Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Mitt 2017 på veien ut av skapet

Året 2017 sto i kontrastenes tegn for meg og min utvikling, med både de høye toppene og de dype dalene. Skjønt selv om jeg skulle ønske at avslutningen var litt bedre, har egentlig året behandlet meg jevnt over ganske bra, og jeg tok flere viktige steg på veien ut som transkjønnet og jente på heltid.

Kort fortalt var dette året da jeg tok flere oppgjør med selv, fortiden min og ikke minst min egen fremtid.

Det startet likevel ganske rolig med at jeg annonserte at sminke skulle bli min nye hobby, og at jeg tok to sminkekurs på MakeUpStore i januar og februar, uten at jeg nå et år senere ser ut til å ha funnet den store fascinasjonen for kosmetikk ennå. I samme periode sa jeg farvel til blogg.no, og byttet bloggportal til Femelle samtidig som jeg tok i bruk eget domene.

Da våren og påsken kom dro jeg på spontantur til Kristiansund, og selv om jeg nok ikke fant byen i seg selv spesielt minneverdig, ble jeg likevel litt sjarmert av byens innbyggere og ikke minst mattradisjoner.

FISHAN! Jeg begynner faktisk å lure på denne retten alene er grunn nok til å reise til nordmørshovedstaden…

Det ble flere turer da sommeren sto for tur, og hver gang jeg reiste til et nytt sted tilbragte jeg hele eller mesteparten av oppholdet som jente, og utfordret fortidens demoner.

I Bergen spiste jeg middag med min gamle sjef som fikk møte meg som Emilie for første gang, og jeg fikk endelig henge litt med den fantastiske Rockstar Charlie som jeg ser så alt for sjelden. Og ved å gå gjennom Bodøs gater kledd i skjørt kunne jeg gjenerobre byen hvor jeg ikke turte å gå inn i butikkene for å se på jenteklær engang da jeg en gang bodde der.

Igjen. Eneste bilde som ble tatt av Charlie og meg sammen i løpet av turen min til Bergen i sommer.

Mindre hyggelig var grunnen til at jeg møtte eks-sjefen min i Bergen denne sommeren, og oppgjøret jeg måtte ta etter at han hadde mottatt en anonym mail fra en person med så mye hat i seg at han med ujevne mellomrom så seg nødt til å avsløre for familiemedlemmer, venner og andre bekjente at jeg er transkjønnet.

Når min tidligere sjef nå føyde seg inn i rekken av personer som har fått en slik mail så jeg meg nødt til å levere min første politianmeldelse. Saken er nå forhåpentligvis ute av verden, men det var likevel en påminnelse om hvilke fiendtlige holdninger vi transpersoner er nødt til å forholde oss til i hverdagen. Heldigvis vet jeg at disse er menneskene i mindretall, og at hatefulle ytringer som oftest bare fører til mer utbredt støtte, noe reaksjonen fra min tidligere sjef som altså ikke visste noe, viser.

Emilie tok tilbake Bodøs gater! Ikke at det strengt tatt var nødvendig, for det er ikke en by jeg har særlig tilknytning til, annet enn at jeg bodde her i et par måneder for noen år siden. Men moro likevel!

Høsten kom med optimisme, og da jeg endelig ble tilbudt fast jobb etter halvannet år med løpende kontrakter i drømmejobben, ante jeg ikke at jeg bare tre måneder senere skulle få den nedslående beskjeden at firmaet likevel ikke hadde økonomi til å beholde meg i denne nyopprettede stillingen.

Når ting derfor så ut til å endelig ordne seg gikk jeg ytterligere ut av komfortsonen ved å først takke ja til å snakke om mine erfaringer som transkjønnet ved Skeiv Ungdoms seminar Stolt, hvor jeg også slapp den store bomben om at jeg nå fått psykologen min til å sende henvisning til Rikshospitalet for kjønnskorrigerende behandling. Det ble også tur ut på byen med min venninne Ida, og bloggen feiret femårsjubileum noe jeg markerte sammen med leserne mine.

Så begynte nedturen, og to uker etter å ha fått oppsigelsen skulle jeg oppdage hvor lite de liker transpersoner på Rikshospitalet. Helgen i Oslo ble likevel reddet da jeg klarte å gjennomføre utfordringene jeg hadde gitt meg selv ved å reise som jente uten et eneste gutteplagg i bagasjen, og at en av mine beste kompiser gjennom ti år endelig fikk møte meg som Emilie.

Dette til tross var de siste to månedene av 2017 tunge, og jeg har vært på nippet å gi opp et par ganger og spurt meg selv om det egentlig er verdt å fortsette.

Derfor er jeg veldig glad for at jeg på selveste julaften klarte å ta mot til meg og gjøre det jeg har drømt om i mange år, nemlig legg vekk dressen og feire jul kledd i kjole, sammen med familien min!

Med det var 2017 plutselig over, og all usikkerheten som avsluttet året for min del har jeg motvillig blitt nødt til å ta med meg inn i 2018. Jeg aner ikke hvordan de neste månedene vil bli, nå som jeg står uten jobb eller inntekt, og jeg ser heller ikke akkurat frem til neste time hos Rikshospitalet i februar heller.

Men når jeg nå leser over hva jeg har gjort i året som gikk, så har det i stor grad handlet om å ta oppgjør med det jeg synes er vanskelig. Så når utfordringene fra siste del av 2017 blir med meg over til det nye året, får jeg vel også ta med meg viljen til å gjøre noe med dem, selv om det kanskje ser litt mørkt ut nå.

Så selv om jeg ikke liker nyttårsforsetter, så vet jeg hva mitt skal bli i år. Jeg skal begynne i ny jobb, og det raskt.

Og så skal det nok vise seg at 2018 ikke blir så verst heller.

Facebook

Ikke klar for den nye hverdagen

Lille julaften forlot jeg leiligheten min og dro hjem til foreldrene mine. Med unntak av noen timer tredje juledag hvor jeg dro hjem for å ta og redigere bilder til bloggen, siden jeg ikke har Photoshop på laptopen min, har jeg vært her siden da. Rett og slett fordi det å dra hjem vil bli som å markere at ferien er over.

Derfor tør jeg ikke dra hjem. Jeg er ikke klar for den nye hverdagen.

Jeg er alt for redd for å møte den. Nå som jeg er arbeidsledig og ikke har noen inntekt, og fordi jeg hadde fast ansettelse over for kort tid og dessverre også har vært alt for flink til å sette penger på sparekonto mens jeg hadde inntekt, heller ikke får noe stønad fra NAV.

Ut fra erfaringene jeg gjorde sist jeg var arbeidsledig frykter jeg nå at jeg vil bli apatisk, at jeg vil slutte å stå opp om morgenen, og nå som jeg ikke har inntekt heller vil jeg også slutte å gå ut og være sosial fordi jeg ikke har råd til den obligatoriske kaffekoppen som må inntas hver gang man skal treffe noen.

Derfor tviholder jeg nå på denne følelsen av å ha ferie, og derfor har jeg ikke pakket bagen min med julekjolen min, tannbørsten min og det hele, og hoppet på bussen som bruker tjue minutter på å ta meg til leiligheten min. Men selv om mamma foreløpig bare synes det er hyggelig å ha meg hjemme, så vet jeg egentlig det ikke kommer noe godt ut av å utsette den nye hverdagen, for den vil komme uansett.

Så i kveld skal jeg pakke sammen sakene mine, i og morgen skal jeg dra jeg hjem. Til en ny hverdag med usikkerhet, søknadskriving, venting og krangling med NAV, før den forhåpentligvis raskt erstattes av en ny og bedre hverdag med større preg av ro og stabilitet.

I morgen skal jeg hjem.

Kanskje.

Facebook

Gruer meg til 2018

Når jeg skriver dette er det under fire timer igjen av 2017, et år som har vært fylt av kontraster med både de høye toppene og de dype avgrunnene. De sistnevnte så ut til å samle seg mot slutten av året, særlig da jeg plutselig ble arbeidsledig igjen og NAV i tillegg ga meg beskjed om at jeg ikke har noe krav på støtte fra dem.

Jeg går med andre ord inn i det nye året med stor usikkerhet om hvordan jeg skal klare meg fremover. Selv om jeg har vært flink til å spare og derfor har en del penger lagt til side, så vil jo dette bare vare en liten stund.

Dette kombinert med den nærmest fiendtlige mottakelsen på Rikshospitalet for en måned siden, og nyheten om at jeg blir nødt til å bytte psykolog etter å ha gått til den samme behandleren i fire år, gjør at det eneste som er sikkert er hvor usikkert alt er når vi går inn i 2018 og hverdagen begynner.

Det var vel ikke meningen at alt pratet om nytt år og blanke ark skulle tolkes så bokstavelig?

Nei, jeg håper i det lengste på at det nye året kommer med gode nyheter, og litt mer trygghet og stabilitet i hverdagen. Men jeg holder ikke pusten.

PS! Oppsummering av året som gikk kommer senere

Facebook

Skulle gjerne hatt en jentegjeng å feire nyttår med

For noen dager siden delte jeg bilder av kjolen min fra min første julaften som jente, etter at jeg i flere år med misunnelse har sett andre jenter dele sine juleantrekk. Nå kunne jeg stolt smile og si at endelig var det min tur.

I dag er det nyttårsaften, noe som også er en dag hvor sosiale medier er fulle av venninnegjenger som poserer smilende i sine glitrende paljettkjoler, der de sammen feirer at vi går inn i et nytt år. Den trenden kommer jeg dessverre ikke til å følge, for jeg har verken et nyttårsantrekk å vise frem eller en venninnegjeng å posere med. Jeg skal som vanlig tilbringe nyttårsaften alene. Sannsynligvis foran TV-en med en av filmene jeg fikk til jul.

Ikke misforstå, jeg trives godt alene i mitt eget selskap, og kommer garantert til å kose meg i kveld.

For to år siden pyntet jeg meg på nyttårsaften, selv om jeg var alene. I år frister det mer med joggebukse…

Likevel skulle jeg, etter denne fantastiske julefeiringen med familien hvor jeg endelig fikk føle meg som en av jentene, gjerne følge opp dette med å feire nyttår som en av jentene også. Nå som jeg er i slaget.

Men selv om jeg garantert hadde klart å sette sammen et improvisert antrekk ved hjelp av det som allerede finnes i skapene mine, er det verre å finne et sted å være sånn uten videre. Særlig fordi den venninnegjengen jeg ønsker å feire med ikke finnes. Visst har jeg masse venninner, men de bor spredt og bare noen få av dem kjenner hverandre. Når jeg møter dem er det jo alltid en og en, og egentlig er det jo sånn jeg foretrekker det også. Det er enklere å sørge for at alle blir sett og hørt når man bare har en å forholde seg til av gangen.

Likevel, hadde det vært fantastisk å få oppleve dette også, og ikke minst kunne fulgt opp min første julefeiring som en jente med en nyttårsfeiring som en av jentene. Og ikke minst kunne dele bilder i bloggen av meg posere smilende i et nyttårsantrekk. Det hadde vært en så perfekt avslutning av både julen og året. Kanskje.

For når alt kommer til alt kjenner jeg at jeg ser frem til å bare slappe av med en god film i kveld også.

Facebook

Julegave til meg selv – ny mobil

Ja, jeg vet. Det vitner kanskje ikke om en fornuftig forvaltning av økonomien, når man nettopp har blitt arbeidsledig og ikke vet hvordan det vil bli med inntektene den neste tiden, og så svir av nesten fem lapper på en ny mobiltelefon. Men saken er at det var nødvendig, og ny mobil har stått på ønskelista ganske så lenge.

Den mobilen jeg har hatt til nå har jeg nemlig hatt lenger enn denne bloggen har eksistert. Etter fem år har min gamle Samsung Galaxy S2 forlengst begynt å markere at den ønsket å pensjonere seg.

Dette ønsket fikk den nå innvilget etter at jeg fikk en solid sum kontanter i både bursdags- og julegave, og som en tillitserklæring ettersom den holdt så lenge, oppgraderte jeg like godt til en nyere modell av samme merke og gikk for en Samsung Galaxy S7. Allerede merker jeg forskjellen, for den nye er adskillig enklere å ta bilder med, selv for meg som har diagnosen essensiell tremor og alltid skjelver på hendene. Derfor kan dette fort vise seg å bli en god investering med tanke på videre blogging.

Men viktigst av alt, når jeg nå skal begynne å sende jobbsøknader hit og dit, skal jeg i alle fall være mulig å nå på telefon igjen. Det i seg selv burde jo være grunnlag nok til å forsvare dette kjøpet, selv med dagens økonomi.

Så selv om jeg har mine tvil, håper jeg denne mobilen varer like lenge som min gamle trofaste sliter.

Hva synes du? Fremstår jeg som uansvarlig eller kan dette kjøpet forsvares?

Facebook

Antrekk – første jul som jente!

Kjole: Goddiva | Sko: Anna Field | Øredobber: Glitter | Armbånd: BikBok | Ring: Gina Tricot

«Oi, har jeg to døtre nå?» utbrøt mamma da hun og pappa kom hjem etter runden sin på kirkegården på julaften, og fikk se søsteren min og meg der vi sto og tok disse bildene, begge kledd i sorte blondekjoler og høye hæler. Etterfulgt av et «den var litt kort, den kjolen din» før hun prøvde å trekke den ned. Sånn er vel mødre?

Etter så mange år hvor jeg har tvunget på meg dressen jeg hater og misunnelig sett jentene dele sine julekjoler i sosiale medier, var det endelig min tur til å få dele min og få føle meg fin som en av jentene! Mamma prøvde også å få pappa, som fikk ansvaret for gavelappopplesningen i år, om å «oversette» gavene som var til meg, noe han jo selvsagt ikke gjorde, han som har vanskelig nok med å huske navn fra før. Men det gjorde ikke noe, for det var jo flere pakker der med «Til Emilie» påskrevet.

Inkludert en fra mamma og pappa!

Da jeg konstaterte at dette måtte være den beste julaftenen jeg noen gang har opplevd, spurte mamma meg om gavene virkelig hadde vært så bra. Og vel, selv om jeg er fornøyd med dem også, har jeg vel opplevd bedre fangst tidligere år. Likevel betyr alt det andre så uendelig mye mer for meg enn det materielle.

For endelig fikk jeg lov til å feire jul med familien min som meg selv! Og den følelsen det ga meg vil aldri kunne kjøpes, pakkes inn i gavepapir og legges under grana, uansett hvor stort gavebudsjett du måtte ha.

Hva synes du om antrekket mitt? / Har du hatt en fin julefeiring?

PS! …og ja, masken ble selvsagt tatt av straks søsteren min og jeg var ferdige med å ta disse bildene.

Facebook

Årets julegavefangst

Du vet du er bortskjemt når du skal ta bilder av julegavene til bloggen, og etter å ha overført bildene fra kameraet til PC-en for tredje gang, sukker oppgitt fordi du oppdager at det fortsatt er noe du har glemt å ta med i oppstillingen og derfor må ta nye bilder. Det var akkurat det som skjedde her…

Men nå skal alt være med, og jeg kan vel ikke si at jeg må noen som helst måte er misfornøyd med fangsten. Særlig ikke når vi sammenligner den med årets ønskeliste, hvor de to øverste punktene var hårføner og en gryte med litt tykkere bunn enn det IKEA-kasserollene mine har. Når foreldrene mine ikke bare spanderer begge deler, men gir meg et helt sett med kasseroller og stekepanne, kan jeg virkelig ikke klage. Når de i tillegg gir meg enda en pakke, som ikke er merket med guttenavnet mitt men med «Til Emilie», må jeg bare smile.

Faktisk var det flere gaver under treet med «Til Emilie» på gavelappen også. Min venninne Ida har jo alltid gjort det, selv om det er først i år jeg har lagt gaven fra henne under treet, men nytt av året er at kompisene mine har begynt å skrive «Emilie» i stedet for guttenavnet mitt. Og hvor kult er ikke det?

Så, med denne obligatoriske introduksjonen ute av verden: hva fikk jeg egentlig til jul?

Denne koppen lå i pakken fra mamma og pappa, merket med «Til Emilie», sammen med kosesokkene som ligger ved siden av, samt en hårbørste og et stjernesmykke fra Glitter. Prøver de å fortelle meg noe med dette…?

Hårføneren og grytesettet under er også fra dem.

Min venninne Ida klarte å få ut av meg at jeg ikke har en eneste neglelakk, og kjøpte like godt 24 stykker til meg. Riktignok i form av en adventskalender, men like fullt er det 24 neglelakker, er det ikke?

Nå må jeg bare finne ut hvordan man bruker sånt. Men IKKE før jeg har skaffet neglelakkfjerner!

Foran står en serviett-dispenser lik dem man har på amerikanske diners. Stilig!

Dette gavekortet på 300 kroner, som var pakket inn sammen med Smash-posen, kom faktisk fra en av mine beste kompiser! Sånn sett føles det litt rart å motta et gavekort på jenteklær fra en kompis, men likevel er det utrolig kult å vite at man også av den gjengen blir akseptert.

De øvrige kompisene kjørte en litt tryggere linje ved å gi typiske kompisgaver som filmer. De vet dessverre litt for godt hva jeg liker, og to av dem var også litt for samstemte, så jeg jeg fikk to av én film, og to av de andre har jeg dessuten fra før. Så det blir nok en tur på Platekompaniet for å bytte i løpet av de neste dagene.

Smykket i bildet over er det tidligere omtalte stjernesmykket fra foreldrene mine.

Men jeg hadde ingen av disse to Lunch-bøkene fra før, og med dem i samlingen har jeg nå alle fem bøkene som er utgitt av det som for øyeblikket er Norges beste humorstripe-tegneserie.

Som sagt er jeg veldig fornøyd med årets fangst. Men bare for å gi ytterligere bevis for hvor bortskjemt jeg er, følger jeg opp med å klage over at jeg ikke er sikker på om jeg får plass til alt dette i hyllene mine. Så da kaster jeg meg over Smash-posen først som sist…

Fikk du noe fint til jul? Fortell meg i kommentarfeltet mitt!

Facebook

Pappa kjøpte juleplante til meg

Lille julaften var pappa, søsteren min og jeg ute og kjøpte julegaver til mamma, slik vi alltid gjør sammen en dag tett oppunder julaften. Fordi pappa har lovt å ta med tulipaner hjem går ferden også innom en blomsterbutikk, og mens han står i kø for å betale vinker han meg over og peker på noen små røde sukkulenter ved kassen.

«Har du lyst på en sånn til stuebordet?» spør han meg. «Betaler du?» spør jeg. Han nikker. Ok, sier jeg.

Av mangel på passende vase eller krukke står den foreløpig i en IKEA-skål…

Da jeg fortalte en venninne om dette, sa hun at det bruker pappaen hennes å gjøre også, og at det er en typisk far/datter-ting. Det får meg jo til å tenke. Faren min har jo aldri kjøpt en blomst eller en plante til meg tidligere.

Det kan jo være flere grunner til det, men selv om han har visst en stund at jeg er transkjønnet er det jo først det siste halvannet året jeg har begynt å markere ovenfor både ham og mamma at jeg en dag tenker å stå frem med dette. Pappa har ikke sagt så mye på det, for det er sånn han er som person. Men kan dette være en måte for ham å vise aksept på?

Eller overanalyserer jeg alt som vanlig?

Uansett står det nå en liten rød sukkulent jeg har fått av pappa i leiligheten min. Det i seg selv er utrolig stilig.

Facebook

Premiene i julegavekonkurransen 2017

Så var julaften 2017 historie. Julemiddagen er fortært, julegavepapiret brutalt revet av og lagt i en sort søppelsekk, og som lovet er tiden inne for å avsløre premiene i årets julegavekonkurranse. Men før jeg kommer så langt, starter jeg med en påminnelse om hvordan premiepakkene så ut før jeg sendte dem fra meg…

…før jeg skrur klokken ytterligere 30 minutter tilbake og viser hvordan de så ut før jeg pakket dem inn, så du kan se hva de inneholdt og hva de tre vinnerne av konkurransen dermed stakk av med:

Den firkantede pakken inneholdt to poser med fudge fra Sjokoladebutikken i Trondheim. Den trekantede pakken inneholdt ulike baderomsartikler fra Little Tiger, og den runde en badebombe fra Lush. Jeg håper derfor at vinneren av sistnevnte har tilgang på et badekar, og at hun i likhet med de andre to vinnerne ble fornøyd.

Gratulerer så mye atter en gang.

Når jeg skriver dette sitter jeg på det gamle rommet mitt hjemme hos mamma og pappa hvor jeg har vært siden lille julaften. Siden samværet med familien har vært viktigere, og når laptopen jeg har tatt med plutselig bestemte seg for å gjennomføre en omfattende oppdatering når jeg faktisk hadde litt tid, sier det seg selv at bloggen lett kan bli oversett. Jeg beklager dette, men jeg håper at du som følger bloggen min er like opptatt med å feire julen med familie og venner som jeg selv har vært.

Likevel har jeg lyst til å fortelle om hvordan min julefeiring gikk for seg, og også dele bilder av gavehaugen min. For begge deler bød på en del overraskelser for meg, som viser at de som er rundt meg er mer aksepterende enn jeg først trodde. Jeg både håper og tror du vil ha glede av å lese om det når jeg kommer så langt.

Inntil da ønsker jeg både deg og dine en fortsatt god jul!

Facebook

Siste innkjøp – litt bling til jul

To dager igjen til jul, og dermed avslutningen på det som i år har vært en litt tung førjulstid etter at jeg for to uker siden hadde min siste dag på jobb, og ble arbeidsledig igjen. Det har jo gjort noe med humøret og hva er vel bedre da enn å trøste seg selv med litt shopping? Særlig når den økonomiske fremtiden min er så usikker…

…jeg som bare skulle ha en eller to ting. Jeg klarte visst ikke helt å styre meg. Men det føltes likevel godt å komme hjem med denne fangsten og glede seg og tenke på når jeg en gang skal få tatt det i bruk.

Særlig spennende var det å finne clips til ørene som så bra ut. Det bruker å være en utfordring for meg som ikke har hull i ørene å finne ørepynt som ikke skriker nettopp nettopp det, og faktisk kan gå for å være the real deal.

Sånn sett bruker denne tiden som nå kommer å være litt tung, når jeg ser andre bloggere smilende dele sitt nyinnkjøpte bling sammen med årets julekjole, mens jeg som er transkjønnet og født som gutt alltid tar på den samme gamle dressen, og ser med litt misunnelig mot de andre jentene.

Men hva er man vel uten drømmer?

Så jeg er overbevist om at en dag, vil det også bli min tur. Inntil da er jeg sikker på at det vil by seg en annen mulighet i løpet av romjulen slik at jeg også kan dele et juleantrekk i bloggen og ikke minst ta i bruk mitt nyinnkjøpte bling til jul.

Har du årets juleantrekk klart? Fortell meg i kommentarfeltet mitt!

Facebook