Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Hvorfor jeg er singel, og hvorfor jeg foretrekker det sånn

Et spørsmål til jentene. Kunne du tenkt deg å deite en gutt som ønsker å kle seg omtrent slik?

Jeg skjønner godt hvis svaret er nei. Dere måtte jo ha satt opp timeplan og stemplingsur utenfor baderomsdøren. Men likevel.

Jeg har vært singel i noen år nå. Mitt siste forhold endte etter at jeg ba min daværende kjæreste stikke av etter at jeg oppdaget at hun drev og flørtet med en annen jente, som hun rett etter dette ble sammen med. På dette tidspunktet var jeg drittlei av alt som het forhold, for de fleste forholdene og nesten-forholdene jeg har vært involvert i har endt på nesten samme måte. Det var bare dette siste som avvek litt.

For det har vært mange av dem, men det har aldri vart over seks måneder. Det virker som om det nesten er formelbasert. Først er det veldig spennende for den andre å være med en annen jente, selv om denne fysisk har kroppen til en gutt. Mesteparten av tiden vi er sammen vil jeg også se ut som en gutt fordi jeg jo ikke tør å gå ut som jente blant folk, men når vi er alene så passer hun på å behandle meg som en prinsesse og kalle meg for jenta si og lignende. Dersom størrelsen tillater det så oppfordrer hun til å låne klær av hverandre også.

Men gradvis dabber dette av, som om det kun er spennende den første tiden fordi det er annerledes. Når hun har vært og kjøpt nye klær presiserer hun at dette er plagg hun tenker å ha helt for seg selv. Og på et tidspunkt kommer spørsmålet. «Kan du ikke prøve å være bare gutt en stund?». Det er da jeg vet at det er over, for da ber de meg om å gjøre noe som er helt umulig for meg. Det siste forholdet endte som sagt ikke sånn. Men det ga likevel avsmak for meg, for det føltes på en bisarr måte som om jeg ikke var jente nok for henne når hun da fant seg en «ekte» jente i stedet. Etter dette har jeg ikke søkt forhold. Jeg ville heller være alene.

Det virker som om jeg faller mellom to stoler. At jeg er for feminin for de heterofile jentene, mens de lesbiske har problemer med den maskuline kroppen min (noe som kanskje faller på sin egen urimelighet når man tenker på hvordan den stereotypiske traktorlesba ser ut). Og bijentene? Nesten alle forholdene jeg har vært i har vært med jenter som har sagt de var bifile da forholdet startet. Når det da har blitt slutt så er de ikke så sikre lenger. Hadde jeg vært like flink til å kurere homofile hadde jeg nok hatt en høy stjerne i den katolske kirke. Bortsett fra at jeg kler meg i jenteklær da. Men paven og kardinalene kler seg da virkelig i kjoler de også.

Nå skal det sies at jeg ikke har stengt døren helt. Jeg bare leter ikke mer. Men skulle den rette dukke opp, som man så poetisk sier, så er hun velkommen. Men jeg orker ikke lete. Det kan godt hende at jeg vil få det bedre i et forhold med ei jente som lar meg få være meg selv. Men…

Jeg har det bedre som en singel jente, enn jeg ville hatt det som en gutt i et forhold.

Facebook

Emilies skap goes facebook

Fordi jeg har innsett at facebook er en sånn passe bra måte for de som liker bloggen min til å holde seg oppdatert på den, og få beskjed på sin facebookprofil når jeg er oppdaterer, så jeg meg nødt til å lage en slik side jeg også. Foreløpig bare to personer som liker, men jeg håper det blir flere nå som jeg deler dette. Hvis ikke blir jeg trist, og begynner å trøstespise sjokolade. Og da blir jeg feit(ere).

Du vil vel ikke at jeg skal bli feit?

Siden finner du i alle fall her.

PS! Beklager at jeg ikke kom med det blogginnlegget jeg lovte i siste innlegg. Eller, lovte og lovte. Jeg lovte vel ikke noe som helst. Men jeg fikk ikke tatt de bildene jeg hadde håpet på, så hele bloggideen kokte litt bort. Men det kommer noe skikkelig i kveld. Jeg har begynt å skisse på flere innlegg nemlig.

Facebook

Til deg som leser dette og denne bloggen. Tusen takk!

Det er ikke lenge siden jeg opprettet denne bloggen. Om to dager er den en måned gammel, men det virker som om jeg har holdt på en evighet med den. Det har jeg jo forsåvidt hvis vi tenker på all planleggingen i forkant, men glem nå det et øyeblikk. Det er fordi responsen jeg har fått på den har vært så massiv. Jeg trodde ikke jeg skulle få så mange lesere på så kort tid.

De to siste dagene har jeg med innlegg som Da jeg oppdaget at jeg var jente og Hvorfor jeg bruker maske på alle bildene i denne bloggen slått min personlige leserrekord to ganger, to dager på rad. Jeg er inne på topp 25 på topplista for Trondheim. Det er jo dette jeg håpet på på sikt, men ikke så raskt. Så jeg må bare si tusen, tusen takk.

Jeg har mange ideer til innlegg, men de krever altså at jeg tar litt bilder, og det er litt utfordrende siden jeg jo ikke bor alene, og heller ikke tør å gå ut som jente. Jeg lover likevel flere slike innlegg av den typen jeg linket til lenger oppe, og etter planen kommer det et i kveld.

Takk igjen for at du leser bloggen min, og fortell gjerne andre du kunne tenke deg har interesse av å lese den om den.

Men med det samme jeg har din oppmerksomhet. Er det noe du har spesielt lyst til å lese om, eller lese mer av?

Facebook

Hvorfor jeg bruker maske på alle bildene i denne bloggen

Jeg trodde det var ganske åpenbart egentlig, men folk lurer altså på hvorfor jeg bruker maske på alle bildene i denne bloggen. Da synes jeg det er på sin plass å forklare det nøyere, selv om jeg allerede har snakket om den i et av de første innleggene her i bloggen.


For å svare på det spørsmålet, må jeg stille et annet. Hvorfor blogger jeg egentlig?

Jeg startet denne bloggen for å kunne uttrykke meg som jente. Det kan jeg ikke i det daglige fordi jeg er født med guttekropp, og samfunnet forventer dermed at jeg går inn i den rollen de har tildelt personer av det mannlige kjønn. Jeg føler ikke jeg passer inn der. Jeg føler meg bedre når jeg får være jente, men per i dag så tør jeg ikke å bryte med disse normene. Det er min gamle fiende angsten som stopper meg.

«Bare hopp i det» sier folk. Folk sier sånne ting, fordi de ikke vet bedre. De ser jo bare situasjonen fra sidelinjen, og står ikke midt oppi det sånn som jeg. Men jeg kan fortelle at jeg en gang prøvde å hoppe ut i det ukjente. Jeg avtalte med en venninne at vi skulle møtes utenfor det eneste skeive utestedet i Trondheim. Det ville vel være lettere å møte aksept der enn ved et vanlig utested tenkte jeg. Men jeg kom ikke engang så langt at jeg fikk skiftet til jenteklær, før jeg først ble svimmel, så kvalm og deretter begynte ting å svartne rundt meg. Avtalen ble avlyst, for jeg var ikke i stand til å kle på meg engang, så redd var jeg.

I september 2012 var jeg i London for første gang, noe som ble godt dokumentert i denne bloggen. Der skulle jeg se om jeg klarte å gå ute blant folk som jente, i en by hvor sjansen for å møte kjente var minimal. Det var så vidt jeg klarte det der også først, og jeg måtte starte i det små med en ti minutter lang spasertur rundt hotellet første kvelden. Etterpå var jeg utslitt mentalt. Men jeg hadde greid det, og dagen etter kunne jeg prøve å gå litt lenger. Det endte med at jeg ikke tok på gutteklær igjen før jeg skulle hjem, og da føltes det rart. Jeg kom altså dit jeg ville, men ikke med en gang. Jeg måtte ta det gradvis, og da ble det lettere.

Slik er det med bloggen også. Hvis jeg legger ut bilder av meg selv, uten masken, så er sjansen for at jeg blir gjenkjent mye større. Denne tanken gjør meg urolig og kvalm. Hadde jeg ikke hatt masken min hadde jeg sannsynligvis ikke turt å opprette bloggen engang. I dag er jeg ikke tøff nok til å la alle få se meg for den jeg er. Men det kan hende at jeg etter hvert får så mye positiv respons på det jeg gjør at jeg blir så modig at jeg en dag kaster den, og kanskje til og med blir jente på heltid. Det hadde vært fantastisk.


Resirkulerer et bilde av et av mine favorittantrekk fra London. Fordi jeg kan.

Inntil da så er masken en utrolig stilig gimmick også da. Jeg kunne lagt inn en sensurstrek over øynene eller tatt et lavpikselert filter over ansiktet mitt. Men det hadde ikke blitt like stilig.

Så derfor har jeg maske på alle bildene av meg i denne bloggen.

Nå lurer jeg på hvor lang tid det tar før neste person spør. Folk som spør i kommentarfeltet under dette innlegget for å være morsomme teller ikke.

Facebook

Outfit 14. oktober

Litt kald vind ute i dag, så jeg kledde meg varmt. Litt for varmt fant jeg ut, men det var godt å sitte inne og lese og drikke te. Bøker er fantastiske forresten, jeg synes synd på folk som ikke leser. Du burde lese mer!

Jeg er så oppslukt av boka at jeg ikke engang merker blitzen på kameraet. Litt bedre fokus i dag. Strikkekjolen er fra Vero Moda og tightsene er fra H&M. Tror jeg…

Facebook

Gjesteblogger: Frøken W om fenomenet bunad

Så kom vi da altså hit til slutt. Jeg slipper til noen andre til å skrive innlegg i min blogg, men med tanke på hvem det er så får det være greit. Frøken W skriver nemlig til daglig bloggen Frøken Ws skikk og bruk, som er en av de morsomste bloggene jeg har lest på lenge og som i tillegg er en av de få jeg leser daglig. Da hun avslørte at hun gjerne ville skrive et gjesteinnlegg for meg, så var jeg ikke veldig vanskelig å overtale.

Så når jeg nå har sjekket nettbanken min og ser at hun har overført det avtalte beløpet for å få skrive her, så skal jeg ikke dra ut tiden mer. Da gir jeg ordet til Frøken W. Vær så god.

…xXx…

Kjerringa mot strømmen

Jada. Her skal det trekkes i kjole, skjønner jeg. Og som vanlig er det slik at vi som er født med full sosial aksept til å kle oss i flagrende gevanter ikke bryr oss så veldig mye om det. Fordi det kan være upraktisk. Eller man er for lat. Eller at man ved flere anledninger har sett ut som en dansebanddronning.

Anyway, anyway, anyway – en kjole kan være så mangt. Inkludert en bunad, og da er vi ved blogginnleggets kjerne. Det finnes mye pent å iføre seg her i verden, men bunad hører ikke til i den kategorien. Selv om det koster det hvite ut av øyet og er en slags syk form for identitetsskaping (i likhet med vesker fra Louis Vuitton), betyr ikke det at det er noe imponerende i det. Jeg heller istedet mot at det sender ut signaler om at man er en sau i en nasjonalromantisk flokk. Og jeg er ikke bedre selv. Ellers i året sitter jeg på Dromedar og forsøker å ta meg ut på en urbankul måte. På 17. mai siger jeg rundt i stakk og søljer til en verdi av halve studielånet mitt, mens jeg blotter mine aner fra Innherred, altså deler av landsbygda i Nord-Trøndelag. Hva som er grunnen til denne motstridende adferden har jeg dessverre ikke nok studiepoeng i psykologi og sosiologi til å forklare.


Pålegg fra Voss er å foretrekke foran bunad fra Voss. Illustrasjonsfoto er rappet fra husfliden.no

Og her er vi ved et nytt spørsmål, eller et nytt whyyyyyyyy, om du vil. For Emilie, Frøken W og de fleste andre i verden er opptatt av hvordan man ser ut. Man vurderer antrekk fra alle kanter, finner passende tilbehør, og følger med vekten. Men bare fordi det er en spesiell festdag er man komfortabel med å se ut som en fordums landsens bondekone på høykarbodiett? Forstå det den som kan. I tillegg må man ha hjelp til å kle på seg, og det hadde jeg vel håpet at jeg skulle slippe på denne siden av åttiårsdagen.

Emilie, kan jeg låne dressen din til våren?

– Frøken W

Frøken W skriver daglig i sin blogg Frøken Ws skikk og bruk. Den burde du lese.

Facebook

Da jeg oppdaget at jeg var jente

Det har begynt å komme frem en del transkjønnede i media etter hvert som alle forteller sin historie om hvordan de hele livet visste at de var feil kjønn. Historier om gutter som forlangte å få gå i kjole, og omvendt jenter som nektet. Dermed hører vi også at venner og familie sier ting som «dette forklarer en del» når de til slutt står frem.

Men slik er ikke min historie.

Jeg hadde nemlig ikke noen særlig annerledes barndom enn andre gutter. Ok, jeg var ikke spesielt tøff, og jeg spilte ikke fotball, selv om jeg prøvde en kort periode, men utover det var jeg ikke spesielt jentete. Jeg var veldig styrt av følelsene mine og tok lett til tårene, men det gjør jo ikke noen automatisk til jenter. Jeg var en gutt, og tvilte aldri på det. Men så en dag skjedde det noe som skulle forandre meg for alltid, og jeg vet faktisk ikke hva som utløste det. Det bare skjedde.

Det skjedde den dagen jeg gikk ut i sommerferie etter første året på ungdomsskolen. Jeg skal ikke si hvor lenge siden det er, men jeg var altså 13 år, og 14-årsdagen var noen måneder unna. Det var som sagt juni måned og forferdelig varmt. Alt for varmt for meg som er vant med trøndersk klima og omtrent ikke tåler varme. Jeg brukte store deler av dagen på springe inn og ut av huset, og badet, for å kaste kaldt vann i ansiktet. Foreldrene mine og søsteren min forlot etter hvert huset for å delta i et bursdagselskap, hvor jeg ikke orket å være med. Jeg var tretten år og alt for stor for den slags barnslige ting som å være med i et barneselskap. Jeg holdt meg hjemme, og fortsatte å løpe inn for å kjøle meg ned med ujevne mellomrom.

På en av disse turene inn på badet la jeg merke til en ting. Søsteren min hadde lagt fra seg en kjole på krakken inne på badet. Det var en lang grønn og hvit rutete sommerkjole, i et lett bomullstoff. Som sagt så aner jeg ikke hva det var som utløste det. Om det var varmen som spilte meg et puss, eller om det var tanken på hvor behagelig det måtte være med en sånn kjole i varmen, det aner jeg ikke. Men jeg måtte bare prøve den på. I neste øyeblikk sto jeg der og så meg selv i speilet, og jeg hadde på meg kjolen til søsteren min. Det var et merkelig øyeblikk, og av den grunn så er det litt tåkete når jeg tenker tilbake. Men jeg husker en ting, nemlig hvor riktig dette føltes. Dette var jo meg, den jeg hadde savnet å være, uten å vite det.

Men det stoppet ikke der. Selv om jeg vrengte av meg kjolen igjen i full fart fordi jeg skammet meg litt, så klarte jeg selvsagt ikke å slutte å tenke på den følelsen. Familien min var fortsatt borte i det bursdagselskapet. Jeg tenkte på hvis ting hadde vært litt annerledes, at jeg hadde blitt født som jente, og hvis jeg hadde blitt med dit, så hadde jeg hatt på meg en fin kjole nå. Kanskje ikke en kjempepyntet en, men i alle fall hadde jeg tatt på en sommerlig kjole. Jeg hadde aldri vært noe glad i å pynte meg, og hatet å gå i dress, noe jeg fortsatt gjør. Hadde ting vært annerledes hvis jeg var jente?

Så fant jeg meg selv igjen på badet, foran speilet. Denne gangen hadde jeg vært i skapet til mamma og funnet frem en knelang svart kjole, mørke strømpebukser og et par svarte pumps. Jeg hadde forsiktig tatt på strømpebuksene og registrert den rare følelsen av å ta dem på, men at det samtidlig lå helt naturlig for meg. Jeg kjempet etterpå for å holde meg oppreist på de høye hælene mens jeg så meg selv i speilet, og tenkte at nå så jeg jo faktisk veldig fin ut. Det var jo sånn det skulle ha vært. Det var jente jeg egentlig skulle ha vært.

Dette var som sagt den første dagen i sommerferien min det året. Jeg visste ikke at da skolen begynte på igjen to måneder senere, hadde vi hatt den varmeste sommeren i Trøndelag på flere år. Jeg hadde prøvd på sommerkjolene til søsteren min flere ganger i løpet av sommeren, og ingen visste noe om det. Da jeg kom tilbake til skolen var jeg naturlig nok veldig preget av det som hadde skjedd. Jeg følte meg ikke som de andre lenger, og begynte gradvis å distansere meg fra dem, og da vi to år senere fikk vitnemålet og gikk ut fra ungdomsskolen hadde jeg egentlig ingen venner igjen. Ingen visste noe som helst om hva jeg slet med, og det skulle ta et halvt år til før ei jente jeg var veldig forelsket i, som senere faktisk skulle bli min første kjæreste, skulle bli den første som fikk vite at jeg innerst inne følte meg som en jente og det var hun som begynte å kalle meg for Emilie, fordi det var det fineste jentenavnet hun visste om.

Og slik ble jeg altså den jenta som skriver denne bloggen.


Så min historie er ganske annerledes fra de andre som står frem i media og forteller at det alltid har vært sånn. Det har det ikke vært hos meg, og fortsatt tror folk at jeg kødder med dem når jeg forteller dem hemmeligheten min. Men når jeg tenker tilbake på barndommen min, så ser jeg faktisk tegn til at jeg egentlig følte meg som jente da også. De var bare ikke så tydelige.

Men dette eventyret får du en annen kveld. Så hold deg på denne kanalen.

Facebook

Kveldens outfit …og test av selvutløser

Jeg oppdaget med glede at jeg kommer til å få huset i stor grad for meg selv i en uke fremover, da to av dem jeg bor med reiser utenlands og den siste jobber så mye at jeg nesten ikke ser vedkommende. Det betyr at jeg har muligheten til å kle meg som jente hver dag fremover. Hurra!

Startet dermed med å prøve den nye toppen jeg kjøpte og skrev om tidligere i dag sammen med et skjørt jeg kjøpte på salg til fantastiske 19 kroner for en tid tilbake. Det kommer ikke helt til sin rett på dette bildet, da det er et langt gjennomsiktig skjørt, med et kortere miniskjørt under. Men det er godt å gå med og det er derfor jeg tok det på meg nå.


Topp fra H&M, skjørt fra Cubus, og jeg er dypt konsentrert over det som foregår på flatskjermen i andre enden av rommet. Tester samtidlig selvutløseren på kameraet mitt. Har hatt det i tre år, men aldri hatt bruk for den før nå. Burde kanskje ikke satt kameraet på autofokus…?

Hva synes du?

Facebook

Dagens innkjøp – Sirkus Shopping

I dag har det vært Toilldag i Trondheim sentrum. Toilldag arrangeres to ganger i året, og er et stort salg med masse varer satt ned til latterlig lave priser i flere butikker i hele midtbyen! Og når jeg sier latterlige lave priser så mener jeg vanvittige lave priser!

…derfor dro jeg i stedet til det relativt nye kjøpesenteret Sirkus shopping litt utenfor sentrum for å se hvordan det hadde blitt der. Jeg regnet med det ville bli mindre folk der hvis alle dro til sentrum på Toilldag.

Det begynner å bli noen uker siden åpningen av Sirkus nå, og jeg har sett at det har vært mye folk der de gangene jeg har kjørt forbi på vei til og fra jobb etter åpningen. Det har også vært grunnen til at jeg ikke har dratt dit før nå, jeg liker ikke å shoppe når det blir for mye folk. Men i dag slo spådommen min til, og det var ganske lite folk på senteret så det ut til. Jeg fikk det bekreftet av en av ekspeditørene jeg småpratet litt med underveis i shoppingen min. Det hadde vært mye folk der hver dag siden åpningen, men akkurat denne lørdagen var det rolig.

Grunnen til at jeg ikke liker å shoppe når det er mye folk rundt meg er at jeg vil ha muligheten til å gå litt i fred og gjemme meg bort litt. Selv om det kan være vanskelig nok når man er den eneste (tilsynelatende) mannlige personen i butikken som faktisk står og studerer plaggene, og som ikke enten henger på slep etter madammen med et oppgitt og uengasjert ansiktsuttrykk, eller står utenfor prøverommet og utålmodig taster på en smarttelefon. Min adferd i butikken kan dermed få et fåtall til å reagere, men jeg har oppdaget at de fleste gir jevnt faen. Etter London hvor jeg gikk rundt som jente hele tiden, og oppdaget at det slett ikke var «farlig», så skulle jeg tro at det var en smal sak å gå inn i en butikk med jenteklær og begynne å se og deretter kanskje prøve.

Jeg tok feil.

Det var fortsatt en prøvelse å bare gå inn i butikkene for å se seg rundt uten å føle paranoiaen min. I London gikk jeg rundt kledd som jente, og jeg er visstnok også ganske overbevisende som jente (i alle fall til jeg åpner munnen og begynner å snakke). Nå gikk jeg som den gutten samfunnet har bestemt at jeg skal være, og det å se på jenteklær og til og med gå i prøverommet med dem ville bryte med et halvt dusin normer, minst. Derfor følte jeg alle rundt meg sine dømmende blikk i nakken. Jeg måtte gå flere runder i butikkene for å roe meg selv ned, og klarte det da jeg bestemte meg for å se om det i det hele tatt var noen som stirret og pekte. Det fant jeg raskt ut at det ikke var (i hvertfall ikke som jeg kunne se), og dermed klarte jeg å gjennomføre en shoppingrunde denne gangen også. Litt bedre selvfølelse etter i dag altså, på tross av en forvirret, ung ekspeditrise hos H&M da jeg la dette på disken sammen med noen pakker med min største forbruksvare, strømpebukser:

Synes denne svarte toppen var litt søt, derfor ble den med. Passer til cirka alle skjørtene jeg har i skapet mitt så, og kan sikkert pyntes både ned, opp, til siden og i lufta med. Hvis jeg gidder. Den ser grå ut på bildet, men det er fordi jeg satte opp lyshetsnivået i bildet for å få frem blondemønsteret øverst.


Fordi lilla er den tøffeste fargen som finnes, og fordi vi går en kald tid i møte, ble denne cardiganen med meg hjem.


Fordi lilla er den tøffeste fargen som finnes, så ble det denne toppen i vinrødt fordi de ikke hadde igjen samme topp i lilla i min størrelse. Men dette er en stilig, og ikke minst fin farge i forhold til høstsesongen dette også. Halsen ser litt rar ut når den ligger brettet ut sånn, men alle mine forsøk på å få den til å se bedre ut feilet. Du må nok vente til jeg får anledning til å vise dette på i form av en outfit senere.

Og når blir det, jeg som tidligere har skrevet om min frustrasjon over at jeg ikke kan gå kledd som jente hjemme i kollektivet hvor jeg bor?

Jo, kanskje ikke så alt for lenge faktisk. Jeg hører nemlig rykter om at noen av dem jeg bor med har tenkt å reise utenlands en uke. Jeg krysser fingre, tær og andre kroppsdeler som krysses kan (jeg vet hva du tenker, og skam deg for det) for at dette stemmer.

I såfall snakkes vi om veldig kort tid.

Facebook

Boys will be… girls?

På en av mine mange reiser på internett, snublet jeg over denne musikkvideoen av et band jeg hadde fullstendig glemt. The Honeytraps med «Wishing (If I Had a Photograph)» Jeg finner den ekstremt fascinerende. Men hvorfor?

Fordi dette ikke er jenter. De er gutter. Som utgir seg for å være jenter. Og de gjør det til og med bra.

Dette er hentet fra en britisk realityserie, «Boys will be girls», som gikk på E4 i 2006, og ble vist i Norge på TV2 Zebra i 2007. Konseptet var et aldri så lite eksperiment: kan man ta en gjeng tidligere boybandmedlemmer og sette dem sammen til et jenteband, og faktisk få publikum til å tro på at de er jenter?

Jeg kan avsløre at de faktisk klarte det. De opptrådte live foran et større publikum som kjøpte at dette var et ekte jenteband, og de ga ut en singel som nådde hitlistene. Den samme låta hvis musikkvideo jeg linket til lenger oppe.

Jeg husker jeg satt klistret da denne serien gikk, ung og usikker som jeg var (og fortsatt er). Selv om jeg i utgangspunktet var skeptisk fordi jeg ikke liker når man viser frem gutter i jenteklær og sier «haha, se så rare de ser ut», for det får meg ofte til å føle meg som en freak selv. Men selv om denne serien helt klart er et slags freakshow, så finner jeg den interessant, for det viser at det er langt fra så enkelt som man skulle tro. Og jeg plukket opp et par triks på veien mens jeg så på. Så tro det heller ei, jeg hadde faktisk nytte av denne serien.

For mer informasjon om The Honeytraps, så finnes det en wikipedia-artikkel om gruppa hvor det står litt om hva medlemmene gjorde etterpå. Frontfigur Austin Drage har blant annet kommet til finalen i britisk X-Factor etter serien, og Russ Spencer representerte United Kingdom i Melodi Grand Prix i 2007 med gruppa Schooch. Med et av sine verste bidrag på flere år etter min mening. Og her snakker vi om nasjonen som sendte Engelbert Humperdinck tidligere i år.

Men for spesielt interesserte så ligger hele serien på YouTube. Jeg linker til første del under, og så kan de som har lyst finne resten i anbefalingene som dukker opp etter å ha avspilt hver del. Litt usikker på om dette er en forkortet del eller ikke, for jeg mener å huske at første episode inneholdt auditionene deres også, hvor vi fikk se et par kandidater som ikke passet så godt, og også en som følte seg veldig ukomfortabel med å synge en Britney Spears-låt når han ble oppfordret til det. Men dette er bedre enn ingenting.

Etter å ha streamet hele denne serien i løpet av de siste dagene så begynte jeg forresten å tenke på et av mine første innlegg her i bloggen, nemlig det om skjeggvekst. Jeg er veldig glad for at hårveksten min på haka ikke er like heftig som Russ Spencer sin. Se serien, og du skjønner hva jeg prater om.

Tror du forresten Justin Bieber hadde klart dette om noen år?

Jeg tror det vil falle ham helt naturlig…

Facebook