Så var vi kommet til månedens siste dag, og den dagen avdraget på boliglånet trekkes fra bankkontoen. Det er snart to måneder siden jeg var i jobb, og en måned siden jeg fikk lønn for den uka i desember jeg jobbet.

Selv om jeg har vært veldig sparsommelig på hva jeg har brukt penger på den siste måneden, og hovedutgiften min er det billigste brødet jeg finner på Rema når jeg trenger påfyll av mat, betyr det at brukskontoen min nå er tom. Nå er jeg nødt til å gå over på å bruke pengene jeg har satt av til sparing, men om omtrent to måneder vil også denne kontoen etter all sannsynlighet være tom, selv om jeg fortsetter å være sparsommelig.

Det har kommet til det punktet at jeg vurderer å avlyse neste time for kjønnskorrigerende behandling. Selv om jeg får dekket reiseutgiftene, er jeg usikker på om jeg kan ta meg råd til egenandelen til timen og utgifter til mat underveis, samt om jeg vil takle den psykiske påkjennelsen det er å reise til Oslo under disse omstendighetene. Ikke minst med tanke på hvor fiendtlig innstilte jeg opplevde dem da jeg besøkte Riksen i november.

Jeg orker rett og slett ikke møte dem og fortsette prosessen nå!

Så hva skjer egentlig nå? NAV mener fortsatt jeg ikke har rett på stønad fra dem og at jeg må kvitte meg med sparepengene mine før de i det hele tatt er villige til å vurdere det. Så da sitter jeg her og forbanner foreldrene mine for at de lærte meg å være ansvarlig og at jeg ikke har festet bort pengene mine slik jeg opplever at mange av mine jevngamle har gjort. Men det hjelper jo så lite. Jeg får ikke mer penger inn på konto av det. Så hva skal man egentlig gjøre?

Kanskje man skal ta en titt i klesskapet om det er noen plagg der som trenger en ny eier?