Da jeg en mørk og regntung høstnatt for mange år siden hadde min verdenspremiere, tok det tilstedeværende helsepersonalet en titt mellom bena mine og konstaterte at jeg var gutt. Jeg klandrer dem ikke for den avgjørelsen, for de aller fleste med tissen på utsiden vil jo passe til denne beskrivelsen. Men tretten år senere oppdaget jeg at jeg følte meg som en jente. Med et følte jeg meg som en ku fanget i en bås hvor jeg ikke følte meg velkommen eller at jeg hadde noe der å gjøre.

Men det fantes et sted jeg var velkommen. En stor og inkluderende bås som bar navnet «trans». Men selv om jeg har akseptert at det er transkjønnet jeg er, har jeg selv i denne båsen slitt med å føle meg helt hjemme…

For ordens skyld, kua er altså til venst… eller var det høyre?

Jeg har tidligere fortalt om sommerdagen som snudde livet mitt på hodet da jeg var tretten, men det tok noen år før jeg sluttet å fornekte det og aksepterte at jeg følte meg som jente. Og som så mange andre av vår tid, oppsøkte jeg internett for å finne ut mer om hva det var jeg egentlig var. Ganske fort fant jeg et diskusjonsforum for transpersoner hvor jeg begynte å lese litt, men der ble jeg ikke lenge. Den første tråden jeg åpnet var nemlig skrevet av en biologisk født mann som ønsket å dele historien om da han hadde befølt seg selv i prøverommet på H&M, iført dameundertøy han ennå ikke hadde betalt for. Jeg så også flere tråder som handlet om spenningen og den seksuelle følelsen det ga å kle seg som kvinne i kvinneklær.

Jeg klikket meg ut igjen. Var det sånn jeg var? Det kunne da ikke stemme? Eller? Visst følte jeg en slags beruselse av å kle meg som jente, men det var mer gleden over hvor riktig det føltes og at utsiden nå harmonerte mer med det jeg følte på innsiden. Det var ingen seksuell tenning der. Hvorfor følte jeg ikke det når det tydeligvis var meningen at jeg skulle det?

Mitt første møte med denne verdenen var altså negativt, og jeg ble mer usikker på meg selv. Jeg følte jo meg som en helt vanlig jente, og alt jeg ville var å være en av jentene. Hvorfor kunne jeg ikke bare være det? Hver gang jeg sto frem som transkjønnet for venner, fulgte de ofte opp med å spørre om jeg brukte å kle meg ut som jente ofte, eller om jeg til og med opptrådte som dragartist. En venninne jeg ble kjent med over nett fortalte meg en stund etter at jeg sto frem at da jeg sendte meldingen om at jeg egentlig følte meg som jente, så tenkte hun «ånei, ikke enda en!» Hun hadde nemlig tidligere hatt kontakt med en som etter å ha stått frem begynte å sende henne bilder av undertøyet sitt. «Men du er heldigvis ikke sånn» sa hun. Dermed ble det lenge så jeg unngikk alle andre transpersoner. Jeg hadde jo ikke noe til felles med dem uansett.

Jeg vet jo nå at jeg tok feil. Men hvordan kunne jeg og mine ikke-transkjønnede venninner vite hvor bredt transbegrepet er, når ikke engang alle som befinner seg under transparaplyen selv ser det?

En 60-årig transperson fra Sunnmøre som nærmest stalket bloggen min, som stadig kommenterte om hvor deilig det var å ha på seg kjole og BH, og som da jeg skrev at jeg nok ville bruke mer bukser etterhvert som jeg ble mer åpen ga meg klar beskjed om bare å holde meg til kjoler og skjørt, måtte jeg til slutt blokkere ut fra kommentarfeltet. Jeg fikk nemlig nok da et innlegg om nyinnkjøpte dataspill møtt med kommentaren «skriv mer om transing og skrulling da!». Med disse kommentarene følte jeg meg igjen dyttet inn i en bås jeg ikke følte meg hjemme i. Jeg aner knapt hva transing og skrulling er, men om det er det jeg holder på med, så er det det kjæresten min gjør hver morgen når hun kler på seg også.

Deilig å gå med BH, eller noe som bare er? Arkivbilde fra et innlegg om hvordan stramme inn uønskede kroppsdeler.

Jeg håper jeg med dette innlegget ikke tramper noen på tærne. Jeg har forlengst akseptert at jeg er transkjønnet, og at transbegrepet er stort, mangfoldig og inkluderende. Mangfold er en bra ting, og uansett om de føler seg som det motsatte av sitt biologiske kjønn på heltid eller på deltid, om det er knyttet til spenning og/eller noe seksuelt ved å kle seg i det motsatte kjønns identitet og klær, så er de alle flotte mennesker som ikke burde skamme seg over dette.

Med mindre de runker i prøverommet ikledd undertøy de ikke har betalt for ennå. De bedriver hærverk av noen andres eiendeler og burde virkelig skamme seg.

Men nettopp dette med det enorme mangfoldet føler jeg også er den største utfordringen, og jeg skulle ønske at mangfoldet og forskjellene ble mer synlige både innad og for de som står utenfor. Visst skal vi hjelpe frem og støtte hverandre i den felles kampen for de rettighetene vi har som mennesker, men når forskjellene er så store er det ikke nødvendigvis sånn at interessene og målene er de samme. Jeg mener vi må gjøre mangfoldet mer synlig, godta og dyrke forskjellene, og ikke prøve å dytte sin definisjon av det å være transperson over på sidemannen. Det tror jeg bare vil skyve bort potensielt viktige støttespillere.

Som sagt er det transkjønnet jeg er, og jeg skammer meg ikke over den betegnelsen. Men om alle transpersoner skal defineres som en ensartet, homogen gruppe, så er ikke det heller båsen for meg. For uten å si noe stygt om de jeg skrev de foruminnleggene jeg skrev om i begynnelsen av blogginnlegget, føler jeg at jeg har mer til felles med mine ikke-transkjønnede venninner.

For i mitt hode er jeg bare en vanlig jente – som tilfeldigvis ble født med pikk.

PS! 60-åringen fra Sunnmøre tok det visst ikke så tungt å bli utestengt, for i følge kilder begynte hun i stedet å linke innlegg fra bloggen min på facebook og under linken kommentere blogginnleggene på samme måte som før, formulert som om hun skrev direkte til meg. Denne praksisen opphørte visst brått omtrent samtidig som jeg kjøpte mine første jentebukser i fjor høst. Tilfeldig…?

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lgbt #lhbt #kjønn #kjønnsroller #samfunn #tanker #filosofi #filosofering #utvikling