Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Kveldens outfit …og test av selvutløser

Jeg oppdaget med glede at jeg kommer til å få huset i stor grad for meg selv i en uke fremover, da to av dem jeg bor med reiser utenlands og den siste jobber så mye at jeg nesten ikke ser vedkommende. Det betyr at jeg har muligheten til å kle meg som jente hver dag fremover. Hurra!

Startet dermed med å prøve den nye toppen jeg kjøpte og skrev om tidligere i dag sammen med et skjørt jeg kjøpte på salg til fantastiske 19 kroner for en tid tilbake. Det kommer ikke helt til sin rett på dette bildet, da det er et langt gjennomsiktig skjørt, med et kortere miniskjørt under. Men det er godt å gå med og det er derfor jeg tok det på meg nå.


Topp fra H&M, skjørt fra Cubus, og jeg er dypt konsentrert over det som foregår på flatskjermen i andre enden av rommet. Tester samtidlig selvutløseren på kameraet mitt. Har hatt det i tre år, men aldri hatt bruk for den før nå. Burde kanskje ikke satt kameraet på autofokus…?

Hva synes du?

Facebook

Dagens innkjøp – Sirkus Shopping

I dag har det vært Toilldag i Trondheim sentrum. Toilldag arrangeres to ganger i året, og er et stort salg med masse varer satt ned til latterlig lave priser i flere butikker i hele midtbyen! Og når jeg sier latterlige lave priser så mener jeg vanvittige lave priser!

…derfor dro jeg i stedet til det relativt nye kjøpesenteret Sirkus shopping litt utenfor sentrum for å se hvordan det hadde blitt der. Jeg regnet med det ville bli mindre folk der hvis alle dro til sentrum på Toilldag.

Det begynner å bli noen uker siden åpningen av Sirkus nå, og jeg har sett at det har vært mye folk der de gangene jeg har kjørt forbi på vei til og fra jobb etter åpningen. Det har også vært grunnen til at jeg ikke har dratt dit før nå, jeg liker ikke å shoppe når det blir for mye folk. Men i dag slo spådommen min til, og det var ganske lite folk på senteret så det ut til. Jeg fikk det bekreftet av en av ekspeditørene jeg småpratet litt med underveis i shoppingen min. Det hadde vært mye folk der hver dag siden åpningen, men akkurat denne lørdagen var det rolig.

Grunnen til at jeg ikke liker å shoppe når det er mye folk rundt meg er at jeg vil ha muligheten til å gå litt i fred og gjemme meg bort litt. Selv om det kan være vanskelig nok når man er den eneste (tilsynelatende) mannlige personen i butikken som faktisk står og studerer plaggene, og som ikke enten henger på slep etter madammen med et oppgitt og uengasjert ansiktsuttrykk, eller står utenfor prøverommet og utålmodig taster på en smarttelefon. Min adferd i butikken kan dermed få et fåtall til å reagere, men jeg har oppdaget at de fleste gir jevnt faen. Etter London hvor jeg gikk rundt som jente hele tiden, og oppdaget at det slett ikke var «farlig», så skulle jeg tro at det var en smal sak å gå inn i en butikk med jenteklær og begynne å se og deretter kanskje prøve.

Jeg tok feil.

Det var fortsatt en prøvelse å bare gå inn i butikkene for å se seg rundt uten å føle paranoiaen min. I London gikk jeg rundt kledd som jente, og jeg er visstnok også ganske overbevisende som jente (i alle fall til jeg åpner munnen og begynner å snakke). Nå gikk jeg som den gutten samfunnet har bestemt at jeg skal være, og det å se på jenteklær og til og med gå i prøverommet med dem ville bryte med et halvt dusin normer, minst. Derfor følte jeg alle rundt meg sine dømmende blikk i nakken. Jeg måtte gå flere runder i butikkene for å roe meg selv ned, og klarte det da jeg bestemte meg for å se om det i det hele tatt var noen som stirret og pekte. Det fant jeg raskt ut at det ikke var (i hvertfall ikke som jeg kunne se), og dermed klarte jeg å gjennomføre en shoppingrunde denne gangen også. Litt bedre selvfølelse etter i dag altså, på tross av en forvirret, ung ekspeditrise hos H&M da jeg la dette på disken sammen med noen pakker med min største forbruksvare, strømpebukser:

Synes denne svarte toppen var litt søt, derfor ble den med. Passer til cirka alle skjørtene jeg har i skapet mitt så, og kan sikkert pyntes både ned, opp, til siden og i lufta med. Hvis jeg gidder. Den ser grå ut på bildet, men det er fordi jeg satte opp lyshetsnivået i bildet for å få frem blondemønsteret øverst.


Fordi lilla er den tøffeste fargen som finnes, og fordi vi går en kald tid i møte, ble denne cardiganen med meg hjem.


Fordi lilla er den tøffeste fargen som finnes, så ble det denne toppen i vinrødt fordi de ikke hadde igjen samme topp i lilla i min størrelse. Men dette er en stilig, og ikke minst fin farge i forhold til høstsesongen dette også. Halsen ser litt rar ut når den ligger brettet ut sånn, men alle mine forsøk på å få den til å se bedre ut feilet. Du må nok vente til jeg får anledning til å vise dette på i form av en outfit senere.

Og når blir det, jeg som tidligere har skrevet om min frustrasjon over at jeg ikke kan gå kledd som jente hjemme i kollektivet hvor jeg bor?

Jo, kanskje ikke så alt for lenge faktisk. Jeg hører nemlig rykter om at noen av dem jeg bor med har tenkt å reise utenlands en uke. Jeg krysser fingre, tær og andre kroppsdeler som krysses kan (jeg vet hva du tenker, og skam deg for det) for at dette stemmer.

I såfall snakkes vi om veldig kort tid.

Facebook

Boys will be… girls?

På en av mine mange reiser på internett, snublet jeg over denne musikkvideoen av et band jeg hadde fullstendig glemt. The Honeytraps med «Wishing (If I Had a Photograph)» Jeg finner den ekstremt fascinerende. Men hvorfor?

Fordi dette ikke er jenter. De er gutter. Som utgir seg for å være jenter. Og de gjør det til og med bra.

Dette er hentet fra en britisk realityserie, «Boys will be girls», som gikk på E4 i 2006, og ble vist i Norge på TV2 Zebra i 2007. Konseptet var et aldri så lite eksperiment: kan man ta en gjeng tidligere boybandmedlemmer og sette dem sammen til et jenteband, og faktisk få publikum til å tro på at de er jenter?

Jeg kan avsløre at de faktisk klarte det. De opptrådte live foran et større publikum som kjøpte at dette var et ekte jenteband, og de ga ut en singel som nådde hitlistene. Den samme låta hvis musikkvideo jeg linket til lenger oppe.

Jeg husker jeg satt klistret da denne serien gikk, ung og usikker som jeg var (og fortsatt er). Selv om jeg i utgangspunktet var skeptisk fordi jeg ikke liker når man viser frem gutter i jenteklær og sier «haha, se så rare de ser ut», for det får meg ofte til å føle meg som en freak selv. Men selv om denne serien helt klart er et slags freakshow, så finner jeg den interessant, for det viser at det er langt fra så enkelt som man skulle tro. Og jeg plukket opp et par triks på veien mens jeg så på. Så tro det heller ei, jeg hadde faktisk nytte av denne serien.

For mer informasjon om The Honeytraps, så finnes det en wikipedia-artikkel om gruppa hvor det står litt om hva medlemmene gjorde etterpå. Frontfigur Austin Drage har blant annet kommet til finalen i britisk X-Factor etter serien, og Russ Spencer representerte United Kingdom i Melodi Grand Prix i 2007 med gruppa Schooch. Med et av sine verste bidrag på flere år etter min mening. Og her snakker vi om nasjonen som sendte Engelbert Humperdinck tidligere i år.

Men for spesielt interesserte så ligger hele serien på YouTube. Jeg linker til første del under, og så kan de som har lyst finne resten i anbefalingene som dukker opp etter å ha avspilt hver del. Litt usikker på om dette er en forkortet del eller ikke, for jeg mener å huske at første episode inneholdt auditionene deres også, hvor vi fikk se et par kandidater som ikke passet så godt, og også en som følte seg veldig ukomfortabel med å synge en Britney Spears-låt når han ble oppfordret til det. Men dette er bedre enn ingenting.

Etter å ha streamet hele denne serien i løpet av de siste dagene så begynte jeg forresten å tenke på et av mine første innlegg her i bloggen, nemlig det om skjeggvekst. Jeg er veldig glad for at hårveksten min på haka ikke er like heftig som Russ Spencer sin. Se serien, og du skjønner hva jeg prater om.

Tror du forresten Justin Bieber hadde klart dette om noen år?

Jeg tror det vil falle ham helt naturlig…

Facebook

Utfordringer #3: «Dagens outfit»

Beklager. Du har blitt offer for en misvisende overskrift. Jeg har nemlig ingen outfit å vise frem i dag. Sannsynligvis ikke i morgen heller. Og det er ikke fordi jeg ikke vil, for jeg skulle gjerne hatt et bilde av meg selv poserende under denne overskriften. Jeg har veldig lyst til å dele bilder av antrekkene mine her, det var litt av grunnen til at bloggen ble opprettet. Men jeg kan ikke.

Jeg har nevnt en rekke ganger at denne bloggen har vært planlagt lenge, og at den skal være en måte for meg å få uttrykke meg som den jenta jeg ønsker å være. Få ut litt innestengte tanker. Outfits var en av de tingene jeg ville at denne bloggen skulle inneholde, selv om det jo er et velbrukt element i de fleste blogger. Det er egentlig på kanten til oppbrukt, og milevis over vil noen sannsynligvis si. Men jeg ville likevel gjøre det for å vise verden en ting. At jeg er jente, selv om jeg er født som gutt. Og jeg klarer til og med å se bra ut som jente.

Men så er det altså bosituasjonen min som setter en stopper for det hele. Jeg bor i et kollektiv, i et trangt lite kott av et rom som egner seg dårlig for fotografering. Det finnes selvsagt en stue i huset, men det er folk der bortimot hele tiden, og skulle det ikke være noen der akkurat nå, så vet jeg aldri når det eventuelt kommer noen hjem. Selvsagt har jeg venner, men alle som bor i umiddelbar nærhet bor selv i kollektiv. Derfor har de bildene jeg har lagt ut til nå blitt tatt enten hjemme hos en venninne som bor to timer unna en vei med bil, så det er ikke bare å dra dit hver gang jeg trenger nye outfitbilder, eller under turen til London for litt over en uke siden. Det ble fine bilder, men nå begynner de å bli oppbrukt. (Skulle du være uenig, så er innlegget med dem alle fortsatt synlig her).

Så nå frir jeg til publikum, og håper dere har et svar på spørsmålet mitt.

Er det noen der ute som har noen kreative løsninger til hvordan jeg får tatt outfitbilder når jeg ikke kan ta dem hjemme, eller hos venner i nærheten?

…og dersom noen fikk abstinenser av å trykke seg inn på et innlegg med den tittelen uten å finne noen outfitbilder: jeg har ikke vært kledd som jente siden jeg kom hjem fra London for over en uke siden. Jeg har ikke bare abstinenser.

Jeg holder på å fly på veggen.

Tidligere utfordringer:
#1: Skjeggvekst
#2: Å høres ut som en jente

Facebook

En aldri så liten «WANT» – eller «NOE SÅ HINSIDES LYST PÅ» – gone wrong!

Etter å ha ryddet i skapet og kastet ut en haug med klær som etter hvert har blitt for små som følge av for mye sjokoladespising (kanskje), eller at jeg har innsett at jeg aldri kommer til å bruke det uansett, har gjort skapet for tomt. Jeg trenger å fylle det med nye tekstiler jeg sannsynligvis aldri kommer til å bruke. Det er bare å innrømme, jeg elsker å surfe rundt på nettet og finne klær jeg skulle ønske jeg kunne eie, og enda mer ønske at det fantes nok arrangementer til at jeg faktisk kunne bruke dem alle sammen.

Så plutselig dukker det opp noe. I mitt favorittklesmerke Hell Bunny. I min favorittfarge lilla. Jeg blir bare sittende og gape. Så nydelig den kjolen var! Den vil jeg ha, uansett hva!


Men så legger jeg merke til en litt kjedelig detalj. De har den ikke i min størrelse, bare i mindre størrelser. Dette setter i gang en serie med reaksjoner hos meg. Først furter jeg litt for meg selv, før jeg begynner å mumle litt for meg selv om at kjolen er alt for fin til at jeg får brukt den til vanlig uansett, og når det først dukker opp en anledning til å kle seg pent så forventes det at jeg dukker opp i den teite dressen min fordi samfunnet ikke ser meg som jente. Da er det like greit at jeg ikke får kjøpt den, den kommer jo bare til å bli hengende i skapet uansett. Deretter blir jeg sur på meg selv for å prøve å narre meg selv til å tro at det er en god unnskyldning for å ikke kjøpe noe som er så pent. Dessuten hadde den tatt seg jævlig bra ut som sceneantrekk hvis jeg en dag får startet opp det der bandet jeg drømmer om å starte. Jeg må bare lære meg et femte grep på gitar først.

Nei, jeg får bare holde øynene åpne. Det kan jo hende den dukker opp i min størrelse på min vei et eller annet sted i verden. Det skjedde jo med en viss rød kjole jeg egentlig hadde gitt opp, før jeg plutselig fant den i Camden under Londonoppholdet mitt. Enda en grunn til å dra tilbake til byen jeg har forelsket meg i altså. Men jakten på noe nytt og pent til å samle støv i klesskapet mitt fortsetter.

Og bare så du er advart. Alle kommentarer om at jeg sikkert hadde kommet inn i en av de tilgjengelige størrelsene hvis jeg hadde kuttet ned sjokoladeinntaket blir først forsøkt ignorert, og deretter fulgt opp med raseri og angrep på utsagnets opphavsperson med en sløv potetkniv.

Takk for oppmerksomheten.

Facebook

Ikke en kjoleperson? Synd, for det er jeg!

«Hvilken outfit likte du best?» spurte jeg i dette innlegget etter å ha returnert fra et fantastisk eventyr av en reise til London for en uke siden. Og det skal dere ha, dere var flinke til å svare. Ikke bare i kommentarfeltet, men også i private meldinger til meg på facebook, blant de av dere som er så priviligerte at dere kjenner min hemmelige identitet og har meg som venn på facebook. Hemmelige identitet, du… nå følte jeg meg litt som en superhelt et øyeblikk.

Men jeg la merke til at et par stykker sa «Jeg er ingen kjoleperson, men…» før de kom med sin dom. De som er så priviligerte at de kjenner meg godt, og har meg som venn på facebook, vet at det skal ingenting til for å sende meg avgårde med tanketoget til Filosofi stasjon. Det skjedde nå også. Hvorfor går jeg bare med kjole og skjørt når jeg kler meg som jente?


Det antrekket som flest av dere likte. Selv om Aylar von Kuklinski mente at det ser ut som om jeg hadde slurvet med barberingen denne morgenen. Men det er et av mine to favorittoutfits fra turen også. Og jeg er faktisk nybarbert der…

Jeg får vel bare tilstå med en gang. Jeg elsker å gå i kjoler. Det finnes ikke noe som får meg til å føle meg mer feminin enn å ta på meg en fin kjole som jeg føler sitter godt på meg. Den enkleste forklaringen på hvorfor jeg kun går i kjole eller skjørt når jeg en sjelden gang får kledd meg som jente er vel nettopp det. Jeg får sjelden kledd meg som jente, og når jeg ellers går rundt i samfunnets åpne rom og innbiller folk (ganske overbevisende, vil jeg si) at jeg er gutt, så kan jeg ikke gå i noe annet enn bukser. Da er det klart at jeg vil utnytte det å være jente til det fulle når jeg kan.

Men det ligger noe mer bak, det vet jeg. Det finnes mange transer som veksler på å gå i kjoler og bukser om hverandre. Noen transer går nesten bare i bukser, selv når de er i sin kvinnelige modus. Men jeg går aldri i bukser når jeg får være jente. Ikke vet jeg om det hadde vært annerledes om jeg faktisk hadde blitt født som jente, og dermed levde som jente hele tiden. Om det kanskje er slik at jeg gjør det mer for å bekrefte for meg selv at jeg er en av det kvinnelige kjønn.

Likevel så er jeg sikker på at det er et element som teller ekstra når jeg kler meg. Noe som gjelder for alle jenter når de kler seg, nemlig å velge ut klær som passer på kroppen og fremhever de delene av den som vi er mest fornøyde med. I mitt tilfellet er det spesielt en del av kroppen som jeg får mye skryt for, særlig hos venninner, som sier de er misunnelige på meg, før de ler litt. Jeg snakker om bena mine.


Synes du det er rart at jeg ikke vil skjule disse under et par lange bukseben?

Nei, takke meg til leggings og tights hvis det blir for kaldt. Så får dere heller lure på hvorfor jeg velger å skjule den mest feminine delen av ansiktet mitt, nemlig øynene mine, bak en maske i denne bloggen. Men det har jeg allerede svart på i et tidligere innlegg.

Facebook

Måtte slåss for å være gutt

Nå har jeg gjennom 19 innlegg fortalt dere litt om hvordan det føles for meg å være en jente i guttekropp. Nå, i mitt innlegg nummer 20, vil jeg snu fokuset et kort øyeblikk mot en som har samme utfordring, bare motsatt. I kveld klokken 19:45 på NRK1 i programmet Puls får vi møte 15 år gamle Atle som er født med jentekropp, men hele tiden har følt seg som gutt. «Den lille jenta reiv museflettene ut av håret og dro for å spille fotball med gutta. Den lille jenta er i dag Atle.» skriver NRK i forhåndsomtalen på sine nettsider.

Jeg kan ikke annet enn å applaudere og si at jeg synes dette er beintøft av ham. Atle er flere år yngre enn meg, men så vidt jeg kan se av artikkelen så bor han på Lade i Trondheim. Det er ikke så langt unna der jeg selv bor, uten at jeg skal gå nærmere inn på det. Men med dette viser Atle nå at det er mulig å komme seg gjennom dette og er dermed en inspirasjon for andre i samme situasjon.

Jeg vet jeg kommer til å sitte klistret foran TV-skjermen i kveld.

Hva med deg?

Relaterte artikler fra nrk.no:
Måtte slåss for å være gutt
Når gutten vil ha tiara

Facebook

Utfordringer #2: Å høres ut som en jente

Se det for deg selv. Du sitter på bussen, ganske langt fremme, noe du vanligvis ikke gjør fordi sjansen da er større for at du må reise deg for noen gamlinger. Men det var fullt lenger bak, så nå sitter du der og håper på at det ikke kommer på noen pensjonister. Din selvsentrerte egoistist.

Men fra der du sitter har du god oversikt med hva sjåføren driver med, men det er ikke det som vil trekke oppmerksomheten din nå, så han glemmer vi et øyeblikk. For akkurat nå kommer det på en kvinne. Hun ser egentlig ganske bra ut, tenker du. Hun har på seg en pen kjole og håret hennes er velstelt. Når bussjåføren sier at det koster 40 kroner, begynner hun å rote i vesken sin. Og akkurat da går det opp for deg, når damen med en stemme som bringer assosiasjoner til Tay «Chocolate Rain» Zonday, og et tonefall like flatt som underlaget på en curlingbane, begynner å telle kronestykker høyt. Dette er ikke en kvinne. Dette er en mann i kvinneklær.


«Bestemor, så store tenner du har!» Stillbilde fra Skinwalkers © 2006. Lions Gate Films

For slik er det. Det hjelper ikke hvor mye du ser ut som en kvinne, hvis ikke stemmen din også harmonerer med utseendet. Det er nok for å avsløre deg. Men i motsetning til den forrige utfordringen jeg skrev om, skjeggvekst, så er jeg ikke like heldig her. Jeg ligger kanskje ikke helt nederst i registeret, men stemmen min har en del bass i seg og høres mandig ut. Jeg har ennå ikke funnet min løsning. Jeg er fortsatt på jakt etter min feminine stemme.

Nå skal det sies at jeg kommer mer eller mindre rett fra en uke i London, hvor jeg kun snakket med min normale stemme. Det gikk forsåvidt bra det. Jeg ble ikke behandlet som noe annet enn en jente av den grunn, men jeg så at det var noen som reagerte med overraskelse selv om de gjorde sitt beste for å skjule det, straks jeg åpnet munnen. All ære til dem for det. Men jeg har ikke lyst til å bli oppfattet som en gutt i jenteklær. Jeg har lyst til å bli oppfattet som en jente. Av samme grunn som at jeg ikke tar Placebo når jeg er syk. Jeg har ikke lyst til å bare føle meg frisk. Jeg har lyst til å bli frisk.

Jeg begynte for noen år siden å se etter hjelp på internett. Youtube har jo vært en utømmelig kilde for alskens sminketutorials, og har mye av æren for hva jeg kan om å påføre krigsmaling i ansiktet. Jeg fikk gå dit.

Men det ble en bomtur. Det jeg fant var stort sett korte videoer med forskjellige kvinner som enten ga deg en kort beskrivelse av en øvelse du kunne gjøre, eller viste en video av hvordan hun hørtes ut den gangen hun var mann, forklart med at hun ikke lenger klarte å komme ned til den gamle stemmen sin lenger. Ville du se resten måtte du kjøpe en dvd. Det var mye ved disse videoene som fikk det til å blinke i varsellampene hos meg, så jeg søkte litt. Og ganske riktig, mesteparten av disse videoene var svindel. Svindel for å lure godtroende transer til å kjøpe falske produkter. Og nå kommer tusenkronersspørsmålet: hvor mange tror du kommer til å anmelde noe sånt, når mange av dem tross alt lever som transer i skjul?

Men når jeg i løpet av denne helgen prøvde å lete dem opp igjen for å dele dem her, til skrekk og advarsel, så fant jeg dem ikke. Det er mulig de fortsatt er der ute et sted, men de jeg fant var faktisk det jeg så etter den gangen jeg ønsket tutorials og tips om hva jeg kunne gjøre for å høres feminin ut og få en kvinnelig stemme. Jeg har nå tenkt å dele noen av dem (kun del 1 – resten får du finne selv hvis du er interessert), og det er ganske fascinerende å høre på forskjellen.

Disse tre er ganske forskjellige, og den siste er egentlig ikke en tutorial, men har likevel noen fine tips. Det de likevel har til felles er at de snakker om å stramme stemmebåndet for å få en høyere pitch, men uten å gå i falsett, noe som jo egentlig sier seg selv. Men de sier også at resten av trikset ligger i tonefall og uttale. Det gjør disse videoene om ikke ubrukelige, så i alle fall mangelfulle for meg da det er forskjell på engelsk og norsk uttale. Dette er noe jeg må finne ut av selv.

Men de sier også alle at dette ikke er noe man lærer over natten. Dette er noe som må trenes på, og øves inn over lengre tid. Dette kan by på utfordringer når man som meg bor i et kollektiv og bare unntaksvis er alene, som nå denne helgen. Jeg kommer til å jakte ledige stunder fremover.

En ting til som er viktig å tenke på, hvis du er transe som meg og ønsker å se disse videoene før stemmetreningen: Youtube merker seg hvilke videoer du ser på og genererer forslag neste gang du logger på. Hvis du deler PC med noen i hjemmet, foreldre eller lignende, sørg for å logge av Google-kontoen først. Med mindre du ønsker å fremprovosere den vanskelige samtalen med foreldre da.

Uansett ønsker jeg meg selv, og kanskje deg, lykke til, og minner om hvordan man ikke vil høres ut.

Tidligere utfordringer:
#1: Skjeggvekst

Facebook

Noe av det jeg tok med hjem fra London…

Noen kommer hjem fra London med kofferten full av klær. Andre prøver å snike seg gjennom tollen ubemerket med ildvann. Mens da jeg landet på Værnes litt før klokka fire på tirsdag så inneholdt kofferten min store mengder av:


…noen som klarer å gjette hvilket sjokolademerke jeg er helt gal etter, men som ikke har vært for salg i Norge siden slutten av 90-tallet? Jeg skal gi deg et hint.

Så nå prøver jeg å rasjonere ut så jeg ikke blir feit. Jeg hadde jo tross alt med meg blant annet en veldig fin kjole hjem fra London også som jeg gjerne ser at passer litt lenger enn ut denne måneden. Helst dette året også.

Tror du at jeg klarer å ikke spise opp alt med en gang?

Facebook

Tanker rundt denne bloggen og å blogge anonymt

Det var mange spørsmål jeg stilte meg selv i tiden etter at jeg fikk ideen om å opprette en blogg. Ville jeg brette ut livet mitt i en blogg på denne måten jeg som er så sjenert? Kom noen i det hele tatt til å lese bloggen, og hvis ikke hva var vitsen med å blogge? Hva var det egentlig jeg ville oppnå med den? Hva er vitsen med blomstermotiv på dopapir?

Som dere ser er spørsmålene litt motstridende. På den ene siden så ønsker jeg ikke å eksponere meg, mens på den andre siden så vil jeg jo at folk skal lese det jeg skriver når jeg først legger det ut. Disse indre konfliktene gjorde at jeg lenge nølte, og selv om bloggen ble registrert i februar, så var den helt tom frem til for under tre uker siden. Da var nemlig turen til London (for lengst) blitt bestilt og jeg så potensiale av å ta med dette i bloggen. Men jeg ville ikke starte der, med en reiseblogg. Derfor lagde jeg et raskt design som jeg bare slengte sammen i løpet av noen minutter (og det er det jeg fortsatt bruker), og skrev det første innlegget som ble lagt ut 18. september.

Omtrent tjue stykker så dette innlegget, den dagen, men jeg mistenker at de fleste var venner av meg som jeg fortalte om bloggen via privatmeldinger på facebook. Ikke via facebookveggen min, for det er langt fra alle jeg har i vennelista mi som vet om hemmeligheten min. Selv om jeg skriver dette som egenterapi så vil jeg jo at noen skal lese det også. Men det er litt av utfordringen jeg har når jeg ønsker å være anonym. Jeg kan ikke bruke kanaler som facebook for å reklamere for bloggen min. Jeg måtte gjøre det lille ekstra for å bli sett.

Så søndag 23. september bestilte jeg min første bloggshout til innlegget «Første gang i London… som jente…«. Og det eksploderte. Jeg gikk fra cirka 20 unike treff om dagen til 183 for dette innlegget, og masse positive kommentarer. Det er nok barnemat for dem som er godt inne på topplista, men jeg hadde ikke blogget i en uke engang. Det var langt mer enn jeg hadde trodd. Dagen etter sjekket jeg om jeg hadde klart å komme meg inn på topplista for Trondheim, og ble skuffet over å ikke finne meg selv da jeg så på de nederste plasseringene. Men jeg så noen andre som hadde «Emilie» som en del av tekststrengen, og fant ut at jeg skulle sjekke hvor mange på topplista som hadde dette. Det var da jeg fant meg selv. På 31. plass. Jeg tror jeg gapte så høyt at underkjeven min skrapte opp parketten.

Topplisten for Trondheim 24. september i år. Min høyeste plassering så langt.

I ettertid har jeg ikke helt klart å få like mange treff, selv om jeg er godt over 100 unike lesere hver gang jeg poster et nytt innlegg. I dag, når jeg ikke har hatt noe innlegg før dette, og det postes etter klokka 23 på kvelden, har jeg likevel hatt over 50 unike brukere innom bloggen. Det synes jeg er godt gjort når den ikke er en måned gammel engang, og det bare er et 20-talls venner som vet om denne bloggen. Det flere treff enn jeg hadde trodd jeg kom til å få på så kort tid.

Det gjør jo at jeg har gjort meg noen tanker om hva som vil skje videre. Førsteplassen på topplista for Trondheim kan jeg bare glemme, den er det jo L0ve som har, og hun er jo på toppen av den nasjonale lista. Det hadde vært gøy å klare å komme seg inn på den nasjonale lista etter hvert da.

Men så er det andre, mer sannsynlige ting som kan skje, og som jeg synes er spennende å tenke på i og med at jeg blogger anonymt. Hvor lang tid tar det eventuelt før jeg ser en av vennene mine som ikke kjenner til hemmeligheten min poster link til denne bloggen på sin facebook-vegg og anbefaler sine venner å lese den, uten å vite at jeg har skrevet alt som står her? Hvor lang tid vil det eventuelt ta før jeg overhører noen snakke om denne bloggen for eksempel på bussen uten å vite at det er jeg sitter på raden foran?

Dette er tanker som gjør denne bloggen ekstra spennende å skrive for meg. Men jeg kan si såpass at jeg allerede har en person i vennelista mi her på blogg.no som jeg også har i vennelista mi på facebook, og som jeg tviler på at har den fjerneste anelse om at vi er samme person.

Nå synes du også dette ble spennende, ikke sant?

Facebook