Da jeg skulle møte de to representantene fra Kvinnefronten på torsdag, var jeg av flere grunner veldig nervøs. En av grunnene var at jeg skulle møte dem i kvinneuttrykk. For jeg synes jo det er vanskelig nok å gå ut som jente fra før, og nå skulle jeg til og med møte to fremmede! Men jeg skulle oppdage denne dagen at det er noe som er enda mer skummelt enn å møte folk jeg ikke kjenner mens jeg er kledd som jente. Og det er å møte folk jeg kjenner, og som ikke vet at jeg er transkjønnet og lever som jente i skjul. Og selv om Trondheim er Norges tredje største by, skulle jeg denne torsdagen få en påminner om hvor liten byen egentlig er.

Jeg hadde avtalt at jeg skulle møte de to fra Kvinnefronten utenfor Hotell Augustin, fordi de ikke var spesielt kjent i byen, og derifra skulle vi sammen gå til kafeen inne på kjøpesenteret Trondheim Torg like ved. Men i det jeg går over torget, på vei til hotellet, observerer jeg en kjent skikkelse på den andre siden av plassen. Eks-kjæresten til søsteren min. Det er ikke mange månedene siden det ble slutt mellom dem, og frem til da var han på en måte en del av familien, men han visste ingenting om at jeg er trans og derfor passet det svært dårlig å observere ham nå som jeg gikk kledd som jente. Og enda verre, han var i likhet med meg på vei mot Prinsenkrysset, noe som gjorde at han ville passere Hotell Augustin, og kursen hans ville føre ham skulder i skulder med meg.

Jeg begynte å sakke ned farten slik at jeg havnet bak ham i stedet. Så langt alt vel, og han så ikke ut til å se på meg engang. Men da vi nærmet oss hotellet var jeg fortsatt like bak ham, og nå måtte jeg jo begynne å snakke snart for å hilse på de to som ventet på meg utenfor, og jeg kunne ikke ha noe av at han hørte stemmen min og gjenkjente den. Så jeg sakket ned farten enda mer og ventet til han var borte før jeg gikk bort og sa hei til de to fra Kvinnefronten. Puh, det var nære på.

Men det stoppet ikke her, for midt i møtet med Kvinnefronten inne på kafeen Jordbærpikene på Trondheim Torg ser jeg plutselig i øyekroken to andre kjente skikkelser som er i ferd med å sette seg ned på et av nabobordene, nemlig en av de nærmeste naboene til foreldrene mine og datteren hennes. Folk jeg kjenner fra jeg ennå bodde hjemme, men som heller ikke aner noe som helst om at jeg er trans.

Med et begynner jeg å få litt problemer med å snakke, og stammer litt mer enn vanlig fordi jeg blir redd for å bli gjenkjent på stemmen igjen. Men jeg kastet et blikk mot nabobordet et par ganger og det så aldri ut til at de så mot oss, så jeg valgte å ikke si noe til de andre om hvorfor jeg plutselig ble litt mer nervøs. Puh, det var nære på, igjen!

Min venninne Marianne og jeg blir sittende ved bordet og prate en times tid etter at de to fra Kvinnefronten gikk for å gjøre klart møtet sitt. I det vi skal bryte opp og holder på å reise oss, ser jeg igjen en kjent skikkelse, denne gangen en tidligere kompis fra barne og ungdomstiden men som jeg ikke har hatt kontakt med på flere år. Her er det riktignok ingen fare på ferde, for han går forbi utenfor kafeen mens vi ennå er godt inne på innsiden og holder på å gjøre oss klare til å dra.

Likevel fungerer dette som en påminner om hvor liten byen likevel er når jeg faktisk både før, under og etter møtet med Kvinnefronten er nære å treffe bekjente som ikke aner at jeg lever som jente i skjul.

Jeg aner virkelig ikke hva jeg hadde gjort om de hadde kjent meg igjen.

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lhbt #lgbt #kjønn #kjønnsroller #kjønnsforvirring #utfordring #angst #depresjon #psykisk #helse #frykt #mendetgikkjobra #somalltid