De som har fulgt bloggen min i det siste er godt kjent med hvor vanskelig hverdagen min har vært, etter to måneder som arbeidsledig uten noen inntekt eller hjelp fra NAV, med en stadig krympende sparekonto som eneste hjelp. På toppen av det hele gikk nettopp et familiemedlem som sto meg svært nært bort.

Tolv-tretten mil unna sitter Ida som for tiden går gjennom et samlivsbrudd hvor hun må starte helt på nytt, uten møbler eller et sted å bo, og på grunn av dette er blitt delvis sykemeldt. Gjennom facebook messenger prøver vi så godt vi kan å støtte og holde hverandre oppe med trøstende ord, og være gode venninner for hverandre, selv om vi begge er ganske slitne og langt nede selv.

Det er da Ida sier: «Det vi trenger er et nytt eventyr. Vi trenger å dra på jentetur sammen igjen» og refererer til da vi dro til London sammen i 2012, den første turen hvor jeg klarte å gå ut som jente.

Arkivbilde tatt av Ida sist vi møttes, da hun var på besøk i Trondheim i høst.

Hun foreslår Praha fordi det er en by hun lenge har hatt lyst til å besøke, mens jeg som har vært der to ganger allerede og er også litt usikker på hvor lyst jeg har til å dra som jente til Tsjekkia, et gammelt østblokkland. Hun begynner å ramse opp steder hun allerede har vært, og ber meg komme med forslag, før hun sier:

«Jeg har aldri vært i Danmark da».

Jeg har vært i Danmark to ganger. Men begge gangene var jeg sammen med familien min mens jeg var tidlig i tenårene. Og København har ofte dukket opp i tankene mine som en by jeg kunne tenke meg å besøke igjen en dag, om så bare for en langhelg dersom det passer sånn. Dessuten har jeg ingen problemer med å se for meg at jeg kan ferdes trygt som jente der.

Dermed blir vi enige om jentetur til København. «Men det blir ikke i morgen» sier jeg. «Først vil jeg ha en jobb, og så trenger jeg tid til å spare opp penger og få økonomien min på fote igjen». Ida er enig, og sier at hun også trenger å spare unna de pengene hun har akkurat nå for å få orden på bosituasjonen sin. Hun har dessuten allerede planer for sommeren.

«Men til høsten» sier hun «da skal vi på tur sammen. Samme hva! Og om det ikke blir København, så skal vi i alle fall ta en tur ut på byen i Trondheim igjen»

Da vi avsluttet samtalen og jeg gikk for å legge meg var det med et smil om munnen, selv om de siste tiders hendelser har gjort meg både nedslått, frustrert og trist. For nå har jeg et mål. Jeg skal komme meg opp på bena igjen. Og når jeg har klart det, så skal jeg på tur til Kongens by, med en av mine beste venninner.

Og jeg gleder meg!