Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Wait for sleep

Denne helgen ble ikke helt som jeg hadde sett for meg, i og med at jeg jo ble syk og stort sett har holdt sengen. Men jeg er ikke verre enn at jeg tenker å stå opp i morgen tidlig som vanlig og prøve å gå på jobb. Så da er det bare å finne senga på nytt og håpe på å sovne. Sånn sett passer det bra å fylle dette innlegget med en av mine all time favorittlåter, «Wait for Sleep» av Dream Theater.

God natt, bloggen!

Facebook

Da jeg oppdaget at jeg var jente – igjen

Det begynner å bli en stund siden jeg skrev det innlegget, og det var et av de bloggpostene som gjorde at leserne begynte å komme til bloggen min. Siden det er en god introduksjon til min situasjon valgte jeg også å legge det tilgjengelig på forsiden gjennom menyen øverst da den ble opprettet.

Fordi dette innlegget egentlig resirkulerer et annet innlegg, resirkulerer jeg også bildet fra dette innlegget. Fordi jeg er miljøbevisst. Og fordi jeg er tom for nye bilder av meg selv. Igjen.

For noen dager siden ba en annen blogger, Mamma Ine som hun kaller seg, leserne sine om å sende henne sine historier så hun kunne dele dem i bloggen sin. Jeg hadde jo allerede innlegget klart, så etter å ha spurt om det var greit at jeg sendte noe som allerede var publisert i bloggen min, så sendte jeg inn innlegget «Da jeg oppdaget at jeg var jente«.

I dag har det blitt publisert på bloggen hennes, mammaine.blogg.no, og det kan leses her. Men dersom du har fulgt bloggen min en stund har du sannsynligvis lest det før, og da er det kanskje ikke så interessant å klikke seg inn dit. Med mindre du vil lese det en gang til da.

Men det ligger altså fortsatt tilgjengelig her i denne bloggen også. Trykk bare på «Hvordan jeg fant ut at jeg var jente» i menyen øverst.

Tusen takk til Ine for å ha delt historien min, og link til bloggen min!

PS! Oppdaterer fortsatt fra sykesenga. Noen som føler for å komme over med litt digg til meg? Plukk fra innlegget jeg skrev for tre dager siden

Facebook

Nei, nei, nei! Syk nå igjen?!

Som mine faste lesere har fått med seg så var jeg sengeliggende i en ukes tid like før jul. Den gangen smittet jeg også dem jeg bor med. Nå har en av dem fått hevn ved å smitte MEG!

Jeg begynte å merke det på jobb i dag. Jeg ble gradvis veldig stiv i leddene og sår bakerst i svelget utover dagen. Den siste timen hadde jeg også noe problemer med å stå oppreist, men jeg klarte å bite tennene sammen i håp om at det skulle klare å overbevise kroppen min, som en slags placebo-effekt, om at jeg skulle holde meg frisk. Men da jeg kom hjem til hybelen, så gikk jeg nesten rett i koma og sov til noen hamret på døra mi og sa at de hadde bestilt pizza, noe som er ganske vanlig her på fredager. Jeg spiste et par stykker før jeg trakk meg tilbake til mitt eget domene igjen. Jeg var ikke særlig sulten og den ekle halsen gjorde at det ikke smakte så godt.

Nå gruer jeg meg derimot til en ny natt med dette hver gang jeg lukker øynene…

«Knock, knock!». «Who’s there?». «Doctor». «Doctor Who?». «Excactly!».

Satser på at jeg er bedre i morgen, og at jeg da har overskudd til å skrive det innlegget jeg egentlig hadde tenkt å skrive. Ellers er jeg sikkert frisk igjen på mandag slik at jeg kan gå på jobb… Sukk…

Facebook

Mine wants akkurat nå!


Livet handler ikke bare om klær og utseende, så da blogger jeg om andre såkalte wants (eller «ønsker» for å si det på rotnorsk). Skjønt dersom jeg realiserer disse kjøpene, er jeg redd det fort kan begynne å handle litt om utseende likevel…

Jeg må virkelig slutte å blogge på tom mage…

PS! Beklager at dette innlegget inneholder mer tekst i forhold til antall bilder enn det som er anbefalt av toppbloggerne…

Sukk…

Facebook

En rocka kjole fra H&M

Under en runde på H&M for noen dager siden, vel dokumentert i et innlegg jeg postet samme dag, la jeg merke til et velkjent motiv på en kjole som hang så fint på veggen langt inne i lokalet i young girl-avdelingen. Det der er jo fra coveret til et av Pink Floyds album. Og ikke bare et hvilket som helst album, men kanskje deres beste: The Dark Side of the Moon*. Jeg snur blikket rundt i lokalet og ser ikke ansiktet til Justin Bieber noe sted der. Har jeg snublet inn i et alternativt univers hvor ungjentene faktisk har god musikksmak?

Jeg innser nok like fort som jeg stiller meg spørsmålet at de denne kjolen er tiltenkt nok neppe kan nevne noen sangtittel av Pink Floyd engang, og noen av dem kanskje til og med tror at det er et nytt klesmerke. De kjøper den utelukkende fordi de synes motivet er kult, og det skal de ha, det er det jo. Men det er likevel trist på en måte, når det jo er snakk om selveste Pink Floyd.

Men med det lagt til side så har jo kjolen store muligheter i forhold til antrekk (se, jeg unngikk bruken av ordet «outfit». Oi, der sa jeg det likevel). Bildet viser at det kan brukes i all sin enkelhet som den er. Jeg tror også jeg ville prøvd med et belte rundt midjen. Kanskje den hadde vært tøff som en lang t-skjorte også med leggings eller jeans til (selv om den er ermeløs og dermed teknisk sett ikke en t-skjorte, men glem nå det da). Jeg skulle virkelig ønske at jeg kunne visualisere hva jeg har i tankene, men H&M har av en eller annen grunn ikke inkludert denne i sitt virtuelle prøverom. Bare den militærgrønne tvillingen med motiv fra The Ramones. Og jeg hører ikke på punk. Ok, innimellom hører jeg på Sham 69, men ikke si det til noen.

Jeg tror likevel ikke jeg kommer til å kjøpe denne, selv om den var veldig kul. Selv om jeg liker Pink Floyd, så er det lenge mellom hver gang jeg hører på dem og de er et stykke fra å være en favoritt. Da blir det feil for meg å gå med dem over brystseksjonen når jeg ikke er noen stor fan, men bare hører på dem sporadisk.

I stedet kan jeg vel håpe på at det kanskje dukker opp noe med Black Sabbath eller Dio. Eller vil jeg at fjortisene som vanligvis hører på Justin Bieber går rundt med «Holy Diver» på overkroppen kun fordi det ser tøft ut, men de har aldri hørt noen av låtene fra albumet?

Kanskje ikke…

*Jeg blir ikke enig med meg selv om jeg liker «The Dark Side of the Moon» eller «Wish You Were Here» best.

Facebook

Spørsmål 1. Er du mann eller kvinne? (Sett kryss)

Jeg er blitt plukket ut til å svare på en spørreundersøkelse. Ok, ikke egentlig, for dette er en hypotetisk situasjon som jeg har funnet opp bare for at jeg skal kunne skrive om dette temaet. Bare at det var inspirert av et faktisk spørreskjema jeg fikk i posten i dag, men som jeg ikke har tenkt å svare på fordi jeg ikke likte formuleringen på spørsmålene. Æh, nå roter vi oss vekk her. Bare glem de siste linjene.

Jeg har blitt plukket ut til å svare på en spørreundersøkelse. Det består i å fylle ut et skjema med eks antall påstander hvor jeg skal svare helt enig, delvis enig eller uenig. Ingen kreativ utfoldelse der altså. Men jeg går løs på denne oppgaven full av lyst og begynner å sette pennen til arket. Det åpner med noen trivielle spørsmål, med enkel personalia. Det skal jo gå fort unna.

Spørsmål 1. Er du mann eller kvinne? (Sett kryss)

Ehe…

Tja, si det du. Hva skal jeg svare her. Uansett hva jeg krysser av her så føler jeg en eller annen form for ubehag. Dersom jeg krysser av for mann, så føler jeg at jeg lyver, og da mest for meg selv. Det er riktignok mitt biologiske kjønn og det kjønnet jeg er oppført med i alle mulige register. Men i hodet mitt er jeg en jente. Det er det jeg føler meg som, så det frister å krysse av på kvinne. Men da føler jeg at jeg på en måte narrer de som skal analysere svarene etterpå i og med at jeg jo i alle offentlige papirer er mann.

Så da sitter jeg der da, og tenker mye frem og tilbake. Hvilket kjønn er jeg, og hva skal jeg krysse av på. Er jeg det kjønnet som sitter mellom bena, eller det som sitter mellom ørene mine? Hvilken som helst relevans har det egentlig hvilket kjønn jeg er? Blir resultatet noe annerledes om jeg velger det ene fremfor det andre?

Tenke, tenke, tenke…

Til slutt ender jeg opp med å utføre et slags kompromiss. Jeg krysser av et sted midt i mellom, slik at det med litt godvilje kan se ut som om jeg har bommet på et av alternativene, men det er umulig å bruke svaret mitt i statistikken og besvarelsen min er dermed sannsynligvis ubrukelig. Det gjør at de som skal bruke disse opplysningene for å sette sammen et forskningsresultat blir irriterte.

Og om ikke krysset mitt irriterer nok, så vil nok Star Wars-drodleriene jeg lagde, mens jeg tenkte på hva jeg skulle krysse av, irritere mer.


Jeg må vel legge til at jeg har stjålet dette fra http://dragabok.blogspot.no/, fordi jeg er for lat til å tegne noe lignende selv, bare for å poste det her.

Det har hendt at jeg har satt to kryss også, et på hvert kjønn for å markere. Men det er litt modigere, for da har jeg på en måte markert et standpunkt.

Men her på blogg.no har jeg krysset av på jente i profilen min. Og det føles godt.

Facebook

Hvorfor jeg digger Glitter

Jeg skulle ønske jeg var jente. Det har du hørt før, hvis du har fulgt denne bloggen siden starten. Men av og til er det faktisk en fordel å være gutt, og nå skal jeg fortelle om en av grunnene.

Det finnes en butikkjede som jeg digger. Du har helt sikkert hørt om den, for den finnes i mange norske byer. Jeg snakker om Glitter, stedet å dra hvis man trenger noe til å komplettere antrekket sitt, om det så er smykker, skjerf eller vesker. Men det er ikke utvalget først og fremst som gjør at jeg digger dem, selv om det jo er grunnen til at jeg drar dit. Det er måten jeg blir tatt i mot på når jeg kommer dit for å shoppe.

Nå må jeg igjen minne på leserne mine at i det daglige så går jeg ikke rundt kledd som jente. Dermed blir jeg ikke oppfattet som en jente, jeg blir oppfattet som en gutt. Det er ofte veldig sårt for meg, men ikke i dette tilfellet. Her er det faktisk en fordel å være gutt, for jeg kan fortelle hvor ofte jeg har truffet på andre gutter inne på Glitter. Altså som i gutter som ikke følger etter dama som et påheng. Svaret er null. Hvor ligger fordelen i det?


Illustrasjonsfoto: Glitter på Mercur kjøpesenter i Trondheim, tatt i midten av desember 2012

Jo, jeg tiltrekker meg oppmerksomhet fra personalet som jobber der, fordi jeg skiller meg ut som eneste hane i kurven. Så uansett hvor mange jenter det er i butikken, om den så er så smekkfull av smårips at det bare trengs vaniljesaus for å lage en heftig kompott; her kommer personalet stormende mot meg og spør om jeg trenger hjelp, for det er jo en kjent sak at gutter har problemer med å velge ut gaver til kjærestene sine. Med andre ord, jeg har rangen i butikken. Jeg trenger aldri å kjempe om å få oppmerksomheten til selgeren, den får jeg med en gang jeg entrer lokalene og på den måten er det enkelt for meg å snike i køen.

I tillegg er de veldig behjelpelige. Jeg har som regel noen tanker når jeg entrer butikken om hva jeg er på jakt etter, og de hjelper meg alltid med å finne noe som stemmer overens med dette, og gjerne også andre ting som kan matche om jeg ønsker dette. De følger også alltid opp med å spørre om jeg vil ha det pakket inn når vi er ferdige med runden, men sier ingenting på det når jeg sier at det ikke er nødvendig.

Så av og til er det faktisk en fordel å være gutt. Selv om jeg ikke hadde handlet noe som helst på Glitter om det ikke var for at jeg føler meg som en jente da.

Dersom noen du som leser denne bloggen tilfeldigvis jobber på Glitter på Solsiden eller Mercur i Trondheim, eller kjenner noen som jobber der, sørg for at de får vite at jeg digger dem og butikken(e) deres. Jeg vil også legge til at jeg ikke på noen som helst måte blir støttet økonomisk av nevnte kjede.

I alle fall ikke før dette innlegget…

Facebook

Innkjøp 07/01-2013

Det er januar. Det betyr januarsalg. Det betyr også mye folk, noe som gjør det ekstremt vanskelig for sjenerte og paranoide meg å ta runden rundt i butikken på jakt etter skatter å berike klesskapet mitt med, så hvis jeg i det hele tatt finner noe i løpet av de få minuttene jeg tør å oppholde meg der, så blir det mer eller mindre alltid fra fullprisavdelingen. Sukk. Det spørs om jeg må overtale en venninne eller femten til å bli med meg på shopping før det blir februar og februarsalget overtar…

Men noe klarte jeg da å få med meg i sekken hjem i dag. Det ønsker jeg å dele med deg nå. Med kommentarspor. Begge deler ble kjøpt på H&M forresten, i tilfelle du lurte.

Jeg mener – hvordan kan man ikke like denne? Det er jo Batman… og… den er lilla! Det er som om noen på systuene i Bangladesh sa «Nå skal vi lage noe spesielt for Emilie i Trondheim. Ja, Trondheim ja. Det ligger i Norge. Men vi må masseprodusere det for å holde prisene nede. Hun er ikke millionær heller». Ok, nå fikk jeg litt dårlig samvittighet for å handle billig når de der inne i Bengalbukta knapt får til salt i såret. Men likevel… nanananananananana BATMAN!! Og så lilla da…


Dette skjørtet er nok en gammel kjenning for de som har fulgt bloggen en stund, og som i tillegg har fotografisk hukommelse. Jeg tenker vi nå har redusert antall mulige kandidater til cirka null. Men skjørtet ble i alle fall nevnt både i min urealistiske ønskeliste før jul og som en del av en outfitwant tidligere i desember. Der nevnte jeg også at jeg har genseren fra denne outfiten fra før, og med skjørtet i min varetekt er jeg nå nærmere å komplettere det også. Her tror jeg faktisk at jeg vil legge ut bildet fra sistnevnte innlegg på nytt, for å minne på de øvrige leserne mine som ikke lider av autisme hvordan det så ut.

Hva synes du?

Facebook

Min dypeste medfølelse til toppbloggerne

I dag føler jeg meg litt ond. Jeg har nemlig gjort det jeg i lengre tid har vegret meg mot å gjøre, nemlig å blokkere en person fra å kommentere innleggene i bloggen min. Det føles veldig feil å utestenge noen fra en blogg som tross alt har ønsket om å bli akseptert i samfunnet som hovedtema, men det var absolutt ingen annen utvei for meg. Jeg vet at denne personen ikke mente noe som helst vondt med det, men det var ingen tegn til at vedkommende hadde tenkt å slutte med sin oppførsel, selv om jeg antydet at jeg ikke likte det. Jeg begynte å vegre meg fra å skrive innlegg fordi jeg gruet meg til dennes tilbakemeldinger. Jeg prøvde lenge å ignorere både dem og de utvalgte scenene fra Misery som dukket opp innenfor øyelokkene mine hver gang jeg blunket, men det gikk ikke. Det var enten dette eller å slutte å blogge.

Arkivbilde fra jula. Fordi det var det mest tankefulle bildet jeg hadde tilgjengelig. Jeg har ikke for vane å ta på finkjolen hver gang jeg føler for å filosofere altså.

Det gikk mye på å tilegne meg som transkjønnet egenskaper som ikke passet meg. Dette er helt klart irriterende, men noe jeg stort sett klarer å overse fordi jeg er vant med at det er lite kunnskaper om trannskjønnethet der ute, og det er ikke så lett å skjønne at selv om det for noen utelukkende handler om å pynte seg, så handler det for meg om å få den jenta som jeg føler meg som på innsiden, til å komme ut på utsiden. Den eventuelle pyntingen er noe som kommer i tillegg. Ord som «transing» og «skrulling» eksisterer ikke i mitt vokabular. Jeg vet knapt nok hva det betyr, men det føles veldig fjernt fra hva jeg driver med, for i min verden så er ikke det jeg driver med noe annerledes enn det alle mine venninner gjør til daglig. Eneste forskjellen er at deres kropp stemmer overens med kjønnet de føler seg som.

Men det var ikke dette som irriterte meg mest. Det var klagingen som kom hvis jeg ikke hadde oppdatert på noen dager. Først ble det sagt rett ut, og når jeg svarte i en irritert tone at jeg synes dette var frekt, ble det det ikke mindre av det, det bare ble mer kamuflert. Når jeg i tillegg oppdaterte om noe som ikke hadde noen direkte link til temaet transkjønnethet, men derimot andre interesserer jeg har, så ble det også kommentert med en subtile hint om at vedkommende heller ville at jeg skulle blogge om «transing» og «skrulling» og andre begreper jeg knapt nok kjenner betydningen av. Det hele ble rett og slett for intenst for meg.

Med et går tankene mine til toppbloggerne. Jeg er ennå et stykke unna topplista på blogg.no, selv om de nå har utvidet den til å omfatte topp 200, så jeg har en ganske liten blogg. Jeg hadde inntil denne blokkeringen bare én slik person i kommentarfeltet mitt, og som i realiteten egentlig var ganske harmløs. Jeg tør ikke forestille meg hva de på topplistene må slite med, og disse har nå min dypeste medfølelse. Jeg har tidligere sagt at jeg har som mål å få en av de mest leste bloggene i Norge. Nå er jeg sannelig ikke sikker lenger. Når jeg tenker på det virker det ikke så dumt å blogge med maske på alle bildene likevel.

Til deg det gjelder: du blir helt sikkert lei deg for at jeg nå blokkerte deg fra bloggen og den medfølgende facebooksiden, og jeg beklager virkelig at det ble sånn. Jeg har egentlig et ønske om å være inkluderende, og jeg vet du egentlig ikke mente noe vondt med det. Men jeg prøvde å si i fra, og det ble ikke tatt til etteretning. Da er jeg redd dette ble eneste utvei, selv om det fortsatt føles feil å gjøre det når jeg skriver dette. Men du er fortsatt velkommen til å lese bloggen min, det skal jeg ikke nekte deg (og jeg hadde ikke gjort det om jeg kunne heller).

Et av mine nyttårsforsett var å prøve å irritere meg mindre over det som foregikk i kommentarfeltet mitt.

Så lenge varte altså det…

Facebook

Innkjøp 05/01-2013

Jeg følte for å shoppe i dag, og av en eller annen grunn bestemte jeg meg for å dra til Levanger for å gjøre det. Selv om jeg altså bor i en av Norges største byer, basert på innbyggertall, fant jeg ut at jeg hadde lyst til å dra et annet sted for å shoppe litt. Så hvorfor ikke Levanger og Magneten kjøpesenter? Å jada, jeg synes jeg hører motargumentene hagle ned her fra mine trønderske lesere, men dette fristet altså mer i dag enn en runde på et av mine lokale kjøpesenter og ikke minst sentrumsgatene i Trondheim. Dem ser jeg ofte nok som det er.

Men om man drar aldri så langt hjemmefra så følger angsten fortsatt etter, så det ble ikke noe innkjøp av jenteklær denne gangen (kombinert med at jeg egentlig ikke fant noe jeg likte i løpet av de få minuttene jeg prøvde å lete). Det eneste jeg kan melde å ha fått med hjem er to kraftig nedsatte Nintendo DS-spill som jeg bare så vidt vet noe om, selv om jeg har lest anmeldelser av begge spill for lenge siden (og de forskjellige anmeldelsene var veldig sprikende etter hva jeg kan huske). Men jeg betalte knapt nok en hundrelapp for hver av dem, så om de skulle vise seg å suge hardt, så betyr det ikke noe. Merkelig hvor mye lettere det er å kjøpe spill enn jenteklær…


Så har jeg noe mer å varme hyllene mine med. Jeg holder jo fortsatt på med det femte Professor Layton-spillet, og har i tillegg et annet spill liggende som jeg bare har lånt og som jeg derfor burde begynne på snart, og kanskje til og med fullføre så jeg kan levere det tilbake. Og så har jeg jo masse bøker i hyllene mine som også skulle vært lest…

Derfor slutter blogginnlegget her. Av og til er det sunt å komme seg vekk fra dataskjermen og aktivisere seg litt også. Så kan det diskuteres om det å glane på en liten håndholdt skjerm er så mye bedre…

Facebook