Det begynner å bli en stund siden sist jeg var ute blant folk som jente nå, den uka jeg var i London i månedskiftet september/oktober. Det var en fantastisk uke, men det endte så alt for brått. Akkurat som om jeg slo av en bryter, var det plutselig slutt på morgenritualene, som det å ta på sminke, den dagen vi dro hjem. Selv om det hadde gått bra, så ble jeg nå tvunget til å gå tilbake til mannsrollen igjen. Jeg er rett og slett ikke tøff nok til å gå rundt som jente i Trondheim ennå. Jeg vet at jeg må på flere turer utenlands, eller kanskje til og med bare utenbys, først for å føle meg trygg nok til å gjøre dette hjemme.

Da er det mange som foreslår at jeg skal ta turen til Oslo. Oslo er jo Norges største by, og sjansen for at jeg skal møte noen kjente er jo uendelig mye mindre. Selv om jeg egentlig er enig, så tror jeg ikke Oslo er det smarteste stedet å dra til for å få trygghetsfølelsen. Muligheten er kanskje ikke stor for å møte kjente, men jeg ville trygt satset penger på at jeg hadde måttet omgås en annen type mennesker jeg ikke liker. Oslofolk.


Foto (av Per Ervland) er stjålet fra en artikkel på DinSide.no med tittelen «Oslofolk er Norges sureste«. Jo takk…

Joda, nå hører jeg buingen fra hovedstaden temmelig godt her jeg sitter over 50 mil nord for Sinsenkrysset. Men definisjonen min av Oslofolk er ikke nødvendigvis alle som bor i Oslo. Det er de navlebeskuerne som ikke forstår at for nordmenn flest er Oslo en provins nede i høyre hjørne av norgeskartet. De som mener at alle som er noe bor i Oslo, eller kommer til å flytte dit på et tidspunkt. De som mener at det er en skandale hver gang et større arrangement legges til, eller blir foreslått lagt til, et annet sted i landet, og som helst hadde sett at både Nidarosdomen, Urnes stavkirke og Saltstraumen ble flyttet til hovedstaden, så det ble lettere tilgjengelig for folk flest, altså dem selv. Fordi de har et sånt syn på hvor viktige de selv er, så må de jo sørge for å holde resten av landets innbyggere nede.

Jeg møter dessverre representanter fra denne gruppen hver gang jeg er i hovedstaden, og straks jeg åpner munnen og avslører trønderdialekten min, så får jeg høre det. Sist jeg var i Oslo var i forbindelse med et bryllup, og jeg ankom sent fredag kveld fordi jeg hadde reist fra Trondheim rett etter jobb. Jeg var litt sliten, og tenkte jeg skulle ta en rolig kveld på hotellrommet. Det ble jo sannsynligvis nok festligheter i bryllupet dagen etter, så etter å ha sjekket inn på hotellrommet skulle jeg bare ta en tur ut for å kjøpe noe snacks til tv-kvelden som var i vente. I heisen møtte jeg et feststemt par som lurte på om jeg skulle ut på barrunde jeg også. Nei, jeg tenkte bare å ta en rolig kveld på rommet, svarte jeg. «Ja, du har vel med deg karsk hjemmefra du» sa den ene og det ble rå latter. Og sånn er det alltid, gjerne etterfulgt av spørsmål om hvor barten min er og om jeg har lagt igjen skinnvesten hjemme. De som leste innlegget mitt om movember, vet forresten at jeg kler bart veldig dårlig.


Se! En trønder med både bart og skinn…jakke?

Nå kan man jo selvsagt unnskylde paret som var på vei ut at de var temmelig påvirket av alkoholprosentene i blodet, men det er slett ikke bare alkoholpåvirkede Oslofolk som oppfører seg sånn. Jeg ble gjort narr av på samme måte en gang jeg kjøpte en notatblokk på Tanum på Byporten, da den unge jenta bak disken begynte å etterape dialekten min og slenge stereotypiske bemerkninger. Hvis det var alkohol inne i bildet her også, bør Tanum Byporten ta en liten runde med sine ansatte. Da jeg under en salgsmesse i Oslo i fjor sommer bemerket ovenfor en potensiell kunde at jeg til daglig jobber hos en navngitt, større butikkjede, og besvarte spørsmålet «her i Oslo?» med «nei, i Trondheim», fikk jeg svaret «ja, du får nok ikke jobb her i Oslo med den dialekten der».

Sånn er det hele tiden, så jeg føler meg ukomfortabel nok når jeg går rundt i Oslo som gutt. Dermed hopper hjernen min automatisk over på spørsmålet, hvordan vil det være å gå rundt i Oslo i kvinneklær i tillegg?

Jeg har på følelsen av at de færreste vil klare å motstå fristelsen når det dukker opp noe de oppfatter som en trøndersk mann i kjole. Selv om jeg vet at de ikke er kreative nok til å skjønne at de ikke er den første som kommer med «morsomheten» så vil det bli veldig slitsomt når jeg i utgangspunktet synes det er vanskelig nok å gå ut kledd som jente i seg selv.

Jeg kommer nok til å besøke Oslo som kvinne en dag. Men jeg må bli ekstremt mye tryggere på meg selv først. I mellomtiden står en annen nordisk hovedstad og to andre norske byer høyere opp på listen over steder jeg skal prøve meg ute blant folk som jente.

Og London? Dit skal jeg tilbake, for der både følte jeg meg og ble behandlet som en kvinne. Det var en fantastisk uke…


(Som tydeligvis ikke er helt fordomsfri selv…)