skal jeg selvsagt møte opp mandag morgen for å signere arbeidskontrakt. Det vil nok kreve litt av meg, og jeg vil garantert være utslitt mandag ettermiddag, men det kan bare gå oppover herifra. Selv om jeg enn så lenge velger å holde transkjønnetheten min hemmelig, og derfor i praksis starter helt på nytt.

Så ønsk meg lykke til! Jeg tror jeg kan trenge det…

Facebook

Endelig stønad fra NAV …eller?

De som har forsøkt å følge denne bloggen en stund vet at jeg har levd på oppsparte midler siden jeg mistet jobben i desember, etter at NAV ga meg beskjed om at jeg hadde for mye sparepenger til at de ville gi meg støtte. Nå, et halvt år senere, var jeg kommet til det punktet at jeg var nødt til å kontakte NAV igjen for å fortelle at nå hadde jeg ikke mulighet til å klare å betale på faste utgifter uten hjelp lenger da kontoen snart var tom.

Da skjedde det endelig noe. Men NAV slutter aldri å overraske.

Etter en måneds venting kom det endelig et brev merket «unntatt offentlighet». Men det kom ikke til meg. Det havnet i postkassen på en adresse jeg ikke har bodd på tre år. Jeg tok opp dette med NAV-kontakten min. Og svaret? «Er du sikker på at du har registrert riktig adresse i folkeregisteret og i våre systemer?».

Vel, de har klart å sende brev til min nåværende adresse før. Så jeg er ikke imponert.

Med livet fortsatt på pause…

Heldigvis var det hos mine foreldre brevet med «unntatt offentlighet» påskrevet havnet, og ikke eksen. Da hadde jeg sannsynligvis aldri fått det. Mamma ringte meg samme dag og fikk min tillatelse til å åpne det, og ga meg en rask høytlesning over telefon om at jeg hadde fått innvilget sosialstønad mens jeg så etter ny jobb. Dagen etter var det kommet penger inn på kontoen min. O’lykke, tenkte jeg. Nå var det slutt på å leve på nudler og det billigste brødet på nærbutikken. Samme dag gikk jeg rett på Meny for å kjøpe ekte menneskemat.

Aldri før har mat smakt så godt!

Noen dager senere derimot fikk jeg det fysiske brevet i hendene da jeg besøkte foreldrene mine, og fikk dermed muligheten til å studere det grundigere. Med en gang kjente jeg angsten melde seg igjen. For i brevet sto det nemlig at utbetalingen for juli ikke ville komme før jeg hadde levert kopi fra det endelige skatteoppgjøret, som kommer cirka 27. juni. Gitt at det kommer denne datoen, gir det meg tre arbeidsdager å levere dette før 1. juli som er dagen for utbetaling. Kjenner jeg NAV rett trenger de gjerne noen uker på å behandle dette. Men jeg har jo boligutgifter som forfaller den første hver måned, og nå er sparekontoen min tom. Jeg har ikke mer å gå på, det er derfor jeg søkte om stønad i utgangspunktet! Jeg trenger faktisk pengene den 1. juli!

Det skal dere ha, NAV. Dere vet å holde meg skjerpet og blodtrykket mitt oppe!

Men jeg har vært på et jobbintervju denne uka, og skal på et nytt på mandag. Så jeg håper det blir min redning.

Facebook

Første gang på tre og en halv måned

De snakker om hvor viktig det er med sminkefrie dager. Når dette skrives er det tre og en halv måned siden sist jeg i det hele tatt sminken min. Den ble nemlig ikke pakket ut etter at jeg kom tilbake fra Oslo og den siste timen for utredning for kjønnskorrigerende behandling i februar.

Søndag turte jeg å pakke den ut. Spent på om den fortsatt var mulig å bruke eller om jeg måtte kjøpe ny.

Etter den dagen i Oslo i midten av februar ga jeg liksom litt opp. Både fordi jeg uten jobb og uten stønad fra NAV ikke hadde råd til å gå ut og treffe folk, og fordi jeg hadde begynt å føle at jeg aldri kom til å oppnå det jeg ville. Nå så jeg ikke lenger en jente i speilet eller på bilder som ble tatt av meg. Jeg så en utkledd gutt i jenteklær. Målet har alltid vært å kunne leve som jente. Hvis jeg uansett blir oppfattet som gutt kan det egentlig være det samme. Derfor ga jeg opp, og stengte meg inne. Det var kun foreldrene mine, og til en viss grad søsteren min og samboeren hennes, som fikk slippe inn.

Så kom sommeren. Siden jeg bor ganske sentralt kunne jeg se at byen hadde våknet til liv. Fra bak gardinen så jeg med misunnelse på alle de glade menneskene som passerte vinduet mitt, både fordi de var sammen med noen og fordi jentene hadde tatt på seg sommerkjolene sine. Selv klarte jeg knapt ta mine egne ut av skapet for å se på dem, og å ta dem på var i alle fall utenkelig.

Det ble klart at dette ikke kunne fortsette. Jeg tok jo sakte men sikkert livet av meg selv.

Dermed begynte jeg å ta kontakt med gamle venner igjen gjennom sosiale medier. Jeg gravde frem sminkeveska fra der den hadde ligget bortgjemt siden februar, og fant samtidig igjen parykken min og brystinnleggene.

Tenk at det var gått så lang tid siden sist.

Så nå prøver jeg sakte men sikkert å vende tilbake til samfunnet, og jeg starter med å trene på å være sosial igjen. Etter tre måneder i isolasjon med sosial angst som følge av dette, føles dette lettere sagt enn gjort.

Derfor prøver jeg å ikke gape over for mye, og dette er også grunnen til at jeg ikke har noen bilder å dele fra da min venninne Marianne tok med seg sjokoladekake og kom på besøk i går.

Men jeg lover at både sminken og kjolen var på til hun kom. For første gang på tre og en halv måned.

Facebook

Emilie tester D-BOX hos Trondheim kino

Se for deg at året er 1927. Du sitter i en kinosal hvor «The Jazz Singer» vises og du kan ikke tro dine egne øyne. Ikke på grunn av at Al Jolson fremstår med svart ansiktsminke og hvit munn, noe som med 2018-øyne lett kan oppfattes som rasistisk, men fordi all dialog i filmer du har sett tidligere, har blitt formidlet gjennom tekstplakater. Al Jolson snakker! Du kan høre ham! Ikke bare prater han, han synger også! Og når han gjør det, så beveger leppene seg synkront med lyden av stemmen hans! Film vil aldri bli det samme igjen.

Å prøve D-BOX for første gang gir på ingen måte den samme følelsen.

Prinsen 6 er min favorittkinosal i Trondheim på grunn av både bildeformat og at salen har Dolby Atmos surround. Da Trondheim kino annonserte at de skulle montere 28 såkalte D-BOX-seter i salen, som skulle tilføre filmopplevelsen en ny dimensjon med bevegelse til filmen, ble jeg nysgjerrig. Så da «Solo: A Star Wars story» ble satt opp i Prinsen 6, dro pappa og jeg sammen, og bestemte oss da for å teste ut denne «nye» teknologien.

Det tok ikke mange minuttene før jeg skjønte at dette var penger ut vinduet for å få en dårlig gimmick som forstyrrer mer enn den tilfører noe. Når Han Solo og hans utkårede i en av de første scenene i filmen stikker av i et kjøretøy, begynner setet å vibrere for å simulere motorbevegelsen. Men når filmen klipper til et totalbilde hvor vi ser kjøretøyet på avstand, forsvinner bevegelsen, for å så komme tilbake igjen når det klippes tilbake til et nærbilde. Litt av vitsen med bevegelse i setet er jo at du skal få følelsen av å være tilstede i filmen.

Arkivbilde. «Deadpool» i Nova 1 om jeg husker rett. Men det har ikke noe med saken å gjøre.

Teknologien er egentlig flere tiår gammel, men den har vært begrenset til såkalte opplevelsesfilmer i fornøyelsesparker, hvor noen har plassert et kamera foran på en racerbil og lignende, for å så spille opptaket i en sal med seter som beveger seg i takt med bevegelsene i kameraet. Til denne typen filmer tror jeg D-BOX kan fungere veldig bra, fordi da føler du faktisk at du er med i filmen og at du faktisk kjører racerbil. Men når jeg sitter i Prinsen 6 og ser at Han Solo får et slag i ansiktet, og kjenner stolen jeg sitter i gi meg et lite rykk i korsryggen, får jeg bare bekreftelsen på at ingen i produksjonen av filmen tok hensyn til at noen skulle komme til å se den i en såkalt D-BOX med lovnad om at du skulle føle at du var med i filmen.

Det blir som om «The Jazz Singer» skulle blitt regissert og klippet som en stumfilm, med tekstplakater og det hele, og latt én person, som ikke er Al Jolson, komme inn etterpå og legge lyd og alt av stemmer oppå, i stedet for å spille inn den samtidig. Lydfilmen ville aldri slått an om det var tilfellet.

Jeg kan skjønne hvorfor Trondheim kino velger å lansere D-BOX. Nå som veldig mange av oss har både flatskjerm og 7.1 surround hjemme i stua, må de tilby noe unikt for å lokke oss inn i kinosalen. Men når dette unike består av å betale 50 kroner ekstra for å bli forstyrret av tilfeldige rykninger fra en defekt massasjestol, oppfordrer jeg heller til å velge et av de 200+ andre setene i salen, fremfor å bruke penger på en ren gimmick.

Men nå har jeg i alle fall prøvd det. På pappa sin regning.

Facebook

Når siste kontakt med omverdenen kuttes

Det å tilbringe fem måneder mer eller mindre sammenhengende innestengt i samme rom gjør noe med deg. Hos meg har det trigget en sosial angst, som gjør bare det å gå på butikken til et mareritt, selv om den ligger bare noen hundre meter unna ytterdøren. Jeg kan bare ikke komme meg fort nok hjem til den trygge hula mi, borte fra alle disse menneskene jeg ikke kjenner og ikke vet hvor jeg har hen. Men ting kunne vært mye verre. Siden jeg jo har tilgang på internett gjennom borettslaget, har jeg i alle fall litt kontakt med verden utenfor.

Vel, nå skal jeg settes på prøve. Ikke bare kommer jeg til å få denne kontakten kuttet. Jeg må også slippe en vilt fremmed person inn i fristedet mitt. Jeg kan ikke si jeg ser frem til noen av delene.

Borettslaget har nemlig besluttet å bytte nettleverandør. Jeg er ikke spesielt fornøyd med denne avgjørelsen da jeg synes den nåværende leverandøren leverer tilfredsstillende, og er lite lysten på å bytte til noen jeg kun har hørt negative uttalelser om. Styret argumenterte for at de er billigere, men med kritikken mot denne leverandøren i bakhodet opplever jeg at det er en grunn til akkurat det. Uten at min mening har noen betydning.

Men som en del av dette vil altså nettilgangen kuttes klokken seks om morgenen en av de neste dagene. Deretter vil det komme en montør på døra mi en gang mellom klokken åtte om morgenen og tre på ettermiddagen for å sette opp nettverket i min leilighet. Jeg vet ingenting om nøyaktig når, annet at det skjer en eller annen gang i løpet av disse sju timene, og at jeg må holde meg hjemme og vente på vedkommende.

Uten tilgang på internett, noe som også inkluderer TV og diverse strømmetjenester for film og musikk.

Ikke bare skal jeg utfordre den sosiale angsten min med å la noen jeg ikke kjenner få slippe inn i mitt trygge, private domene hvor jeg har søkt tilflukt alene i fem måneder. Jeg kan også risikere å bli sittende her avskåret fra omverdenen i opptil sju timer, med begrensede underholdningsmuligheter mens jeg venter.

Heldigvis har jeg en snill mor som spanderte den nye boken fra en av mine favorittkrimforfattere i forrige uke, så den ligger nå og venter på meg. Likevel har jeg en følelse av at dette kommer til å bli i overkant barskt.

Ønsk meg lykke til, om ikke annet.

PS! Pappa klarte å lokke meg med på kino for å se «Solo: A Star Wars Story» i helgen, og fikk samtidig testet ut de nye D-Box-setene de har installert i Trondheims beste kinosal. Jeg kommer muligens tilbake med rapport fra denne opplevelsen. Om den nye nettleverandøren tillater det.

Facebook

Min hemmelige drøm

Se på denne stabelen. Den representerer de siste fem-seks månedene. Flere av disse bøkene har stått i hylla mi i flere år, sånn som «Enders spill» som jeg fikk i bursdagsgave av Frøken W så tidlig som i 2013, og «Hyperion» som jeg fikk i gave av min daværende samboer året etter. Ja, hun det ble slutt med for tre år siden. Det er bare sånn det blir når man har for vane å kjøpe flere bøker enn man realistisk sett har tid til å lese.

Men så ble jeg arbeidsledig, og plutselig var ikke tid lenger et problem.

Denne bunken representerer skjønnlitterære bøker jeg har pløyd gjennom siden jul. Vel, den kan kanskje ikke måle seg med tidligere bragder, da den personlige rekorden min er 31 leste bøker i løpet av et kalenderår. Men med tanke på at jeg leste bare tre eller fire bøker i løpet av hele 2017, og at jeg de siste seks månedene periodevis har vært for innestengt i depressive tanker til å klare å fokusere på noe annet enn dem, synes jeg ikke bunken er så dårlig likevel.

Noe annet som er interessant er også at alle bøkene her, med unntak av «Klagesang» som er krim lagt til Tudortidens England, tilhører sjangeren science fiction. Selv om bokhylla mi først og fremst domineres av krimbøker, har jeg altså prioritert sci fi-sjangeren denne tiden. Faktisk er to av bøkene også anskaffet i løpet av dette året. «Metro 2034″ kjøpte jeg på Mammutsalget i februar, og ble lest på toget på vei til og fra mitt siste besøk hos Riksen samme måned. «Robokalypse» fikk jeg tilsendt i posten av min venninne Tina i Oslo for litt siden, etter at jeg fortalte henne at jeg hadde veldig lyst til å lese den. Og disse har blitt prioritert over bøker i krimsjangeren jeg også har hatt lyst til å lese i mange år, og som har ventet på at jeg skulle få tid til dem. Men det er ikke dem jeg er i humør til for tiden. Det er derimot science fiction, noe som bringer oss til sakens kjerne.

Jeg har nemlig en hemmelig drøm om å en dag skrive en science fiction-roman.

Men selv om jeg, uten å si for mye, har en del erfaring innen kreativ skriving, så er dette i et helt annet format og medium. Likevel har jeg lest nok selv til å vite at det kreves en del mer enn bare en god idé for å skrive en god bok, og lite irriterer meg mer enn når jeg leser noe hvor grunnideen har potensiale, men hvor det hele koker bort fordi det er tydelig at forfatteren har lite innsikt i hvordan den virkelige verden fungerer, og derfor ikke evner å skape en historie eller et univers jeg klarer å tro på. Og om jeg er kritisk til andre, er jeg mer kritisk til meg selv.

Likevel, hva er man uten drømmer? Så jeg holder nok fast på den, selv om jeg neppe kommer til å jage den.

Hva er din hemmelige drøm?

Facebook

Kjære katteelsker – vi må ta en prat…

Uønskede penisbilder. Dette blogginnlegget handler ikke om dem, men på en måte gjør det det likevel.

For så godt som alle jenter har opplevd å få tilsendt uønskede bilder av erigerte kjønnsorgan fra menn som ønsker oppmerksomhet. Noe som er grunnlaget for en evig diskusjon om hva som får dem til å gjøre det og hvilken alternativ virkelighet de lever i som får dem til å tro at slik adferd fremprovoserer noe som helst annet enn frustrasjon hos mottakeren.

Vel, uten å forsvare noen som helst, tror jeg at jeg kan gi et slags svar på dette spørsmålet. For det finnes en gruppe som er langt mer ivrige etter å dele uønsket fotomateriale. Som innbiller seg at akkurat deres bilder kan utslette et hvert verdensproblem, og ser ut til å bli mer tent hvis de oppdager at du absolutt ikke deler deres entusiasme for innholdet.

«Jeg hører du har hatt det vanskelig i det siste? Her, jeg har noe som garantert vil muntre deg opp» sier de. Så sender de bilde av en katt. Det er ikke noe spesielt med det, det er bare et helt ordinært bilde av en hvilken som helst katt. Men tro meg, har du først fått ett bilde, så kommer det snart fler, uansett hvordan du responderer.

Hvis du sier takk, og at det hjalp, sender de flere. Sier du at det ikke hjalp, og at humøret er like råttent, om mulig verre, tolker de dette som at du trenger flere kattebilder.

Har de først begynt er de ikke mulig å unnslippe!

Nei, det er ingen dickpics eller kattebilder i dette blogginnlegget! Foto: Rob Duval/Wikimedia Commons

Problemet er at jeg ikke kan utstå katter, og det har jeg aldri gjort. Jeg har vært allergisk siden før jeg kan huske, men har klare minner fra en påskeferie på Sunnmøre da jeg var åtte, hos noen slektninger med katt, og hvor dårlig jeg ble i løpet av uka jeg var der. Siden den gang har bare synet av en katt vært nok til å fremprovosere et register av negative følelser lik dem homøopater har for faktabasert forskning.

Det slår meg også at det kun er katteelskere som viser denne adferden, da det ikke finnes en eneste vannbøffel, pingvin eller komodovaran i innboksen min. Hundeelskere er kanskje de som er nærmest, men selv de nøyer seg med å kun dele et bilde hvis bikkja deres viser alternativ oppførsel og knurrer mot vannkokeren.

Katteelskere derimot stiller langt mindre krav til krekene sine, og de trenger bare å ligge midt på gulvet og se mugne ut for at eierne deres finner det verdig en snap. Det trenger ikke være deres egen katt engang! De finner jo like stor glede i å dele tilfeldige bilder fra Instagram av sure persere, med både ansiktsform og tilsynelatende fornærmede uttrykk som får det til å se ut som at de sekunder før løp rett inn i flatsiden av et strykejern.

«Se, så bedårende! Nå føler du deg vel litt bedre?»

Man skulle selvsagt tro at det da holder å høflig informere avsenderen om at slike forsendelser kun påfører ytterligere irritasjon i en allerede påkjennende hverdag? At de stopper når jeg forteller at det gir meg et intenst ønske om å rispe i innsiden av underarmen med en potetskreller?

Absolutt ikke!

For på samme måte som at veganere får spasmer og underlivsopp om de ikke får begynne hver setning med å fortelle om sitt valg av livsstil, så klarer bare ikke katteelskeren å prosessere ideen om at noen virkelig ikke finner glede i dette og at du ønsker å avslutte abonnementet de har tvunget på deg. Så nå kommer det faktisk enda flere bilder! Eventuelle protester blir bare besvart med «du må da innrømme at det er litt morsomt at du har et så intenst hat mot noe som er så vidunderlig?» Dermed fortsetter de å sende, hellig overbevist om at jeg en dag vil knekke og at jeg da vil takke dem for at de fikk meg til å se lyset.

Akkurat som at Jehovas vitner fortsetter å komme på døra om du først har åpnet for dem en gang.

Så kjære katteelsker. Selv om jeg ikke kan si jeg liker det, ser jeg virkelig bare en løsning på dette. Hva du deler med allmennheten i egen profil på facebook eller instagramkonto skal jeg ikke legge meg borti. Men dersom det skulle komme et kattebilde min vei i form av en melding adressert direkte til meg, ser jeg ingen annen utvei.

Jeg er stygt redd du risikerer å få en fotografisk gjengivelse av en penis tilbake.

Det gis riktignok på ingen måte noen garanti for at denne penisen kommer til å være min, men jeg har skjønt at katteelskere ikke tar dette med eierskap av fotoobjekter så tungt. Ikke kan jeg garantere at du vil like det heller.

Likevel må du jo innrømme at det er litt morsomt? At du kan bli så fysisk uvel av noe en annen person føler så stor stolthet over at han valgte å dele det i sosiale medier?

Facebook