Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Hva skjuler mine uskyldsfulle blå…?

Denne bloggen har vært planlagt veldig lenge. Unødvendig lenge, vil nok noen si. Men det er det flere grunner til, og en av dem var masken. Jeg har en følelse av at dere kommer til å bli godt kjent med denne masken, så det er like greit å ta en nærmere titt på den med en gang.

Da jeg begynte å planlegge denne bloggen visste jeg at jeg måtte gjøre noe for å skjule identiteten min, for jeg hadde ikke (og har fortsatt ikke) lyst til å stå frem over natten. Jeg liker å ta ting gradvis. Så da virket en maske som en god idé, selv om flere av venninnene mine påstår at parykken og sminken er nok til at ingen kjenner meg igjen. Men jeg tok ingen sjanser, og skrev inn ebay.com i nettleseren og begynte å lete etter den rette masken. Og fant…

…noe helt annet. Jeg lukket nettleseren og satte meg ned for å sture, sistnevnte delvis som en sekundær unnskyldning for å kunne trøstespise sjokolade. Men jeg hadde jo planer for denne bloggen, hvor en av dem var å vise meg selv som jente med ulike outfits (gled dere/gru dere, alt ettersom). Med en slik maske, med så mange fargerike fjær at de ville gjort Felipe «The Indian» Rose fra Village People lettere forlegen, ville den jo ta oppmerksomheten fullstendig bort fra det jeg måtte ha på meg. Flere forsøk senere endte på samme måte, og til slutt ga jeg opp hele eBay, trøstespisingen, og nesten også bloggprosjektet.

Men så en dag, like før jul, snek jeg meg rundt på Divided Girl-avdelingen på H&M på Trondheim Torg på jakt etter en ny kjole i anledning høytiden (noe jeg strengt tatt ikke har bruk for da skapet mitt er fullt av fine kjoler som bare venter på en anledning, men hva så?). Da så jeg det lå en rekke masker på rekke og rad på et bord midt i butikken. Jeg er alltid litt smånervøs når jeg handler til meg selv på steder som bare har jenteklær, og dette var ikke noe unntak, så jeg grep raskt etter en av maskene, og gikk rett mot kassen og la masken på disken og mumlet noe sånt som «det ble visst denne i dag».

Den unge jenta på den andre siden så rart på meg, men sa ingenting annet enn prisen og puttet masken i en liten pose etter å ha tatt i mot betalingen fra meg. Noen sekunder senere hadde jeg forlatt butikken. Uten ny kjole, men en ny maske, akkurat en slik jeg hadde sett den for meg da jeg begynte å planlegge bloggen. Skjønt, i retrospekt skulle jeg ønske jeg plukket med meg flere. Ødelegges denne masken på et eller annet vis, så er jeg føkked. En reserve eller to hadde vært fint, og det hadde vært interessant å se hva slags blikk den unge jenta bak disken hadde satt opp da.

Nå skriver vi september, og jeg regner med du ikke stiller så svakt i matematikk at du ikke klarer å telle deg frem til at det fortsatt gikk ni måneder til før bloggen åpnet. Hva som holdt meg tilbake i 3/4 år til, det skal jeg fortelle om senere. Da skal jeg også fortelle hvorfor jeg ikke har noe nytt bilde av meg å presentere nå, men i stedet ber dere om å skrolle oppover og se på banneret når jeg stiller avslutningspørsmålet:

Var denne masken et bra valg?

Facebook

Utfordringer #1: Skjeggvekst

Jeg er ganske heldig egentlig, etter situasjonen å dømme. Jeg er bare 170 høy, så jeg virker ikke unaturlig høy når jeg er kledd som jente. Jeg bruker bare skostørrelse 41, så jeg kan gå i en hvilken som helst skobutikk for å shoppe sko, og jeg slipper å spesialbestille sko på nettet. Hadde jeg hatt en størrelse større, hadde dette blitt en utfordring.

Men noen utfordringer har også jeg, og selv om jeg egentlig er ganske heldig på dette punktet også, så velger jeg å ta det med i serien «Utfordringer». Som jeg starter akkurat nå. Med dette blogginnlegget.

Jeg vet ikke om noen av dere som leser dette som har sett Tootsie? Det virker ikke som om mange i min generasjon har det, men så er det også 30 år i år siden den kom ut. Men for de av dere som ikke kjenner til den så handler den i grove trekk om en skuespiller, spilt av Dustin Hoffman, som sliter med å få jobb fordi det går rykter om at han er vanskelig å jobbe med, så i desperasjon kler han seg som kvinne og går på audition for en rolle i en såpeopera – og han får den. Det hele går greit, helt til han forelsker seg i en av sine kvinnelige medskuespillere.

Det ikke så mange vet er at det aldri ble filmet i mer enn tre timer av gangen når Hoffman var i rollen som Dorothy Michaels. Etter tre timer begynte nemlig skjeggstubbene å vises igjennom sminken, og ny sminke etter barbering ville ta for lang tid.


Stillbilde fra Tootsie © 1982. Columbia Pictures Industries

Jeg er noe heldigere med beskjeden hårvekst i det generelle. Jeg kan telle fire hårstrå på brystkassen akkurat nå, og det er ikke fordi jeg er dårlig til å telle. Jeg har nesten ikke skjeggvekst i det hele tatt heller, og det jeg har er stort sett konsentrert i et lite område av ansiktet, selv om jeg jo har noen få hår her og der spredt over hele. Men ikke gror det ut like fort hos meg heller.

Jeg har hørt om folk som kan barbere seg om morgenen, og likevel se ut som en afghansk terrorist rundt middagstider. Hvis jeg barberer meg om morgenen så er det kun noen små korte, nesten usynlige, stubber der om kvelden. De er så korte at jeg føler dem knapt om jeg drar fingeren over. Men de er kun usynlige om folk ser meg som gutt. I det øyeblikket jeg blir Emilie så legger alle merke til dem med en gang. Man ser på en måte at noe ikke stemmer. Foundation kan virke, hvis jeg bruker en svamp og dytter forsiktig på mot huden på de områdene hvor skjeggveksten er størst. Men er stubbene for lange så vil ikke dette virke heller, tvert i mot så vil det faktisk fremheve dem.

Nå har jo jeg som sagt i forrige blogginnlegg ikke kommet så langt at jeg lever som jente i det daglige. Det er altså kun begrenset til kveldstid, og dersom jeg er for meg selv så er jeg ikke så nøye på om det vises heller. Men om jeg er med venninner så sørger jeg for å være nybarbert sånn at det ikke finnes antydning til skjeggstubber engang i det jeg skifter om. Skulle jeg havne i en situasjon hvor jeg er jente 24/7 (noe jeg vil gjøre snart, mer om dette senere), så ville jeg nok bli nødt til å barbere meg to ganger om dagen. Hvor bra det er for huden vet jeg ikke. Men det høres ut som nok en utfordring.

Facebook

Det første skrittet ut av (kles)skapet…

Kjære dagbok…

Dagbok. Det hørtes fryktelig gammeldags ut. Hvem er det egentlig som skriver dagbok? Jo, jeg tydeligvis. Bare at jeg kaller det ikke for dagbok, jeg kaller det for blogg. Men hva er egentlig forskjellen? Og hvem er egentlig jeg?

Jo, jeg er Emilie.

Det er ikke det navnet jeg har i folkeregisteret, men det var det navnet jeg for noen år siden fikk av min daværende kjæreste da jeg i en alder av 16 sto frem for henne og sa at jeg følte meg som en jente innvendig. Hun plukket det navnet til meg fordi det var det fineste jentenavnet hun visste om, og siden har venninnene mine brukt det om meg. Men ikke ute blant folk, for enn så lenge så tør jeg ikke gå utendørs i jenteklær. Jeg tør bare å kle meg sånn når jeg er alene eller med de jeg stoler mest på.

Ingen av dem jeg jobber med vet det (ok, en av dem vet det, men jeg ser på henne som en venn), og så vidt jeg vet kan man ikke se det på meg heller når jeg beveger meg gjennom gatene i min hjemby Trondheim. Nesten alle jeg har fortalt det har trodd at jeg har køddet med dem først, helt til de faktisk fikk møte meg som Emilie. Da har jeg nesten uten unntak fått høre at det er ikke tvil om at jeg egentlig er jente. Likevel tør jeg altså ikke å være meg selv ute blant folk.

Dette skal jeg prøve å endre på i denne bloggen. Målet er at denne bloggen skal hjelpe meg med å stå frem som den jenta jeg føler meg som. Men siden jeg jo ikke er helt klar for det gjør jeg det anonymt. Med en maske jeg kjøpte på H&M like før jul. Identiteten min forblir dermed et mysterium som kun blir mellom meg og den unge jenta på H&Ms ungdomsavdeling på Trondheim Torg som så rart på meg da jeg betalte for masken. Men jeg tror ikke hun husker meg nå uansett, så dette ble en digresjon.

Så er du klar for å møte meg?


Jeg lurer fortsatt på om dette er den mest geniale eller den teiteste ideen jeg noen gang har hatt. La oss håpe det er det første.

Ferden ut av (kles)skapet har begynt.

Facebook