Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Outfit 2. november

Nå har jeg jo allerede skrevet om dagen i går og vist frem hva jeg hadde på meg. Men jeg kan vel ikke la dette stoppe meg fra å vise det frem en gang til i et såkalt outfit-innlegg?


Kjole fra H&M, halskjede fra Glitter og… det var vel hele outfiten? Ingen sko her, for jeg synes det ble litt unaturlig å ha på seg høye hæler innendørs under en venninnekveld hvor vi satt under hvert vårt pledd og spiste pizza mens vi så på Norske Talenter og Senkveld. Andre sko ville kanskje vært enda mer unaturlig.

Håper du hadde en like fin kveld, og at du har det fint i kveld også.

Facebook

Fredag kveld med jentene!

Det er rart med det. Selv om jeg gjør dette på min egen fritid, og heller ikke tjener noe som helst på den, så får jeg litt dårlig samvittighet hvis det går en dag uten at jeg blogger. Men jeg hadde jo mine grunner, og det er at jeg ikke var hjemme i går.

Rett etter jobb dro jeg på shopping med min venninne Solveig. Vi gikk først en runde på Solsiden kjøpesenter sammen, og var særlig på jakt etter en viss kjole som jeg har sett etter på andre H&M-butikker i Trondheim den siste tiden. Men jeg hadde lite forventninger om å finne den, da jeg heller ikke har funnet dens «onde tvilling» som jeg kaller den, en helt identisk kjole av samme modell, bare med et forferdelig fargesprakende mønster, på noen av butikkene heller. Når min venninne Margrethe i Bergen sier at hun ikke har funnet den der heller, så mistenker jeg at dette er et produkt de kun selger gjennom nettsidene sine. Jeg tenker fortsatt på om jeg skal bestille den.

Etter å ha shoppet litt, kom Eline og sluttet seg til oss. Sammen dro vi hjem til Solveig for å ta en venninnekveld sammen, med hjemmelaget pizza og tv-titting som hovedingredienser for kvelden. Mens de to andre lagde pizzaen, snek jeg meg inn på badet for å skifte om til jenteklær. Og du verden hvor godt det var å kunne være meg selv sammen med andre igjen. Nå har jeg jo ikke sosialisert som jente siden jeg dro fra London for en uke siden. Jeg savner forresten den byen fortsatt.


Unaturlig posering i sikte! Skylder på fotografen for at jeg ikke ble informert om at gravitasjonen har tatt tak i kjolen min, dog heldigvis ikke for mye. Jeg kan fortsatt poste dette bilde og ha æren i behold. Noe av den i alle fall.

Alt i alt var dette en utrolig koselig kveld, men jeg fikk som vanlig en merkelig tomhetsfølelse da jeg måtte vaske av sminken og ta på gutteklær før jeg løp ut for å rekke bussen hjem litt før midnatt. Men jeg er veldig glad for at jeg valgte å sosialisere i går i stedet for å dra hjem for å oppdatere bloggen. Selv om denne bloggen på sikt skal hjelpe meg med å bli mer åpen og få det livet jeg vil, så er det jo ikke meningen at den skal overta livet mitt heller. Så da får dere heller tåle at jeg ikke oppdaterer hver dag.

Men det kommer minst et innlegg til i kveld fra meg, kanskje to, om gårdagens outfit og noe av det som ble shoppet i går. Så titt innom igjen senere i kveld.

Facebook

Min lille sorte kjole

Alle kvinner med respekt for seg selv bør ha en utgave av «Den lille sorte» tilgjengelig i klesskapet. Den som passer til absolutt alt vet du, du bare justerer på tilbehøret. Jeg kjøpte min under et to uker langt opphold i Bodø en sommer som føles som veldig lenge siden. Egentlig en ganske ubehagelig shoppeopplevelse på H&M på City Nord, hvor prøverommene hadde saloondører, så alle kunne se hvem som prøvde og hva. Unødvendig å si, jeg prøvde ikke på kjolen eller det andre jeg plukket med meg. Da jeg skulle betale, fikk jeg også et skikkelig kaldt og dømmende blikk.

Men kjolen viste seg å sitte bedre på meg enn forventet. Så den har jeg brukt masse i ettertid, også i antrekk vist frem i denne bloggen. Inkludert i headeren til denne bloggen. Her er de andre.

Svart og rødt er en klassisk kombinasjon. Litt frekk, men likevel classy. Noe man absolutt vil få oppmerksomhet for. Og da mener jeg ikke fordi jeg oppfattes som en gutt i jenteklær altså 😉 Belte fra H&M, smykker fra Mandee og sko fra Din Sko.

Men de aller fleste har vel fått med seg hva som er favorittfargen min, nemlig lilla. Og kombinasjonen svart og lilla fungerer også ganske bra. Disse lilla pumpsene fra Din Sko, som jeg beskrivev i et tidligere innlegg, bruker jeg ofte sammen med denne kjolen. Om jeg bruker dette beltet fra H&M…

…eller noe annet, som for eksempel dette skjerfet fra Lindex, det tar jeg etter dagsformen. (Crappy bilde forresten. Helt gal lyssetting).

Men den trenger jo ikke bare å brukes til anledninger hvor man vil være veldig pyntet. Her er den i en litt mer hverdagslig variant, eller kanskje litt mer casual, med en lilla cardigan fra H&M.

Jeg gjentar setningen jeg åpnet dette innlegget med. Alle kvinner med respekt for seg selv bør ha en utgave av «Den lille sorte» tilgjengelig i klesskapet. Uansett om de bruker den eller ikke. Men det gjør du sannsynligvis, for den kan egentlig brukes til (nesten) alt!

Facebook

Hurra! Jeg inntar topp 20 på topplisten i Trondheim!

Beklager mitt andre metainnlegg på rad, men jeg fikk en litt gledelig nyhet da jeg sto opp i dag. Jeg satte jo ny besøksrekord på bloggen i går, med åtte brukere over rekorden, så det var ganske knapt. Sist jeg satte en rekord var jeg på 23. plass på topplisten for Trondheim, så da måtte jeg sjekke hvor jeg er hen nå.

Så nå ble jeg veldig glad:


Topp 20 i Trondheim? Det var jo målet mitt da jeg startet! Så på en måte er dette litt trist, hvor skal jeg gå herifra? Kanskje det blir å prøve å holde seg der. Jeg tror ikke jeg tør å drømme om å komme inn på den nasjonale topplisten nemlig.

Og Ida Christine… jeg ser deg nok der oppe på 14. plass. Ikke føl deg for trygg. Jeg er rett bak deg 😉

Takk til alle som har fulgt bloggen min så langt. Håper dere fortsetter å titte innom.

Facebook

Jeg trenger DIN hjelp! Ja, DIN ja!

Beklager å høres så dramatisk ut, men det trengtes for å få oppmerksomheten din (ja, DIN ja!). Nå ser det ut til at jeg har den, så da må jeg vel komme til saken så jeg ikke mister den igjen.

Er du fortsatt med? Godt.

Denne bloggen har en facebookside. Ikke slutt å lese ennå, jeg vil et sted med dette! Med facebooksider er det sånn at man ikke får tilgang på statistikken før siden har minst 30 liker. I skrivende stund har siden 27 liker. Hadde du visst hvor mye jeg følger statistikken i denne bloggen, så hadde du også visst at jeg svært gjerne skulle likt å se hvordan status er på facebooksiden også. Jeg klarer faktisk ikke å vente på at tre personer til skal trykke seg inn og gjøre det av seg selv.

Derfor ber jeg aller nådigst om at du hjelper meg med dette. Du trykker ganske enkelt på det fine banneret helt nederst i dette innlegget, for å komme til facebooksiden. Når du er der inne, så regner jeg med du vet selv hvordan du liker siden. Dersom du allerede liker siden, så synes jeg du er fantastisk og kan vel egentlig ikke kreve noe mer av deg. Annet enn at du slår av lyset etter deg når du forlater toalettet, men det burde være en selvfølge. Kanskje du slipper hvis du får noen av dine venner til å like siden også? …nei, jeg er tilhenger av at vi ikke skal sløse energi, så det får bli sånn.

Vil du gi meg tilgang til statistikken på siden min så jeg får sove i natt?

…eller er du en av dem som sløser energi?

Oppdatering 08:52 torsdag 1. november: Nå har siden 30 liker, men jeg fortsatt ikke tilgang på statistikken min… merkelig. Håper den kommer, og at den kanskje kommer fortere hvis dere fortsetter å like siden?

Facebook

This is Halloween… this is Halloween…

Så var det den tiden på året igjen. Den 31. oktober, den dagen som på en måte spenner en bro mellom 30. oktober og 1. november, slik ingen annen dato klarer. «Nå bare farer du med vås!» sier du. Bare at du sier det ikke på en så gammeldags måte, men du har likevel helt rett. Egentlig skulle jeg snakke om halloween. Men hvordan markerer man egentlig halloween når man bruker maske på absolutt alle bilder som legges ut i bloggen uansett hva kalenderen viser?


Svaret er, jeg gjør det ikke. For det første så er jeg for gammel til å slå følge med ungene som går rundt og hamrer på dører for å fylle svartsekken, som foreldrene sendte med dem, med nok sukkervarer til å bestå opptaksprøven til diabetikerforbundet. Det må jo være det de prøver på, når foreldrene sender med avkommene sine det nest største de finner i husholdningen, etter badekaret. Det må jo være fordi de har tro på at de vil fylle det til randen, ellers hadde jo en normal bærepose vært nok. Og skal de fortære alt dette innen fangstens utløpsdato, så må jo så store doser inntas om gangen at ungene vil ikke få lukket øynene på denne siden av nyttår.

Crunchie-lageret mitt kan de forresten se langt etter. Det er mitt, bare mitt! Så jeg åpner ikke døren når det ringer på heller.

For det andre så føler jeg at jeg kler meg ut nok. Mens alle andre er i sivil, så tar jeg på meg mitt kostyme, gutteklær, og går inn i rollen som en ung mann på tjue-noe år. En sånn dag kunne det derfor være fristende å tre inn i en av mine fineste kjoler, under det påskudd at dette er «kostymet» mitt. Men nå har vi allerede etablert at jeg er for gammel til å gå rundt på dørene og tigge (jeg skulle dog likt å sett trynene på de som åpner når jeg står der og lirer av meg gloser som «digg eller dæng» med min dype bassrøst). På toppen av det hele er det onsdag, og jeg skal på jobb i morgen, i likhet med veldig mange andre jeg kjenner. Det frister ikke akkurat å dra på en halloweenfest da, og jeg vet heller ikke om noen som arrangerer fest i kveld nettopp fordi det er midt i uka. Kanskje det dukker opp noen halloween-temabaserte fester når helgen kommer, men det føles irrelevant for dette innlegget. Spørsmålet var jo hvordan jeg markerer dagen i dag.

Jeg kunne jo dratt sammen med de svartkledde hobbysatanistene opp i skogen for å tenne bål og late som om vi gjør det for å ære våre forfedre og de gamle keltiske guder. Men da heter det ikke Halloween, for da heter det Samhain. Halloween er jo den handelstandsinnførte høytiden for småunger, og det de driver med oppe i skogen mellom trekronene må for Teutates’ skyld ikke forveksles med det der forferdelige amerikaniserte, kapitalistiske og useriøse tullet som det prepubertale småfolket driver med. Dette er alvor! Etterpå er det hjem og se på reprise av Åndenes Makt.

Men uansett om du kaller det Halloween, Samhain eller Jostein, så er det en dag for spesielt interesserte. Enten det er unger med sukkerabstinenser, hobbysatanister eller andre skrotnisser. For alle andre er det en vanlig dag, plassert i slutten av oktober. Ja, jeg kunne jo tatt med de som bruker denne dagen som en unnskyldning til å ta en fest. Men de bruker jo egentlig enhver anledning og driter egentlig i hvilken dag det er, så da er det jo en vanlig dag for dem også, er det ikke?

Ser vi sånn på det, så har jeg ikke noe som helst dårlig samvittighet for å ikke markere denne datoen, men at jeg heller velger å se på det som en helt vanlig dag. Da blir det ekstra kos hvis jeg unner meg noe ekstra godt, som for eksempel et lite uttak fra Crunchie-lageret mitt for da blir det jo ikke bare en påtatt feiring fordi kalenderen bestemmer at jeg skal feire. Da blir det å kose seg litt ekstra i hverdagen. Og det liker jeg. Så da sier vi det sånn.

Ha en god 31. oktober, kjære lesere. Og gjerne en god 1. november i morgen også.

Facebook

«Want» fra H&M

Jeg har funnet en kjole på H&M sine nettsider som jeg har ekstremt lyst på. Ok, egentlig var det min venninne Margrethe som fant den og som viste meg den først fordi hun hadde lyst på den, men det er ikke poenget. Poenget er at jeg også har lyst på den, og det fikk meg til å gå en runde innom alle H&Ms avdelinger i Trondheim på jakt etter denne kjolen så jeg fikk prøvd den på. Uten hell. Margrethe kan også rapportere fra Bergen om at hun heller ikke har funnet den der, så da sitter vi i hver vår kant av landet og furter.

Klart den kan bestilles over nettet. Men både på grunn av fraktkostnader og at jeg har lyst til å prøve plagget først, noe som jo gjør meg litt stolt av meg selv da det å prøve jenteklær i et prøverom var uaktuelt for meg for et år siden, så er jeg i tvil. Men kjolen er utrolig kul da.

Jeg antar dere har lyst til å se? Ok, her er den…Kjolen har så vidt jeg kan se på bildet alle de kvalitetene jeg ser etter i en kjole for at den skal passe meg. Ikke for dyp utringning, som verken viser mangelen på bryster eller fremhever de brede manneskuldrene mine, men som har en markert midje. Ikke er den for kort heller.

Så har jo H&M sine nettsider den fordelen at de har et virtuelt prøverom. Som prøverom er det ubrukelig, for jeg aner fortsatt ikke om kjolen passer meg. Det vet jeg ikke før den eventuelt ramler ned i postkassen min, noe den sannsynligvis ikke gjør uansett, fordi postmannen her jeg bor tilsynelatende lider av vrangforestillinger og vil derfor ikke levere noe som er større enn en EC6-konvolutt, og tvinger meg derfor til å traske et par kilometer til nærmeste post i butikk i stedet.

Men prøverommet fungerer på den måten at jeg kan sette sammen outfits ut i fra H&Ms sortiment der og se hva kjolen eventuelt kan passe sammen med. Så i kveld har jeg lekt meg litt og satt sammen to antrekk, hvor jeg ikke har noe problem med å se meg selv i det ene i alle fall. Dere kan selv gjette hvilket.



Jeg føler meg fortsatt ikke noe nærmere noen løsning etter dette faktisk. Men så er det visst blitt vanlig for bloggere, etter hva jeg har skjønt, å legge alle ubetydlige avgjørelser og livet for øvrig i hendene på leserne sine. Det har jeg lyst til å prøve nå.

Synes du jeg skal bestille denne kjolen?

Facebook

Nelly.com beklager at de sender meg et gavekort…?

Jeg husker da jeg var liten, hvor stas det var å få brev. Og den enorme irritasjonen over at mamma og pappa fikk brev nesten hver dag når jeg nesten aldri fikk noe. En dag ble jeg stor nok til å skjønne hva brevene deres faktisk inneholdt, og da var jeg egentlig glad for å ikke motta så mange brev.

Men å motta elektronisk post, eller «mail» som vi så opplyst kaller det her til lands, har visst ikke den samme sjarmen. Likevel ble jeg litt nysgjerrig da det lå en «mail» og ventet på meg i innboksen i går. Fra Nelly.com. «100 kroner til deg!» sto det i emnefeltet. Virkelig? Dette må sjekkes ut, så med en viss spenning i luften åpnet jeg det vedlagte HTML-dokumentet, for å se om det virkelig skjulte 100 kroner eller et ildsint virus som ville utslette alt innhold på hardisken min og alt øvrig liv slik vi kjenner det. Men her er hva som møtte blikket mitt…

Vi beklager, du har fått 100 kroner til å shoppe for

Jaha? Det var da virkelig ikke noe å beklage, jeg synes det bare er positivt å få penger til å shoppe for jeg. Det er en egenskap jeg deler med de fleste der ute, at vi ikke opplever det som negativt å få gaver, vi synes faktisk det er ganske trivelig, det… åh, det var ikke det dere beklager?


Her begynner jeg å gruble litt. Holdt jeg ut med dem under sommeren? Jeg bruker ikke handle noe særlig på Nelly.com. Men jeg kjøpte vel et par sko der i sommer til svært nedsatt pris. De kom etter noen få dager, og de satt godt på bena mine, og jeg brukte dem hver dag under oppholdet mitt i London, helt til bena mine ikke ville gå med høye hæler lenger og begynte å protestere. Dette beklager de at jeg holdt ut med? Den jevne kundekretsen deres må virkelig ha få utfordringer i hverdagen, hvis de føler det er på sin plass med en unnskyldning etter en slik opplevelse.

Men jeg bruker som sagt ikke handle noe særlig på Nelly.com. Klart, de har noen fine kjoler der, og mye jeg sikkert kunne tenkt meg å gå med. Hvis jeg ikke hadde hatt en mannekropp med manneformer jeg prøver å gjemme bort, noe som er vanskelig så mye hud som de klærne de har i sortimentet sitt blotter, og det på de underligste steder. Og om det er vanskelig å skjule manneformer, så tror jeg de ikke er laget for kvinner med former heller. «Modellen er 178 cm og bruker størrelse x-small» står det i beskrivelsen ved siden av illustrasjonsfotoet. I all verden… Jeg er 170 cm og bruker størrelse her står det host!. Det finnes altså tilfeller av underernæring i den vestlige verden også, og her sender vi millioner av kroner i u-hjelp ut av landet når vi ikke har klart å rydde opp hjemme. En skam!

Men her slår altså min kvinnelige side inn for fullt. Jeg kan ikke la bagateller som at de ikke bruker å ha noe for meg i sortimentet sitt ødelegge for det faktum at de akkurat har gitt meg 100 kroner som jeg kan bruke til å handle hos dem innen søndag. At ingen av plaggene på siden deres koster 100 kroner, utenom noen få stygge plagg i tilbudskroken som ingen vil ha uansett, det er derfor de er så billige, og at jeg dermed også må bruke noen midler i tillegg for å få det jeg sannsynligvis ikke ville ha kjøpt ellers, det er irrelevant. Jeg taper ikke 499 på å kjøpe en kjole som koster 599, jeg sparer jo 100 kroner på det! Det er en kjempedeal.

Så kommer skuffelsen. Når jeg oppdager at lite har forandret seg siden sist jeg var innom Nelly.com. Jeg finner faktisk ingenting jeg har lyst på. Ingenting. Ok, jeg finner noen plagg som koster over tusenlappen, men så dum er ikke engang jeg. At jeg tror at hundre kroner rabatt vil hjelpe mot en sum som i utgangspunktet er firesifret, og sannsynligvis er det etter at rabatten er trukket fra også. Samme hvor mye Nelly.com øverst på siden lokker med et ytterligere gavekort på 50 kroner hvis jeg handler for over 600 kroner.

Og da begynner nedturen. For nå føler jeg at jeg har tapt hundre kroner, og da blir jeg nedstemt og henfaller inn i fristelsen med å søke trøst i importerte sukkervarer. (Åjada, jeg har fortsatt igjen mesteparten av det jeg tok med hjem fra London. Jeg er litt stolt av meg selv sånn sett).

Med et skjønner jeg hvorfor Nelly.com følte de måtte beklage at de ga meg den hundrelappen. Vel, beklagelsen er på sin plass. Det frister å bla opp i en eller annen kontroversiell bok og kaste et par-tre forbannelser i deres retning. Men siden de lover at de får inn nye varer hver dag, venter jeg med å ønske dem kjønnsykdommer til etter søndag, når gavekortet har gått ut, hvis jeg ennå ikke har funnet noe.

Til da får dere ha en fin dag 🙂

Facebook

Henger fortsatt sammen!

Hei verden!

I forrige innlegg takket jeg de trofaste leserne som har tittet innom selv om jeg ikke har oppdatert. Nå vil jeg takke igjen for at dere ikke bare har fortsatt med det (for det kan jeg se i besøkstatistikken), men at dere har gitt meg noen lykkeønsker også. Dette setter jeg pris på, for da ser jeg at jeg faktisk har lesere som engasjerer seg om det jeg skriver. Tusen, tusen takk.

Jeg har forsøkt etter beste evne å ta det med ro i helgen. Jeg hadde riktignok lørdagsvakt i butikken denne helgen, så jeg måtte dit noen timer for å jobbe, men det var også før jeg skrev blogginnlegget. Etter å ha skrevet det, krøp jeg under dyna og så film. For nysgjerrige sjeler kan jeg nevne at det var «Inception» (som jeg har sett en gang før, og det var da den kom ut), og at det går fint an å se den selv om man har massiv hodepine som ikke vil gi slipp.

Det hadde den heller ikke gjort da jeg våknet søndag morgen, så da bestemte jeg meg for å ta det med ro denne dagen. Mesteparten av tiden satt jeg sammekrøpet under et teppe med en kopp te og en god bok. En bok som jeg forøvrig begynte på for snart to måneder siden, men på grunn av stress og lignende ikke har funnet roen til å klare å fullføre, noe som er uvanlig til meg å være for jeg leser ganske fort. Men etter å ha brukt nesten to måneder på å lese en tredjedel, så ble de siste to tredjedelene fullført på noen timer på søndag. For nysgjerrige sjeler kan jeg nevne at det var «Det siste barnet» av John Hart. En krimforfatter flere av dere burde stifte bekjentskap med, for han skriver godt.


Arkivfoto fra en lat søndag tidligere denne måneden hvor jeg hadde huset for meg selv, og dermed også muligheten til å utføre en av mine favorittsysler mens jeg var kledd som jente: å lese i en god bok. Dette bildet viser forøvrig en annen bok jeg har begynt på, men som jeg ikke ser ut til å ha klart å fullføre, selv om den er god. Stygg trend det der…

Så ble det mandag og jeg måtte tilbake til jobb. Dessverre fortsatt med hodepine. Ikke verre enn at jeg klarte å gjennomføre arbeidsoppgavene mine, men jeg var sliten etterpå. Når jeg skriver dette er det blitt mandag kveld, og det murrer fortsatt i hodet. Jeg har legetime i morgen, og håper legen kan hjelpe meg med å finne ut hva som står på og eventuelt hvordan vi kan få det til å forsvinne.

Men til dere trofaste lesere kan jeg love at et nytt innlegg, i min tradisjonelle sarkastiske stil er på vei. Jeg har allerede skrevet det, men jeg ville bare la dere se dette innlegget først. For å vise at jeg er på vei tilbake. Men jeg har fortsatt lyst til å ta det litt med ro for å ikke slite meg helt ut med en gang.

Facebook

Joda, jeg lever fortsatt… såvidt…

Nå har jeg gitt meg selv en utfordring. Nemlig å skrive dette innlegget. Jeg aner ikke hvor jeg skal starte en gang. Jeg tror jeg starter med et «hei».

Hei.

Nå har jeg ikke oppdatert denne bloggen på nesten en uke, etter å ha oppdatert med omtrent to innlegg om dagen en lengre tid. Siste innlegg ble skrevet mandag kveld, og hadde en litt annen tone enn jeg har hatt tidligere. Til da har jeg stort sett skrevet tekster med en humoristisk vinkling, akkurat slik jeg liker det som den humoristen jeg er. Vanligvis. Jeg liker ikke å skrive innlegg hvor jeg sutrer over hvor vanskelig jeg har det. Det kan være godt å få det ut akkurat der og da, men etterpå så gir det en dårlig følelse. Derfor prøver jeg å holde meg langt unna slike innlegg, og selv om enkelte av mine venner har prøvd å overbevise meg om at det jeg skrev på mandag var velbalansert, så føler jeg selv at jeg sutret i det. Og det likte jeg ikke.

Så nå skriver jeg enda et sutreinnlegg…

Jeg møtte rett og slett veggen tidligere denne uken. Jeg har slitt med depresjon i et par år, så dette er noe som kommer og går. Men akkurat nå føler jeg at jeg er i en litt håpløs situasjon. Delvis på grunn av bosituasjonen, hvor økonomien har tvunget meg inn i et bokollektiv etter å ha bodd for meg selv en god stund og har kunnet være meg selv. Det får jeg ikke nå, fordi jeg bor med andre. Den andre grunnen er at jeg heller ikke vet hvor mye lenger jeg har den jobben jeg har nå, på grunn av nedskjæringer i bransjen. Jeg har nok jobb ut året, for handelstanden trenger de stakkarene de kan få nå når førjulsesongen er rett rundt hjørnet. Men alt dette stresser meg. Blir ikke økonomien bedre så kommer jeg meg ikke ut av kollektivet, men uten jobb så vil økonomien i alle fall ikke bli bedre.

Det toppet seg også på onsdag da jeg mens jeg var på jobb fikk en hodepine av en annen verden. Onsdag kveld var det så ille at hele venstresiden av ansiktet mitt var lammet av smerte. Det har ikke vært like vondt etterpå, men det har likevel vært der i bakgrunnen og murret. Nå skriver vi lørdag kveld og jeg har fortsatt hodepine. Har det ikke gitt seg på mandag så skal jeg oppsøke legen. Men jeg tror dette skyldes stress.

Det skal likevel sies at jeg mens jeg har vært på jobb har holdt masken (ikke den jeg har på meg på bildet i headeren da, skjønner du vel) og smilt til hver eneste kunde som har kommet innom butikken, hjulpet dem som har trengt det med å finne det de ser etter og i noen tilfeller også pakket det inn som gave etterpå i racerfart. Det blir vel mer av dette i tiden fremover. Alt dette med et smil. Men jeg har vært utslitt etterpå, og har gått og lagt meg nesten rett etter middag hver dag den siste uka. Jeg har vært sliten og slitt med hodepinen.

Sånt blir det ikke blogginnlegg av.

Men jeg har hatt litt dårlig samvittighet for at jeg ikke har oppdatert her. Jeg ser jo på statistikken at selv om det ikke er i nærheten av det det har vært, så er det mange som er innom daglig for å se om jeg har skrevet noe. Det viser at jeg har en trofast leserskare der ute, og det hjelper jo på humøret mitt. Derfor skriver jeg også dette innlegget, for å forklare hvorfor jeg har blitt «borte».

Men jeg kommer igjen. Det kan skje i morgen, og det kan skje om en uke. Jeg vet ikke. Men jeg har masse å skrive om.

I mellomtiden, fortsett å titte innom her. Eller du kan like denne bloggens side på facebook så får du beskjed når jeg oppdaterer bloggen igjen. Kanskje du får noen sporadiske livstegn fra meg også, av en så forkortet art at jeg ikke ser noe poeng i å oppdatere bloggen med det.

Jeg blir forresten også veldig glad om jeg får kommentarer fra dere som er innom og ser etter nye oppdateringer, for å se hvem dere er. Jeg blir jo litt nysgjerrig når jeg ser et så høyt, men stabilt tall med lesere hver dag selv om jeg ikke oppdaterer.

Jeg håper at jeg klarer å oppdatere igjen i morgen. Da har jeg tross alt fri fra jobb og kan slappe av litt. Hvis ikke, så kommer det alltids en dag etter det også.

Det gikk da bra å skrive dette? Alt jeg trengte var å starte med et «hei».

Facebook