Det har jo gått noen historier om hvordan Rikshospitalet møter de som søker kjønnskorrigerende behandling, og derfor var jeg veldig redd da jeg skulle til min første utredning for tre uker siden. Derfor var jeg veldig lettet over at Tegnehanne sa seg villig til å bli med meg til timen. Men det var før Hanne ble beordret til å vente på gangen og jeg ble tatt inn til noe som minnet mest om et politiavhør. Og «The Good Cop» hadde tatt ut avspasering…

Selv om jeg var veldig spent og nervøs hadde jeg en slags følelse av trygghet da jeg ankom Riksen sammen med Hanne den fredagen, og hadde vel troen på at dette skulle gå bra. Men etter å ha meldt meg i luken og ventet noen minutter, dukker det opp en lege som roper ut mannsnavnet mitt, minus etternavn, med en streng mine. Jaja, jeg reiser meg opp og håndhilser. Hanne gjør det samme, og presenterer seg med navn og legger til «venninne» til slutt. Men før Hanne har rukket å fullføre setningen avbryter legen henne med et «nei, nei, nei» før hun peker på meg og sier «han er et voksent menneske som klarer seg selv, så du må vente her». Der står jeg altså med sminke og skjørt, og ble akkurat omtalt som «han» av en fagperson ved Riksen.

Jeg får med en gang følelsen av at denne timen kan komme til å bli veldig lang…

Arkivbilde. Har ingen bilder av meg fra denne dagen da det var mørkt på det tidspunktet jeg dro fra Riksen.

Inne på kontoret blir det raskt klart for meg at språk skal bli en utfordring da hun er fremmedspråklig og snakker gebrokkent norsk og jeg har problemer med å plukke opp en del av det hun sier. Senere skal det også bli klart at hun av samme grunn har problemer med å forstå min trønderske dialekt, og det fører til mye gjentakelser for oss begge. Men om språkbarrieren gjør meg bekymret for at hun ikke forstår halvparten av hva jeg sier, føler jeg at hun er direkte uinteressert i resten. Selv det hun spør om.

«Hvorfor har du ikke skiftet navn og juridisk kjønn?» spør hun med et kaldt og strengt blikk. «Fordi jeg ikke er åpen om min transkjønnethet ennå» forteller jeg. «Hvorfor ikke?» spør hun. Jeg forteller om min spesielle karriere hvor jeg ble regnet som et av de store talentene innen mitt fagfelt da jeg ennå var i tenårene, og hvordan jeg fortsatt har et kjent navn i visse miljøer, noe som gjør at jeg er redd for en massiv mediedekning den dagen jeg står frem. Men jeg sier også at jeg skriver blogg anomymt og bruker den som et verktøy for å ta denne prosessen gradvis og venne meg til det. «Hvorfor blogger du anonymt?» spør hun. «Fordi jeg ikke er åpen, vel!» svarer jeg. «Hvorfor er du ikke åpen?». «Jammen hallo, jeg svarte jo på det nå nettopp!»

Når jeg blir spurt om hvordan jeg oppdaget min kjønnsidentitet, og begynner å fortelle om den sommerdagen da jeg var tretten, blir jeg avbrutt. «Stopp stopp!» sier hun etter at jeg har fortalt om hvordan oppdagelsen av at jeg er transkjønnet gjorde at jeg trakk meg unna mine gamle venner og at jeg ble bekymret for karrieren min. «Nå er vi på ungdomsskolen, ingen tenker på karriere da, det kommer mye senere. På ungdomsskolen er det lekser og karakterer man bryr seg om». Har jeg ikke akkurat fortalt om hvordan jeg debuterte innen mitt felt som 15-åring mens jeg ennå gikk i tiende?!

Men når hun nærmest prøver å dra ut av meg at besøket mitt hos Riksen er den egentlige grunnen til at jeg to uker tidligere fikk beskjed fra sjefen om at de måtte si meg opp, holder det på å svartne for meg. Både sjefen og kollegene mine fikk jo vite om transkjønnetheten min lenge før jeg i det hele tatt fikk fast ansettelse, og selv når jeg sier dette fortsetter hun å få meg til å vurdere muligheten av at dette kan være grunnen.

Er det mulig?!

Halvannen time senere forlater jeg kontoret for å ta blod- og urinprøve, og da er jeg veldig glad for å ha med meg Hanne som jo har jobbet på Riksen som sykepleier og dermed kan vise meg veien til laben. Deretter må jeg fylle ut en katalog av et skjema, med svært intime og personlige spørsmål, som det tar omtrent en time å fylle ut, før jeg kan gå. Om jeg ikke er takknemlig fra før for at Hanne ble med som støtte og for at hun har sittet der og ventet på meg i nærmere tre timer tilsammen, så er jeg det nå. Jeg er fullstendig utladet og vet ikke helt hvor jeg skal gjøre av meg. Er det denne gjengen jeg har lagt skjebnen min i hendene til?

Det har nå gått tre uker, og fortsatt er alle inntrykkene fra denne dagen tunge å fordøye. Jeg kan ikke fatte hvordan man kan bli møtt på denne måten, når man kommer dit i en sårbar situasjon som man ikke aner hvordan man skal takle. Det som ble klart for meg var i alle fall at de som konspirerer om at helsevesenet tvinger usikker ungdom gjennom kjønnskorrigerende behandling ikke aner hva de prater om. Mitt første møte med Riksen fikk meg faktisk til å vurdere om det i det hele tatt var verdt å fortsette.

Likevel skal jeg tilbake til en ny time i løpet av februar. Jeg kan ikke si jeg ser frem til det, men per i dag er det det eneste alternativet jeg har, så da får det bare stå til. Dessuten har jeg noe positivt å trekke frem fra besøket mitt på Riksen også, selv om helhetsinntrykket er negativt.

Men nøyaktig hva dette er, ønsker jeg å fortelle om i et eget innlegg ved en senere anledning.