Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Emilies skap fyller fem år i dag!

«Kjære dagbok…»

Slik startet det første innlegget i denne bloggen, som jeg postet en sen kveld i september 2012, og dermed tok det første famlende steget på veien ut av skapet som transkjønnet. I dag er det nøyaktig fem år siden!

Jeg skal ærlig innrømme at hvis du hadde fortalt meg i 2012 at jeg fem år senere fortsatt ikke var kommet ut av det berømte skapet, ville jeg nok blitt litt motløs. Men med tanke på hvor fort jeg føler disse årene har gått så føler jeg ingen skam over at jeg fortsatt ikke er helt i mål. Dessuten har jeg jo ikke stått på stedet hvil heller.

Da bloggen ble startet opp turte jeg kun å kle meg som jente når jeg var alene eller med venninner jeg stolte veldig på, og det var så vidt jeg turte å gå ut i Londons gater som jente en uke etter at første innlegg ble postet. Nå gjør jeg det nesten uten å tenke over det, hjemme i Trondheim.

Bildene over er sånn sett ikke tilfeldig utvalgt. Det til venstre, som var det første bildet jeg publiserte i bloggen, ble tatt en sen februarkveld i den svakt opplyste leiligheten til min venninne Ida, og smilet mitt viser at jeg er ikke helt komfortabel med situasjonen. Men i bildet til høyre, som den samme Ida tok for to uker siden, ser vi at jeg er avslappet nok til å kunne gjøre meg til for fotografen, selv om vi står utendørs – midt i Trondheim sentrum.

Jeg føler det egentlig sier alt om hvor stor utvikling som har vært siden første innlegg ble postet denne kvelden for fem år siden, og selv om jeg fortsatt ikke er helt i mål, så føler jeg på meg at det ikke er så lenge igjen nå!

Tusen takk for at du leser bloggen min, uansett om du har fulgt den siden starten eller om du ramlet inn forrige torsdag. Det er med din hjelp jeg har kommet så langt!

PS! Jubileet ble selvsagt feiret. Titt innom senere i kveld for å se hvordan vi markerte begivenheten!

Facebook

Ute som jente tre kvelder på rad!

Når jeg skriver dette har jeg nettopp våknet, og kjenner kroppen er i en slags hangovertilstand, selv om jeg som vanlig ikke har drukket. Sent i går kveld fikk jeg nemlig den impulsive ideen at jeg skulle ut på byen, på Trondheim Prides avslutningsfest, og tok igjen på en kjole og de høye hælene mine og gikk ut.

Jeg var ikke den eneste for å si det slik, for jeg har aldri sett så mye folk på ME før. Jeg vet ikke nøyaktig hvor lenge jeg sto i kø utenfor, men det føles som nærmere en time. Sånn sett ble kvelden litt stressende jeg som ikke er så alt for glad i store folkemengder eller høy musikk, men jeg ble der likevel til stengetid og var ikke hjemme igjen rundt klokken tre i natt. Overtrøtt og med verkende føtter, noe du kan se grunnen til nedenfor.

Men som jeg skrev i går var jeg jo ute på fredag også, og også da var jeg ute som jente. Dermed har kroppen fått kjøre seg, da jeg jo fortsatt kjenner magen knyter seg når jeg går ut i ønsket kjønnsuttrykk fordi jeg er redd for å bli dømt av de rundt meg, selv om jeg stadig får høre at jeg ser ut som en hvilken som helst annen jente.

Derfor er jeg spent på dagen i dag, for jeg skal faktisk ut som jente i kveld også, og jeg lurer på hvordan kroppen min vil reagere på denne psykiske påkjennelsen. Men igjen har jeg bare godt av å strekke grensene litt.

En dag skal jeg jo gå ut som jente hver dag…

…og hva jeg skal i kveld kommer jeg tilbake til i morgen! Og da forhåpentligvis med antrekksbilder!

Facebook

Vær forsiktig hva du ønsker…

Som transkjønnet ønsker jeg ikke bare å leve som jente, men også at omgivelsene skal oppfatte meg som en. På vei hjem fra byen i natt fikk jeg en ubehagelig påminnelse om hva det egentlig innebærer.

Det hadde vært en veldig hyggelig kveld på Tulla Fischer med det skeive miljøet i Trondheim, og jeg føler meg veldig fin og selvsikker der jeg går hjemover etter å ha fått masse komplimenter for den nye kjolen min denne kvelden. Plutselig stopper det en ung mann på sykkel ved siden av meg og på gebrokkent norsk spør han om jeg kan hjelpe ham. Samvittighetsfull som jeg er, er jeg programmert til å lytte når noen ber om hjelp, og stopper derfor opp og tar ham i hånden som han rekker ut for å hilse. Tror jeg.

For i det håndflatene våre møtes, drar han meg til seg og kysser meg på kinnet. Fy faen, deg ønsker jeg ikke å hjelpe, tenker jeg før jeg bare rister på hodet med et avvisende «nei», og går videre.

Men mannen på sykkelen følger etter.

Han sier han ønsker at jeg skal følge ham hjem. Han spør meg hvor jeg bor og hva jeg heter. Flere ganger. Hver gang svarer jeg kort og avvisende på en bestemt måte, uten å se på ham, at det vil jeg ikke svare på. Jeg bare fortsetter å gå, men har satt opp farten litt.

Etter å ha fulgt etter meg og gjentatt spørsmålene om og om igjen over fem minutter, spør han om jeg virkelig ønsker å gå alene. «Ja takk» sier jeg kjapt, fortsatt uten å se på ham. Han sukker oppgitt og sier javel, før han spør om han får kysse meg igjen. «Nei takk» sier jeg med samme tone, før han tydelig gir opp og sykler videre, og jeg ser ikke mer til ham.

Dette med uønsket oppmerksomhet i de sene nattetimer i helgen er ikke noen ny opplevelse for meg. Som gutt har jeg flere ganger opplevd at venninnegjenger på 40-50+, godt påvirket av rødvinen, har sett seg ut meg som et yndig offer for beføling på både utesteder og på nattbussen, sannsynligvis fordi jeg til gutt å være er litt liten av vekst med mine 1.70 og har litt androgyne trekk i ansiktet. Men dette med å få slike tilnærmelser på åpen gate og deretter bli forfulgt har jeg ikke opplevd før. Og mens damene har brukt å være i grupper som trekker opp hverandre, var denne mannen alene.

Men selv om jeg helst kunne vært foruten denne opplevelsen, opplevde jeg det som mer plagsomt enn skremmende, og selv om jeg er usikker på om det var på grunn av det selvsikre og avvisende kroppspråket mitt eller at det var en del folk i nærheten, så klarte jeg til slutt å få ham til å forsvinne og la meg være i fred.

Og i det minste fikk jeg bekreftet at selv om jeg er født som gutt, kan jeg fint passere som jente.

Facebook

Skulle fortsatt å bruke sminke på jobben, men…

I forrige uke skrev jeg om hvordan jeg utfordret meg selv ved å møte på jobben for første gang med sminke. Temmelig nervøs, særlig fordi det var to stykker der jeg ennå ikke hadde stått frem for som transkjønnet, selv om jeg kun hadde på litt foundation og concealer under øynene. I ettertid har jeg jo faktisk fortalt dem hemmeligheten min, og de kunne fortelle at de faktisk ikke hadde lagt merke til det engang. Men som en venninne sa: «Du jobber med gutter, forventer du at de skal legge merke til at du bruker foundation?».

Point taken, men hvordan har det gått i ettertid? Har jeg gått med sminke på kontoret igjen?

Foto: RockStar Charlie

Det skulle vise seg at angsten min for å bli «avslørt» ikke er den største utfordringen ved å gå med sminke på jobb. Det er mitt eget sovehjerte. Selv om jeg setter på vekkerklokke ekstra tidlig så jeg skal få tid til å gjøre meg i stand, har jeg hatt store problemer med å bryte søvnmønsteret mitt og underbevisstheten som nekter meg å våkne før jeg absolutt må – en halvtime før jeg må dra for å rekke jobben klokken åtte.

På den tiden rekker jeg ikke å barbere ansiktet, la huden få hvile og deretter legge sminken. I hvert fall ikke om jeg skal gjøre nødvendigheter som å spise frokost og kle på meg i tillegg.

Med andre ord, jeg tror jeg står ovenfor min tøffeste utfordring noensinne og sitter igjen med en nyvunnet respekt som manifesterer seg i et enkelt, men kolossalt spørsmål:

Hvordan i all verden klarer dere andre det? 

Facebook

Spennende tider i vente!

Denne helgen ble ikke helt slik jeg hadde planlagt. Egentlig ventet jeg nemlig besøk fra Oslo som jeg skulle ta med rundt på en liten omvisning i min usedvanlig vakre hjemby, og samtidig proppe hodet hennes fullt med lokalhistorie av den typen bare en ekte Trondheimspatriot kan. Men influensasesongen satte visst en stopper for det og besøket mitt måtte avlyse og bli hjemme.

Dermed sitter jeg i stedet hjemme og spiller Minecraft. Sånt blir det ikke spennende blogginnlegg av, og derfor kan kanskje overskriften til dette innlegget virke litt misvisende. Likevel har jeg hatt litt e-postkorrespondanse og gjort en avtale som innebærer at jeg om ikke så lenge skal gjøre noe som trygt kan karakteriseres som langt utenfor den berømte komfortsonen min. Jeg skal ikke legge skjul på at jeg er nervøs, men fordi jeg ser det som en stor ære å bli spurt kunne jeg egentlig ikke si nei heller.

Dessuten holder jeg nå på å legge spennende planer for neste helg, som jeg har bestemt at et lite utvalg av leserne mine også skal få lov til å bli en del av. Disse er allerede kontaktet og med tanke på de entusiastiske svarene jeg har fått, kan jeg ikke annet enn å tro dette vil bli veldig bra!

Så overskriften lyver ikke. Det er virkelig spennende tider i vente. Og jeg gleder meg!

Facebook

På shoppingrunde med venninne – som jente

Herregud, er det torsdag allerede? Da begynner jo nesten disse bildene å bli antikvariske i bloggsammenheng.

For bildene under ble tatt av min venninne Ida på lørdag, dagen etter at vi hadde vært på byen sammen og hun fikk meg til å gå ut i kjole og høye hæler. Derfor måtte jeg nesten følge opp med å gå som jente når vi skulle dra på shopping sammen i Trondheim sentrum dagen etter også.


Jakke: Ichi | Topp: Only | Skjørt: BikBok | Sko: Converse Veske: H&M | Halskjede: Snö of Swerden

Selv om vi har entret september måned, var det veldig varmt og sommervær denne lørdagen og jeg angret nesten litt på at jeg valgte skinnjakke, men det gikk bra. Den største utfordringen var likevel at det ble arrangert Trondheim Maraton samme dag, og dette kombinert med det fine været gjorde at det var mett av folk i byen. Dette hadde garantert trigget angsten min for bare et år siden!

Dessverre ble det ikke gjort noen innkjøp for min del, rett og slett fordi jeg ikke fant noe. Men jeg venter et par pakker i posten med nye klær, og ser frem til å vise frem mine nye investeringer i løpet av den neste tiden.

…men det ble en tur på TGI Friday’s.

Hva synes du om antrekket mitt? Fortell meg i kommentarfeltet!

Facebook

Hva skjedde etter politianmeldelsen?

For en tid tilbake skrev jeg om hvordan to bekjente av meg fikk anonyme e-poster som var sendt for å henge meg ut og avsløre at jeg er transkjønnet. Siden dette har skjedd meg før, og at det var flere grunner til å tro at det er samme person som sto bak, valgte jeg å gå til anmeldelse. Etter dette har jeg fått noen spørsmål om utviklingen i saken, uten at jeg har villet svare, men i dag føler jeg at jeg endelig kan sette punktum.

Ikke overraskende ble saken raskt henlagt fra politiets side, men den ble i stedet overført til Konfliktrådet hvor jeg i morgentimene i dag var i møte med en mekler og personen jeg anmeldte.

På grunn av taushetsplikten i Konfliktrådet kan jeg ikke si noe som helst om hva som ble sagt, men det jeg derimot har fått tillatelse til å si er at den andre parten og jeg har kommet til en enighet og at så lenge denne avtalen holdes, kommer jeg ikke til å gjøre noe mer for å etterfølge denne saken videre.

For meg er den nå altså å regne som avsluttet, og det føles godt.


Men det som er enda bedre er at fordi jeg måtte be om fri fra jobben i noen timer for å dra på møtet, ble det naturlig å snakke med to av mine kolleger om bakgrunnen for depresjonen min. Som sagt sto jeg frem på jobben for ganske nøyaktig et år siden, og mine kolleger har bare vært støttende siden det, men siden vi er en bedrift i vekst har det kommet inn et nytt ansikt på kontoret siden da, og i tillegg har vi fått inn noen som er her på et korttidsengasjement ut året. Kjempetrivelige folk, men de har altså ikke visst noe.

Ikke før nå i alle fall, for ved å si at jeg måtte starte dagen hos Konfliktrådet neste dag, ble det naturlig å ta opp hvorfor jeg er hos psykologen en gang i måneden, og samtidig stå frem som transkjønnet også for dem.

Som forventet tok de det veldig pent, og i den grad jeg merket noen negativitet var det deres egen skuffelse over å ikke ha lagt merke til at jeg gikk på jobb med sminke i forrige uke.

Dermed kjenner jeg nå en enorm lettelse over å si meg ferdig med en sak som har vært bakgrunn for mye frustrasjon, og jeg kan med stolthet si at nå vet alle på kontoret at jeg er transkjønnet.

Nå kan jeg se videre og konsentrere meg om nye utfordringer.

Hvor deilig er ikke det?

Facebook

Å gå som jente gjør meg frisk – både psykisk og fysisk?

Onsdag for snart to uker siden våknet jeg med en ekkel kløe i halsen, og tenkte «faen». Jeg hadde jo en avtale etter jobb den dagen, hvor jeg skulle gå som jente, men om jeg er bekymret for at stemmen min skal avsløre at jeg er transkjønnet til vanlig, så kan det sidestilles med dødsangst når jeg er forkjølet og stemmebåndet mitt sendes ned i bassavgrunnen. Likevel følte jeg det var for sent å avlyse og hele dagen satt jeg på jobb og gruet meg mens jeg kjente halsen murret. Så dro jeg hjem, barberte meg og fant frem sminken.

Straks den og jenteklærne var på var plutselig kløen i halsen borte. «Jøss» tenkte jeg, før jeg gikk ut og hadde en trivelig kveld med min venninne Frøken W. Tegnene til forkjølelse forble borte.

Nå på lørdag våknet jeg igjen med ekkel hals og en stygg hoste, på en dag hvor jeg hadde en avtale jeg ikke kunne avlyse, denne gangen med Ida som jeg hadde vært på byen med kvelden før og som bare var i Trondheim denne helgen. Ikke annet å gjøre enn å stå opp og gjøre seg klar da, selv om frykten for å utover dagen begynne å høres ut som en grotesk krysning av Darth Vader og Kakemonsteret igjen vokste frem.

Men akkurat som uken før: straks sminken og de riktige klærne var på, forsvant både følelsen av vond hals og den ekle hosten, og begge deler forble borte. Dermed forsvant også frykten for å bli avslørt som transkjønnet, og jeg hadde en fortreffelig september-sommerdag i de solfylte bygatene med Ida.

Selv om jeg egentlig er irriterende fornuftig og tror at dette bare er tilfeldigheter, så er disse to hendelsene så like at jeg ikke klarer å slutte å tenke på det. Det er jo velkjent at jeg får det bedre med meg selv psykisk når jeg får lov til å være den jenta jeg føler meg som. Men påvirker det at jeg får være meg selv den fysiske formen min også? Eller skal det nå vise seg at legemiddelindustrien bare farer med løgn og at den beste kuren når man kjenner influensasymptomer i virkeligheten er en god foundation og shapingundertøy?

Uansett om jeg nå har avslørt en større konspirasjon eller ikke, har jeg følelsen av, etter å ha postet dette innlegget, at det kommer noen menn i hvite frakker og henter meg snart…

Facebook

Ute på byen med venninne – som jente!

Da min venninne Ida fortalte meg at hun skulle til Trondheim denne helgen, ble vi enige om at vi skulle gå ut på byen sammen, og da ville hun se meg som jente sa hun. Derfor ble det også stilt krav til antrekket – kort kjole og høye hæler på oss begge. Men mens Ida feiget ut og byttet til sneakers etter 500 meter, hadde jeg på mine hele kvelden. I alle fall til vi var tilbake på hotellrommet hennes, hvor jeg skiftet til Converse før jeg gikk hjem.

Jakke: Floyd | Kjole: H&M | Belte: Even & Odd | Sko: Buffalo | Veske: NLY | Halskjede: Snö of Sweden

Ida og jeg har kjent hverandre i ti år, og hun har visst at jeg er transkjønnet i åtte av dem. Det var hun som fikk meg til å gå ut kledd som jente for første gang på den motsatt kjønn-festen som forandret livet mitt for alltid, og hun var også reisefølget mitt på den første turen til London like etter at jeg begynte å blogge for fem år siden. Med henne i nærheten føler jeg meg alltid trygg og har lettere for å utfordre meg selv når hun er med.

Disse bildene ble tatt fredag kveld, og siden Ida var i Trondheim i forbindelse med jobb kunne vi ikke være ute så sent, og derfor gikk vi ut mye tidligere enn det som er vanlig for de fleste. Vi gikk vel til og med hjem før de fleste begynte å komme til utestedene etter å ha vært på vorspiel. Derfor ble det en rolig, og ganske trivelig kveld ute med en av mine beste venninner, og det føltes ikke det minste unaturlig for meg å gå som jente. Skjønt, de høye hælene mine kranglet en del med sprekkene mellom brosteinen. Men jeg følte meg veldig bra denne kvelden, og håper derfor det ikke blir like lenge til neste gang vi møtes og at vi kanskje får til en helaften neste gang.

Hva synes du om antrekket mitt? Fortell meg det i kommentarfeltet!

Facebook

Mine nye Chuck Taylor Leather Converse

En dag under mitt opphold i Bergen tidligere i sommer, ble jeg plutselig oppringt av mamma. Hun befant seg i det store utland, og hadde havnet på et outlet-utsalg med sko hvor hun hadde funnet et par Converse hun synes var stilige og som hun hadde lyst til å gi meg, og derfor lurte hun på hvilken størrelse jeg bruker. Jeg falt for beskrivelsen hennes av dem, selv om de faktisk så helt annerledes ut enn jeg så for meg, og sa tusen takk.

Noen uker senere fikk jeg skoene, og da jeg var på bytur med min venninne Ida tidligere i dag tok jeg dem på for første gang – som jente. Men det er faktisk ikke første gang jeg bruker dem!

For siden de er i skinn og er litt stivere enn vanlige Converse trenger de litt ekstra tid til å gåes inn, og derfor har jeg allerede brukt dem i en uke mens jeg likevel har sittet i ro ved kontorpulten på jobben, som gutt!

Det er faktisk litt spesielt. Ikke fordi skoene ser særlig jentete eller feminine ut, for det gjør de jo ikke, og som jeg jo har sett den siste uken kan en gutt fint gå med disse uten å få noen bemerkninger, verken positive eller negative, som tyder på at det bryter med samfunnets klesnormer på noe vis.

Men likevel. Etter så mange år med to separate garderober: Dette er første gangen jeg har hatt et skopar, eller et klesplagg i det hele tatt, som jeg bruker både når jeg går som gutt og når jeg går som jente.

Er ikke det litt kult?

Hva synes du om de nye skoene mine?

PS! Fullt antrekk og rapport fra min dag sammen med Ida kommer senere

Facebook