Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Hvorfor jeg digger Glitter

Jeg skulle ønske jeg var jente. Det har du hørt før, hvis du har fulgt denne bloggen siden starten. Men av og til er det faktisk en fordel å være gutt, og nå skal jeg fortelle om en av grunnene.

Det finnes en butikkjede som jeg digger. Du har helt sikkert hørt om den, for den finnes i mange norske byer. Jeg snakker om Glitter, stedet å dra hvis man trenger noe til å komplettere antrekket sitt, om det så er smykker, skjerf eller vesker. Men det er ikke utvalget først og fremst som gjør at jeg digger dem, selv om det jo er grunnen til at jeg drar dit. Det er måten jeg blir tatt i mot på når jeg kommer dit for å shoppe.

Nå må jeg igjen minne på leserne mine at i det daglige så går jeg ikke rundt kledd som jente. Dermed blir jeg ikke oppfattet som en jente, jeg blir oppfattet som en gutt. Det er ofte veldig sårt for meg, men ikke i dette tilfellet. Her er det faktisk en fordel å være gutt, for jeg kan fortelle hvor ofte jeg har truffet på andre gutter inne på Glitter. Altså som i gutter som ikke følger etter dama som et påheng. Svaret er null. Hvor ligger fordelen i det?


Illustrasjonsfoto: Glitter på Mercur kjøpesenter i Trondheim, tatt i midten av desember 2012

Jo, jeg tiltrekker meg oppmerksomhet fra personalet som jobber der, fordi jeg skiller meg ut som eneste hane i kurven. Så uansett hvor mange jenter det er i butikken, om den så er så smekkfull av smårips at det bare trengs vaniljesaus for å lage en heftig kompott; her kommer personalet stormende mot meg og spør om jeg trenger hjelp, for det er jo en kjent sak at gutter har problemer med å velge ut gaver til kjærestene sine. Med andre ord, jeg har rangen i butikken. Jeg trenger aldri å kjempe om å få oppmerksomheten til selgeren, den får jeg med en gang jeg entrer lokalene og på den måten er det enkelt for meg å snike i køen.

I tillegg er de veldig behjelpelige. Jeg har som regel noen tanker når jeg entrer butikken om hva jeg er på jakt etter, og de hjelper meg alltid med å finne noe som stemmer overens med dette, og gjerne også andre ting som kan matche om jeg ønsker dette. De følger også alltid opp med å spørre om jeg vil ha det pakket inn når vi er ferdige med runden, men sier ingenting på det når jeg sier at det ikke er nødvendig.

Så av og til er det faktisk en fordel å være gutt. Selv om jeg ikke hadde handlet noe som helst på Glitter om det ikke var for at jeg føler meg som en jente da.

Dersom noen du som leser denne bloggen tilfeldigvis jobber på Glitter på Solsiden eller Mercur i Trondheim, eller kjenner noen som jobber der, sørg for at de får vite at jeg digger dem og butikken(e) deres. Jeg vil også legge til at jeg ikke på noen som helst måte blir støttet økonomisk av nevnte kjede.

I alle fall ikke før dette innlegget…

Facebook

Innkjøp 07/01-2013

Det er januar. Det betyr januarsalg. Det betyr også mye folk, noe som gjør det ekstremt vanskelig for sjenerte og paranoide meg å ta runden rundt i butikken på jakt etter skatter å berike klesskapet mitt med, så hvis jeg i det hele tatt finner noe i løpet av de få minuttene jeg tør å oppholde meg der, så blir det mer eller mindre alltid fra fullprisavdelingen. Sukk. Det spørs om jeg må overtale en venninne eller femten til å bli med meg på shopping før det blir februar og februarsalget overtar…

Men noe klarte jeg da å få med meg i sekken hjem i dag. Det ønsker jeg å dele med deg nå. Med kommentarspor. Begge deler ble kjøpt på H&M forresten, i tilfelle du lurte.

Jeg mener – hvordan kan man ikke like denne? Det er jo Batman… og… den er lilla! Det er som om noen på systuene i Bangladesh sa «Nå skal vi lage noe spesielt for Emilie i Trondheim. Ja, Trondheim ja. Det ligger i Norge. Men vi må masseprodusere det for å holde prisene nede. Hun er ikke millionær heller». Ok, nå fikk jeg litt dårlig samvittighet for å handle billig når de der inne i Bengalbukta knapt får til salt i såret. Men likevel… nanananananananana BATMAN!! Og så lilla da…


Dette skjørtet er nok en gammel kjenning for de som har fulgt bloggen en stund, og som i tillegg har fotografisk hukommelse. Jeg tenker vi nå har redusert antall mulige kandidater til cirka null. Men skjørtet ble i alle fall nevnt både i min urealistiske ønskeliste før jul og som en del av en outfitwant tidligere i desember. Der nevnte jeg også at jeg har genseren fra denne outfiten fra før, og med skjørtet i min varetekt er jeg nå nærmere å komplettere det også. Her tror jeg faktisk at jeg vil legge ut bildet fra sistnevnte innlegg på nytt, for å minne på de øvrige leserne mine som ikke lider av autisme hvordan det så ut.

Hva synes du?

Facebook

Min dypeste medfølelse til toppbloggerne

I dag føler jeg meg litt ond. Jeg har nemlig gjort det jeg i lengre tid har vegret meg mot å gjøre, nemlig å blokkere en person fra å kommentere innleggene i bloggen min. Det føles veldig feil å utestenge noen fra en blogg som tross alt har ønsket om å bli akseptert i samfunnet som hovedtema, men det var absolutt ingen annen utvei for meg. Jeg vet at denne personen ikke mente noe som helst vondt med det, men det var ingen tegn til at vedkommende hadde tenkt å slutte med sin oppførsel, selv om jeg antydet at jeg ikke likte det. Jeg begynte å vegre meg fra å skrive innlegg fordi jeg gruet meg til dennes tilbakemeldinger. Jeg prøvde lenge å ignorere både dem og de utvalgte scenene fra Misery som dukket opp innenfor øyelokkene mine hver gang jeg blunket, men det gikk ikke. Det var enten dette eller å slutte å blogge.

Arkivbilde fra jula. Fordi det var det mest tankefulle bildet jeg hadde tilgjengelig. Jeg har ikke for vane å ta på finkjolen hver gang jeg føler for å filosofere altså.

Det gikk mye på å tilegne meg som transkjønnet egenskaper som ikke passet meg. Dette er helt klart irriterende, men noe jeg stort sett klarer å overse fordi jeg er vant med at det er lite kunnskaper om trannskjønnethet der ute, og det er ikke så lett å skjønne at selv om det for noen utelukkende handler om å pynte seg, så handler det for meg om å få den jenta som jeg føler meg som på innsiden, til å komme ut på utsiden. Den eventuelle pyntingen er noe som kommer i tillegg. Ord som «transing» og «skrulling» eksisterer ikke i mitt vokabular. Jeg vet knapt nok hva det betyr, men det føles veldig fjernt fra hva jeg driver med, for i min verden så er ikke det jeg driver med noe annerledes enn det alle mine venninner gjør til daglig. Eneste forskjellen er at deres kropp stemmer overens med kjønnet de føler seg som.

Men det var ikke dette som irriterte meg mest. Det var klagingen som kom hvis jeg ikke hadde oppdatert på noen dager. Først ble det sagt rett ut, og når jeg svarte i en irritert tone at jeg synes dette var frekt, ble det det ikke mindre av det, det bare ble mer kamuflert. Når jeg i tillegg oppdaterte om noe som ikke hadde noen direkte link til temaet transkjønnethet, men derimot andre interesserer jeg har, så ble det også kommentert med en subtile hint om at vedkommende heller ville at jeg skulle blogge om «transing» og «skrulling» og andre begreper jeg knapt nok kjenner betydningen av. Det hele ble rett og slett for intenst for meg.

Med et går tankene mine til toppbloggerne. Jeg er ennå et stykke unna topplista på blogg.no, selv om de nå har utvidet den til å omfatte topp 200, så jeg har en ganske liten blogg. Jeg hadde inntil denne blokkeringen bare én slik person i kommentarfeltet mitt, og som i realiteten egentlig var ganske harmløs. Jeg tør ikke forestille meg hva de på topplistene må slite med, og disse har nå min dypeste medfølelse. Jeg har tidligere sagt at jeg har som mål å få en av de mest leste bloggene i Norge. Nå er jeg sannelig ikke sikker lenger. Når jeg tenker på det virker det ikke så dumt å blogge med maske på alle bildene likevel.

Til deg det gjelder: du blir helt sikkert lei deg for at jeg nå blokkerte deg fra bloggen og den medfølgende facebooksiden, og jeg beklager virkelig at det ble sånn. Jeg har egentlig et ønske om å være inkluderende, og jeg vet du egentlig ikke mente noe vondt med det. Men jeg prøvde å si i fra, og det ble ikke tatt til etteretning. Da er jeg redd dette ble eneste utvei, selv om det fortsatt føles feil å gjøre det når jeg skriver dette. Men du er fortsatt velkommen til å lese bloggen min, det skal jeg ikke nekte deg (og jeg hadde ikke gjort det om jeg kunne heller).

Et av mine nyttårsforsett var å prøve å irritere meg mindre over det som foregikk i kommentarfeltet mitt.

Så lenge varte altså det…

Facebook

Innkjøp 05/01-2013

Jeg følte for å shoppe i dag, og av en eller annen grunn bestemte jeg meg for å dra til Levanger for å gjøre det. Selv om jeg altså bor i en av Norges største byer, basert på innbyggertall, fant jeg ut at jeg hadde lyst til å dra et annet sted for å shoppe litt. Så hvorfor ikke Levanger og Magneten kjøpesenter? Å jada, jeg synes jeg hører motargumentene hagle ned her fra mine trønderske lesere, men dette fristet altså mer i dag enn en runde på et av mine lokale kjøpesenter og ikke minst sentrumsgatene i Trondheim. Dem ser jeg ofte nok som det er.

Men om man drar aldri så langt hjemmefra så følger angsten fortsatt etter, så det ble ikke noe innkjøp av jenteklær denne gangen (kombinert med at jeg egentlig ikke fant noe jeg likte i løpet av de få minuttene jeg prøvde å lete). Det eneste jeg kan melde å ha fått med hjem er to kraftig nedsatte Nintendo DS-spill som jeg bare så vidt vet noe om, selv om jeg har lest anmeldelser av begge spill for lenge siden (og de forskjellige anmeldelsene var veldig sprikende etter hva jeg kan huske). Men jeg betalte knapt nok en hundrelapp for hver av dem, så om de skulle vise seg å suge hardt, så betyr det ikke noe. Merkelig hvor mye lettere det er å kjøpe spill enn jenteklær…


Så har jeg noe mer å varme hyllene mine med. Jeg holder jo fortsatt på med det femte Professor Layton-spillet, og har i tillegg et annet spill liggende som jeg bare har lånt og som jeg derfor burde begynne på snart, og kanskje til og med fullføre så jeg kan levere det tilbake. Og så har jeg jo masse bøker i hyllene mine som også skulle vært lest…

Derfor slutter blogginnlegget her. Av og til er det sunt å komme seg vekk fra dataskjermen og aktivisere seg litt også. Så kan det diskuteres om det å glane på en liten håndholdt skjerm er så mye bedre…

Facebook

…jeg vil ha en uke til med ferie…

Når dette innlegget skrives er det sent onsdag kveld. Jeg har vært tilbake på jobb etter en lang og god juleferie, og ble møtt av en hektisk dag i butikken med mye lemping og oppakking av kasser for å få opp alt til nyttårsalget som begynte i dag, supplert med byttekåte kunder, grinete fordi de ikke fikk nøyaktig det de ønsket seg til jul, innimellom. Jeg er utslitt. Jeg føler ikke for å blogge i dag.

Men jeg har forstått det sånn at det er en del ensomme sjeler der ute hvis liv kollapser fullstendig hvis jeg ikke oppdaterer i bloggen en dag. Det virker i alle fall sånn når det fremlegges krav om at jeg må blogge hver dag på de dagene jeg ikke oppdaterer. Selv om jeg jo skriver disse innleggene på fritiden min, og jeg egentlig ikke på noen som helst måte har forpliktet meg til å underholde noen som helst, så har jeg da evnen til å uttrykke empati og medfølelse for leserne mine. Innimellom i alle fall.

Så da sørger jeg i alle fall for at disse blir underholdt selv om jeg ikke har overskudd til å oppdatere akkurat nå.

Kos dere, både med spillet og vissheten at jeg kommer sterkere tilbake når jeg er motivert og føler for det selv. Sånt blir det også bedre innlegg av.

PS! Det litt triste er at jeg ble sittende og spille selv etter å ha postet dette…

Facebook

Den siste sjokoladen

Jeg tror de fleste som leser denne bloggen fast har fått med seg at jeg var i London. De har også fått med seg at jeg er i overkant glad i sjokolade, og at en av mine favorittsjokolader heter Crunchie. Denne merkevaren har ikke vært å skaffe i Norge siden sent 90-tall, så jeg sørget for å ta med meg litt i bagasjen da jeg dro hjem fra London i begynnelsen av oktober. Et par dager etter at jeg kom hjem tok jeg dette bildet:

Et herlig syn som faktisk får magen min til å knurre litt. Men det var situasjonen i begynnelsen av oktober. Da jeg gikk inn i boden tidligere i dag for å sjekke reservene ble jeg møtt av et syn som ikke var like hyggelig som det over.


En igjen. Bare en Crunchie igjen. Før Londonturen hadde jeg ikke spist Crunchie siden søsteren min kom hjem fra en langhelg i Edinburgh sommeren 2011, og hadde med noen i bagasjen til meg. Det kan ta år før neste gang. Jeg ble umåtelig trist av å tenke på dette, og trengte trøst, og hva løser vel problemer bedre enn sjokolade?

…det meste egentlig. Men med ett var også min siste Crunchie bare et minne, foreviget gjennom fotografiet lenger oppe.

Usunt forhold til sjokolade, sier du? Jo, det skal jeg ikke si meg uenig i, og det er en grunn til at jeg ikke har «spise mindre sjokolade» som nyttårsforsett, og heller ikke signerte godteriavtalen til Slankerinna som mange andre bloggere gjorde. Jeg hadde sprukket før de hadde rukket å synge første strofe av «Auld Lang Syne» borte i øyriket. Men samtidlig, jeg klarte å få den haugen i øverste bildet til å vare i nesten tre måneder. Så trenger jeg egentlig en godteriavtale?

Nå er uansett den siste Crunchien spist, så da kan jeg uansett ikke spise flere.

Men de fører da fortsatt Smash på Rema…

Facebook

Første innlegg i 2013 – og innlegg nummer 100!

Så var vi inne i et nytt år, og vi sier farvel til 2012. Et år som har betydd veldig mye for utviklingen min og forsøket på å få opp skapdørene og komme meg ut i verden som jente. Egentlig har den største utviklingen funnet sted i løpet av de siste fire månedene. Denne bloggen ble åpnet i midten av september, bare en uke senere dro jeg til London hvor jeg gikk rundt kledd som jente i en uke og i månedskiftet oktober/november fortalte jeg for første gang om hemmeligheten min til et par kompiser, etter å ha bare delt den med venninner frem til da. Dette er en kjempeutvikling!

Tør vi håpe på at 2013 blir enda bedre?

Pussig nok så er det første innlegget mitt i 2013 også innlegg nummer 100 i denne bloggen. Men jeg har ikke skrevet alle selv. Jeg har hatt en gjesteblogger her i min venninne Frøken W som skrev et innlegg om fenomenet bunad i høst. Det kommer forøvrig minst to gjesteinnlegg fra andre venninner i løpet av den neste tiden. Et er allerede skrevet, men jeg vil ikke poste det før jeg også har fått det andre siden de på en måte henger sammen (jeg venter fortsatt, Ida!).

Men likevel så føler jeg at det må markeres på en eller annen måte, og derfor dette innlegget. Men da må jeg vel legge inn et bilde av noe slag også for å underbygge at det er tid for å feire og markere?


Da får det bli dette bildet av meg i antrekket fra julaften, siden jeg ikke hadde noe annet passende liggende og jeg ikke har anledning til å ta noe nytt nå. Du vet, det som jeg lagde et innlegg om for noen dager siden, bare for poste bildet. Hadde jeg visst at jeg trengte dette bildet til det innlegget jeg skriver nå, hadde jeg sannsynligvis ikke laget det innlegget hvor jeg postet det først. Men da hadde heller ikke det innlegget du leser nå blitt innlegg nummer 100, men derimot nummer 99…

…nå fikk du noe å tenke på, nå!

Men uansett, så ønsker jeg å takke alle leserne som fulgte meg og støttet meg med positive kommentarer gjennom 99 innlegg i 2012, og et innlegg så langt i 2013 (selv om ingen har kommentert det ennå når jeg skriver dette, naturlig nok), og håper dere vil følge meg videre på veien mot å kunne leve livet mitt som jente i året som nå såvidt har begynt.

Godt nyttår, alle sammen!

Facebook

Nyttårsoutfit – black & silver


Et raskt innlegg bare for å vise nyttårskjolen min. Nyttårsaften for meg er svart med glitter, så da har jeg valgt en outfit bestående av svart med innslag av sølv. Av samme grunn har jeg valgt å kalle antrekket for black & silver, delvis oppkalt etter en låt av Blue Öyster Cult. Haha.

Jammen fikk jeg ikke brukt min lille sorte igjen, som jeg elsker både fordi den er behagelig å gå med og den har så mange muligheter. Kjolen er altså fra H&M, og skoene fra Mandee. Beltet og halskjedet husker jeg ikke, men armbåndene er årets julegave fra min bestevenninne Ida. En person som har betydd veldig mye for meg og min utvikling i 2012.

Hva synes du?

Facebook

Hæh? Nyttårsforsetter…?

«Hva i all verden skal jeg blogge om» skrev jeg på facebooksiden min. «Nyttårsforsetter» var det noen som sa. «Ok, det var jo ikke så dumt, det skal jeg klare» tenkte jeg. Og så gikk dagene, og nå er vi kommet til nyttårsaften og her sitter jeg uten noen som helst idé om hva jeg skal føre opp på lista. Ikke fordi jeg er så perfekt, men fordi jeg ikke gidder å skrive ting som «spise mindre sjokolade» og «trene mer». Det er sånt som jeg kommer til å bryte før smellene fra rakettene har stilnet, og folk har rukket å sove av seg nyttårsrusen.

«Spise mindre sjokolade» er vel hakket mindre realistisk enn å «bli modig nok til å slutte å bruke maske på bildene i bloggen»

Men jeg prøver likevel. Her er hva jeg skal jobbe med, forhåpentligvis litt lenger enn et kvarter inn i det nye året.

1. Jeg skal bli flinkere til å bli sosial og omgås vennene mine
Som den kreative og skriveglade personen jeg er, har jeg litt for mange prosjekter gående samtidlig, og tilbringer vel litt vel mange timer hver kveld alene foran pc-en med Microsoft Word…

2. Jeg skal jobbe aktivt med jobbsøking slik at jeg får en fast jobb
Jeg jobber fulltid nå, men har ikke fast stilling så jeg får ikke boliglån, noe som gjør at jeg er tvunget til å bo i et kollektiv. Det fungerer dårlig for en skapjente som meg. Med egen leilighet blir det enklere å være meg selv, og ikke minst i forhold til å ta flere bilder til denne bloggen.

3. Jeg skal bli modigere i forhold til veien ut av skapet og skal ta minst en jentetur utenlands eller innenlands hvor jeg er kledd som jente under hele oppholdet
Turen til London i høst var jo en kjempesuksess, så Ida og jeg snakker allerede om en langhelg i Stockholm for å hilse på en annen venninne som bor der – å gå ut i hjembyen min tør jeg ikke håpe på ennå, selv om jeg ikke utelukker det.

4. Jeg skal prøve å ikke irritere meg så mye over hva som skjer i kommentarfeltet til denne bloggen
Sannsynligvis det punktet jeg kommer til å bryte først. En ting er alle «fin blogg, kommentere min?»-kommentarene, men jeg er mer svett av de som med kommentarene sine gjentatte ganger prøver å dytte meg inn i en bås under transkjønnetparaplyen hvor jeg ikke føler meg hjemme. Har allerede skrevet et innlegg om det, uten at det hjalp, så det kommer nok et til over nyttår. Frem til da (og sannsynligvis etterpå, fordi jeg har så lave tanker om de det gjelder) kommer jeg til å forsøke å ta på skylapper i håp om å klare å overse de kommentarene.

Tror du at dette er noe jeg kan klare?

Eller vil jeg bryte dem før nyttårskonserten er over?

Facebook

Julekjolen min


Jada. Jeg vet jeg har vist den frem før i tidligere innlegg, både på julaften i form av julekortet mitt og i innlegget mitt som handlet om det å bli «nektet» å kle seg i kjole på julaften og andre anledninger som krever pent antrekk. Men jeg hadde dette bildet liggende og synes det var litt for fint til å bare kaste det.

Kjolen er av merket Hell Bunny og ble, for de som ikke kan huske det, kjøpt på Camden Market da jeg var i London i høst.

Jeg hadde altså på meg denne på julaften i løpet av noen minutter så jeg fikk tatt bilder til julekortet, samt 1. juledag mens jeg åpnet venninnegavene mine, slik at jeg fikk følelsen av å feire jul som jente. Men mens jeg var med familien var jeg altså tvunget til å gå i dress.

Men de siste dagene har jeg slengt rundt i t-skjorte og joggebukse. Ganske behagelig det også egentlig.

Bilde av nyttårsantrekket mitt kommer derimot enten i løpet av nyttårsaften, eller første nyttårsdag. Alt ettersom hva som er mest praktisk egentlig.

Facebook