Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

London dag 2: Camden Market, ny kjole og fish & chips

I går skrev jeg om min første dag i London, og mitt første møte med verden kledd som jente. Etter en litt vanskelig start, hvor det tross alt gikk bra, skulle jeg kaste meg ut i en større utfordring i går. Ida og jeg satte kurs for Camden Market, og jeg lot gutteklærne bli igjen på hotellrommet. Jeg har allerede vist frem antrekket mitt i et innlegg jeg la ut i natt, men her er en liten ønskereprise for de av dere som er for late til å følge lenkene.

Selv om jeg følte meg veldig fin i det jeg gikk ut, så var jeg ikke spesielt høy i hatten. Jeg unngikk øyekontakt med folk, og jeg skulle absolutt ikke prate med noen! Stemmen min ville jo avsløre at jeg ikke er jente sånn rent fysisk. Men denne frykten forsvant overraskende fort. Etter å ha sittet noen minutter ombord i en t-banevogn, hvor jeg satt og følte alles blikk rettet mot meg, var vi i Camden.

Og allerede i den første butikken vi stoppet, en typisk suvernirbutikk, ble Ida og jeg møtt av et «Good morning, ladies». Det skulle bli mange slike hilsener i løpet av dagen. Litt nervøst spurte jeg selgeren der inne litt om priser og slikt, med min vanlige stemme, da jeg ikke har sjanse (i alle fall akkurat nå) til å gjøre stemmen min lysere uten å bringe assosiasjoner til en viss julekalender og et kvinnfolk som står under mistelteinen. Men fyren så ikke ut til å reagere nevneverdig på dette.

Og slik fortsatte det. Gjennom hele Camden Market ble vi møtt av smil og ingen hevede øyenbryn. Det hele toppet seg da vi ankom en butikk som solgte alternative klær, og som hadde flere kjoler av et av mine favorittmerker, Hell Bunny. Der så jeg en kjole som jeg faktisk hadde bestilt på nettet for noen år siden, men som jeg måtte sende tilbake fordi den var for liten, og dette var den største størrelsen de hadde inne. I denne butikken hadde de den faktisk i min størrelse, så jeg ble stående og holde den opp foran meg mens jeg så på den.

Det var da en av ekspeditrisene i butikken, som det var den naturligste tingen i verden, spurte meg smilende om jeg ville prøve den på, og viste meg til et prøverom. Hun spurte også om jeg ville prøve et underskjørt til. Jeg måtte jo det. Da jeg kom ut av prøverommet med kjolen etterpå, ble jeg møtt av store øyne og store smil både fra Ida og ekspeditrisen. Hun kommenterte til og med hvor fin jeg var, og tilbød seg å rette på sløyfen foran på kjolen. En utrolig god shoppingopplevelse. Og i og med at jeg jo strengt tatt hadde kjøpt denne kjolen før, men måtte returnere den fordi den jeg fikk var for liten, så var ikke valgte vanskelig. Jeg måtte ta den.


Prøver på den nye kjolen på hotellrommet etterpå. Den blir sikkert enda finere med høye hæler til. Nå trenger jeg bare en anledning til å bruke den…

Vi brukte kanskje fire eller fem timer på Camden Market, og vi storkoste oss, men det ble mange inntrykk, og særlig for Ida virket det som. Hun var veldig sliten da vi dro fra derifra. Like før vi ankom hotellet begynte jeg også å kjenne det på føttene mine at jeg var sliten selv. Straks vi var inne på hotellrommet vårt, slengte vi oss ned i hver vår seng og ble liggende som veislakt i noen timer med britiske gameshows på tv-skjermen i andre enden av rommet.

Da vi hadde fått hvilt litt, gikk vi ut igjen, og jeg hadde stadig på meg den samme kjolen som jeg hadde hatt på meg i Camden. Denne gangen var det for å finne et sted å spise, og vi fant en liten intim restaurant ikke langt fra hotellet hvor vi bestilte hver vår fish & chips, som forøvrig var helt grei. Ikke noe vondt å si om den annet enn at det var ikke noe spesielt fantastisk med maten heller. Men ingen i restauranten leet på et øyelokk heller over den mørke og maskuline stemmen min. Jeg begynner å lure på hva jeg var så redd for.

Alt i alt en fantastisk dag, med masse inntrykk og positive opplevelser. Og ingen så meg som gutt denne dagen, med unntak av ved hotellfrokosten. Dette går jo bedre enn jeg hadde trodd på forhånd.

Så var det bare å finne ut hva vi skal gjøre i dag…

Facebook

Dagens/gårdagens outfit – i London

Tidligere i dag, eller i går siden vi strengt tatt har passert midnatt, fortalte jeg om hvor hardt det var å gå ut kledd som jente. Men i dag, eller i går fordi vi strengt tatt har passert midnatt, var jeg litt modigere. Det får dere lese om i et innlegg som kommer i morgen, eller i dag siden vi… åh, glem det. Dette med tidssoner forvirrer meg bare.

Men dere skal i alle fall få se hva jeg hadde på meg da jeg utfordret meg selv og Londons innbyggere denne fredagen i september.


Kjole fra H&M, jakke fra Cubus og sko fra Nelly.com. Magebeltet aner jeg ikke, for det har jeg lånt av Ida, og halskjedet husker jeg faktisk ikke å ha kjøpt engang. Jeg bare fant det under en opprydning i garderoben min nylig. Men samme kan det være.

Innlegg om dag to i London kommer i morgen. Eller senere i dag, fordi vi strengt tatt har passert midnatt.

Facebook

London dag 1: Jeg har debutert som jente utendørs!

Fra den dagen bloggen ble opprettet har det vært klart for meg at jeg ikke ville fremstille meg selv som et offer. Selv om dette er noe som er vanskelig og som tærer på meg psykisk, så vil jeg ikke at dette skal være en «buuuhuuu, det er synd på meg»-blogg. En sånn blogg hadde jeg aldri klart å lese selv om den var skrevet om noen andre. Tårene får jeg spare til psykologen. Hun får betalt for å høre på sutring. Det gjør ikke du som leser dette. Med mindre du faktisk er psykologen min da, og i såfall sier jeg hei. Men er du ikke det så er du her for å bli underholdt og kanskje engasjert. Håper jeg da.

Men jeg må si det som det er. Min første dag i London var tøff. Vi landet ganske sent på onsdag, på grunn av forsinket fly, så derfor gikk vi mer eller mindre rett i seng etter ankomst, og dermed ble gårdagen i praksis dag 1. Jeg våknet lenge før Ida, bestevenninna mi, som er reisefølget mitt på denne turen og som er med for at jeg skal føle meg trygg. Jeg ville ikke vekke henne, så jeg satte meg opp i senga for å lese i en bok jeg har tatt med hjemmefra.

Men etter en stund ville ikke øynene mine fokusere mer. Tankene og frykten hadde tatt over og jeg sank sammen med hodet i fanget og begynte å strigråte, livredd for hva som ventet meg ute i Londons gater. Jeg aner ikke hvor lenge jeg satt sånn, men plutselig kjente jeg en hånd som strøk meg på ryggen. Ida hadde våknet. Vi ble enige om at det ikke var så lurt å legge ut på langtur som jente første dag, så da gikk jeg rundt i Londons gater som gutt i går mesteparten av dagen. Du lurer kanskje på hva vi gjorde, men det var ikke særlig spennende. Dagen besto i å se i butikker og føle på stemningen som det heter. Ingen turistattraksjoner ble besøkt.

Men da kvelden nærmet seg, så tok jeg motet til meg. Jeg visste jeg måtte ut som jente før eller siden, og jeg hadde ikke lyst til å utsette det mer enn nødvendig. Så etter at vi returnerte til hotellet rundt klokken ni på kvelden, lokal tid, skiftet jeg endelig til jenteklær. Det tok noen minutter til etterpå med oppsyking og motivasjonstale fra Ida før jeg til slutt tok vesken min over skulderen og sa «Nå drar vi ut».

Vi gikk ikke så langt, bare noen runder rundt i nabolaget, og deler av ruten vi tok inkluderte en lengre strekning med yrende folkeliv, noe som gjorde meg veldig nervøs, for å underdrive kraftig. Men ingen så ut til å reagere på meg. Jeg fikk ingen merkelige blikk, og ingen snudde seg etter å ha passert meg. Alt i alt gikk det veldig bra, men etter å ha vært ute i ti minutter ville jeg tilbake til hotellrommet. Jeg måtte la inntrykkene samle seg og roe meg ned.


En nervøs Emilie utenfor hotellet. For de som er opptatt av outfits og sånt, så kan jeg avsløre at toppen, skjørtet og skjerfet er fra H&M. Jakken er fra Cubus, smykket fra Glitter og skoene fra Nelly.com. Masken hadde jeg selvsagt ikke på da jeg var ute og gikk, men tok den på i noen sekunder for dette bildet.

Men siden det gikk så bra i går, skal jeg prøve å utfordre meg selv ytterligere i dag. Mer om dette i morgen.

Hvis jeg overlever…

Facebook

Snart klar for min aller første reise som jente – London i morgen!

Tidenes største utfordring er bare en dag unna. I morgen reiser jeg til London hvor jeg som sagt skal prøve meg som jente ute blant folk. Jeg er mildt sagt vettskremt, og har i dag gått rundt med både hodepine, kvalme og en liten dose uro bare for å krydre blandingen. Jeg har prøvd alle tenkelige metoder for å justere adrenalinnivået ned et par hakk, og finne tilbake til roen. Men panfløyter og hvalsang i forening blir bare feil på så mange måter, og får meg overhodet ikke til å slappe av. Da får jeg bare finne meg i å være nervøs og stresset av situasjonen som venter meg, av mangel på bedre ord.

Men når man skal være borte i en ukes tid så må man pakke kofferten med et rikt utvalg tekstiler. Det har jeg gjort i kveld, og under kan dere se hva dere kanskje kan vente på såkalte outfit-bilder etter hvert. Når jeg ser organiseringen i kofferten på dette bildet begynner jeg forresten å lure på om jeg ikke er litt gutt likevel, men det blir en digresjon.


Straks jeg er ferdig med å skrive dette skal jeg legge et lite lag med gutteklær øverst i kofferten. Det kan jo hende at jeg finner ut at det blir for tøft. Eller enda verre, jeg kan finne ut at dette ikke er noe for meg. Da kan jeg ikke sitte på hotellrommet og furte i en uke fordi jeg ikke har noe å ha på meg, kan jeg vel?

Men i utgangspunktet skal jeg være jente i en uke. Dette kommer til å bli tøft. Jeg er vettskremt.

Men jeg skal i alle fall forsøke.

(PS! Masken min, på bildet pakket i en gul H&M-pose, kameraet mitt og laptopen min blir med meg på turen. Hvis du vil følge med hvordan det går, følg meg på Bloglovin (link i kolonnen til høyre), så går du ikke glipp av oppdateringene. De kommer enten underveis, eller rett etter turen, avhengig av om vi får tak i litt internett på vår ferd…

…eller du kan bare titte innom når du føler for. Skader jo ikke det heller).

Facebook

Litt shopping FØR jeg drar til London

Jeg vet det høres litt bakvendt ut å shoppe før man drar til London. Men som dere etter hvert vet så lever ikke jeg som jente i det daglige, og når jeg nå skal være jente sammenhengende i en uke så må jeg ha noe å ha på meg når jeg drar til London også.

Siden jeg sluttet tidlig på jobb denne dagen tok jeg motet til meg og gikk en tur innom H&M. Det var lite folk der. Bra! Noe av det verste jeg vet er å snike meg gjennom Divided Girl-avdelingen for å se på klær som gutt med masse folk rundt meg. Når det er lite folk der kan jeg gå og se på klær i fred uten å bekymre meg for om noen legger merke til meg. Jeg kan også snike meg inn og ut av prøverommet usett, men det er det ikke alltid jeg klarer uansett av psykiske årsaker. Av og til må jeg snike med meg plaggene jeg velger ut over i herreavdelingen og prøve der for å ikke vekke for mye oppmerksomhet – men det virker omtrent bare på H&M. Jeg utfordrer alle til å finne herreavdelingen på Gina Tricot for å si det sånn…

Men det var som sagt lite folk på H&M, så selv om jeg hørte det var folk i de andre båsene, så gikk jeg inn og prøvde flere plagg. Valget falt til slutt på denne kjolen.


Det fine med denne er at den dekker over de brede manneskuldrene mine og runder dem av. Beltet gir meg en naturlig feminin midje også. Den er bittelitt kort, men ikke verre enn at det går bra med leggings til.

Dere må dessverre bare ta meg på ordet om at den så bra ut på meg (og jeg kunne benyttet anledningen til å utbrodere hvilken supermodell jeg så ut som, og sagt at dere bare må tro meg. Men jeg lar det være). Siden jeg bor i et kollektiv og det er folk hjemme nesten hele tiden kan jeg dessverre ikke gi dere noe bilde av meg med denne kjolen på, eller andre outfit-bilder akkurat nå.

Men jeg er som sagt på vei til London, og der skal jeg være jente hele tiden, så jeg regner med det vil bli tatt nok av bilder der.

Gled dere. Eller gru dere. Alt ettersom. Men jeg gleder meg.

Og jeg vet det er vanskelig å svare på når dere ikke har sett den på, men hva synes dere om valget mitt av kjole?

Facebook

Jeg gjesteblogger hos Aylar von Kuklinski

Det har etter hvert gått opp for meg at skal man få lesere på blogg.no så må man gjøre det lille ekstra for å bli synlig. Det holder ikke å bare skrive innleggene sine og deretter sitte pent med bena i kryss og hendene i fanget, og vente på at leserne skal komme i busslaster over fjellet for å lese dine innlegg. Uansett hvor bra de er. Har du ikke skapt deg et navn i bloggverdenen, så må du gjøre det lille ekstra for å få leserne til å komme og faktisk se at du skriver bra. Eventuelt at du skriver dårlig. Men da kommer de ikke tilbake igjen, og det er vel litt av vitsen?

Så da ble jeg anbefalt og invitert til å skrive et gjesteinnlegg på fullstendigkaos.blogg.no hos selveste Aylar von Kuklinski. Og innlegget? Det får du ikke lese her. Det er jo halve poenget med gjesteblogging, at det står et annet sted. Hadde jeg skrevet det her i min egen blogg hadde det jo ikke vært gjesteblogging. Det hadde vært blogging.

Men du kan trykke her for å lese innlegget. Hvis du absolutt vil.

Og det vil du 😉

Facebook

Første gang i London… som jente…

Overskriften sier vel alt. Jeg skal straks ut for den største utfordringen noensinne. Jeg skal til London, en by jeg har hatt lyst til å besøke lenge. Men det blir ikke bare første gang jeg reiser dit. Det blir også første gang jeg beveger meg ute blant folk som meg selv, og dermed i jenteklær.


Foto: David Iliff / Wikipedia Commons

Som jeg har nevnt tidligere så lever jeg til daglig som det kjønnet jeg ble født som og som derfor samfunnet har bestemt at jeg har. Jeg viser meg aldri utendørs som den jenta jeg ønsker å være, jeg kler meg bare som jente når jeg er alene eller hjemme hos venninner som jeg stoler veldig på. Jeg har hatt lyst til å gå ut flere ganger, men har aldri turt av frykt for å bli gjenkjent. Trondheim er kanskje en storby etter norsk standard for folketall, men med et så kompakt sentrum er muligheten for å treffe kjente er alltid til stede.

Jeg skal innrømme, jeg har så vidt vært ute og gått som jente en gang. Jeg skulle på en fest med motsatt kjønn-tema hvor alle kledde seg ut som det motsatte kjønn, og benyttet selvsagt sjansen selv om jeg i mitt hode ikke kledde meg ut, men det var det jo bare noen få der som visste. For de fleste på festen så hadde jeg bare kledd meg ut som jente for anledningen. Jeg hadde ikke mange meterne å gå fra hybelen min og til festen, men det gjorde meg veldig urolig, og jeg hadde nok aldri klart det om jeg ikke hadde hatt med bestevenninna mi (for anledningen kledd som mann) til å holde meg i hånda. Ingen kan få meg til å føle meg så trygg som henne.

Nå har jeg bestemt meg for å se hvordan takler jeg takler å være utendørs som jente over lengre tid, så da drar jeg til en by hvor jeg ikke kjenner noen og muligheten for å bli gjenkjent er mikroskopisk. Bestevenninna mi skal være med denne gangen også, men ingen av oss skal kle oss ut heldigvis. Det blir en jentetur hvor meningen er at jeg skal finne meg selv. Jeg har bare stilt et krav til henne, og det er at hvis det blir for tøft for meg og angsten begynner å melde seg, så er det lov å bryte av å ta en timeout et sted eller til og med dra tilbake til hotellet. Men utover det skal vi bare kose oss og gjøre de tingene som to venninner gjør på tur i London. Dette gleder jeg meg veldig til.

Vi har ikke lagt noe særlig planer, da vi begge foretrekker å ta ting litt som den kommer. Men shopping og lunsj i Hyde Park hører selvsagt med på programmet.

Jeg kommer til å ta med meg både den etter hvert berømte masken min, et kamera og laptopen min. Dersom vi får tilgang på internett på hotellet kommer jeg til å poste bilder derifra. Hvis ikke, så vil jeg rapportere når vi kommer tilbake.

Onsdag 26. september er den magiske datoen. Jeg både gruer og gleder meg. Men gleder meg mest 🙂

Men når målet med turen er å finne seg selv, så håper jeg virkelig at det er i London jeg er. Det hadde vært utrolig kjedelig hvis det skulle vise seg at jeg er i Norwich. Eller Ålesund for den saks skyld…

Facebook

Hva skjuler mine uskyldsfulle blå…?

Denne bloggen har vært planlagt veldig lenge. Unødvendig lenge, vil nok noen si. Men det er det flere grunner til, og en av dem var masken. Jeg har en følelse av at dere kommer til å bli godt kjent med denne masken, så det er like greit å ta en nærmere titt på den med en gang.

Da jeg begynte å planlegge denne bloggen visste jeg at jeg måtte gjøre noe for å skjule identiteten min, for jeg hadde ikke (og har fortsatt ikke) lyst til å stå frem over natten. Jeg liker å ta ting gradvis. Så da virket en maske som en god idé, selv om flere av venninnene mine påstår at parykken og sminken er nok til at ingen kjenner meg igjen. Men jeg tok ingen sjanser, og skrev inn ebay.com i nettleseren og begynte å lete etter den rette masken. Og fant…

…noe helt annet. Jeg lukket nettleseren og satte meg ned for å sture, sistnevnte delvis som en sekundær unnskyldning for å kunne trøstespise sjokolade. Men jeg hadde jo planer for denne bloggen, hvor en av dem var å vise meg selv som jente med ulike outfits (gled dere/gru dere, alt ettersom). Med en slik maske, med så mange fargerike fjær at de ville gjort Felipe «The Indian» Rose fra Village People lettere forlegen, ville den jo ta oppmerksomheten fullstendig bort fra det jeg måtte ha på meg. Flere forsøk senere endte på samme måte, og til slutt ga jeg opp hele eBay, trøstespisingen, og nesten også bloggprosjektet.

Men så en dag, like før jul, snek jeg meg rundt på Divided Girl-avdelingen på H&M på Trondheim Torg på jakt etter en ny kjole i anledning høytiden (noe jeg strengt tatt ikke har bruk for da skapet mitt er fullt av fine kjoler som bare venter på en anledning, men hva så?). Da så jeg det lå en rekke masker på rekke og rad på et bord midt i butikken. Jeg er alltid litt smånervøs når jeg handler til meg selv på steder som bare har jenteklær, og dette var ikke noe unntak, så jeg grep raskt etter en av maskene, og gikk rett mot kassen og la masken på disken og mumlet noe sånt som «det ble visst denne i dag».

Den unge jenta på den andre siden så rart på meg, men sa ingenting annet enn prisen og puttet masken i en liten pose etter å ha tatt i mot betalingen fra meg. Noen sekunder senere hadde jeg forlatt butikken. Uten ny kjole, men en ny maske, akkurat en slik jeg hadde sett den for meg da jeg begynte å planlegge bloggen. Skjønt, i retrospekt skulle jeg ønske jeg plukket med meg flere. Ødelegges denne masken på et eller annet vis, så er jeg føkked. En reserve eller to hadde vært fint, og det hadde vært interessant å se hva slags blikk den unge jenta bak disken hadde satt opp da.

Nå skriver vi september, og jeg regner med du ikke stiller så svakt i matematikk at du ikke klarer å telle deg frem til at det fortsatt gikk ni måneder til før bloggen åpnet. Hva som holdt meg tilbake i 3/4 år til, det skal jeg fortelle om senere. Da skal jeg også fortelle hvorfor jeg ikke har noe nytt bilde av meg å presentere nå, men i stedet ber dere om å skrolle oppover og se på banneret når jeg stiller avslutningspørsmålet:

Var denne masken et bra valg?

Facebook

Utfordringer #1: Skjeggvekst

Jeg er ganske heldig egentlig, etter situasjonen å dømme. Jeg er bare 170 høy, så jeg virker ikke unaturlig høy når jeg er kledd som jente. Jeg bruker bare skostørrelse 41, så jeg kan gå i en hvilken som helst skobutikk for å shoppe sko, og jeg slipper å spesialbestille sko på nettet. Hadde jeg hatt en størrelse større, hadde dette blitt en utfordring.

Men noen utfordringer har også jeg, og selv om jeg egentlig er ganske heldig på dette punktet også, så velger jeg å ta det med i serien «Utfordringer». Som jeg starter akkurat nå. Med dette blogginnlegget.

Jeg vet ikke om noen av dere som leser dette som har sett Tootsie? Det virker ikke som om mange i min generasjon har det, men så er det også 30 år i år siden den kom ut. Men for de av dere som ikke kjenner til den så handler den i grove trekk om en skuespiller, spilt av Dustin Hoffman, som sliter med å få jobb fordi det går rykter om at han er vanskelig å jobbe med, så i desperasjon kler han seg som kvinne og går på audition for en rolle i en såpeopera – og han får den. Det hele går greit, helt til han forelsker seg i en av sine kvinnelige medskuespillere.

Det ikke så mange vet er at det aldri ble filmet i mer enn tre timer av gangen når Hoffman var i rollen som Dorothy Michaels. Etter tre timer begynte nemlig skjeggstubbene å vises igjennom sminken, og ny sminke etter barbering ville ta for lang tid.


Stillbilde fra Tootsie © 1982. Columbia Pictures Industries

Jeg er noe heldigere med beskjeden hårvekst i det generelle. Jeg kan telle fire hårstrå på brystkassen akkurat nå, og det er ikke fordi jeg er dårlig til å telle. Jeg har nesten ikke skjeggvekst i det hele tatt heller, og det jeg har er stort sett konsentrert i et lite område av ansiktet, selv om jeg jo har noen få hår her og der spredt over hele. Men ikke gror det ut like fort hos meg heller.

Jeg har hørt om folk som kan barbere seg om morgenen, og likevel se ut som en afghansk terrorist rundt middagstider. Hvis jeg barberer meg om morgenen så er det kun noen små korte, nesten usynlige, stubber der om kvelden. De er så korte at jeg føler dem knapt om jeg drar fingeren over. Men de er kun usynlige om folk ser meg som gutt. I det øyeblikket jeg blir Emilie så legger alle merke til dem med en gang. Man ser på en måte at noe ikke stemmer. Foundation kan virke, hvis jeg bruker en svamp og dytter forsiktig på mot huden på de områdene hvor skjeggveksten er størst. Men er stubbene for lange så vil ikke dette virke heller, tvert i mot så vil det faktisk fremheve dem.

Nå har jo jeg som sagt i forrige blogginnlegg ikke kommet så langt at jeg lever som jente i det daglige. Det er altså kun begrenset til kveldstid, og dersom jeg er for meg selv så er jeg ikke så nøye på om det vises heller. Men om jeg er med venninner så sørger jeg for å være nybarbert sånn at det ikke finnes antydning til skjeggstubber engang i det jeg skifter om. Skulle jeg havne i en situasjon hvor jeg er jente 24/7 (noe jeg vil gjøre snart, mer om dette senere), så ville jeg nok bli nødt til å barbere meg to ganger om dagen. Hvor bra det er for huden vet jeg ikke. Men det høres ut som nok en utfordring.

Facebook

Det første skrittet ut av (kles)skapet…

Kjære dagbok…

Dagbok. Det hørtes fryktelig gammeldags ut. Hvem er det egentlig som skriver dagbok? Jo, jeg tydeligvis. Bare at jeg kaller det ikke for dagbok, jeg kaller det for blogg. Men hva er egentlig forskjellen? Og hvem er egentlig jeg?

Jo, jeg er Emilie.

Det er ikke det navnet jeg har i folkeregisteret, men det var det navnet jeg for noen år siden fikk av min daværende kjæreste da jeg i en alder av 16 sto frem for henne og sa at jeg følte meg som en jente innvendig. Hun plukket det navnet til meg fordi det var det fineste jentenavnet hun visste om, og siden har venninnene mine brukt det om meg. Men ikke ute blant folk, for enn så lenge så tør jeg ikke gå utendørs i jenteklær. Jeg tør bare å kle meg sånn når jeg er alene eller med de jeg stoler mest på.

Ingen av dem jeg jobber med vet det (ok, en av dem vet det, men jeg ser på henne som en venn), og så vidt jeg vet kan man ikke se det på meg heller når jeg beveger meg gjennom gatene i min hjemby Trondheim. Nesten alle jeg har fortalt det har trodd at jeg har køddet med dem først, helt til de faktisk fikk møte meg som Emilie. Da har jeg nesten uten unntak fått høre at det er ikke tvil om at jeg egentlig er jente. Likevel tør jeg altså ikke å være meg selv ute blant folk.

Dette skal jeg prøve å endre på i denne bloggen. Målet er at denne bloggen skal hjelpe meg med å stå frem som den jenta jeg føler meg som. Men siden jeg jo ikke er helt klar for det gjør jeg det anonymt. Med en maske jeg kjøpte på H&M like før jul. Identiteten min forblir dermed et mysterium som kun blir mellom meg og den unge jenta på H&Ms ungdomsavdeling på Trondheim Torg som så rart på meg da jeg betalte for masken. Men jeg tror ikke hun husker meg nå uansett, så dette ble en digresjon.

Så er du klar for å møte meg?


Jeg lurer fortsatt på om dette er den mest geniale eller den teiteste ideen jeg noen gang har hatt. La oss håpe det er det første.

Ferden ut av (kles)skapet har begynt.

Facebook