I juni begynte jeg i ny jobb etter å ha gått arbeidsledig siden desember. Det er ikke en fast jobb, jeg jobber bare tre dager i uken, og selv om jeg føler selv jeg har stått veldig på siden jeg begynte, aner jeg ikke hva som skjer når avtalen min går ut i slutten av oktober. Jo nærmere denne datoen vi kommer, jo mer urolig blir jeg for å være ærlig. Men fordi jeg foreløpig bare er der på lånt tid og fordi hele fremtiden min føles så usikker, har jeg ikke sett poenget i å fortelle at jeg er transkjønnet eller at jeg er under utredning for mulig behandling og operasjon hos Riksen. Selv om jeg sto frem for kollegene på min gamle arbeidsplass for to år siden.

Men det var nære på at jeg måtte fortelle sjefen det likevel, noe jeg overhodet ikke var forberedt på.

For noen dager siden kom nemlig sjefen min bort til meg og spurte om jeg hadde mulighet til å jobbe ekstra på fredag. Egentlig hadde jeg jo lyst til å si ja, men jeg reiser jo til Oslo i morgen kveld og har time hos Riksen dagen etter. Men det hadde jeg jo ikke lyst til å fortelle, og fordi jeg ble tatt så på senga datt det bare ut et «…eh, det blir dessverre vanskelig». Han så litt overrasket ut over svaret mitt. «Ja vel? Hvorfor det egentlig?».

Ok, jeg har ikke lyst til å lyve for arbeidsgiveren når jeg er i denne situasjonen og gjerne vil fortsette i jobben.

Så jeg prøvde heller å fortelle sannheten, men samtidig ikke fortelle for mye. Så kom jeg på at jeg har nevnt for ham at jeg har visse psykiske plager som jeg jo får oppfølging for hos psykolog uten å være spesifikk. «Ehm… jeg har flybilletter til Oslo det ikke bare er å få avbestilt, fordi jeg har time hos spesialist på nettopp fredag» svarte jeg med en litt nervøs stemme og la til «ellers skulle jeg gjerne sagt ja». «Ah, ok, jeg skjønner. Da går jo ikke det» sa han bare. Og så lot han meg gå tilbake til arbeidsoppgavene mine, uten å spørre noe mer.

Og han har ikke spurt noe mer i løpet av dagene som fulgte heller.

På en måte føler jeg at jeg klarte å unngå å ta en kule her, selv om jeg i ettertid føler det er helt legitimt å svare at «det blir litt for personlig til at jeg er komfortabel til å prate om det» om han hadde spurt mer. Sannsynligvis hadde han nok tatt det pent også, for de aller fleste er jo hyggelige og forståelsesfulle, og sjefen min er alt for hyggelig til at jeg kan se ham som en av de som skriver støtteerklæringer til Kari Jaquesson på facebook.

Likevel ønsker jeg, særlig fordi ting føles så utrolig usikre akkurat nå, å få styre dette selv så langt det lar seg gjøre. For når alt kommer til alt er det egentlig ingen andre enn meg som har noe med dette å gjøre heller.