Så var sesongen her, og som så mange andre har jeg klart å pådra meg en liten forkjølelse. Ingenting alvorlig, men selv om kroppen ellers fungerer som normalt, har den gjort at jeg nå om dagen nærmest ikke tør å leve.

Er ikke det passe patetisk egentlig? Når det finnes både legionella, tyfus, Miljøpartiet De Grønne, og mange andre ekte sykdommer å være redd for, så løper jeg og gjemmer meg under dyna bare halsen murrer litt?

Drømmen min er å en dag kunne trille en handlevogn foran meg på Kiwi uten å tiltrekke meg oppmerksomhet fordi jeg er transkjønnet. Jeg vil rett og slett at omgivelsene skal oppfatte meg som en jente, eller kvinne. Men når jeg jo er født som gutt og ikke har begått et eneste kirurgisk inngrep eller tatt noen form for hormoner, er det visse ting jeg er nødt til å gjøre. Tett og nøye barbering i ansiktet, sminke for å gjøre ansiktet mer feminint, passe på hvordan jeg beveger meg – og ikke minst stemmebruk.

Det siste er kanskje det vanskeligste, for det krever måneder og noen ganger flere år med trening for å gjøre stemmen sin lysere uten at det høres tilgjort ut. Selv er jeg ennå ikke helt kommet dit jeg vil med stemmen min, og vegrer meg fortsatt for å prate om det er ukjente i nærheten, selv om flere har sagt at stemmen min ikke fremstår som unaturlig og at jeg fint passerer som jente.

Men om det er vanskelig fra før, så er det ingenting mot hva jeg føler når jeg er forkjølet. Når stemmebåndet sendes langt ned i subbassregisteret og alle forsøk på å snakke lysere er til forveksling likt parringsskriket til en forlengst utdødd rovfugl. Samme hvor feminint jeg beveger meg og hvor heldig jeg er med sminken, så vil ingen tro på at jeg er jente om jeg snakker som kakemonsteret.

Det enkleste når forkjølelsen da slår til er å bare gi opp så lenge den varer, og derfor går jeg aldri ut som jente når halsen begynner å krangle. Men denne muligheten kommer jeg jo ikke til å ha den dagen jeg står frem og begynner å leve som jente på heltid…

Jeg skal innrømme at dette er en av faktorene som holder meg tilbake i skapet, og jeg undrer stadig over hvordan jeg skal løse dette.

Og ikke minst eventuelle søksmål fra Sesame Workshop mens jeg venter på å få tilbake stemmen min.