Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

For en fantastisk dag!

Som overskriften sier hadde jeg en fantastisk fin dag i Bergen i går, og nesten hele dagen ble tilbragt sammen med Rockstar Charlie. Vi startet dagen på hotellrommet mitt hvor hun ga meg litt grunnleggende sminkeopplæring, og noen produktanbefalinger som skulle vise seg å være bedre enn dem jeg har brukt til nå. Plutselig ser jeg mye lysere på det å skulle lære seg sminke – og ikke minst det å være mer selvsikker når jeg går ut som jente. For da vi gikk ut følte jeg meg skikkelig fin, og jeg hadde gjort mye av jobben med sminken selv!

Videre gikk vi litt rundt i Bergen hvor vi så litt i butikker og tok en del bilder, før vi spiste middag sammen på Bergen Matbørs. Etterpå måtte Charlie hjem, så jeg avsluttet dagen på Bergen kino i deres helt nye storsal hvor jeg så Dunkirk. Det er den beste filmen jeg har sett i år, så den må du også se!

Siden jeg i skrivende stund sitter på hotellrommet og gjør meg klar til å pakke og reise hjem til Trøndelag, ble dagen i går et fantastisk punktum for mitt Bergensopphold. Og Charlie, du er en utrolig herlig person og jeg er så glad for at jeg har fått lov til å bli kjent med deg og kan kalle deg min venninne. Jeg hadde rett og slett ikke lyst til at dagen i går skulle ta slutt, og hadde i hvertfall ikke lyst til å vaske av meg sminken og legge meg, og våkne opp som «gutt» igjen noen timer senere.

Det er så utrolig synd at vi bor så langt unna hverandre, men håper det ikke blir like lenge til neste gang!

Facebook

Livstegn fra Bergen

Før jeg reiste lovte jeg at du som leser skulle få bli med meg på turen, i alle fall den første delen av den. Det er nå tre dager siden, og jeg må bare beklage at jeg ikke har gitt lyd før nå. Men både fordi det har vært litt tett program og fordi jeg synes det er et slit å redigere bilder på laptop når jeg er vant med den store, fine skjermen til den stasjonære pc-en min hjemme, blir rett og slett bloggingen nedprioritert.

Men jeg har hatt det veldig fint så langt i Bergen. Jeg har møtt et par av mine lesere, noe som var veldig hyggelig. Jeg har møtt igjen min gamle sjef for første gang på flere år, og også for første gang som Emilie, noe jeg var litt nervøs for, men som ganske fort føltes helt naturlig. Og ikke minst, jeg har møtt igjen Rockstar Charlie, og som alltid når jeg møter henne merker jeg at det er for lenge mellom hver gang. Mens jeg sitter her og skriver dette fra hotellrommet mitt på Magic Hotel Xhibition, sitter jeg også og venter på henne og at vi skal tilbringe en ny dag sammen. Dette blir veldig bra!

Jeg reiser tilbake til Trondheim allerede i morgen, og blir hjemme i tre dager før jeg reiser videre til en annen norsk by. Om du får bli med dit har jeg ikke bestemt meg for ennå, men før jeg reiser skal jeg i alle fall ta igjen det tapte med å dokumentere litt fra oppholdet mitt her i Bergen

Vi snakkes!

Facebook

Bergen, snart er jeg i deg – igjen!

Arkivbilde fra mitt forrige Bergensbesøk for to år siden. Denne gangen har jeg med paraply…

For en uke siden gikk jeg ut i ferie fra jobb, og etter å ha tilbragt denne uka med rengjøring av leilighet og et par snarvisitter på politistasjonen, skal jeg nå bruke resten av ferien på å reise litt. Men denne gangen holder jeg meg innenriks, og første stopp blir Bergen hvor jeg ser veldig frem til å møte igjen RockstarCharlie, Anita og ikke minst min gamle arbeidsgiver som aldri har møtt meg som Emilie før, så det blir fryktelig spennende.

Selv om det fortsatt er noen timer igjen til jeg reiser og jeg er godt i rute med pakkingen, så kjenner jeg litt på reisenervene og frykten for å glemme noe viktig. Men så lenge jeg har med bankkort, mobil, parykk og brystinnlegg så kan vel alt annet kjøpes underveis.

Og selvsagt skal jeg, som for to år siden, kun bevege meg rundt i Bergen by som Emilie…

Ønsk meg lykke til!

Facebook

Siste mulighet til et anonymt liv?

I det siste har jeg holdt litt øye med en tråd i forumet hos Kvinneguiden hvor det hevdes at bloggere har flere narsissistiske trekk, for hvorfor skulle vi ellers handle i den tro av at folk er så utrolig interesserte i livene våre at vi trenger å brette ut om dem åpen på verdensvevet?

Vel, selv er jeg en person som ikke takler oppmerksomhet spesielt godt. Men jeg har ikke alltid vært sånn. Da jeg var i slutten av tenårene var jeg, uten å si for mye, i ferd med å bygge meg et navn og en karriere som gjorde at jeg var en del i media og ble i visse kretser omtalt som «det neste store». Kjendis var jeg nok aldri, men jeg elsket hvert sekund av det, selv når terningen rullet til en toer, noe den gjorde innimellom. Men selv da var jeg opptatt av at jeg skulle bli lagt merke til på grunn av det jeg gjorde, ikke på grunn av hvem jeg var som person.

Derfor skulle jeg aldri gå ut med at jeg innerst inne følte meg som jente, for da kom jeg bare til å bli vurdert og omtalt som «den transkjønnede». Og det funket å leve med et konstruert image som maskulin med maskinklipt hår og skjegg på haka, inntil en dag jeg traff veggen og sank ned i en dyp depresjon som gjorde det umulig å fortsette karrieren min, selv om det var noe jeg elsket å holde på med. Jeg som tidligere hadde elsket å være midtpunktet, trakk meg nå tilbake i skyggene. Dermed forsto jeg at jeg var nødt til å stå frem, men hvordan? Jeg som ikke hadde noen trening i å leve som jente utover i trygge hjemlige omgivelser og kun foran de venninnene jeg stolte mest på?

En venninne foreslo at jeg kunne begynne å blogge, anonymt, og på den måten ta det litt gradvis. Jeg tente ikke på ideen med det første, men etter en stund innså jeg at alternativet med å bare stå frem over natten aldri ville fungere for meg, og for snart fem år siden var Emilies skap et faktum. Dermed hadde jeg både et utløp for tankene mine på veien, samtidig som jeg igjen gradvis ble vant med å få oppmerksomhet mot meg som transkjønnet slik at jeg lettere skulle takle medieoppstyret som på grunn av min bakgrunn uansett ville komme den dagen jeg sto frem.

Men vil det egentlig det? For noen uker siden traff jeg igjen en gammel venninne av mamma som jeg brukte å være mye hos i oppveksten. Hun fortalte smilende at hun hadde tatt vare på en del dokumentasjon av mine tidlige arbeider fra sen barndom og tidlige ungdomsår som hun tenkte å ta frem når jeg ble kjent. Da faren min lo og sa at «det toget har nok gått nå» slo det meg at han jo hadde helt rett. Nå er det over fem år siden jeg tok en pause fra min tidligere karriere for å begynne å jobbe med meg selv og depresjonen, og det er enda lenger siden sist jeg sto på en scene. Selv om jeg fortsatt bruker mine kunnskaper og evner til noe beslektet i min nåværende jobb, fronter jeg ikke lenger meg selv eller mitt eget navn, det skjer under et firmanavn. Jeg er rett og slett i ferd med å bli glemt og har forsvunnet inn i en anonym åtte til fire-jobb.

Og jeg tenkte: det passer meg egentlig utmerket!

Men med den tanken forsvant også noe av bloggens funksjon plutselig. Drømmen min hadde jo alltid vært å kunne gå ut og forsvinne i mengden som en hvilken som helst annen jente, men med tanke på bakgrunnen min tenkte jeg at dette aldri kom til å skje. Nå derimot, som jeg er i ferd med å bli glemt for det jeg en gang gjorde under mannsnavnet mitt, kan det faktisk hende at jeg får oppleve dette. Men ikke så lenge jeg blogger!

For det siste året har jeg opplevd å bli kjent igjen når jeg går ut som Emilie. Jeg merker at flere ser på meg og smiler lurt, og at når jeg kommer hjem finner meldinger fra lesere som forteller at de har sett meg der og der, noe som stemmer med hvor jeg faktisk var denne dagen. Så derfor spør jeg meg selv om denne bloggen nå faktisk virker mot sin hensikt?

Samtidig klarer jeg ikke helt å gi slipp heller. Som nevnt tidligere er det godt å ha denne kanalen for å dokumentere prosessen min slik at jeg ikke føler jeg står helt alene. Dette er derfor en av mange grunner til at jeg den siste måneden har måttet ta en pause for å tenke gjennom hva jeg egentlig vil gjøre videre og om denne bloggen skal fortsette.

Men først skal jeg på ferie, og der tenker jeg du som leser skal få lov til å bli med. I alle fall på første del av turen.

Facebook

Siste gang du ser meg med disse solbrillene

Etter å ha brukt maske på alle bildene i bloggen de første årene, innså jeg en vårdag i 2014 at det var mye enklere å bruke solbriller fremfor å fikle med en maske som måtte tas over hodet og under parykken, og som dessuten tiltrakk seg mye oppmerksomhet. I april samme år kjøpte jeg solbrillene du ser i bildet over hos Primark i Oxford Street i London, og siden har de alltid vært med meg i tilfelle jeg har trengt å ta et bilde til bloggen. Men nå har jeg posert med dem for aller siste gang.

For litt over en måned siden, i det jeg holdt på å gjøre meg klar for å dra til psykologtime, falt solbrillene av hodet mitt i det jeg bøyde meg ned for å plukke opp noe. Rammen fikk et lite knekk og dermed falt det ene brilleglasset ut. Etter et øyeblikks stillhet tenkte jeg «…heldigvis skal jeg ikke ta noen antrekksbilder i dag».

Litt miljøskadd av å ha blogget så lenge med andre ord…

Siden det er snakk om billige plastbriller fra Primark ble tanken om å forsøke reparasjon raskt forkastet, og allerede samme dag, etter timen hos psykolog, ble det investert i nye solbriller hos BikBok, City Lade i Trondheim, på en dag hvor været ikke tilsa at jeg kom til å få bruk for dem med det første. Men nå har jeg i alle fall kjøpt dem, og jeg har også fått tatt dem i bruk da sommeren endelig stakk innom Trøndelag noen dager i forrige uke.

Dermed er det siste gang du ser meg med disse solbrillene som har fulgt meg så lenge i så mange blogginnlegg. Men med tanke på at de nye jeg har kjøpt ikke er så ulike, og jeg tross alt er flittig bruker av arkivbilder, er det ikke sikkert du ville lagt merke til det om jeg ikke hadde skrevet dette noe unødvendige innlegget.

Men så sjelden som jeg gjør det må jeg vel kunne more meg med litt clickbait nå og da?

Facebook

Første politianmeldelse levert

Etter årevis med mobbing i oppveksten har jeg ganske høy smerteterskel for hets, og ignorerer stort sett det som kommer inn av hatkommentarer gjennom denne bloggen. Men når de begynner å blande inn familie og bekjente for å krenke meg, er toleransen betydelig lavere. Nå har jeg levert min første politianmeldelse.

Det var med mørke poser under øynene jeg møtte opp på politistasjonen i Trondheim mandag morgen. Natten i forveien hadde jeg sovet tilsammen to timer, fordi jeg var så sint at jeg ikke fikk sove. Jeg kunne ikke fatte hvordan noen kunne gjøre noe så ondskapsfullt, og hvordan noen kunne finne glede i dette.

Det er snart tre år siden faren min mottok en mail med link til bloggen min, og spørsmål om dette var sønnen hans kledd i dameklær. Nå hadde det skjedd igjen, og denne gangen var det en av mine beste venner og en tidligere sjef som hadde mottatt mail, hvorav sistnevnte ikke ante noe som helst om at jeg er transkjønnet.

Som forrige gang var de sendt midt på natten natt til søndag. Likhetene mellom mailen pappa mottok like før jul i 2014 og de to som ble sendt i helgen er så mange at det finnes ikke tvil i min sjel om at de er sendt av samme person. Så selv om jeg skulle ønske at jeg slapp å gå til dette drastiske steget, føles det nå som en nødvendighet og eneste alternativ for å få slutt på denne adferden ved å la ham ta konsekvensene av sine handlinger.

Nå er jeg selvsagt klar over at det alltid er en risiko for at jeg blir gjenkjent når jeg legger ut bilder av meg selv i bloggen, men akkurat det gjør meg ikke så mye. Likevel har jeg alltid vært ganske klar på at jeg ennå trenger tid til å tørre å stå frem, og det finnes virkelig ingen unnskyldning for å kontakte mine nærmeste og tidligere arbeidsgivere for å anonymt dele dette med dem i håp om å skade meg. For det er åpenbart at det er dette avsender ønsker å gjøre om vi ser på måten mailene er skrevet.

Men klarte han det? Vel, da min tidligere sjef kontaktet meg om mailen han hadde fått, åpnet han med «Hei Emilie». Etter å ha fordømt handlingene til avsender skrev han at han synes bloggen min var et flott tiltak, at han ønsket meg lykke til og at han håpet på å få møte Emilie en gang.

Tilfeldighetene ville det også slik at jeg faktisk skal en liten tur til Bergen, hvor han bor, i løpet av neste uke. Så nå har vi avtalt å treffes, og det ser jeg frem til siden jeg ikke har sett ham siden arbeidsforholdet opphørte.

Dermed kan vi vel si at det er bare en person som ender opp med å ta skade av dette?

Facebook

Hei, bloggen! Husker du meg?

Nå har det gått en måneds tid siden sist jeg ga et livstegn her i bloggen. Selv om jeg vet jeg har hatt lengre pauser tidligere, føles det som om jeg aldri tidligere har vært så lenge borte. Det har kanskje å gjøre med at jeg denne gangen holdt meg så langt unna som jeg overhodet klarte.

For i løpet av dagene etter at siste blogginnlegg ble skrevet, kjente jeg at jeg ikke maktet mer, og jeg var så lei at jeg ikke engang orket å annonsere det da jeg bestemte meg for å slutte å blogge.

Så nå som jeg skriver dette innlegget betyr det vel at jeg har ombestemt meg da? Vel, ikke helt…

Først av alt vil jeg si at dette innlegget er svært vanskelig å skrive, fordi grunnene til at jeg tok denne beslutningen er så mange og sammensatte, og noen av de største årsakene kan jeg bare ikke adressere her uten at det potensielt kan bli bråk og oppstandelse i visse miljøer, og drama er det siste jeg ønsker meg. Men siden jeg har blitt overøst av bekymringsmeldinger i løpet av den siste tiden fra lesere som lurer på hvor jeg har blitt av, så er jeg likevel nødt til å si noe. Det er bare så vanskelig å vite hva jeg skal si, og hva jeg kan si, når jeg må holde så mye tilbake, selv om jeg etter nesten fem år som anonym blogger har blitt ganske vant med å skjule mine spor slik at det skal bli vanskeligere koble hvem det er som skriver.

Men det som kanskje var mest utløsende for at jeg stoppet opp var da jeg innså at jeg ble deprimert hvis sola skinte en dag og jeg ikke klarte å få tak i fotograf og derfor mistet muligheten til å utnytte finværet til å ta antrekksbilder. Når bloggen begynner å styre livet ditt er det kanskje like greit å gi seg?

Og vel, nå har det gått en måned siden jeg gjorde det. På en måte føles det veldig befriende å slippe å tenke på å måtte få tatt de der bildene til bloggen, som dokumenterer både antrekket og prosessen min. Samtidig merker jeg at jeg er mye mer passiv nå, og at det skal mer til for at jeg orker å gå gjennom hårfjernings- og sminkeritualet bare for å gå ut og trene på å være ute som jente i noen timer. Det blir for lett å tenke «orker ikke i dag» når jeg ikke har noen skikkelig motivasjon for å gå ut, slik bloggen ga meg.

Samtidig skal jeg innrømme at det føles litt uforløst å brått avslutte nå, før vi har nådd slutten av reisen.

Så derfor har jeg ikke klart å svare de som har kontaktet meg og spurt hva som skjer og hvorfor jeg ikke oppdaterer. Jeg har rett og slett ikke noe skikkelig svar på hva det er som skjer, om jeg har sluttet eller om dette bare kan karakteriseres som en lang tenkepause. Vi må nok bare ta tiden til hjelp for å se hva som skjer videre.

Men avslutningsvis kan jeg i alle fall si at jeg går ut i sommerferie om en uke og da skal jeg koble av med å reise litt rundt i Norge og hilse på gamle bekjentskaper. Dessuten fikk jeg noen veldig gode nyheter dagen etter at jeg skrev siste innlegg her i bloggen. Så jeg ser veldig lyst på fremtiden nå, og derfor er det heller ingen grunn til å bekymre seg for meg selv om jeg har blitt stille.

Det går faktisk veldig bra med meg nå.

Facebook

Begynte å grine under Femelle-middagen

Nå vet jeg at flere av mine lesere har ventet siden fredag på å få høre om helgen min i Oslo. Dessverre kommer jeg tomhendt tilbake uten så mye som et antrekksbilde i bagasjen. Helgen ble stort sett tilbragt på et hotellrom, med en laptop som streamet gamle South Park-episoder, etter at jeg fredag under mitt første møte med de andre bloggerne på min nye bloggplattform Femelle.no klarte å få et angstanfall og begynne å grine.

What a way to make a first impression!

Siden jeg ikke har funnet motet til å stå frem som transkjønnet, koster det meg ganske mye psykisk å gå ut som den jenta jeg ønsker å være. Det å skulle dra alene for å møte femten andre bloggere jeg ikke kjenner eller er trygg på, føltes da veldig skremmende og derfor hadde jeg opprinnelig gjort en avtale om å møte bare to av disse først i rolige omgivelser for å starte forsiktig. Dette ble det ikke noe av da jeg i stedet ble tatt med rett til restauranten og dens barområde hvor de fleste allerede var samlet, i et lokale med høy partyfaktor og høy musikk, noe som gjorde det umulig å høre hva noen sa og siden jeg ikke er komfortabel med å heve stemmen min fordi jeg føler den avslører at jeg biologisk sett er gutt, ble jeg bare sittende og føle meg stresset.

Det ble ikke bedre selv om vi flyttet oss over i den roligere restaurantdelen, og omtrent samtidig som forretten ble servert kjente jeg at et angstanfall var på vei. Når det skjer har jeg pusteteknikker som jeg bruker til å roe meg ned, og det viktige er at jeg får fokusert tankene på noe annet og ikke går inn i panikktankene som kommer, for da blir det bare enda verre og nå var jeg også redd for at jeg skulle begynne å grine, for da ville sminken min bli ødelagt og jeg ville føle meg stygg og enda mindre komfortabel med å være der. «Ikke få meg til å synes synd på meg selv, da begynner jeg bare å grine» var derfor svaret mitt da hun som satt ved siden av meg så at jeg hadde det vondt og forsøkte å trøste ved å spørre om hvorfor jeg ikke bare kunne slippe det løs, og fulgte opp med å si at det var da ikke noe galt i å gråte.

Da kom tårene, og jeg ville bare femti mil vekk derifra.

Resten av kvelden husker jeg nesten ingenting fra. Jeg vet at det var flere av de andre jentene som kom bort til meg og snakket med meg og forsøkte å trøste, men jeg husker verken navn eller ansikt, og enda mindre hva de faktisk sa. Det eneste jeg husker er at det ingen av dem som var kjipe mot meg, men likevel ville jeg bare bort derifra. Straks middagen var over og de andre begynte å samles for å trekke mot byen, benyttet jeg første anledning til å smette unna og løp så fort de høye hælene mine kunne ta meg tilbake til hotellet, som heldigvis lå bare fem minutter unna, og vrengte av meg klærne og kastet meg i dusjen.

Og der ble jeg. Selv om jeg ikke hadde spist noe som helst under middagen og kjente jeg var sulten, klarte jeg ikke å gå ut igjen. Hadde det ikke vært for at min venninne Maja hadde hørt at jeg hadde det vanskelig og derfor kom innom hotellet neste morgen da hun var på vei hjem fra nattevakt, hadde jeg neppe kommet meg ned i frokostsalen på hotellet heller. Det ble for skummelt å dra ut alene og derfor har jeg ikke dratt på shopping eller opplevd noe annet nevneverdig i løpet av min helg i Oslo denne gangen. Jeg ble sittende alene på hotellrommet med laptopen min og et «ikke forstyrr»-skilt hengende på dørhåndtaket utenfor.

Men jeg gikk ut når noen kom og hentet meg, og jeg var ute lørdag ettermiddag og spiste burger på Døgnvill på Tjuvholmen med min venninne Tina denne lørdagen. Og jeg hadde på meg jenteklær, så selv om angsten altså satte meg tilbake denne helgen har Tina fortsatt aldri møtt meg som noe annet enn Emilie.

Dermed har det ikke vært så mye å dele fra helgen min i Oslo, og jeg sitter i ettertid og lurte på om jeg ikke gapte litt for høyt og om det var så lurt av meg å dra i utgangspunktet. Men det var nok greit å få en påminnelse om hvor grensene mine går også.

Og ikke minst: selv om jeg hadde det vondt og ville bort derifra, så prøvde jo de som var der å trøste. Og det er godt å få bekreftet det jeg følte da jeg forlot blogg.no, at på Femelle.no tar man vare på hverandre.

Facebook

Antrekk – min første maxi-sommerkjole


Kjole: H&M | Veske: NLY Trend | Sko: Anna Field | Halskjede: Snö of Sweden


Som jeg skrev tidligere i dag var det fantastisk vær i Trondheim i går, og etter en litt vanskelig uke var jeg bare nødt til å gå ut som jente igjen. Både for å utnytte finværet men også for å komme inn i det gode mønsteret mitt igjen med å tørre å gå ut blant folk som den jenta jeg føler meg som. Og når sola skinte så sterkt som den gjorde benyttet jeg også anledningen til å ta i bruk en av kjolene jeg har kjøpt de siste ukene som bare har ventet på den riktige anledningen.

Jeg fant kjolen på H&M på Solsiden for noen uker siden, og selv om jeg var litt skeptisk til om utringningen kanskje kunne få manneskuldrene mine til å fremstå som veldig brede, så var den så søt at jeg bare måtte ta den med i prøverommet. Da den kom på falt jeg pladask for den, og dermed hadde jeg kjøpt min første maxikjole. Jeg tror det vises på bildene over at jeg er veldig fornøyd med den.

Hva synes du om den nye kjolen min? Burde jeg kjøpe flere maxikjoler?

Facebook

Middag på Solsiden i solsteiken

I går var jeg bare nødt til å utfordre meg selv til å gå ut som jente igjen. Både fordi været i Trondheim var så fantastisk, og fordi jeg etter nedturen i forrige uke trengte trening før jeg i dag skal reise til Oslo for å delta på et bloggevent hvor jeg er nødt til å gå som jente. Det koster meg litt siden jeg ikke kjenner noen der og derfor trengte jeg en litt positiv opplevelse som jente i trygge omgivelser før jeg la ut på tur.

Derfor tok jeg i går på det nyeste tilskuddet til garderoben min og dro på Sot på Solsiden for å ta en burger med Kristine utendørs i finværet. Som forventet var det stappfullt der, men vi fikk et utebord likevel!


Blåmandag-burger og søtpotetfries. En uslåelig kombo!

Når jeg skriver dette holder jeg på å pakke, fordi jeg aldri lærer og alltid utsetter det til siste slutt, og skal snart ut døren og forlate solfylte Trøndelag til fordel for regntunge Oslo hvor jeg som sagt skal delta på et bloggevent i kveld. Typisk nok er det meldt unaturlig mye nedbør der i dag, så jeg pakker paraply sammen med kjolen og de høye hælene mine, og banner litt stille over hvor fantastisk vær det er meldt hjemme i Trondheim denne helgen.

Nå må jeg pakke ferdig for å være sikker på at jeg får med meg alt. Men jeg titter nok innom senere i dag for å dele gårdagens antrekk også, som nok er ganske uvanlig til meg å være, men som jeg likevel er veldig fornøyd med. Så titt gjerne innom du også.

Facebook