Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

«Få bedre selvtillit, din dust!»

Nå blir det litt alvor her.

Jeg har aldri fått støtte for mitt ønske om å være jente fra foreldrene mine. Faren min har jeg aldri gitt sjansen, rett og slett fordi jeg er for redd, på grunn av de holdningene han viser i form av kommentarer mot tv-skjermen hver gang det dukker opp noen som faller innenfor kategorien skeiv. Moren min derimot fikk vite det da jeg var 16, men reaksjonen hennes var ikke som jeg hadde håpet. Hun ba meg om å holde dette for meg selv. Ikke fortell det til noen, ikke vennene mine, ingen! Jeg måtte bare tenke på hvordan alle i hele verden vil bruke dette mot meg, og at de ikke bare ville det bruke det mot meg, men mot dem, den nærmeste familien min også. Og naboene. Tenk hva naboene ville si?

Likevel. Selv om dette på ingen måte har vært til hjelp for meg i min søken etter min identitet, så vil jeg faktisk si det er noen som har vært enda mer til skade.

Bedreviterne.

Bedreviterne er dem som står på sidelinjen og roper om at jeg bare skal hoppe i det, og hvor dum jeg er som ikke skjønner at jeg aldri vil komme meg ut av skapet hvis jeg ikke gjør som de sier. De som i kommentar etter kommentar ber meg om kaste den dumme masken og blogge uten, for det er da ikke farlig. Det er ikke noe å være så forbanna redd for, nå må jeg skjerpe meg, og vise verden hvem jeg er. Det er bedre for meg på denne måten. Det må jeg da skjønne.

Men jeg tror ikke man lærer å svømme av å hoppe fra timeteren. Snarere tvert i mot tror jeg at du drukner hvis du ikke har tatt noen svømmetak på grunt vann først.

For de gangene jeg har prøvd å kaste meg ut i det, så har det gått galt. Både den gangen jeg skulle ut på byen i min hjemby Trondheim som jente med en venninne, men ikke kom så langt som å skifte til kjole engang før jeg brøt sammen i et angstanfall, og den første dagen i London for omtrent en måned siden da tanken på å være en hel dag ute som jente fikk meg til å bryte ut i gråt. Da blir nedturen dessto større. Hvorfor klarer jeg ikke dette hvis det er så forbanna enkelt som bedreviterne sier?

Londonturen er forsåvidt også en god analogi på hvordan jeg trenger å gå frem. Ida, som var med meg til London, trøstet meg den morgenen og sa at hvis det var så ille, så fikk jeg heller gå ut som gutt den dagen, så fikk vi kjenne litt på stemningen i byen sammen først før jeg eventuelt prøvde igjen. Sånn ble det. Etter å ha vært ute som gutt hele dagen, så bestemte jeg meg utpå kvelden for å prøve. Jeg brukte lang tid etter at sminken og jenteklærne var på før jeg turte å gå ut, og etter å ha vært ute i ti minutter, i en vandring rundt hotellet, så maktet jeg ikke mer. Da var jeg psykisk utslitt og måtte ta med Ida tilbake på rommet.


Vettskremt Emilie ute for første gang som jente i Londons gater. Her like før Ida og jeg går opp på rommet igjen.

Men jeg greide det. Med den vissheten i bakhodet kunne jeg legge ut på en lengre tur dagen etter, mot Camden Market. Det gikk også bra, og da var selvtilliten og lysten til å gå ut som jente enda større. Jeg forlot aldri hotellet i noe annet i jenteklær etter de ti minuttene den første kvelden. Ikke før vi skulle hjem. Men uten de ti minuttene, hvor jeg visste at jeg kunne bryte av når jeg ville, så hadde jeg aldri klart å dra til Camden Market som jente.

Det var det som hjalp på selvtilliten min. At Ida sa at jeg måtte ta det slik jeg følte for. Ikke hun som en gang nærmest skrek til meg gjennom facebookchatten at jeg måtte skjerpe meg, og at jeg var i ferd med å bli gammel, og at jeg derfor måtte komme meg ut av skapet snart. Nevnte jeg forresten at dette er et par år siden, og at jeg stadig er i 20-årene og ennå har et stykke igjen til 30?

Jeg snakker ikke med henne lenger.

Når bedreviterne er ute av systemet, må jeg jobbe med å få stemmen til mamma ut av hodet. Den som ber meg om tenke på at det ikke bare vil gå utover meg, men også familien min. Og om hva naboene vil si.

Naboene. Jeg vet ikke hvem naboene hennes er engang…

Facebook

Da jeg kjøpte favorittskoene mine – kanskje min beste shoppingopplevelse

Nå vil jeg fortelle om en av de beste shoppeopplevelsene jeg noen gang har hatt. Det er bare en dag siden jeg postet innlegget om utfordringen ved å bruke prøverom når man er jente i guttekropp, og helst ikke vil bli lagt merke til. I skobutikker er det verre. Der har de jo ikke prøverom, for hallo, hva er vitsen med det? Men likevel, det vil skape en del reaksjoner når en gutt begynner å prøve et par pumps. Derfor prøver jeg aldri sko før jeg kjøper dem. Jeg har en venninne som bruker nesten samme størrelse som meg, som det hender prøver for meg. Men hun bor et stykke unna, så det er ikke så ofte vi treffes eller shopper sammen. Det er bare et par ganger i året. Som oftest går jeg altså alene.

Det gjorde jeg den gangen også. Den sommerdagen jeg vandret rundt på kjøpesenteret City Syd i Trondheim for å finne litt sommerklær til meg selv. Tilfeldigvis gikk jeg forbi Din Sko i første etasje, og la merke til et stativ med lilla pumps til nedsatt pris. 199 kroner. Du trenger ikke la blikket bevege seg mye rundt i denne bloggen for å skjønne at jeg er over middels begeistret for den fargen. Jeg måtte ha dem.

Så jeg gikk inn og så på dem. Jeg tok selvsagt en ekstra runde med blikket rundt i lokalet for å passe på at jeg ikke tiltrakk meg noen oppmerksomhet fra de andre kundene der jeg sto, kledd som gutt som vanlig fordi jeg ikke tør å gå ut som jente. Så plukket jeg opp en, og prøvde å se på størrelsen. På merkelappen inni fant jeg ikke noe annet enn 36-41. Jeg nektet å tro at de var laget med innebygd stretch, så jeg gikk til kassen og spurte om dette var størrelse 41 som jeg jo bruker, heldig som jeg er. Hadde jeg brukt 42 hadde jeg hatt problemer med skoshoppingen. Damen bak kassen så litt på skoen og sa at jo, det var det, og spurte etterpå om jeg skulle ha den da. Jeg nikket og bekreftet, hvorav damen gikk ut på lageret for å hente den andre skoen. Og da hun kom tilbake skjedde det.

Som om det var den naturligste tingen i verden spurte hun meg om jeg ville prøve dem på.

Der og da fikk jeg panikk. Jeg var overhodet ikke forberedt på å få servert det spørsmålet, så jeg reagerte med å rope «GAVE!». Damens reaksjon var da å si at «ok, da vil du kanskje ha med esken rundt da?». Jeg nikket igjen, og betalte og nærmest løp ut av senteret.

Men ute på parkeringsplassen så begynte hodet mitt å virke igjen. Den damen der var egentlig veldig kul. Hun kunne ha risikert å fornærmet noen ved å stille det spørsmålet, men hun gjorde det likevel, som om det var et helt naturlig spørsmål å stille en ung mann kledd i jeans og hettejakke med opprullede ermer. Dette gjorde faktisk at jeg fikk lyst til å gå tilbake dit og handle igjen. Og det har jeg gjort, også når jeg trenger nye sko til det mannlige aliaset jeg går rundt med til vanlig.

Så dersom noen der ute som leser denne bloggen kanskje vet hvem denne damen var, så fortell henne gjerne hvor mye jeg satte pris på denne lille enkle setningen. Hun så ut som om hun var i tretti-førtiårene, hvis ikke hukommelsen min spiller meg et puss, så hun hadde nok jobbet der en stund og sett flere slike som meg handle sko til seg selv. Det var nok derfor hun klarte å si dette med den største selvfølgelighet.

Men tenk hvis alle var som henne!


Det ble da nye sko på meg den dagen, og siden har jeg brukt dem en del med ujevne mellomrom. Nå er det jo ikke alle antrekk de passer til på grunn av lillafargen sin, men når de gjør det, så passer de også perfekt på foten min og føles veldig gode å gå med. Jeg elsker dem rett og slett, og bruker favorittskoene som oftest sammen med favorittkjolen min, den lille sorte.


Kanskje ikke helt egnet for en jobb på catwalken? Men jeg prøver i det minste å posere, med varierende hell.


Jeg har forresten brukt denne kjolen ganske mye nå i diverse bilder på denne bloggen, inkludert i headerbildet. Kanskje på tide å skrive et innlegg om «min lille sorte»?

Facebook

Utfordringer #4 1/2: Å skrive innlegg om å prøve klær i prøverom

Jada, da var det visst på tide med litt metablogging, altså blogging om å blogge. Bare noen timer etter innlegget «Utfordringer #4: Å prøve klær i prøverom» kommer altså dette innlegget om innlegget. Saken er nemlig den at jeg egentlig hadde planer om å skrive denne bloggposten tidligere denne uken, men det skulle bli en vanskelig tekst å skrive.


Floyd på Trondheim Torg. Den eneste butikken jeg var innom som lot meg få fotografere prøverommene sine. Det er nok til at jeg liker dem.

Jeg hadde noen klare planer om hvordan jeg skulle gjennomføre dette, og jeg trengte noen bilder. Så onsdag tok jeg med meg speilreflekskameraet mitt da jeg dro hjemmefra for å dra på jobb, og da jeg hadde jobbet nok for denne dagen hektet jeg kameraet mitt på skulderen og gikk for å se etter et bestemt element:

Saloondør-prøverommet!

Jeg nevner det forsåvidt i blogginnlegget men jeg hadde egentlig tiltenkt den en større rolle. I innlegget skulle jeg egentlig kartlegge flere typer prøverom, og saloondør-prøverommet må være det minst transevennlige som finnes, når vi ser for oss den unge usikre jenta i guttekropp som ønsker å prøve jenteklær uten at noen ser det, men havner da bak en slik pornosladd som jeg kalte det. Jeg husker med gru under et besøk på H&M på City Nord i Bodø at de hadde slike prøverom, og til og med rett bak kassen, om jeg husker rett. Det hadde vært noe til innlegget det!

Men etter å ha besøkt de fleste klesbutikkene i Trondheim sentrum, hadde jeg fortsatt ikke funnet noe som var i nærheten engang. I tillegg fikk jeg nei hver gang jeg henvendte meg i kassen for å spørre om jeg kunne ta bilder mot prøverommene. Jeg presenterte meg ikke ved navn, jeg sa bare at jeg var humorist og at jeg holdt på å skrive en tekst om fenomenet prøverom og trengte et illustrasjonsbilde. På en av butikkene, jeg skal ikke si hvilken, så de på meg som om jeg akkurat hadde spurt om jeg kunne få spille inn en pornofilm i prøverommet deres, før de sa blankt nei. Så det så i det hele tatt mørkt ut for hele innlegget.

Men Floyd på Trondheim Torg skulle bli redningen. Det var en godt voksen dame som sto bak disken, så jeg gjetter det var daglig leder, uten at jeg skal si det sikkert, men hun sa øyeblikkelig at jeg bare skulle knipse i vei. Hun begynte til og med å rydde ut fra prøverommene og henge forhengene pent på plass før jeg rakk å pakke ut kameraet mitt. Det gjorde at jeg fikk det ene illustrasjonsbildet jeg trengte for å bryte opp en lang tekst. Og jeg synes faktisk at «Utfordringer #4: Å prøve klær i prøverom» ble et av de bedre innleggene jeg noen gang har skrevet.

Ironisk nok ville Floyd ha kommet dårlig ut i en test om transevennlige prøverom da de er plassert midt i butikken med sitteplasser mellom, rett ved kassen og med innsyn fra inngangen, noe som gjør det vanskelig å snike seg inn og ut ubemerket. Der vil du bli lagt merke til, uansett om du vil eller ikke, når du skiller deg såpass ut som du gjør når du er en gutt som er på vei for å prøve plagg fra en butikk som selger utelukkende dameklær. Floyd selger heller ikke klær du ville gått med til vanlig, heller festantrekk, så prisene er deretter og da blir det jo ekstra viktig at klærne passer.

Likevel. Floyd er kulest i gata for at de var de eneste som lot meg få ta bilder. Jeg kommer til å huske dette. Kanskje kommer jeg innom hvis jeg trenger en kjole til et selskap eller noe i fremtiden. Men det får bli etter at jeg er komfortabel med å gå som jente ute blant folk for der inne er det jo som kjent umulig å stikke seg bort.

Men sånn ellers så håper jeg at ingen av dem jeg snakket med, da jeg med mitt mannlige alias gikk rundt og prøvde å få tillatelse til å ta bilder av prøverommene, leser denne bloggen. Hvis noen av dere gjør det – nå vet dere hvorfor jeg ikke presenterte meg med navn.

Facebook

Utfordringer #4: Å prøve klær i prøverom

Gitt at de fleste av mine lesere faktisk er jenter født som jenter, og ikke jenter i guttekropp som meg, så må jeg be deg som leser dette om å sette deg inn i min situasjon. Nemlig hvordan det er å gå inn i en butikk, med et fysisk utseende og påkledning som får alle til å oppfatte deg som en gutt, for å se på jenteklær. Og kanskje til og med prøve dem på…

Her kunne jeg ha skrevet et eget innlegg bare om shoppingen, og nå lurer jeg veldig på hvorfor jeg ikke gjorde nettopp dette, og sparte prøverominnlegget til senere. Men der går du, som eneste hane midt i hønseflokken og føler at du ikke helt klarer å gli inn og bli usynlig i omgivelsene. Du prøver etter beste evne å se etter klær til deg selv, mens du samtidlig føler at de andre kundene i butikken, som fortsatt bare er jenter, ser i din retning og tenker sitt om hvilken pervers faen du er som kjøper jenteklær til deg selv. Eventuelt tenker de kanskje at du er kul som kjøper klær til kjæresten din, men hva vet vel du, du kan vel ikke lese tanker, kan du vel?

Omsider finner du noe du liker. Om det er en kjole, en topp, et par bukser, et skjørt… jeg aner ikke, det er sånn shopping er. Du vet aldri hva du finner, ikke engang når det er en hypotetisk setting som dette jo er, så vi får like godt følge spillereglene først som sist. Men dette med bekledning er mer komplisert for jenter enn det er for gutter. Selv om det ser pent ut på kleshengeren er det ingen garanti for at det ser bra ut på deg. Du kan selvsagt bare ta sjansen og ta det med hjem, men tro meg, det har jeg gjort mange ganger og lite er så kjedelig som å komme hjem med et plagg som overhodet ikke passer deg og din kroppsfasong. Da må du psyke deg opp ytterligere for å dra tilbake og bytte, eller du kan legge det bakerst i skapet og sture over bomkjøpet. Eller du kan unngå dette selvsagt, men det krever at du utfordrer deg selv:

Du må gå for å prøve plagget i prøverommet.


Illustrasjonsfoto: Floyd, Trondheim Torg har store fine prøverom med stoler utenfor, hvor de som er med kan sette seg ned med et magasin og slappe av, mens de venter på den som prøver sine utvalgte tekstiler. Altså et uegnet sted å prøve for en som vil snike seg inn og ut av prøverommet ubemerket. Prøverommene er plassert rett ved siden av kassen også… Jeg vil likevel ikke si noe nedsettende om dem, i og med at de var de eneste som ville la meg fotografere prøverommene sine. Det gjør dem til de kuleste i gata, men mer om dette i et senere innlegg.

Og nå blir det ubehagelig. For om du følte at alle tenkte nedsettende om deg når du bare så på klærne, så vil du føle at de ser enda mer på deg nå som du beveger deg i retning avlukkene for å prøve dem på. Og jeg tviler på at noen av dem vil tenke at du er kul som prøver på klærne for kjæresten din. Kanskje de tenker du er kul som tør å gå egne veier, men hva vet vel du, du har ikke blitt tankeleser i løpet av de siste avsnittene heller. Da gjelder det å snike seg så ubemerket som overhodet mulig i retning prøverommet, og planlegger gjerne ruten frem dit litt først, ut i fra hvor mange kunder du må passere på veien dit, eventuelt hvor mange som oppholder seg i området. Jo færre det er utenfor prøverommet, jo enklere er det å snike seg inn.

I noen butikker er det lettere enn andre å prøve klær. Er du for eksempel på H&M så bruker de å ha prøverommene sine helt bak i butikken, i en bortgjemt krok, og blir det for ille å prøve i nærmeste prøverom fra der du fant plagget, så finnes det som regel en herreavdeling ikke langt unna med eget prøverom. Store fine, nesten heldekkende dører foran prøverommene har de også, og ikke slike saloondører som enkelte opererer med, hvor du ser alt som foregår fra anklene og ned og fra skuldrene og opp når du står på utsiden, slik at dørene fortoner seg som en sladd over en dårlig pornofilm for de som måtte stå utenfor. Heldigvis ser det ut som om slike dører foran prøverom er utdøende. Jeg fant ingen slike på min jakt etter en butikk som ville la meg fotografere tidligere denne uken.

Men om H&M har en herreavdeling som gjør det naturlig at gutter også går inn i prøverommet, så har ikke for eksempel Gina Tricot det. Dermed vil det her føles ekstra viktig å komme seg ubemerket inn her. Gina Tricot har også prøverom i en bortgjemt krok bak i butikken, i alle fall i de to avdelingene kjeden har her i Trondheim, så dette er ikke verstingen. Men det kan være vanskelig nok likevel å komme seg frem til denne kroken ubemerket. Er du i tillegg i en av de butikkene hvor prøverommene er godt synlige fra store deler av butikken, eller til og med midt i det mest trafikerte området, så kan det bli i overkant barskt. Dette kan fremprovosere prikking i venstrehånden hos de fleste.

Så du kom deg frem til prøverommet, og du fikk prøvd om plagget eller plaggene du valgte ut passer deg og din kropp, og som en bonus hvor lett de klistrer seg til kroppen når du er like svett som denne opplevelsen har gjort deg. Men det er ikke over ennå. Nå skal du ut av prøverommet, like ubemerket som du snek deg inn. Nå har du den ulempen at det er et forheng eller en lukket dør foran avlukket ditt, så du klarer ikke å se om kysten er klar. Du må bare satse på sansene dine, sånn som hørselen. Hører du noen utenfor nå? Er det trygt å gå ut nå? Hvis ja, kom deg ut raskt, og straks du er ute, lat gjerne som om du holder i klærne for noen andre mens du fortsetter din ferd mot kassen. Hvis du skal ha de plaggene du prøvde da. Skal du ikke ha dem, kan du enten la dem henge igjen i prøverommet, eller være snill mot de som jobber der og henge dem tilbake på plass. Det siste her tilføyde jeg fordi jeg jobber i butikk selv…

Still deg så i kø for å betale, og når du har betalt forlater du butikken, og beveger deg i retning nærmeste utsalgsted for iskrem og/eller sjokolade. Du har vært flink og synes du fortjener en belønning. Gratulerer. Bare sørg for å kjøpe flere plagg per shopperunde, slik at du ikke bare kjøper et og et plagg. Skal du feire for hver gang da, kommer du til å bli feit og vokse ut av plaggene du akkurat kjøpte.

Men – så var det hvordan man får shoppet sko da, og hvor er prøverommet i skobutikken da liksom?!!!

PS! Hvis du hever blikket litt innimellom og studerer de andre kundene i butikken, vil du se at de ikke stirrer på deg. De gir faktisk jevnt faen i deg. Du burde gi faen i dem også egentlig. På dette tidspunktet bør du forresten senke blikket igjen. Du gjør nemlig den jenta der nervøs av at du stirrer på henne. Uhøflige faen.

Tidligere utfordringer:
#1: Skjeggvekst
#2: Å høres ut som en jente
#3: «Dagens Outfit»

Facebook

Fikset litt på designet: Nå leveres også bloggen med meny!

Nok et innlegg som har rot i det som har blitt selve symbolet på denne bloggen. Masken min.


Tidligere denne uken så jeg meg lei på alle spørsmålene om hvorfor jeg bruker maske på alle bildene av meg selv i denne bloggen, og delvis også oppfordringer til å kaste den fra folk som ikke skjønner at det per dags dato ikke er aktuelt, for min egen trygghetsfølelses skyld. Det er enten å blogge anonymt, eller ikke i det hele tatt. Derfor skrev jeg et innlegg om det, og etter det stilnet det. Litt. Men etter hvert som dette innlegget rullet nedover på siden, og inn i glemselen, så begynte det også å komme nye kommentarer og spørsmål om det samme. Jeg kan ikke skrive det samme innlegget om og om igjen, så da måtte jeg finne en løsning sånn at det alltid er synlig fra førstesiden.

Løsningen ble å lage en meny hvor det tydelig står hvor man kan få svaret på spørsmålet som så mange stiller. I den samme menyen la jeg også til en link til innlegget om den sommerdagen da jeg som trettenåring oppdaget at jeg var jente, for det synes jeg er et viktig innlegg for å forstå denne bloggen, som kanskje mange kan ha glede av å lese når de kommer inn hit for første gang.

Om de ikke orker å trykke seg inn, så får det være deres problem. Da får de nemlig ikke svar heller.

I tillegg har jeg lagt til link til to av de tingene jeg først og fremst ønsker å eksponere i denne bloggen. Utfordringer ved å være transkjønnet i skjul, og også outfits. Sistnevnte kommer jeg ikke til å ha så mye av fremover på grunn av bosituasjonen min, men poster det når jeg kan. Til slutt har jeg med en link til facebooksiden min, for den vil jeg at så mange som mulig liker nå. Litt skuffet over enkelte venner forresten, merker jeg…

Jeg skal innrømme jeg slet veldig med å kode denne menyen, slik at det så bra ut. Selve linkene var enkelt, det er jo bare å sette opp en liste, og det er jo noe av det første man lærer når man skal i gang med HTML. Men så, når jeg skulle over på det estetiske, eller CSS-en om du vil, så ble det straks verre. Jeg begynte å lure på hvordan i all verden jeg besto eksamen i webprogrammering på høyskolenivå for en liten stund siden. Det lille jeg kunne da må ha forsvunnet. Men ikke dessto mindre, til slutt endte jeg opp med det du ser nå. Det er mulig jeg endrer det senere, men akkurat nå er jeg veldig fornøyd med utseendet på bloggen.

Fortell meg gjerne hva du synes også. Og om du klarer du å gjette hva som er favorittfargen min.

Facebook

Hvorfor blogglisten er ubrukelig, og facebook rocker gata

Da jeg begynte å blogge ble jeg anbefalt å registrere bloggen min på blogglisten, så den kunne bli enklere å følge. Samtidlig måtte jeg ha et banner i sidebaren på bloggen som man kunne trykke på for å følge bloggen min på blogglisten. Nå har jeg fjernet dette banneret. Hvorfor?

Fordi blogglisten har vist seg å være mer unyttig enn mannlige brystvorter!

Seriøst, jeg har vært innom blogglisten et par ganger i løpet av like mange dager. I følge denne siden så har jeg ikke oppdatert bloggen siden innlegget om at jeg gjesteblogget hos Aylar von Kuklinski. Fantastisk, det er jo nesten en måned siden, og jeg har publisert to innlegg per dag, pluss/minus, etter at jeg kom hjem fra London. Ja, dette innlegget som blogglisten sier er siste oppdatering fra meg er til og med postet før jeg dro til London. Det var jo da bloggen min begynte å ta form. Hva er vitsen med en varslingstjeneste som ikke varsler?

Nei, takk og farvel.

I stedet har jeg jo opprettet en facebookside hvor jeg gjerne ser at du går inn og trykker på «liker» hvis du vil følge bloggen min. Hvorfor skulle du gjøre det, når du bare kan titte innom disse sidene sporadisk i stedet? Vel… godt spørsmål. Men jeg kan kanskje lokke med at jeg legger ut litt tilleggskommentarer til blogginnlegget der, og innimellom også ting som egentlig skulle i bloggen og som ble klippet bort og lignende? Jeg har i alle fall hatt med sånt allerede, til glede for de seks individene som liker siden. Hvor en av dem er meg…

Men jeg skulle gjerne ønske at minst 24 personer til går inn og liker siden. Sånn at jeg får tilgang til statistikken min. Jeg vet, jeg er nysgjerrig og navlebeskuende. Som om jeg kan noe for at navler er så sykt fascinerende. Hvor skal man ellers ha dippen når man spiser potetgull i senga?

Dette innlegget er forresten et rent reklameinnlegg, så hvis du ikke liker reklame så synes jeg du bør se vekk i noen minutter. Hva? Burde jeg ha startet innlegget med dette? Hmmm… kunne du ikke ha sagt dette litt før? Nå er jeg jo ferdig med å skrive det.

Oh well… jeg returnerer til min normale form, med innlegg om utfordringer i hverdagen i neste innlegg. Om ikke før. Nei, neste innlegg høres bra ut.

Facebook

Outfit 18. oktober


Fikk endelig brukt cardiganen jeg kjøpte på lørdag! Den kommer til å varme godt i vinter, det er jeg sikker på. Denne outfiten er forresten enkel å oppsummere: cardigan, kjole og belte: alt er fra H&M. Til og med strømpebuksene og masken er derifra.

Hvorfor må alt absolutt være så vanskelig og avansert?

Facebook

Tidlige tegn på at jeg egentlig ville være jente: En bukseløs and i lånte fjær…

Jeg skrev i innlegget «Da jeg oppdaget at jeg var jente» om at jeg som trettenåring helt plutselig oppdaget at det var jente jeg ville være, uten at jeg hadde følt meg som jente noen gang tidligere i livet. Men jeg avsluttet også med at når jeg tenker tilbake på min tidlige barndom så ser jeg enkelte tegn, selv om de ikke var spesielt tydelige. Et av dem skal jeg dra frem nå, og vi går over i litteraturens verden.

Øyvind Holen er for tiden aktuell med boken «Donald-landet» hvor han skriver om hvordan Walt Disneys and i matrosdress var med på å forme det moderne etterkrigs-Norge fra første utgivelse kom i desember 1948 og frem til i dag. Jeg må vel bare tilstå at Donald har vært med på å forme meg også. Som så mange andre så lærte jeg å lese av Donaldbladene, og jeg lærte å lese minst et år før jeg begynte på skolen. Faren min var også en ivrig samler av bladet i mange år, så jeg hadde tilgang til flere årganger, satt i permer, i oppveksten min.

Men det var en historie som jeg stadig vendte tilbake til. Om igjen og om igjen. Den var den første historien i det første bladet fra 1987, så jeg visste hvor jeg skulle se for å finne den. Helt fremst i permen som hadde 1987-1 på ryggen (hver perm har plass til en halv årgang). Som vanlig var Donald uten bukser. Men han trakk inn i andre tekstiler i denne historien, og her lå nok fascinasjonen min som gjorde at jeg stadig ville lese akkurat denne historien. Den heter «Donald Duck i dobbeltstilling»

Historien starter i en kjent situasjon hvor Donald søker jobb, og blir tilbudt en stilling som butler for en rik forretningsmann og hans familie. Men det er under forutsetningen at hans kone også tar jobben som hushjelp. Donald er som kjent ikke gift, og prøver å fri til Dolly, som blankt nekter. Dermed virker løpet kjørt til Donald får en idé.

Grønt hår er tydeligvis skjønt hår…

Neste morgen møter Donald opp på godset og sier at hans kone kommer senere. Han blir vist til rommet deres på loftet og får beskjed om at «Fru Duck» får det første oppdraget, nemlig å servere lunsj til familien. Så begynner forviklingene i beste Mrs. Doubtfire-stil.


Det går som alltid greit i begynnelsen. Men så begynner det å kreves at Donald er på to steder samtidlig, og det begynner å gå litt i surr for vår fjærkledde venn.

Før jeg hadde lært å lese tror jeg det var denne siden som fascinerte, og forvirret, meg mest. Liker forresten at det spesifiseres at det er et «dameskjørt» og ikke bare et «skjørt».

Etter dette ser vi at det blir mer og mer hektisk for Donald, og familien smiler mer og mer for hver krevende oppgave de gir tjenerene sine. Men så bryter helvete løs for full musikk, når Dolly får høre av sladrekjerringene i Andeby at Donald har giftet seg. Og direktøren har også en utfordring på vent.


Hvordan historien slutter vil jeg ikke si, for jeg vil at spesielt interesserte skal oppsøke den selv. Jeg fant nemlig ut at dette egentlig var en veldig godt fortalt historie, etter å ha lest gjennom den for første gang på mange år, og jeg gjetter da at sist var Donald Duck & co trykket den på nytt i reprise da jeg var blitt litt eldre. I følge coa.inducks.org var dette i nummer 15 i 1999, og det stemmer godt hva med hva jeg husker. Samme side sier at historien også har blitt trykket i bokserien Hall of Fame i bok nummer fire. Det er nok denne utgivelsen som er lettest å få tak i, for jeg har sett bokserien hos mange bokhandlere.

Det var forøvrig et par historier til med lignende tema, som vekket min oppmerksomhet. En hvor Donald hadde sølt kaffe på kjolen til Dolly, men hadde ikke råd til å betale renseriregningen, så han tok jobb som barnevakt, kledd i nettopp denne kjolen, som en impulshandling for å skaffe nok penger, og en hvor Mikke Mus kler seg ut som Minni for å hjelpe henne å bestå en opptaksprøve i en dameforening hun veldig gjerne vil bli medlem av. Men disse har jeg ikke klart å finne igjen. Det var nok også derfor akkurat denne ble så mye lest. Den var aller først i en av permene, ikke midt i.

Donald lærte meg som sagt å lese, og selv om jeg ikke leser så mye Donald lenger, så leser jeg veldig mye andre tegneserier, pluss en stor dose krim og annen skjønnlitteratur. Men det var her det startet, og særlig med denne historien som jeg leste om igjen og om igjen, uten å skjønne før flere år senere hvorfor den fascinerte så mye.

Men nå mange år etterpå så stiller jeg spørsmålet. Hadde jeg klart å overbevise noen om at jeg var min egen kone ved å kle meg i kjole?

Alle bilder i dette innlegget er © Walt Disney, og er scannet fra Donald Duck & co nr 1 1987. Burde vel takke pappa for lånet av bladet også.

Facebook

Hvorfor jeg er singel, og hvorfor jeg foretrekker det sånn

Et spørsmål til jentene. Kunne du tenkt deg å deite en gutt som ønsker å kle seg omtrent slik?

Jeg skjønner godt hvis svaret er nei. Dere måtte jo ha satt opp timeplan og stemplingsur utenfor baderomsdøren. Men likevel.

Jeg har vært singel i noen år nå. Mitt siste forhold endte etter at jeg ba min daværende kjæreste stikke av etter at jeg oppdaget at hun drev og flørtet med en annen jente, som hun rett etter dette ble sammen med. På dette tidspunktet var jeg drittlei av alt som het forhold, for de fleste forholdene og nesten-forholdene jeg har vært involvert i har endt på nesten samme måte. Det var bare dette siste som avvek litt.

For det har vært mange av dem, men det har aldri vart over seks måneder. Det virker som om det nesten er formelbasert. Først er det veldig spennende for den andre å være med en annen jente, selv om denne fysisk har kroppen til en gutt. Mesteparten av tiden vi er sammen vil jeg også se ut som en gutt fordi jeg jo ikke tør å gå ut som jente blant folk, men når vi er alene så passer hun på å behandle meg som en prinsesse og kalle meg for jenta si og lignende. Dersom størrelsen tillater det så oppfordrer hun til å låne klær av hverandre også.

Men gradvis dabber dette av, som om det kun er spennende den første tiden fordi det er annerledes. Når hun har vært og kjøpt nye klær presiserer hun at dette er plagg hun tenker å ha helt for seg selv. Og på et tidspunkt kommer spørsmålet. «Kan du ikke prøve å være bare gutt en stund?». Det er da jeg vet at det er over, for da ber de meg om å gjøre noe som er helt umulig for meg. Det siste forholdet endte som sagt ikke sånn. Men det ga likevel avsmak for meg, for det føltes på en bisarr måte som om jeg ikke var jente nok for henne når hun da fant seg en «ekte» jente i stedet. Etter dette har jeg ikke søkt forhold. Jeg ville heller være alene.

Det virker som om jeg faller mellom to stoler. At jeg er for feminin for de heterofile jentene, mens de lesbiske har problemer med den maskuline kroppen min (noe som kanskje faller på sin egen urimelighet når man tenker på hvordan den stereotypiske traktorlesba ser ut). Og bijentene? Nesten alle forholdene jeg har vært i har vært med jenter som har sagt de var bifile da forholdet startet. Når det da har blitt slutt så er de ikke så sikre lenger. Hadde jeg vært like flink til å kurere homofile hadde jeg nok hatt en høy stjerne i den katolske kirke. Bortsett fra at jeg kler meg i jenteklær da. Men paven og kardinalene kler seg da virkelig i kjoler de også.

Nå skal det sies at jeg ikke har stengt døren helt. Jeg bare leter ikke mer. Men skulle den rette dukke opp, som man så poetisk sier, så er hun velkommen. Men jeg orker ikke lete. Det kan godt hende at jeg vil få det bedre i et forhold med ei jente som lar meg få være meg selv. Men…

Jeg har det bedre som en singel jente, enn jeg ville hatt det som en gutt i et forhold.

Facebook

Emilies skap goes facebook

Fordi jeg har innsett at facebook er en sånn passe bra måte for de som liker bloggen min til å holde seg oppdatert på den, og få beskjed på sin facebookprofil når jeg er oppdaterer, så jeg meg nødt til å lage en slik side jeg også. Foreløpig bare to personer som liker, men jeg håper det blir flere nå som jeg deler dette. Hvis ikke blir jeg trist, og begynner å trøstespise sjokolade. Og da blir jeg feit(ere).

Du vil vel ikke at jeg skal bli feit?

Siden finner du i alle fall her.

PS! Beklager at jeg ikke kom med det blogginnlegget jeg lovte i siste innlegg. Eller, lovte og lovte. Jeg lovte vel ikke noe som helst. Men jeg fikk ikke tatt de bildene jeg hadde håpet på, så hele bloggideen kokte litt bort. Men det kommer noe skikkelig i kveld. Jeg har begynt å skisse på flere innlegg nemlig.

Facebook