Det var noe jeg hadde gledet meg til en stund. Av ulike grunner var det tre år siden sist jeg hadde hatt muligheten til å invitere venninner på besøk for å feire bursdagen min sammen med meg. Dette, kombinert med at jeg som hemmelig transkjønnet har færre anledninger enn andre jenter til å virkelig pynte meg og føle meg fin, gjorde at jeg virkelig så frem til denne kvelden, og jeg hadde hatt kjolen klar minst en uke i forveien. Venninnene mine sa de gledet seg de også, og det lå an til en bra kveld.

Men da dagen kom greide jeg ikke å stå opp. En etter en hadde de, alle utenom en, i løpet av de siste dagene sendt meg melding om at de ikke kunne komme. Kvelden før hadde jeg prøvd å innstille meg på at vi skulle da få en hyggelig kveld selv om vi bare ble to stykker, men da jeg våknet fredag morgen klarte jeg ikke finne motivasjonen til å stå opp.

Etter tre timer kom jeg meg endelig ut av senga, men jeg hadde fortsatt mye igjen som skulle gjøres, og jeg klarte ikke engang å få meg selv til å gå i dusjen. Jeg orket heller ikke tanken på å skulle barbere meg, sminke meg og finne frem kjolen som jeg hadde gledet meg sånn til å ha på. I stedet brøt jeg sammen i gråt, og tre timer før hun skulle ha kommet sendte jeg henne melding om at jeg ikke var i stand til å ta i mot besøk i dag. Selv om hun insisterte på å komme likevel, fordi hun mente det hørtes ut som at jeg trengte å ha noen hos meg, så var jeg ikke i stand til å ta i mot henne. Siden porttelefonen her i gården virker bare når den selv vil, klarte jeg ikke tanken på å måtte gå forbi dørene til naboene mine med rødsprengte øyne for å slippe henne inn.

I stedet gikk jeg og la meg igjen, og sov i to timer. Aldri har senga mi føltes bedre og tryggere, men det var likevel ikke der jeg hadde tenkt å tilbringe bursdagen min. Det var ikke dette jeg hadde sett frem til i flere uker.

De neste dagene stengte jeg meg fullstendig inne, og hadde ikke sosial omgang med noen utenom den nærmeste familien som kom innom på kaffe og kake som avtalt på søndag, og de av vennene mine som bygger på samme Minecraft-server som meg. Alt annet, inkludert denne bloggen, har blitt fullstendig ignorert.

Likevel synes jeg ikke vennene mine har opptrådt respektløst på noen som helst måte. Selv om de avlyste så hadde de alle en god grunn til det, og de var tydelig lei seg, men de kom ikke fra. Derfor klarer jeg å forstå dem også, for i et samfunn hvor man knapt nok har tid til seg selv, hvordan skal man ha tid til andre? Dessuten viste de jo respekt for meg ved å faktisk si i fra. Jeg har jo merket i andre sammenhenger at normen stadig oftere heller mot å ikke svare på invitasjoner, noe som skaper bryderi for verten.

Dermed er jeg ikke sur på noen av dem, for de sa jo i fra, og hadde gode grunner til at de ikke kunne komme.

Men når summen av dette blir at jeg ikke fikk den feiringen jeg hadde gledet meg sånn til, nå som jeg endelig hadde mulighet til å arrangere en sammenkomst igjen for første gang på tre år, så klarer jeg ikke kjenne noe annet enn en enorm skuffelse. Større skuffelse enn jeg noen gang har kjent de årene jeg ikke har hatt mulighet til å arrangere noe, selv om jeg har hatt aldri så lyst.

Så neste år tror jeg at jeg bare skal spare meg selv for bryderiet. Neste år skal bursdagen min passeres i stillhet.

PS! Kommer tilbake med noe litt hyggeligere i morgen. Det gikk meg nesten hus forbi fordi jeg jo har stengt meg inne, men det har dukket opp noen hyggelige e-poster fra initiativtakerne til Sunn Fornuft-plakaten de siste dagene. Men mer om dette i morgen.

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lhbt #lgbt #angst #depresjon #psykisk #helse #tanker #tankespinn #hverdag