Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Hver dag jeg går ut som jente er en seier

Når jeg skriver dette er det 20 grader utenfor og strålende sol her i Trondheim by. Jeg har akkurat sminket meg ferdig, fått på en sommerkjole og er på vei ut døra for å møte det som kanskje er årets første sommerdag i denne delen av landet.

Det overrasker meg hvor rolig jeg er, med tanke på hvor stor angst jeg har brukt å ha for å gå ut kledd som jente før, noe som kanskje ikke er så rart da jeg jo er transkjønnet og fortsatt ikke helt har klart å finne motet til å fortelle verden at jeg ikke ønsker å være den gutten jeg ble født som.

Men fra det første vaklende skrittet ut i et høstmørkt London for fem år siden, hvor jeg var så full av angst at jeg ikke klarte å være ute i mer enn ti minutter, er jeg nå på vei ut døra med den største selvfølgelighet som en hvilken som helst annen jente. Veien hit har vært lang, og jeg er fortsatt ikke helt i mål.

Likevel tenker jeg at det er dager som i dag som gjør at jeg en dag kommer dit.

For hver dag jeg går ut som den jenta jeg føler meg som, er en seier.

Men nå skal jeg som sagt ut og nyte sommerværet. Kommer helt sikkert tilbake med mer i kveld eller i morgen.

Facebook

«Jeg hadde dødd for de formene!»

Som de fleste andre er jeg enig i at mange bloggere går langt over styr når de snakker varmt om hvilke kirurgiske inngrep de føler er nødvendige i skjønnhetens navn. Men jeg klarer ikke helt å si i mot dem heller.

For som transkjønnet og født som gutt vet jeg så utrolig godt hva det vil si å hate kroppen sin, og selv om jeg ikke har gjort noen inngrep så er det ikke måte på hva jeg har lyst til å gjøre for å fremstå som jente og ikke en gutt i jenteklær. Men er disse inngrepene jeg ønsker meg virkelig nødvendige?

Teksten er virkelig ikke tatt ut av kontekst. Den er derimot en av mange kommentarer jeg fikk i gruppa Beauty Addicts på facebook da jeg spurte etter tilbakemeldinger på antrekket mitt. Gjengitt med tillatelse.

Fordi jeg ofte føler at alle stirrer på meg som om de vet at jeg er transkjønnet, er jeg veldig bevisst på hvordan jeg kler meg for å fremheve det feminine og skjule det maskuline, og spør stadig om tilbakemeldinger på antrekkene mine og om det er noe jeg kan gjøre annerledes for å se troverdig ut som jente.

Det gjorde jeg i går også, og som vanlig delte jeg dette innlegget i blant annet gruppa Beauty Addicts på facebook. Vanligvis bruker jeg ikke å gjøre et nummer ut av at jeg er transkjønnet, men fordi en venninne som hadde sett bildene sa at det ikke var mulig å se at jeg er født som gutt, spurte jeg denne gangen rett ut:

Kan man se at jeg ikke er født som jente og at jeg biologisk sett fortsatt er gutt?

Jeg hadde overhodet ikke ventet det som kom etterpå. Det kom kommentar etter kommentar om at frykten min for å bli oppfattet som en gutt i jenteklær nok bare satt i hodet, og at de ikke hadde tenkt over at jeg er transkjønnet engang, hadde jeg ikke sagt det.

Ikke bare det, det kom også kommentarer fra jenter som mente jeg til og med så veldig bra ut og om noen stirret var det av den grunn, for det var ikke mulig å forestille seg at jeg var noe annet enn en kvinne. Ikke engang om man visste det fra før, sa de. Noen sa til og med at de skulle ønske de hadde formene mine!

Visst bruker jeg shapingundertøy, men det kan jo bare gjøre mye og jeg ble rett og slett helt satt ut over rosen som kom. Her føler jeg at kroppen min ser ut som en murstein med mannemage hver gang jeg ser meg selv i speilet, og så kommer alt dette fra jenter som ser helt fantastiske ut selv.

Betyr dette at jeg ikke trenger de operasjonene for å oppnå det jeg drømmer om? Ser jeg virkelig ut som den jenta jeg ønsker å være – uten å ha tatt en eneste operasjon? Ja, ser jeg til og med bra ut som jente og kvinne?

Jeg vil i alle fall si tusen takk til jentene som kommenterte bildene mine på Beauty Addicts i går, for denne selvtillitsboosten og den veldig nødvendige oppvåkningen som de ga meg.

…og som jeg har sagt så mange ganger før i bloggen min:

Dersom jeg kan se bra ut, så kan alle jenter det. For jeg er tross alt den av oss som har pikk.

Facebook

Alene mot verden

Joda, det går jo egentlig bra med meg. Jeg er nærmere å stå frem som transkjønnet enn noen gang.

Det er det jeg alltid sier når jeg skriver et innlegg som oppsummerer status akkurat nå. Sånn skal det jo være, at jeg hele tiden kommer nærmere og nærmere helt til den dagen jeg faktisk hopper ut av skapet, som de sier.

Likevel har det vært dager i det siste som har vært veldig tunge. Dager hvor jeg har følt meg ensom og alene mot verden, og har lurt på om det er noe poeng i å fortsette, og om jeg ikke bare skal gi opp absolutt alt.

Selv om jeg vet at jeg som transperson er tryggere enn noen gang her i Norge, har jeg vært både kvalm og redd i det siste, når jeg har sett hva slags kunnskapsløshet og transfobi som har fått slippe til på kronikkplass i en av landets største aviser. Ikke bare en eller to ganger, men hele tre ganger har det samme mennesket fritt fått lov til å fortelle at jeg som transkvinne ikke er en kvinne, men en potensiell voldtektsforbryter som må holdes unna alle kvinnerom, som for eksempel offentlige toaletter.

Det er da jeg blir redd. Ikke bare for min egen fremtid som transperson når jeg i neste øyeblikk lurer på om jeg får lov til å bruke samme drikkefontene eller sitte i samme vogn som henne på trikken. Men også for hvor lav terskelen tydeligvis er for å få definere «sannheten» i dagens aviser.

For den prosessen jeg har gjennomgått for å i det hele tatt bli trodd på når jeg har sagt at jeg føler meg som jente, den stemmer lite med den virkeligheten jeg har lest om i disse kronikkene. Om hvordan et samlet helsevesen nærmest tvinger diagnosen «født i feil kropp» på barn som tilfeldigvis leker med «feil» leker. Selv brukte jeg år på å overbevise fastlegen om at jeg «ikke bare var homofil» – selv om jeg forelsker meg i jenter.

Jeg er ennå ikke sikker på om fastlegen noen gang ble overbevist, men etter at jeg ble henvist til psykolog, sluttet jeg å bekymre meg for dette.

Egentlig har jeg lyst til å ta til motmæle og fortelle denne kronikøren alt dette. Men mens hun angivelig har en hel organisasjon i ryggen som hun gjerne signerer på vegne av, så er jeg bare meg. Jeg har ingen organisasjon bak meg. Jeg har ikke noe annet enn meg selv og denne bloggen. Når jeg da føler meg ensom og alene mot verden, så forsvinner motivasjonen og overskuddet fullstendig.

Det er også da det blir stille i bloggen. Det er da innleggene slutter å komme og kommentarene ikke blir besvart.

All min energi går i stedet til å overbevise meg selv om at denne kampen fortsatt er det eneste riktige for meg, selv om det vil bli jævlig om kronikkforfatterens holdninger og kunnskapsløshet spres. Alternativet er å benekte at jeg føler meg som jente, og det har jeg prøvd. Det er mye jævligere.

Likevel, så går det egentlig bra med meg, og jeg har sprengt nye grenser den siste tiden. Bare for to dager siden var jeg alene på shopping som jente, uten å bekymre meg for om noen stirret på meg og dømte meg fordi jeg gikk kledd som jente. For hvorfor skulle jeg det, det er jo helt normalt?

Men skulle det bli stille fra meg igjen over en lengre periode, så vet du nå grunnen. For selv om jeg tåler mer nå, så er det fortsatt grenser for hva jeg klarer å takle.

PS! Jeg lekte med biler og LEGO som liten!

Facebook

Antrekk – Ut av komfortsonen


Jakke: Ichi Topp: H&M | Skjørt: New Yorker | Sko: NLY Shoes | Halskjede: Bijou Brigitte | Veske: Bagsac

Da jeg så dette skjørtet på New Yorker i forrige uke, visste jeg at jeg bare måtte ha det. Selv om det er ganske mye kortere enn hva jeg vanligvis er vant med og at det derfor var litt utenfor komfortsonen min å gå med det. Men jeg er likevel veldig fornøyd med dette antrekket jeg klarte å sette sammen.

Det hjalp også litt på selvtilliten at en venninne, som fikk se disse bildene i går, sa at hun digget formene mine, og at det ikke var mulig å se at jeg er født som gutt.

Bildene ble tatt for to dager siden, like etter at jeg var i et slags møte med noen på Tulla Fischer i Trondheim i forbindelse med min egen og bloggens utvikling videre. Ingen avtaler ble signert, men jeg ville i alle fall høre hva de hadde å si og hva jeg kanskje kunne få ut av dette. Men nettopp derfor kan jeg heller ikke si hva det går ut på, og jeg sitter fortsatt litt på gjerdet og undrer over om dette er noe for meg.

Det handler tross alt om noe som er mye lenger ut av komfortsonen enn det er å gå med et kort skjørt.

Hva synes du om antrekket mitt? Og er du enig i min venninnes uttalelse?

Facebook

Endelig er flyttingen gjennomført!

Det begynner å bli en stund siden jeg byttet bloggplattform fra blogg.no til Femelle, så egentlig burde ikke dette være noen nyhet. Men nå, omtrent tre måneder etter at jeg annonserte plattformbyttet er det med glede jeg kan si at flyttingen er helt gjennomført. For nå har også arkivet fra den gamle bloggen blitt flyttet over til Femelle.

Grunnen til at det har tatt så lang tid er at jeg jo var produktiv og skrev godt over tusen innlegg i løpet av den tiden jeg blogget hos blogg.no. Når de også gjør alt de kan for å sabotere mulighetene til å enkelt bytte plattform, betyr det at alle innleggene har måttet bli flyttet over manuelt, ett og ett av gangen. Slikt tar selvsagt lang tid, og arbeidet er også ganske kjedelig i lengden.

Derfor setter jeg veldig pris på at Rina hos Femelle.no faktisk gjorde denne jobben for meg. Tusen takk, Rina, dette er langt over hva jeg hadde forventet, selv etter at jeg fikk vite at Femelle har en egen person til å bygge design og sette opp bloggene for bloggerne sine. Forskjellen fra blogg.no til Femelle er virkelig som natt og dag.

Med arkivet på plass er dermed starten på reisen på veien ut av skapet som transkjønnet godt dokumentert.

Nå gjelder det også å få på plass fortsettelsen, og ikke minst slutten…

Facebook

Lyste i mørket på skeiv trafikklysfest

Nå har jeg prøvd i flere timer å skrive et blogginnlegg om gårdagens trafikklysfest på Me Nightclub i Trondheim, noe som føles som en umulig oppgave. Det eneste jeg kommer på som er verdt å nevne er at jeg ikke hadde noen grunn til å være bekymret for om t-skjorta mi var grønn nok. Vi fikk nemlig utlevert armbånd i form av glowsticks ved ankomst, så det var lett å se hvem som var rød, gul eller grønn.

Praktisk og genialt av arrangøren, javisst, men nok til å fylle et blogginnlegg?

Men det betyr ikke at det var en innholdsløs kveld, snarere tvert i mot. Ikke ble jeg sittende sjenert og alene hele kvelden og være tilskuere til at alle andre sosialiserte heller. Noen timer før festen begynte ble jeg kontaktet av Kristin, som jeg kjenner litt gjennom en kjønnsmangfoldsgruppe jeg var på to møter i for flere år siden. Hun sa hun hadde sett jeg skulle dra og lurte om vi skulle dra sammen. Hvorfor ikke, tenkte jeg, og sånn ble det.

Utover det skjedde det lite eller ingenting jeg føler det er verdt å nevne. Vi kom utover kvelden i prat med noen hyggelige damer som inviterte oss begge tilbake til Me for Eurovision-fest klokken ni i kveld. Jeg sa jeg skulle tenke på det, men i dag kjenner jeg at joggebuksa, sofaen og ferdigpizza frister mer, så da utgår dette. Selv om det kunne vært hyggelig å følge opp og kanskje gjøre seg nye bekjentskaper.

Reprise på gårdagens antrekk – for de som ikke så det i bloggen i går. Foto: Silje H. Smestad

Dersom denne ikke-rapporten virker negativ, så er det vel først og fremst fordi jeg har brukt flere timer på å skrive et blogginnlegg om en kveld på byen hvor det egentlig ikke skjedde noe som er spennende nok til å nevne i en festrapport, og den eneste grunnen til at jeg fortsetter å prøve er at jeg vet jeg har lesere som gjerne vil vite hvordan det gikk. Da overskygger nok frustrasjonen min det faktum at jeg hadde det trivelig i går, og at jeg er veldig glad for at jeg dro.

For selv om kvelden kanskje ikke var spennende, kan det være like greit om kvelden bare er hyggelig også.

Skal du se Eurovision-finalen i kveld, og i så fall hvor?

Facebook

Antrekk – Ok, cool!

Som jeg skrev for noen dager siden har jeg tenkt meg på trafikklysfest på Me Nightclub i kveld. Det har jeg tenkt å holde, og når jeg skriver dette holder jeg på å gjøre meg klar til å dra. Men siden jeg likevel var ute og tok antrekksbilder for noen timer siden tar jeg meg like godt tid til å dele hva jeg har på meg i kveld.


Jakke: Ichi | T-skjorte: New Yorker | Skjørt: H&M | Sko: NLY Shoes | Halskjede: Snö of Sweden

Siden jeg er singel sier reglene for trafikklysfest at jeg skal møte i grønt. Noen vil kanskje mene at t-skjorten min med fordel kunne vært i en klarere grønnfarge, men tro meg når jeg sier at grønn ikke akkurat er den fargen man finner mest av i klesbutikkene nå om dagen. Faktisk var dette den eneste jeg fant som jeg likte.

Men til gjengjeld så likte jeg den også veldig godt, og håper at den ikke vil fremstå som svart i det dunkle lyset hos Me Nightclub. Om ikke annet vet du som leser dette akkurat nå at den er grønn i det minste, skulle du finne på å være der i kveld.

Hva synes du om antrekket mitt?

Alle bilder i dette innlegget er tatt av Silje H. Smestad

Facebook

Her kjøper jeg parykkene mine

Wow, skal hilse og si tidene har forandret seg siden jeg begynte å blogge om min transkjønnethet for snart fem år siden. Den gangen fikk jeg stadig spørsmål om hvorfor jeg brukte parykk og ikke mitt ekte hår, mens nå, etter at Sophie Elise skrev at hun hadde begynt å bruke parykker, blir jeg stadig oftere spurt om hvor jeg kjøper mine. Sannsynligvis fordi jeg i motsetning til frøken Isachsen har et budsjett som er overkommelig for de fleste.

I løpet av de nesten fem årene jeg har blogget har jeg hatt fire forskjellige parykker. De første årene brukte jeg en som i utgangspunktet ikke så spesielt ekte ut eller kledde meg spesielt godt, og etter hvert som den ble slitt gjorde den enda mindre for utseende og selvtilliten.

For tre år siden bestemte jeg meg for å prøve noe nytt, og gikk på den første nettsiden jeg fant for salg av parykker, nemlig wigs.com. Der inne finnes det alle slags parykker av forskjellig kvalitet og prisklasse, både ekte og syntetisk hår. Da min økonomi var og er noe begrenset bestemte jeg meg for å ta en sjanse på noe syntetisk som så tålelig bra ut. Det kunne jo umulig være verre enn den parykken jeg hadde fra før uansett. Valget falt på modellen Cowgirl Haute av merket Forever Young, rett og slett fordi den hadde pannelugg som kunne skjule den maskuline pannen min, og ellers en frisyre som potensielt rammet inn ansiktet mitt på en feminin måte.

Kort fortalt ble jeg så fornøyd med dette kjøpet at siden har jeg holdt meg til denne modellen. Den skulle jo vise seg å ha alle de egenskapene jeg så for meg, og tillegg ser den mer ekte ut i virkeligheten enn den gjør på bilder. Stadig vekk får jeg kommentarer på dette når jeg møter lesere, som også poengterer at «det håret der kan da ikke være syntetisk?». Men det er det. Det er plast jeg går rundt med på hodet.

Sist jeg kjøpte fra wigs.com bestilte jeg like godt to stykker for å spare portoutgiftene. Wigcapen skulle vise seg å være bortkastede penger – den strammet så fælt at den ga meg hodepine. Jeg har kun brukt den en gang, og det funker like godt å samle det ekte håret i en strikk under parykken.

Men det er klart at siden dette ikke er ekte hår varer de ikke evig, og jeg har siden byttet ut parykken en gang i året. Akkurat nå holder jeg på å slite ut min tredje parykk av denne modellen, og sitter litt på gjerdet og vurderer om jeg skal bestille en fjerde. Eller om jeg skal avvente litt og se hvor utviklingen min går…

Arkivbilder fra sommeren 2015. Den første parykken min av denne modellen, like før den ble byttet ut.

For selv om 500 kroner ikke er all verden for en så god parykk som dette er, så har alltid tanken min alltid vært at den dagen det ekte håret mitt er langt nok og jeg også er klar for å stå frem som transkjønnet, så kommer jeg til å droppe parykken og i stedet ta i bruk mitt ekte hår. Nå har jeg latt håret mitt få gro uforstyrret i tre år, og det andre målet mitt ser også ut til å være innenfor rekkevidde. Derfor spør jeg meg selv nå om hvor jeg skal legge igjen pengene mine neste gang – wigs.com eller frisøren.

Men jeg må tenke litt kjapt. For akkurat nå er selvsagt modellen min på salg…

Hva tenker du om saken? Fortell meg i kommentarfeltet mitt!

Facebook

Hva er det som skjer med meg?

I går var en fantastisk dag hvor alt bare stemte. I dag har jeg følt meg veldig urolig og hatt problemer med å konsentrere meg på jobb. Den mest markante forskjellen var at jeg i går tilbragte hele dagen som jente, mens jeg i morges gikk på jobb som gutt. Vanligvis bruker jeg å ha ekstra energi på jobb dagen etter at jeg har kunnet være meg selv. Men ikke i dag. Jeg ville bare hjem og skifte, og komme tilbake på jobb som Emilie.

På lørdag fikk jeg også et angstanfall fordi jeg skulle ut som gutt, og ikke som jente slik jeg hadde lyst til, altså det motsatte av det som har vært normalen. Hva er det som skjer med meg?

Dagen i går fikk en skikkelig dårlig start, da jeg var i skikkelig dårlig humør da jeg våknet. Jeg var ikke sikker på om jeg kom til å klare å komme meg til timen hos psykologen, verken som gutt eller som jente.

Men etter å ha tatt en dusj, barbert ansiktet og fått på sminken og parykken var det som om skyene forsvant fra himmelen, og jeg gikk smilende til timen min, uten å kjenne den vanlige angsten for at alle jeg passerer på veien kan se at jeg ikke er født som jente og at de stirrer. Det overrasket meg skikkelig da jeg ankom timen og det gikk opp for meg at jeg denne gangen ikke hadde tenkt tanken engang.

Som alltid forble jeg i jenteuttrykket etter timen hos psykologen, men i stedet for å dra hjem, dro jeg på shopping på City Lade og heller ikke nå tenkte jeg over at jeg hadde på meg skjørt og hva andre måtte tenke om meg. Etter å ha funnet noe grønt til fredagens trafikklysfest dro jeg hjem, men etter noen timer innså jeg at jeg ikke var helt fornøyd med fangsten min likevel, og dro ut på en ny shoppingrunde, denne gangen på Solsiden like før stengetid. Fortsatt som jente, og fortsatt uten å bekymre meg for om andre stirret fordi jeg gikk i skjørt.

Oppsummert var det en fantastisk dag, og jeg gikk smilende til sengs, særlig opprørt over mine nye innkjøp og at jeg gledet meg til å gå med plaggene på fredag. Men når jeg vanligvis klarer å ta med meg denne følelsen til neste dag, selv om jeg igjen må ut som den gutten jeg er født som, så klarte jeg ikke dette i dag. Det ble en urolig dag på jobben hvor jeg slet med å konsentrere meg og bare ville hjem og skifte.

Da jeg i går fortalte psykologen om angstanfallet på lørdag, sa hun at det hørtes ut som at jeg begynte å bli klar for å gå videre. Jeg tror hun har rett i det, særlig når jeg ser på hvordan jeg har reagert på det som har skjedd etter timen hos henne. Det holder ikke lenger å leve som jente nå og da i skjul, og mesteparten av tiden kle meg ut som den gutten samfunnet forventer at jeg. Jeg kjenner disse tankene skremmer vettet av meg, og at jeg fortsatt ikke har lyst til å forhaste meg fordi jeg av erfaring vet at det sjelden kommer noe godt ut av det hvis jeg gjør noe jeg ikke er klar for. Likevel føler jeg at det som skjer nå er uunngåelig.

Tiden begynner å bli moden for det leserne av denne bloggen har ventet på i flere år. At jeg skal kaste masken, og gå ut av rollen som deltidsjente i skjul og bli jente på heltid.

Facebook

Utfordring akseptert: jeg skal på trafikklysfest!

I mitt søk etter nye utfordringer på veien ut av skapet som transkjønnet, har jeg takket ja til å bli med på en trafikklysfest på fredag. Hva er egentlig en trafikklysfest, spør du kanskje. Da kan jeg fortelle at det er enten den smarteste eller dummeste varianten av treff for single som finnes.

Det vet jeg, for jeg har vært på trafikklysfest før, nemlig.

Alt du trenger å vite er at på en trafikklystfest skal du kle deg i en farge som markerer din sivilstatus. Rødt betyr no-go, du har fast følge. Gult betyr at du i utgangspunktet er opptatt, men er åpen for forslag. Grønt derimot betyr singel, og at her er det, som i trafikken, bare å kjøre på. Egentlig et smart konsept, sett bort fra én detalj.

Hvorfor i all verden drar du på en fest for single hvis du har tenkt å gå i rødt?!!

Er ikke det litt som å være amish på en teknologimesse og bare gå rundt fra stand til stand og mumle «ikke interessert» gjentatte ganger etter hverandre? Hva i all verden gjør du der? Gå hjem, for faen!

Siden rødt er en av mine favorittfarger har jeg masse rødt i skapet… men ikke noe grønt. Typisk…

Likevel har lokalet en tendens til å være fullt av personer med røde trøyer, og du begynner å føle at grønnfargen på overdelen din, som i utgangspunktet skulle bety singel, nå skriker ensom taper i stedet. Men når du plutselig observerer en jente i andre enden av rommet som ikke bare er kledd i grønt, men som i tillegg er behagelig for øyet, kan du banne på at du ikke er den eneste som har lagt merke til henne. Det er da du innser hvorfor det egentlig heter trafikklysfest, der du havner bakerst i en saktegående kø, og håper i det lengste på at hun fortsatt er grønn innen du kommer frem.

Men å møte i gult er likevel det mest risikable på en trafikklysfest. Vi vet jo alle hvor mange trafikanter det finnes der ute som mener at gult i praksis er det samme som grønt, bare man er kjapp nok.

Så når jeg har vært på nok trafikklysfester før til å kunne merke meg disse tendensene og derfor skrive denne teksten, hvorfor presenterte jeg det da innledningsvis som en utfordring?

…men jeg har én gul topp da…

Vel, siden jeg ikke er helt åpen om min transkjønnethet har jeg kun vært på trafikklysfest som gutt, og i en heteronormativ setting hvor fargekodene fungerer fordi single jenter og gutter enkelt finner frem til hverandre.

Men nå skal jeg ikke bare gå på trafikklysfest som jente. Jeg skal til og med på en trafikklysfest i regi av Fri – foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold. Selv med et så enkelt fargesystem som viser sivilstatus, er det ingen garanti for at de andre som er grønne der har samme preferanser som deg! Jeg spår et kaos uten like!

Likevel tenker jeg altså å dra. Men av mangel på noe grønt i skapet undrer jeg nå litt over om jeg skal dra på shopping i dag eller om jeg skal ta på den eneste gule toppen jeg har. Bare for spenningen sin skyld.

Men dersom lokalet viser seg å være fullt av rødkledde heterofile, så snur jeg i døra.

ME Nightclub, Trondheim, fredag 12. mai klokken 22:00 – 50/100 kroner CC. 20 års aldersgrense.

Facebook