Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Er identiteten min omsider blitt avslørt…?

Mennesker er nysgjerrige av natur, og følgelig elsker vi også hemmeligheter. Derfor er det jo også naturlig at siden jeg har valgt å blogge anonymt om prosessen min ut av skapet som transkjønnet, er det noen der ute som spekulerer i hvem jeg er. Jeg har ikke tallet på hvor mange tråder som har blitt opprettet på Kvinneguidens forum med nettopp dette spørsmålet. Skjønt, det er mest fordi moderatorene er så flinke med å slette trådene etter fem-seks kommentarer med «det har ikke du noe med» fra andre forumbrukere. Og takk til dem for det!

Men så får denne historien en litt interessant vri når jeg i kveld via facebook fikk en melding fra en venninne om at jeg er «nevnt i Bloggomtoppbloggere» . Min første tanke var «hva galt har jeg gjort nå? Er det rumpeinnlegget mitt?» da de jo er kjente for å hamre løs på toppbloggernes mange krumspring med et satirisk skråblikk. Men jeg måtte jo inn og se, og ble tatt til innlegget «Ukas Jodel uke 35«. Og så begynte jeg å le. Høyt!

Der fant jeg nemlig en skjermdump fra Jodel som avdekker hvem som står bak Bloggomtoppbloggere… eller?

Skjermdump egenhendig stjålet fra Bloggomtoppbloggere.com – og det håper jeg de synes er greit…?

Først av alt vil jeg si at jeg ser det som en stor ære at det finnes noen der ute som tror at jeg står bak, for jeg digger virkelig bloggen deres! Jeg må innrømme at jeg ikke følger den fast, men jeg titter likevel innom nå og da både fordi jeg liker humoren deres, og fordi det er en fin måte å få med seg alt våset fra den rosa skyen i bloggverdenen uten å spandere leserklikk. Riktignok er jeg litt furten over at de ikke har hørt om meg, all den tid jeg forsvarte dem i konflikten deres mot Vixen Influencer Awards i vinter, og om de leter i meldingsarkivet sitt på facebook finner de nok igjen en støtteerklæring fra meg der også. Men likevel, hvor kult er ikke dette?

…og jeg finner motargumentet om at jeg på fredag ble avbildet med en burger når BOTBs skribent har gjort det kjent at hun ikke spiser kjøtt minst like hysterisk!

Men dengang ei. Selv om jeg virkelig skulle ønske at dette var sant selv, både fordi jeg liker bloggen og fordi det hadde vært gøy å kunne gå så til de grader ubemerket under nesa på bloggbransjen, så må jeg bare skuffe og si at jeg har mer enn nok med min egen blogg og jobb. Og så lenge regjeringen ennå ikke har godkjent mitt forslag om innføring av 30-timersdøgn, finnes det ikke tid til å gjøre det som kreves for å holde igang BOTB.

Og dersom dette ikke er nok, legger jeg ved et arkivbilde fra Illegal Burger på Grünerløkka i februar…

…nå ligger det an til at det blir ny Oslotur i slutten av måneden. Det er slett ikke umulig at det vil kunne legges frem nye fotografiske bevis for min usunne forkjælighet for baconcheeseburgere da…

Facebook

Angsten for å se ut som en «utkledd gutt» ble jaget vekk!

Fredag kveld hadde min venninne Ida noen timer å slå i hjel i Trondheim og hadde lyst til å møte meg. Formen min var riktignok ikke den aller beste, og jeg hadde siden dagen før følt meg både svimmel og kvalm, samt at jeg var ekkel i halsen, så jeg lurte på om jeg gikk og brygget på noe. Men siden Ida og jeg bor så langt unna hverandre og treffes alt for sjelden måtte jeg nesten ut og møte henne – og da som jente såklart. Selv om angsten og frykten for å ikke se overbevisende nok ut, og at alle skal se meg som en «utkledd gutt», blir sterkere når jeg føler meg redusert. Men det var jo fint vær også, så kanskje vi fikk tatt bilder til bloggen samtidig?


Jakke: Miss Selfridge | Topp: New Yorker | Skjørt: New Yorker | Veske: H&M | Halskjede: H&M Sko:Converse

Det vises ikke på bildene, men jeg hadde det ganske tøft til å begynne med denne dagen. I alle fall frem til jeg møtte Ida på hotellet og fikk kommet oss på Friday’s for å ta en burger sammen. Da vi etterpå skulle ta disse bildene av antrekket mitt var det eneste som var tydelig at det var alt for lenge siden sist vi møttes, og at humoren vår fortsatt er like barnslig som den alltid har vært. Som jeg viste på bloggens facebookside på fredag, hadde jeg tidvis problemer med å holde latteren inne.

Sånne venninner er virkelig gull verdt!

Jeg kan forøvrig legge til, for spesielt uinteresserte, at jeg her tester ut den nye rumpa mi under skjørtet. Og for ordens skyld har jeg ikke retusjert vekk verken kviser eller ekstra kilo denne gangen heller.

Hva synes du om antrekket mitt? Fortell meg i kommentarfeltet mitt!

Facebook

Kinofilmer jeg har sett så langt i år

Film er uten tvil best på kino, og med min store filminteresse betyr det at jeg ofte oppsøker kinomørket. En kjapp opptelling viser at jeg så langt i år har besøkt kinoen hele tolv ganger, og sett elleve filmer.

I fjor hadde jeg riktignok hele 31 kinofilmer på samvittigheten, men nitten av disse var et resultat av gratis festivalpass på Kosmorama filmfestival gjennom jobben. I år har jeg bare sett to festivalfilmer i sammenligning, og en av dem ble også satt opp på det ordinære programmet i Trondheim etter at årets Kosmorama var over. Hvilken skal jeg komme tilbake til når jeg nå skal gå gjennom hvilke kinofilmer jeg har sett så langt i år.

Grunnen til at jeg skriver dette blogginnlegget er at det slo meg at jeg ennå ikke har sett en dårlig film på kino i år. Som regel har jeg jo en følelse av hva jeg kommer til å like før jeg bestemmer meg for hva jeg vil se, og i løpet av et filmår er det også flere titler jeg venter på og vet jeg skal få med meg. Men selv forrige helg da jeg lot min venninne Lisa få bestemme, og hun plukket ut noe som jeg neppe ville valgt å se selv, ble jeg ikke skuffet. Noen ganger kan det være greit å gå utenfor komfortsonen og ikke bare gå etter blockbusteren.

Så hva har jeg egentlig sett?

Black Panther
Årets første superheltfilm fra Marvel Cinematic Universe, og om de sjelden er mesterverk pleier de å innfri. Det var åpenbart interessant å se en superhelt med afrikansk bakgrunn, og jeg satte også pris på science fiction-elementene. Likevel fremsto landet Wakanda mer som en virtuell CGI-virkelighet enn et ekte geografisk sted, og jeg synes heller ikke filmens bad guy var interessant nok. Jeg likte Andy Serkis’ rollefigur mye bedre, men jeg skjønner likevel hvorfor han ikke kunne være filmens hovedskurk.
Terningkast fire.

Pacific Rim Uprising
Filmen finner sted ti år etter hendelsene i Pacific Rim fra 2013. Men der den første filmen føltes original og hadde en klar historie, spriker plottet her litt i alle retninger og det føles også litt hult når vi ikke får gjensyn med Raleigh Becket, hovedpersonen fra forrige film. Likevel tilfredstiller filmen med tanke på at den gir deg nøyaktig det du forventer – en litt teit film med kjemperoboter som sloss mot interdimensjonale «kaiju»-monster. Og det er gøy!
Terningkast fire.

Ready Player One
Jeg leste boken kort tid etter at den ble utgitt på norsk, og da jeg hørte at den skulle bli film stilte jeg meg undrende til hvordan de skulle klare å løse en slik umulig oppgave. Og ja, filmskaperne var enige med meg, for selv om grunnideen er den samme, følger filmen et helt annet handlingsforløp. Men det gjør ingenting. Filmen er likevel et fyrverkeri av en nerdefest, stappfull av popkulturelle referanser, som boka var. Jeg storkoste meg!
Terningkast fem.


Ready Player One. Foto: SF Studios/Warner

Avengers: Infinity War
Årets andre film fra Marvel Cinematic Universe, hvor de ulike plottene fra de tidligere filmene nøstes sammen, når The Avengers og Guardians of the Galaxy slår seg sammen mot Thanos for å hindre ham i å få tak i de seks evighetssteinene. Man skulle tro at når et tjuetalls superhelter samles i samme film vil det bli lettere kaotisk, men historien flyter likevel utrolig godt. Men om du ikke har sett de tidligere filmene har du ingen glede av den – og har du sett dem så er dette en film du oppsøker uansett hva jeg sier. Likevel får den høy score hos meg.
Terningkast fem.

Solo: A Star Wars Story
Isolert sett er dette en actionfylt science fiction-film med interessante karakterer. Men sett i sammenheng med det etablerte Star Wars-universet går det ikke opp, og jeg klarer ikke godta at den unge heltemodige hovedpersonen kan være den samme anonyme «nobodyen» vi finner i en bortgjemt krok i Mos Eisley Cantina på Tatoonie i «A New Hope». Men kaster man dette ut vinduet og ser på filmen som et enkeltstående produkt, er det et godt stykke håndverk som jeg helt sikkert hadde gitt en høyere karakter om den kun eksisterte for seg selv.
Terningkast fire.

Deadpool 2
To år etter den første filmen fortsetter den rødkledde antihelten i det samme vulgære og høylytte sporet, med kjappe og treffsikre replikker i et omfang man ikke har sett siden Airplane-filmene. Filmen klarer kunststykket å både leve opp til forventningene samtidig som den overrasker stort, og den blodige gladvolden står i en herlig kontrast til dagens politisk korrekte krenkesamfunn. Det kan tidvis føles som plottet eksisterer mest for referansene og de enkeltstående vitsenes skyld, men for det meste er det bare moro! Forvent å le mye!
Terningkast fem.

Jurassic World: Fallen Kingdom
Nok en film om menneskets lek med naturen og hvordan dette straffer seg, uten at den tilbyr noe vi ikke allerede har sett i filmens forgjengere. Filmens klimaks kommer også før filmen er kommet halvveis, men klarer med et miljøskifte å holde nok på spenningen til at det blir underholdende. Likevel føles det mest som en transportetappe til neste film, men med en avslutning som bygger opp til noe potensielt enda større.
Terningkast fire.

Jurassic World: Fallen Kingdom. Foto: United International Pictures

Ant-Man and the Wasp
Årets tredje og siste film fra Marvel Cinematic Universe er den mest lettbente og lystigste av de tre, og kanskje den jeg hadde lavest forventninger til. Plottet er også noe tynt, men det reddes av filmens energiske tempo, selvbevisste humor og et godt sammensatt rollegalleri som stadig tvinger deg til å dra på smilebåndet, og gjør dette til en fartsfylt og underholdende actionkomedie.
Terningkast fire.

Ex Machina
Egentlig litt i tvil om jeg burde omtale denne da den kom i 2015 og det i år ble satt opp én forestilling av den som en del av festivalprogrammet til Olavsfestdagene i Trondheim, men siden jeg var på denne forestillingen tar jeg den med blant en av filmene jeg har sett på kino i 2018. Filmen er et lavmælt og saktegående science fiction-drama om utfordringene som kan oppstå om mennesker får følelser for humanoide maskiner med kunstig intelligens og selvbevissthet. Med et svært begrenset rollegalleri, isolert i avsidesliggende og naturskjønne omgivelser, delvis innspilt i Valldal på Sunnmøre, gir dette en stemningsfull og helt unik filmopplevelse. Kort fortalt gikk jeg etter visningen omveien innom Platekompaniet på vei hjem for å anskaffe filmen på blu-ray.
Terningkast seks!

Beast
Det er vanskelig å ikke føle sympati med Moll og den urettferdigheten hun utsettes for av sin kontrollerende mor, og det øvrige lokalsamfunnet. Familien motsetter seg at hun faller for den uflidde Pascal, og når han mistenkes for å stå bak en rekke drap på øya, blander også politiet seg inn i dette thrillerdramaet hvor det kan virke som om verden, sett gjennom Molls øyne, rotter seg sammen mot henne, nærmest på et karikert vis. Men på tross av plottråder og konflikter som fungerer svært godt når de plantes, klarer aldri filmen å utfylle potensialet av dem.
Terningkast fire.


Beast. Foto: Storytelling Media.

I tillegg til disse har jeg også sett dokumentaren Trondheimreisen to ganger. Første gang på premiere-visningen under Kosmorama med foreldrene mine hvor vi hadde fått gratisbilletter fordi både faren min og jeg, som så uendelig mange andre, har bidratt litt i kulissene, og fordi jeg kjenner regissøren litt. Etter Kosmorama ble filmen satt opp i det ordinære programmet, og da jeg i sommer så at den fortsatt gikk, tenkte jeg at kanskje farmor kunne ha glede av å se denne filmreisen gjennom Trondheims historie de siste hundre år, med gamle filmopptak fra både Trondheim kinos arkiver, Filmavisen, NRK og private opptak fra byens mange loft og kjellere. Det er faktisk første gang jeg har vært på kino med farmor noensinne. Men fordi jeg føler meg litt inhabil både fordi jeg kjenner flere av de involverte og også har bidratt litt til produksjonen selv, er jeg ikke komfortabel med å gi denne et terningkast. Likevel vil jeg anbefale alle som har et forhold til byen å se den, og jeg tror det vil slå deg at selv om det har skjedd mye på hundre år, så har egentlig ikke Trondheim forandret seg så mye.

Og dette utgjør alle filmene jeg har sett på kino nå som tre fjerdedeler av året er unnagjort, og av de filmene som kommer fremover er det vel bare Venom, premiere 5. oktober, jeg vet jeg skal se. Kanskje jeg skal prøve å få sett The Incredibles 2 også. Ellers er jeg stort sett alltid åpen for å gå på kino hvis noen inviterer meg med, så hvem vet om jeg får noen nye overraskelser?

Har du sett noen kinofilmer i år? Og om du har sett noen av de over, er du enig med mine anmeldelser?

Facebook

Endelig min tur til å spandere middag!

For noen dager siden var jeg inne på nettbanken for å betale regninger. Da fikk jeg nesten hakeslepp over hvor mye penger som lå på brukskontoen min. Litt uvant, ettersom jeg gikk helt uten inntekt og derfor levde på sparebluss de seks første månedene i år. Det var i løpet av denne tunge perioden at Ida, en av mine beste venninner, var på besøk i Trondheim en helg og insisterte på å ta meg med ut og spise på hennes regning.

Så når hun igjen var i byen i går og ville møte meg, men advarte mot at hun ikke hadde særlig mye penger akkurat nå, var det veldig lett for meg å si «nei faen heller, vi skal ut og ta en burger – og jeg spanderer!».

Så da ble det tur på Friday’s. Og selv om jeg i dag føler meg litt tung i magen, må jeg si at det føles nøyaktig like godt, om ikke bedre, å spandere på noen som det er å bli spandert på. Dessuten er det å ha selskap av en god venninne mens man spiser noe som ikke kan måles i penger.

Vi treffes virkelig alt for sjelden!

Facebook

…og der var sommeren over?

Selv om vi teknisk sett fortsatt er inne i den siste sommermåneden, og jeg banner litt over at jeg har noen sommerplagg jeg ikke fikk vist frem i bloggen, sier temperaturene at det er på tide å begynne å tenke på høsten. Greit nok, det er jo den årstiden det pleier å være morsomst å sette sammen antrekk til. Så bring it on, I guess?

Dermed var det klart at da min venninne Lisa og jeg skulle møtes for å gå på kino sammen søndag kveld, måtte sørge for at det ble satt av noen minutter i kveldsola til å forevige mitt første antrekk for høstsesongen.


Kjole: Billie & Blossom | Jakke: Only | Sko: Alley | Veske: H&M | Halskjede: New Yorker

Likevel er jeg ikke helt ferdig med sommeren mentalt sett, særlig fordi jeg føler jeg gikk glipp av starten på sommeren i år. Det var jo først i slutten av juni jeg klarte å overvinne angsten jeg har utviklet etter et halvt år i depresjon og isolasjon fra omverdenen, og gikk ut som jente igjen for første gang siden besøket hos Riksen i februar. Så om september skulle vise seg å by på en ny varmebølge vet jeg hvem som kommer til å gripe anledningen med begge hendene og finne frem sommergarderoben igjen.

Hvis ikke håper jeg at jeg får brukt høsten til å ta igjen det jeg mistet i vår, på veien ut av skapet som transkjønnet og den jenta jeg ønsker å leve som. For sikkerhets skyld, så har jeg en ny avtale med en venninne allerede i morgen ettermiddag.

Hva synes du om antrekket mitt? Fortell meg i kommentarfeltet!

Facebook

Nekter å retusjere kroppen min – selv om jeg kan!

Der lyset er sterkest er også skyggene på sitt mørkeste. Det fikk jeg igjen oppleve da jeg i går hadde usedvanlig høye lesertall for innlegget «Hentet den nye rumpa mi på posten» hvor jeg skrev om min nye bottom booster, og samtidig spurte om jeg er med på å dyrke det urealistiske kroppsidealet ved å ta i bruk slike triks for å få kroppen min til å se mest mulig kvinnelig ut. Stort sett har kommentarene i bloggen og på facebook vært saklige, men det kom likevel en kommentar som fikk meg til å reagere litt.

«fyfaen det der så ikke ut.. beklager.. du ser dvask og ustelt og møkkete ut. du kunne hvertfall fjernet kvisene på lårene før du la ut bildene. begynn å tren. også kanskje fjerne hår på lårene og gå ned rundt 15 kg i vekt.»

Selv om jeg ikke kan annet enn å trekke på skuldrene og beklage at jeg har noen kilo mer enn enkelte ser ut til å foretrekke, gjorde denne kommentaren meg veldig trist. Ikke fordi jeg tok meg personlig nær av den. Men fordi et blogginnlegg som blant annet stiller spørsmål ved kroppsidealet faktisk blir møtt med holdninger som stiller enda strengere krav til hvordan en kropp skal være. Hvor deprimerende er ikke det?

Særlig den setningen med å fjerne kvisene på låret får meg til å reagere.

Det er ikke det at jeg ikke kan. Jeg har fiolett belte i Photoshop og bruker en del tid på justere lys og kontrast, samtidig som jeg tidligere har manipulert inn både blod og flammer på bilder i bloggen for humoristisk effekt. Men jeg skjønner ikke hvorfor kvisene provoserer så mye at jeg må retusjere dem vekk før jeg publiserer.

De er jo der. De er en del av kroppen min. Det er sånn jeg ser ut. Hvorfor skal de ikke med?

Eksempel på retusjering jeg faktisk gjør. Til venstre originalbildet. Til høyre bildet som kom i bloggen.

Saken er at selv om jeg klarer å fjerne både kviser, arr og ekstra sideflesk, så vil jeg ikke gjøre det. Det gjør jo ikke annet enn å skape et falskt glansbilde av meg selv, som både svekker troverdigheten min når folk som møter meg ser at jeg ser annerledes ut i virkeligheten, og som i tillegg gjør at andre transpersoner kan få et urealistisk sammenligningsgrunnlag når de ser på bildene mine. Og jeg vil ikke få det noe bedre med meg selv heller. Derfor vil jeg ikke. Selv om det er veldig lett for meg å gjøre det.

Å fjerne imaginære hår fra leggene får jeg derimot ikke til. Jeg hadde nemlig shavet leggene samme dag som bildene ble tatt, og jeg er ikke så god med bildebehandling at jeg klarer å fjerne noe som ikke er der.

Nå antar jeg at forfatteren av denne kommentaren er i grunnskolealder med tanke på rettskrivingen, så jeg kan vel ikke annet enn å tilgi hennes umodne måte å slippe ut innestengt aggresjon på. Jeg tar meg som sagt ikke nær av sånt som dette. Men hva som skjer om hun forsøpler kommentarfeltet til noen som faktisk gjør det? Hvilke konsekvenser kan det få for vedkommende i lengden?

Hvorfor er vi egentlig så slemme mot hverandre?

Facebook

Hentet den nye rumpa mi på posten!

Som transkjønnet er jeg alltid på utkikk etter nye metoder for å få kroppen min til å se mer kvinnelig ut, og da særlig måter å stramme inn de delene jeg ikke skal ha mellom bena, fordi jeg ikke har lyst til å bli oppfattet som en gutt i jenteklær. En kveld satt jeg og så etter nye alternativer på nettet da jeg snublet innom Bubbleroom. Der var det et produkt fra Magic Bodyfashion, kalt Bottom Boost, som vekket min interesse. Ikke bare strammet det inn magen – og forhåpentligvis også familiejuvelene – men det skulle også gi meg en feminin sprettrumpe!

Selvsagt måtte jeg teste ut dette produktet, og for noen dager siden kunne jeg gå på min lokale post i butikk og plukke opp den nye rumpa mi. Og jeg tenkte for meg selv «Drit i å dra til Istanbul. PostNord leverer der du bor».

Men hvordan ble den egentlig på? Og er jeg fornøyd med kjøpet?

«Helt ærlig nå, kjære – Ser rumpa mi stor ut i denne?»

Det er vel ingen hemmelighet at jeg på grunn av min situasjon har ganske store komplekser for kroppen min. Men rumpa mi har aldri vært særlig høyt på lista over kroppsdeler jeg kunne tenkt meg å gjøre noe med. Faktisk tror jeg ikke den har vært på lista i det hele tatt når jeg tenker meg om. Jeg har større problemer med magen min, mangel på pupper og mangel på midje, og selv om dette produktet også hjelper meg med å stramme inn dette – og mere til – har jeg allerede andre produkter fra Lindex som jeg synes holder inn bedre.

Dessuten har jeg lenge fundert på om brystinnleggene jeg bruker er for små sammenlignet med kroppen min og om jeg burde skaffe noen som er litt større. Når jeg ser på silhuetten min i det øverste bildet her, føler jeg at padsene på baken gjør problemstillingen mer tydelig og at puppene virker enda mindre.

Visst fikk jeg en fin rumpe av dette. Men jeg kan ikke unngå å spørre meg selv om jeg med dette bidrar til å opprettholde det urealistiske kroppsidealet ved å etterligne idealformene som bare en liten prosent av alle kvinner faktisk har. Særlig når rumpa mi er en av de kroppsdelene jeg aldri har hatt komplekser for, men som jeg snarere tvert i mot har vært fornøyd med fra tid til annen. Så er det egentlig verdt det?

Vel. Nå har det seg sånn at selv om jeg egentlig ikke følte at jeg trengte dette, så har jeg oppdaget at jeg er mer fornøyd med midjen nå fordi jeg opplever kroppen min som mer formfull. For det er nå engang sånn at siden jeg er transkjønnet, så blir jeg i bedre humør når kroppen min fremstår som mer kvinnelig og jeg ser mer ut som den jenta jeg føler meg som enn en gutt i jenteklær. Så selv om jeg ikke tenker å gå med dette hele tiden, spørs det nå om jeg må bestille flere så jeg har noen å bytte i, og om ikke annet en i svart også.

Og det spørs om jeg ikke må se meg om etter noen nye og større brystinnlegg også…

Eller hva tror du? Fortell meg gjerne i kommentarfeltet mitt, og spar for all del ikke på ærligheten!

Facebook

Psykologen min kjente meg ikke igjen!

Fredag morgen satt jeg på venterommet på Nidaros DPS og ventet på psykologen, for første gang på denne siden av sommerferien. Jeg har gått til ham siden februar etter at min forrige behandler begynte i ny jobb et annet sted, men på grunn av dyp depresjon i forbindelse med at jeg mistet jobben og fordi jeg ble møtt på en så lite vennlig måte ved Riksen, hadde jeg ingen energi til å klare å møte til timene hos ham som jente.

Det fikk ham til å spørre om jeg virkelig ønsket kjønnskorrigerende behandling, i og med at jeg hadde «gitt opp».

Men siden forrige time i slutten av juni har jeg jo tatt opp tråden igjen og utfordret meg selv til å gjenoppta kontakten med gamle venner og dra ut for å møte dem som jente. Derfor føltes det naturlig å møte til timen som jente også. Men det var visst ikke psykologen min forberedt på.

Improviserte bilder av antrekket, tatt i prøverommet på H&M, City Lade, etter timen hos psykologen

Han kom som vanlig ut til venterommet for å hente meg, men i stedet for å møte meg med blikket stoppet han opp og så seg forvirret rundt, før han fikk blikkontakt med meg og skjøt øyenbrynene opp i hårfestet og hilste smilende med et nikk. Da vi kom inn på kontoret kunne han fortelle hvorfor. Selv om jeg satt på samme sted som jeg pleier i venterommet, så hadde han ikke koblet at det var meg. Han hadde ikke kjent meg igjen.

«Men wow, du ser fantastisk bra ut! Så utrolig bra!» fortsatte han.

Timen ble så brukt til å snakke om hva som hadde skjedd siden sist. Hvordan jeg bestemte meg for å bruke den ufrivillige ferien til å prøve å finne ut hva jeg egentlig vil, og hvordan det etter en vanskelig start faktisk har gitt meg mer energi. Han kommenterte at å møte meg nå mot før sommeren var som natt og dag. Da satt jeg der nedtynget og så ingen løsninger noe sted. Nå satt jeg der og smilte, og viste vilje til å ta tak i problemene jeg møtte. Så noe har tydeligvis skjedd i løpet av sommeren, sa han.

Men fortsatt måtte jeg innrømme at jeg er veldig skeptisk til å returnere til Riksen, til timen jeg har i slutten av september, etter måten jeg har blitt møtt de to gangene jeg har vært der. Jeg er også fortsatt usikker på timingen i og med at jobbsituasjonen min ennå ikke er helt i orden, da jeg foreløpig bare har jobb ut oktober, og jeg ikke ønsker å gjøre en ny eventuell søkeprosess vanskeligere ved å starte «komme ut»-prosessen samtidig som jeg skal prøve å fremstå som en attraktiv jobbkandidat.

Dette, sa jeg, er riktignok noe jeg har vurdert om jeg kanskje skal ta opp med Riksen om jeg bestemmer meg for å dra til timen, noe jeg nå heller mer og mer mot å gjøre. Jeg vurderer også å sende et brev i forkant hvor jeg klager på måten jeg føler meg behandlet, og informerer at om jeg blir møtt av samme person som møtte meg de to foregående gangene, kommer jeg til å snu i døra og dra hjem. Psykologen sa at både det å ta opp slike spørsmål samt å sende brevet ikke trengte å være så dumt. Men han hadde en innvending.

«Da du var her før sommeren var alt bare sorgen. Nå sitter du her i kvinneuttrykk og smiler fra øre til øre. Det er tydelig at dette er bra for deg. Kan egentlig skriften på veggen bli noe tydeligere?»

Vi avtalte ny time om noen uker, og han sa det var veldig hyggelig å endelig få møte meg som Emilie. Og i det jeg snudde meg for å forlate kontoret så jeg at han kastet et blikk på rumpa mi. Vanligvis ville jeg ikke registrert en slik liten ubetydelig detalj, men denne gangen fikk det meg til å smile litt for meg selv.

Hvorfor skal jeg komme tilbake til neste gang.

Jeg gikk hjemover med et smil om munnen og en god følelse i kroppen, men hadde også blitt gitt en del å tenke på. I vår hadde han stilt spørsmål om hvorvidt jeg egentlig ville dette nok til å fortsette. Nå derimot spurte han meg om hvor mye tydeligere skriften på veggen kan bli med tanke på hvor sterkt jeg ønsker dette.

Så hva skjer nå?

Facebook

Improvisert antrekksbilde i prøverommet

Nok en «barriere» er brutt, for i dag dro jeg nemlig til psykologen som jente! Det har jeg riktignok gjort mange ganger før, men jeg fikk jo tildelt ny psykolog i februar etter å ha vært hos Riksen for andre gang. Etter det, og frem til jeg var «back on track» i juli, hadde jeg jo mer eller mindre gitt opp å gå ut som jente. Derfor har akkurat han her aldri sett meg som jente før!

Dessverre hadde jeg ingen fotograf tilgjengelig i dag, men jeg var såpass fornøyd med antrekket at jeg måtte prøve å forevige det likevel, og dro innom City Lade og prøverommet på H&M og tok speilet til hjelp.

Jakke: Miss Selfridge | T-skjorte: New Yorker | Bukser: Gina Tricot | Sko: Alley | Veske: H&M

Hvordan det gikk hos psykologen kommer jeg nok tilbake til, og inntil videre hadde jeg bare lyst til å vise frem antrekket mitt. La meg legge til at det egentlig var alt for varmt for skinnjakke, men at jeg likevel er veldig fornøyd med sammensetningen av plagg for dagen…

Hva synes du om antrekket mitt? Fortell meg i kommentarfeltet!

Facebook

Uventet støtte fra en jobbkollega

Helt siden jeg begynte å blogge har jeg vært klar på at dette ikke skal være en tungt politisk aktivistblogg. Jeg tror ikke det å sitte med pekefingeren og hyle ut hva du burde mene er måten å få sympati. Dessuten tror jeg at man med en slik vinkling fort kan tippe over og at man etter en tid bevisst oppsøker konfliktene for å holde bloggen og publikum varme. For meg høres det utrolig slitsomt ut. Jeg har større tro på å bryte fordommene ved å la leserne bli kjent med hverdagsmennesket og la dem oppdage at vi kanskje ikke er så forskjellige.

Likevel har jeg naturlig nok ikke klart å unngå de stadig gjentakende konspiratoriske og transfobiske uttalelsene i media fra Tonje Gjevjon og Kari Jaquesson, og jeg hadde løyet om jeg hadde sagt at de ikke har påvirket meg. Selv om jeg er overbevist om at flertallet er mot dem, så ser jeg også hva slags folk som støtter dem i kommentarfeltene og hva de faktisk skriver. Og det gjør meg redd for min egen sikkerhet. Det er ikke slike allierte feminister vanligvis ønsker seg, for å si det sånn.

Men så får jeg plutselig støtte fra uventet hold.

Som kjent for mine lesere begynte jeg nylig i ny jobb. Siden jeg er ny og ennå ikke vet hvor lenge jeg kommer til å bli der, har jeg ikke sagt noe som helst til mine kolleger om at jeg er transkjønnet. I et ledig øyeblikk i dag står jeg og småprater med en av dem. Fra jobblokalene har vi utsikt ut mot en av Trondheims travleste gater, og når det passerer et par unge mennesker med litt uklar kjønnsidentitet nede på gaten, ser jeg at han følger dem undersøkende med blikket.

Han sier han skremmer seg selv av og til. Han ønsker jo å være åpen, og mener at alle skal få lov til å være seg selv, men av og til klarer han bare ikke å la være å undre over de som føler de har et annet kjønn enn det de er født med. Det handler vel kanskje om at han ikke forstår, sier han. Jeg trekker på skuldrene og sier det er vel sånn vi er. Vi har vel alle våre fordommer og det er vanskelig å bli kvitt dem. Men vi kan gjøre noe med måten vi håndterer dem. Han sperrer nærmest opp øynene. «Ja, vet du… har du fått med deg de der greiene med Kari Jaquesson? Fy faen!» Så rister han på hodet.

«Hva skjedde egentlig med den dama? Enn at det går an å være så hatefull og smålig!»

Tema skifter etter hvert over mot at det haster for Rosenborg å handle nye spillere innen overgangsvinduet stenger på onsdag, før oppmerksomheten igjen går tilbake til arbeidsoppgavene våre.

Han vet det ikke. Men plutselig fikk jeg fornyet tro på menneskeheten. Dagen min ble cirka hundre ganger bedre på grunn av støtten han ikke vet at han ga meg. Og en dag, når tiden er inne, så skal jeg takke ham for det.

Facebook