Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Jeg gir bort en rabattkode på Nelly.com… på 75 kroner… ehe…

De tenkte de var lure nå, borte på Nelly.com. Ved å sende meg et gavekort på lusne 75 kroner på bursdagen min for snart to uker siden. De trodde de skulle få meg til å kjøpe noe dyrere på den måten.

Vel, nei.

Jeg bestemte meg for noen dager siden for å droppe det. Men i et impulsivt innfall, delvis basert på irritasjon og et barnslig ønske om at dette skal gi en backfire for dem, så bestemte jeg meg nå i dette sekund for å GI DET BORT til en av dem som likevel har planer om å shoppe noe der. Og kanskje det er deg?

Nei det er ikke den ekte koden som står der.

Som sagt, det er ikke store beløpet. Det er bare 75 kroner, og i praksis vil det si at du bare har 36 kroner når den billigste formen for transportavgifter (porto) er trukket i fra. Men skal du likevel kjøpe noe på Nelly.com, så er det jo 75 kroner i rabatt.

Merk et par ting:
– Gavekortet er kun gyldig ut førstkommende fredag. Beklager, jeg kan ikke overstyre dette…
– Gavekortet kan ikke kombineres med andre tilbud. Beklager, jeg kan ikke overstyre dette…

Så det er egentlig en ganske shitty premie, og derfor krever jeg ikke så mye av deg heller. Jeg vil bare at du skal skrive i kommentarfeltet mitt. Skriv akkurat hva du vil. Jeg bryr meg ikke. Så lenge du legger igjen bloggadressen din eller noe annet som gjør at jeg kan kontakte deg. Jeg trekker en tilfeldig vinner, så alle har like stor, eller liten, mulighet til å vinne. Men siden beløpet er så lite så tror jeg ikke så mange vil delta. Dessto større sjanse for deg hvis du ønsker litt rabatt.

På grunn av gavekortets korte varighet så vil ikke kommentarer postet etter klokken 19:00 torsdag 22. november, være med. Poster du 19:01 er det for sent. I løpet av den neste timen skal vinneren være klar, og jeg vil poste det her i bloggen min, så sitt klar i tilfelle jeg må kontakte deg. Her er det som sagt veldig kort varighet på premien, så det er best å få det unna med en gang.

Så, hva venter du på?

Eat shit, Nelly.com 😉

Facebook

Har du ikke kroppen for motebilder? Tro om igjen!

Jeg skulle ønske jeg var jente. Med mindre dette er første gangen du besøker denne bloggen, så burde ikke dette være noen overraskelse. Men siden det bare virker som om det bare er jenter som får fete sponsoravtaler med de ulike online moteforhandlerne i forbindelse med bloggene sine, og at jeg som er født som gutt ikke har en sjanse med den kroppen jeg har. Selv om alle mine venninner prøver å overbevise meg om at jeg gjør en overbevisende opptreden som en ekte jente når jeg trekker på meg kjole og høye hæler. Men det holder ikke for klesbransjen.

Trodde jeg…


Dette hadde neppe bestefaren din gjort for deg. Foto: Tmall/Yuekou

For plutselig kommer jeg over en artikkel om en 72 år gammel mann som, for moros skyld, har latt seg avbilde i noe feminine klær fra barnebarnets butikk og som en snedig bieffekt femdoblet salget til nevnte butikk. Ved første øyekast kan det virke som et freakshow, og jeg kan ikke få sagt nok ganger hvor mye jeg misliker at menn i dameklær blir fremstilt som noe man skal le av, for da føler jeg meg som en freak selv. Men på den andre siden: hvem ville du løpt ut for å kjøpe den rutete one-piecen med dobbel propell som klovnen du så på sirkus denne lørdagen hadde? Sannsynligvis ikke, fordi det er blitt politisk korrekt å boikotte sirkus på grunn av dyremishandling, så du har ikke sett verken klovnen eller antrekket hans. Men hadde du sett ham så hadde du droppet det likevel, for du vil jo ikke ha klær som ser latterlige ut. Jeg tror det her er snakk om at kjøperen tenker at hvis han kan se bra ut i dette, så kan jeg også det.

Nå er han og jeg temmelig forskjellige. Han kledde seg ut for moros skyld. Jeg ønsker faktisk å være en jente. Men for moteindustrien kan jeg ikke se noe som sier at dette ikke går for omtrent det samme. De ser jo tross alt bare på det overfladiske, altså utseendet. Grunnen til at jeg trekker inn i de tekstilene jeg gjør er irrelevant.

Jeg kan derfor ikke annet enn å oppforde de online motebutikkene til å ta kontakt med meg. Her er det penger å tjene, for oss begge!


PS! Jeg tviler veldig på at Nelly.com er så gira på en avtale. Har du lest bloggen min i det siste, så skjønner du hvorfor…

Facebook

Ny veske fra Nelly.com. Og hva har jeg i den…?

Min sutring over gavekort fra Nelly.com til tross, forrige gang jeg fikk et gavekort, så endte jeg altså opp med å kjøpe en veske. Men det var faktisk noe jeg trengte også. Frem til nå har jeg faktisk tvilt på om jeg er en ekte kvinne når jeg har tenkt over det faktum at jeg bare har vært eier av én enkelt veske. Og at jeg har litt ekstra utstyr mellom bena, men det er fordi naturen har feilet, ikke noe med meg som person å gjøre. Men for å være sikker, er den vesken for liten til å bruke til noe annet enn å ha på fest. Under Londonoppholdet mitt for snart to måneder siden (jeg vil tilbake!) fikk jeg bare med meg mobilen og lommeboken i veska, så vidt. Mitt reisefølge Ida måtte ta seg av masken min, i tilfelle vi fikk lyst til å stoppe opp og ta bilder (noe vi ikke gjorde), og lommeguiden fra Lonely Planet i tilfelle vi rotet oss bort (noe vi gjorde).

Så da er det vel unødvendig å si at jeg trengte en ny veske. Det kommer kanskje til å bli så lenge til at denne veska er håpløst umoderne neste gang jeg våger meg ut kledd som jente. Men jeg liker den, og kan leve med at jeg måtte betale 188 kroner, inkludert porto, etter at gavekortet var trukket fra.

Som du kan se, så kan den bæres både over skulderen med en lang skulderreim (som kan tas av)…

Eller med disse to håndtakene (som ikke kan tas av) over albuen. Det liker jeg, og jeg var ikke klar over det da jeg bestilte. Flerbruk er en bra ting.


Jeg liker også detaljen på glidelåsene. Ikke like begeistret for at jeg klarer å utføre det trikset der med pekefingeren. Men man må vel ha pustehull hvis man velger å bruke vesken til å frakte rundt en liten rotte, eller chihuahua som noen også kaller det.

Men så over til det store spørsmålet, som preger veldig mange blogginnlegg hos andre bloggere. Hva har jeg i veska mi?


…fint lite. I alle fall foreløpig. Men jeg gleder meg til å ta den i bruk, hvor enn jeg nå drar for å gjøre det. Det første gavekortet fra Nelly.com kom altså til nytte. Men jeg tror jeg står over det til 75 kroner som jeg fikk i forbindelse med bursdagen min for over en uke siden.

Hva synes du om den nye vesken min?

Facebook

Nelly.com lurer meg igjen!!

Så var det visst på tide å klage over Nelly.com igjen. I innlegget «Nelly.com beklager at de sender meg et gavekort…?» skrev jeg hvordan de ved hjelp av enkel psykologi får meg til å føle at jeg kaster bort 100 kroner ved å ikke ta i bruk gavekortet på like mange kroner, selv om jeg ikke har betalt noe som helst ved å sende det. Nå har de jammen meg gjort det igjen, i forbindelse med bursdagen min for cirka en uke siden. Da lå nemlig dette i mailboksen min. Men denne gangen beklager de ikke, nei de gratulerer.


Jeg har sensurert navnet mitt her, siden jeg har registrert profilen min på Nelly.com med det guttenavnet jeg fikk ved fødselen og ikke Emilie. Jeg vil jo gjerne at posten skal komme frem også.

Men om jeg hadde problemer med å finne noe til hundre kroner, slik jeg skrev om i det senere innlegget «Salg(?) hos Nelly.com!«, så gir de meg nå 75 kroner å handle for. 25 kroner mindre altså. Men selv med en reduksjon på 25% så blir ikke følelsen av å kaste bort penger noe mindre av den grunn. Forrige gang endte jeg opp med å betale 188 kroner for en veske (som dere skal få se senere – den har kommet frem) etter å ha trukket fra gavekortet på 100 kroner. Nå må jeg sannsynligvis betale en større egenandel hvis jeg skulle finne noe jeg har lyst på.

Det er nesten så jeg føler at de overvåker meg og denne bloggen når jeg nå har fått disse gavekortene med så kort mellomrom, og med stadig mindre beløp for de vet at jeg kommer til å kjøpe noe uansett, med større og større egenandel. Jeg blir ikke overrasket om de snart tilbyr 50 kroner til å handle julegaver for, og presiserer med liten skrift at jeg godt kan bruke dem på julegaver til meg selv, for å lokke meg enda lenger inn i det klamme grepet deres. Joda, de vet at med å fôre meg med prisreduksjon, som det jo i praksis er, så har de meg akkurat hvor de vil ha meg. Klart de utnytter det!

Men før jeg lar paranoiaen min ta overhånd, og tilbyr mine tjenester til Nyhetsspeilet, så finner du meg nok en gang på Nelly.com for å se gjennom sortimentet deres. Det er rett og slett for fristende til å la være, og det trenger du ikke å verken overvåke meg eller være Synske Peggy for å skjønne.

Noen ganger irriterer jeg meg over at jeg er så jentete. Men det går alltid over når jeg får et fint tilskudd til garderoben min. Eller en fin veske som sist. Da er det godt å være jente.

Facebook

Jeg bryter stillheten med følgende budskap: Jeg er rå!

Det har ikke vært så lett i det siste. Søndag kveld for en uke siden skrev jeg om bursdagen fra helvete, hvor alt bare føltes feil og at jeg til og med klarte å skade meg selv og gi meg selv stygge sår i ansiktet. Uten å mene det, vel å merke, men en rask titt i speilet var nok til å minne meg på de vonde tankene om jeg skulle klare å glemme dem et lite nanosekund. Jeg oppdaterte ikke igjen på mandag, men jeg var ikke blitt noe bedre da jeg sto opp denne morgenen. Jeg dro på jobb, men kjente at selv om jeg klarte å utføre arbeidsoppgavene mine, så slet jeg.

En halvtime etter at butikken åpnet, så bestemte jeg meg for å kontakte fastlegen min. Jeg har en avtale med ham om at hvis det blir for ille, så kan jeg ringe dit og få time på dagen. Men damene på sentralbordet på legesenteret var ikke enige der, og ville ikke gi meg time før på onsdag. Nedstemt og ute av stand til å argumentere for meg selv, så godtok jeg dette. Men kollegene mine på jobb så hvor dårlig jeg var, og da en av dem sa at jeg måtte komme meg til legen, og jeg forklarte at de ikke ville ta meg inn denne dagen, så tok sjefen min affære og ringte legesenteret for meg. Dermed fikk jeg time på dagen likevel. Jeg er veldig takknemlig for at han gjorde dette. Jeg vil forøvrig legge til at de jeg jobber med (med unntak av en av dem da, men hun var ikke på jobb denne dagen) ikke vet noe som helst om transkjønnetheten min, men de vet at jeg sliter psykisk.

Etter en kort legevisitt, hvor jeg gråt noen tårer mens jeg fortalte om bursdagen og en vanskelig helg, fikk jeg beskjed av legen om å ta det med ro noen dager og ikke dra tilbake på jobb før jeg var klar for det. Jeg stakk innom jobben en liten tur likevel for å fortelle sjefen hva legen hadde sagt. Han sa han respekterte det, men gikk en tur inn på kontoret sitt og plukket en bok ut fra hylla si, blant alle bøkene han har stående om lederskap. Dette var en bok han hadde fått på et foredrag ganske nylig, og den er til og med signert med personlig hilsen til sjefen min. «Denne skal du få låne og lese, hvis du vil da» sa han. Dette er boken han stakk i hånden min før han ønsket meg god bedring og sendte meg hjem.


Forsideillustrasjonen er © 2012 J.M. Stenersen Forlag

Jeg begynte å lese allerede på bussen hjem samme dag, og ble overveldet. Forfatteren har gått fra å starte livet som mobbeoffer, via fallskjermjeger, til å bli mental trener for idrettstjerner som Petter Northug, artister som Silje Nergaard og flere næringslivstopper. I boken skriver han om flere teknikker som kan tas i bruk for å lettere takle stress, få bedre selvtillit og generelt føle seg mer komfortabel i hverdagen og til og med uvante situasjoner. Jeg bestemte meg for å prøve et par av triksene, om jeg skal kalle det det, i stedet for å bare lese om dem. Så de siste dagene har jeg, blant annet, når jeg har stått opp startet med å se meg selv i speilet, tvinge frem et smil, fordi kroppen assosierer det å smile med noe positivt, og utbryte «Jeg er rå!».

Jeg har problemer med å tro på dette selv, for det er jo så latterlig simpelt. Men det har faktisk virket. De siste dagene har generelt føltes veldig gode og humøret har vært enda bedre. Denne helgen hadde jeg lørdagsvakt i butikken, og en av kollegene mine bemerket at jeg virket som om jeg hadde fått ekstra energi og at jeg glødet. Men det var jo flere kunder enn til vanlig, i og med at vi nå står ovenfor starten på julerushet, og jeg har satt inn et ekstra gir for å kunne ta unna køen raskere men uten at noen av kundene føler seg oversett, så grunnen til at jeg virket mer energisk kan være dette. Men på mandag hadde jeg jo aldri i verden klart å sette inn det giret heller. Da begynte jeg jo å grine bare jeg tenkte på den katastrofale bursdagen min. Men nå er de tankene i ferd med å forsvinne, akkurat som sårene jeg pådro meg i pannen. De er nå grodd så godt at det kun er jeg som kan se dem nå. Hvis jeg myser og ser nøye etter, mener jeg.

Jeg vil riktignok se mer på langtidseffekten av dette først, men om det så bare har en kortvarig effekt og jeg skulle finne på å gå rett i kjelleren igjen innen neste helg, så vil jeg anbefale de som er nysgjerrige å løpe til nærmeste bokhandel og skaffe denne boken. For en uke i den sinnstemningen jeg er nå, er bedre enn ingenting, så langt nede som jeg har vært.

Jeg er Emilie. Og jeg er rå!

PS! Tenker å ta tilbake bursdagen min ved å reise bort en helg. Så da må jeg bare finne ut hvor jeg har venninner jeg kan reise til…

Facebook

Verste bursdag noensinne…

Plutselig ble det en bloggpause fra meg igjen. Det var absolutt ikke meningen at den skulle vare lenger enn en dag. Jeg bare kom ikke på noe å skrive om, og tenkte at da får jeg heller ta en dags pause da. Jeg orker ikke tvinge meg selv til å skrive noe, det er jo ikke sånn at bloggen skal styre livet mitt heller. Men dagene gikk og jeg fant ikke noe å skrive om. Ikke fant jeg motivasjonen til det heller.

Så meldte min gamle fiende depresjonen seg, og det er ikke så lenge siden sist jeg skrev om den. For noen dager siden hadde jeg bursdag, og turnusordningen på jobb ville det tilfeldigvis slik at jeg hadde fri denne dagen. Av en eller annen grunn var det noe som ikke stemte, og jeg følte ikke for å stå opp. Jeg følte bare for å ligge i senga og grine, uten å ha noen spesiell forklaring på hvorfor. Selv da foreldrene mine etter hvert dukket opp på døra mi med en gave, så ble det ikke bra. De hadde skaffet meg en Nintendo 3DS, noe som faktisk sto øverst på ønskelista mi. Jeg reagerte med å hylgrine, og etter det fikk jeg dårlig samvittighet for å ha reagert sånn og oppført meg som en bortskjemt drittunge, selv om jeg ikke på noen som helst måte klarte å kontrollere det. Dermed ble det enda mer grining. Jeg klarte rett og slett ikke å gjennomføre feiringen av min egen dag på grunn av depresjonen. Heldigvis møtte jeg forståelse fra foreldrene mine etter å ha forklart dem det, at det ikke var noe feil med gaven. Jeg bare klarer ikke å kontrollere følelsene mine.

Men det verste er at jeg klarte å skade meg selv ytterligere. For i et av panikkanfallene grep jeg etter ansiktet mitt, og klarte å klore meg opp skikkelig. Jeg kjente det ikke da jeg gjorde det, men kjente at det begynte å svi etter at jeg hadde klart å roe meg ned. Nå har jeg store arr i ansiktet, og jeg tror ikke verken foundation eller concealer klarer å skjule disse. Så jeg tror ikke det blir noen outfitbilder fra meg på en stund.

Om det i det hele tatt blir noen blogginnlegg da, nå som motivasjonen er borte. Men jeg satser på at den kommer tilbake, for jeg har alltid likt å skrive. Jeg trenger bare å finne noe å skrive om…

PS! Jeg hører gjerne fra deg om det er noe, relatert til tema som berører denne bloggen, du gjerne vil at jeg skal skrive eller fortelle om.

Jeg kan avsløre at jeg har minst et innlegg liggende som ikke er postet ennå som er skrevet av en av mine beste venninner, som forteller om situasjonen min sett fra hennes ståsted. Jeg venter bare på en annen venninne som skal skrive et lignende innlegg så jeg kan poste dem omtrent samtidlig så det blir lettere for dere å sammenligne.

Ønsker meg også hilsener fra mine faste lesere for å få opp humøret litt. Sier takk på forhånd.

Facebook

Utfordringer #5: Tanken på å bli gjenkjent fra bloggen

Dette ble et litt spesielt punkt på denne lista. For selv om det er en forlengelse av den angsten og paranoiaen som har fulgt meg siden den dagen jeg oppdaget at jeg var jente, og som er skyld i at jeg sliter med å shoppe jenteklær på egenhånd, så er det noe som har dukket opp for alvor etter at denne bloggen begynte å få en viss popularitet på blogg.no. Jeg lyver riktignok hvis jeg sier at dette er noe jeg aldri tenkte på før dette, for i såfall så hadde jeg jo aldri bestemt meg for å bruke maske på alle bildene.

Men etter London har besøkstallet stort sett gått oppover, og jeg får stadig flere faste lesere som jeg etter hvert kjenner igjen signaturene til når de kommenterer bloggen. Men flesteparten av de som kommer innom skriver ikke noen kommentar. De leser bare og går videre. Jeg vet absolutt ingenting om dem, og det skremmer meg litt.


«Høh, kommer det noen nå? Jeg synes så tydelig jeg hørte noen. Eller var det bare lyden av selvutløseren igjen?»

Jeg jobber, som sagt tidligere, i en butikk i Trondheim sentrum. Jeg ekspederer daglig alle slags type kunder, av begge kjønn og i alle aldre. Ut i fra kommentarene jeg stort sett får, særlig når jeg pakker inn gaver for kundene, noe jeg kommer til å gjøre mye fremover mot jul, så vet jeg at kundene ser meg som en gutt. «Sku itj tru at en ong mainn kuinn pakk innj en gave så fint!» på flirende trøndersk begynner jeg å bli temmelig lei av å høre. Men jeg sier ingenting på det. De vet jo ikke bedre. Stakkars. Det kuliminerer stort sett i at jeg bare flirer med, og slenger på en eller annen innøvd kommentar. Sånne som man lærer seg raskt når man jobber i butikk og omgås kunder som alle tror de er den første som lirer av seg de samme standardfrasene.

Men av og til, får jeg den ekle følelsen. Særlig hvis det er en ung jente jeg ekspederer, for det er jo særlig de som leser blogger, vet jeg med meg selv. Da produserer paranoiaen min disse merkelige tankene. «Så ikke hun der litt rart på meg nå?», «Smiler hun ikke unaturlig mye?», «Leser hun bloggen min og har gjenkjent meg?». Nå må det vel legges til at jeg smiler jo til dem også. Jeg smiler og er hyggelig mot alle som kommer inn i butikken, uansett hvem de er. Det er jobben min å yte god service. Naturlig nok vil de fleste da smile tilbake, og de unaturlige smilene er egentlig ikke så unaturlige. Det er bare frykten for å bli gjenkjent som får dem til å fortone seg sånn.

Nå håper jeg at jeg på ingen måte starter noen skattejakt, hvor målet blir å «finne meg», med dette innlegget. Jeg vil heller ikke at noen skal gå rundt og spørre mannlige butikkansatte omkring i Trondheim sentrum om de blogger under navnet Emilie. Det kan fort bli flaut for de fleste.

Men jeg tror ikke noen har gjenkjent meg. Det er ingenting som tyder på det. Ingen kommentarer i denne bloggen, eller meldinger i mailboksen. Ikke er bloggen min spesielt godt kjent heller. Selv om jeg har flere lesere enn jeg trodde jeg kom til å få etter så kort tid.

Skulle jeg derimot ta feil, og jeg faktisk har hatt en av mine lesere i butikken og vedkommende ha kjent meg igjen, så har jo vedkommende opptrådt slik jeg ønsker det. Nemlig ved å la meg være i fred til jeg er klar til å komme ut med det selv. Det ville jeg satt stor pris på. Men jeg konkluderer likevel med at sannsynligvis så er det ingen som vet noe eller har gjenkjent meg. Så da skal jeg nok klare å sove godt den neste tiden også.

Helt til jeg den dagen jeg får den e-posten fra en av leserne…

«Paranoia, paranoia, everybody’s coming to get me…»

Tidligere utfordringer:
#1: Skjeggvekst
#2: Å høres ut som en jente
#3: «Dagens Outfit»
#4: Å prøve klær i prøverom

Facebook

Førsteutkast til årets ønskeliste til jul

Det nærmer seg jul, og jeg har forlengst begynt å pakke inn gaver i julepapir til kundene i butikken hvor jeg jobber til daglig, så da har det vel på plass å begynne å skrive ønskeliste. Offisielt sett så sliter jeg med å skrive en slik liste, for offisielt sett så er jeg gutt. Så da er det begrenset hva jeg kan rope ut av de tingene jeg faktisk ønsker meg. Da blir det så jeg lirer av meg halvsannheter som «fred på jord». Selvsagt ønsker jeg meg det, men ikke bare er det vanskelig å gjennomføre, men det er enda verre å pakke inn og legge under grana. Og det er bare å innse, jeg er så materialistisk at jeg blir grinete hvis «pakken» min er en symbolsk geit et sted i den tredje verden.

Men før jeg begynner å filosofere så alt for mye om den geita, så leter jeg frem noe av det jeg faktisk ønsker meg, og som jeg har forelsket meg fullstendig i. Men som jeg neppe kommer til å få. Denne nydelige kjolen fra Hell Bunny.

Jeg vet jeg har skrevet om den i denne bloggen før, men den virker umulig å få tak i, i min størrelse, nemlig størrelse . Men jeg er så forelsket og gir ikke opp håpet. Nå er det bare å håpe på et skikkelig julemirakel i beste Disney-stil, og at ikke bare denne kjolen, men også en anledning til å bruke den, dukker opp.

Dersom du kjenner noen flittige mus og blåmeis som kan å sy fine kjoler mens de synger en munter melodi, eller du gjerne vil invitere meg på et førjulsselskap med pent antrekk, så vet du hvor du finner kontaktinformasjonen min.

PS! Utvidet ønskeliste, når jeg har funnet ut hva mer jeg kunne tenke meg, kommer vel litt nærmere jul

Facebook

Tidlige tegn på at jeg egentlig ville være jente: En tidsreisende kvantefysiker i en uvant rolle.

En gang i mine yngre år gikk det en science fiction-serie på TV kalt Tidsmaskinen. Usedvanlig lite kreativt navn med tanke på at originaltittelen var Quantum Leap, men Kvantesprang var kanskje ikke en særlig god tittel det heller. Serien handlet om en kvantefysiker, Dr Sam Beckett (spilt av Scott Bakula), som hadde oppdaget en måte å reise i tid. Men eksperimentet slo feil, og han endte opp med å ta plassen til andre personer i fortiden. Alle andre rundt ham oppfattet ham som den personen han hadde tatt plassen til, mens vi seerne så ham alltid som ham selv, utenom når han så i et speil. Da så også vi den personen han hadde byttet plass med. Men der alle tidsreisefilmer og -serier handler om at man for guds skyld ikke må forandre fortiden, så er det akkurat dette Sam må gjøre for å komme seg videre. Og hver gang han klarer å endre historien til det bedre, så flyttes han til en annen person liv et annet sted i historien.

Hans eneste kontakt med sin egen tid var assistenten Al (Dean Stockwell) som bare Sam kunne se og høre, og som opptråtte som et hologram. En ekstremt fascinerende serie som gikk på amerikanske skjermer fra 1989 til 1993, og på norsk tv en gang på slutten av 90-tallet hvis jeg husker rett. Jeg var veldig ung da den gikk, men den tilfredstilte min nerdete side og fascinasjon for konseptet tidsreiser, selv om jeg ikke skjønte alt. Så jeg elsket den.

Introen til serien

Nå spør du kanskje hvorfor jeg tar opp dette i denne bloggen, som jo har et klart tema. Og den som spør skal få svar. For i en tidlig episode av sesong 2, dukket det opp en episode som brente seg inn på netthinnen min. Sam tar plassen til en ung sekretær i bilbyen Detroit på begynnelsen av 60-tallet. Sjefen hans, som jo ser ham som denne unge attraktive kvinnen, prøver å forføre ham og han må tåle kommentarer og blikk fra menn i en tid hvor kjønnsrollene var mer fastlåste enn i dag. Og det verste for ham – klærne. For oss seerne gir også denne episoden en ekstra komisk effekt av å se skuespiller Scott Bakula gå rundt i kvinneklær og kvinnerollen uten at noen rundt ham reagerer.

Jeg har funnet et klipp på YouTube, som viser siste scene av episoden hvor Sam har utført det oppdraget han ble sendt dit for å ta, men kan likevel ikke dra videre før han har tatt hevn på sjefen sin ved å kødde litt med ham. En fantastisk scene spør du meg…

Senere i serien havner Sam i rollen som en kvinne flere ganger, både som en enslig trebarnsmor, en gravid 16-åring og i en episode en missekandidat, men det blir ikke like intenst som i denne episoden hvor det tross alt er første gang. Men han hater det like mye hver gang. Jeg derimot, jeg satt der ved tv-skjermen og tenkte at om dette var meg, ville jeg ha hatet det like mye?

Mange år senere lastet jeg ned alle fem sesongene som ble laget, og jeg skjønte mye mer av konseptet da. Serien holder veldig høy kvalitet, spesielt sesong 2 og 3. Sesong 4 begynner de å vise hvordan nåtiden ser ut, altså deres fremtid. De tok veldig feil av hvordan «1999» ble, selv om det var under ti år unna da serien ble spilt inn, og derifra går serien nedover. Sesong fem er med noen få unntak like greit å bare hoppe over.

Men sjekk gjerne ut resten hvis du ble nysgjerrig etter mitt lille innlegg. Og jeg kan si, favorittepisodene mine fra denne serien er ikke de hvor han opptrer som kvinne. Ok, kanskje med unntak av denne som jeg akkurat snakket om da…

Facebook

Innkjøp fra Nelly.com – skulderveske <innlegg utgår>

Så ble det da så jeg faktisk brukte gavekortet fra Nelly.com, på tross av dårlige tilbud fra deres side. Men jeg fant faktisk noe jeg trengte, så da kjøpte jeg det selv om jeg måtte betale 188 kroner inkludert frakt, når de 100 kronene de spanderte ble trukket i fra. Og det var dette jeg tenkte at dette innlegget skulle handle om.

Men ting går ikke alltid etter planen. Fordi da jeg skulle kopiere bildefilen av vesken jeg kjøpte fra nettsidene til Nelly.com etter å ha betalt, så fikk jeg bare beskjed om at produktet jeg søkte etter ikke var tilgjengelig, sannsynligvis fordi det var utsolgt. Egentlig er dette et temmelig fornuftig inngrep fra grensesnittet sin side, for da blir det minste ingen lurt til å kjøpe et produkt de er tomme for. Men her sitter jeg da og vil skrive et innlegg om en veske jeg akkurat har kjøpt, uten å kunne vise bilde av den. Jeg kan beskrive den opp og ned, og herifra til Dombås, uten at det vil hjelpe. Når jeg skal skrive om et innkjøp jeg har gjort så vil dere selvsagt se det jeg har kjøpt, ikke sant?

Så da får dette innlegget utgå inntil videre, til jeg har fått vesken og kan ta bilder av den. I mellomtiden må jeg jo ha noe annet å vise dere som jeg kan fylle dette innlegget med. Så da gjør jeg som TV2 gjør når det oppsatte programmet utgår av uforutsette grunner. De viser en utgammel episode av den elleville komiserien Mot i Brøstet. Vær så god!

Kos dere. Og beklager…

Facebook