Kort tid etter at jeg kjøpte leiligheten min ble også naboleiligheten lagt ut for salg, og for noen uker siden fikk jeg en ny nabo på andre siden av veggen. En fredag ettermiddag gjorde han sin inntreden opp trappeoppgangen med en hel hær av kompiser med hendene fulle av pappkasser for å gjennomføre innflytningsritualet, og lydnivået tilsa at her skulle ingen av de andre beboerne i huset klare å unngå nyheten om hans ankomst; En høy ung mann med capsen bak frem og singlet som blottet armer fulle av tatoveringer. Rett ut fra ghettoen, tenkte jeg i mitt åpne og fordomsfrie sinn, og lurte litt på om kompisene hans fortsatt bodde der da det utover kvelden ble klart at de tydeligvis ikke hadde lyst til å dra hjem til seg selv for å sove. Men all den ropingen måtte da gjøre dem trøtte og slitne etter hvert?

Woman shouting loudly
Illustrasjonsfoto: Gdolgikh / yayimages.com

Etter at de endelig hadde vist nok storsinnethet til å la meg få sove i et kvarter, ble det lørdag. Dette var dagen den nye naboen min fikk opp musikkanlegget sitt, og måtte innvie det med en fest. Hele lørdagen ristet det i veggene mine av bassrytmer, og jeg trodde ikke mine egne øyne da det plutselig fløy en hagestol forbi stuevinduet mitt bort fra vinduet hans. Hva faen?! Jeg har møtt mennesker med «9/11 TRUTH»-buttons i jakkeslaget som har fått høyere score på førsteinntrykket hos meg, og jeg gruet meg til fortsettelsen. Med god grunn skulle det vise seg.

For selv om kompisene etter hvert gikk hjem så fortsatte festen i det uendelige, og tok kun pause på nattestid. Gjennom resten av døgnet dundret det i bassrytmer av typen du vanligvis bare hører fra bagasjerommet på en Volvo 240 med terninger og grantre hengende fra bakspeilet, og den trengte gjennom både TV-lyd og eget anlegg når jeg prøvde å pleie min musikksmak. Det ble etter hvert slitsomt å være hjemme, men jeg var for redd til å si i fra. Redd for å bli den sure naboen, og redd for å konfrontere denne fyren med tatoverte armer, hvis fritidssysler besto i festing og kortdistansekast av hagemøbler. Kom jeg egentlig til å oppnå noe som helst ved å klage?

Men da det hadde gått et par uker fikk jeg en dag nok, og uten å tenke fant jeg plutselig meg selv stående utenfor døra hans med fingeren min på ringeklokka hans. Det tok ikke mange sekundene før døra gikk opp, og der sto han. Kledd kun i bokseren, og blottet enda flere tatoveringer.

«Eh… hei, det er du som bor her sant? Jeg bor vegg i vegg med deg, i naboleiligheten. Jeg lurte på om det går an å dempe bassen litt, for den høres ganske godt inne hos meg».

«Åh, virkelig? Jeg trodde ikke den hørtes i det hele tatt, for jeg har bare en liten sub stående her. Men selvsagt skal jeg dempe den»

Og så gikk vi hver til oss, bassen ble dempet med en gang, og siden har jeg knapt hørt den. Det vil si, jeg hører fortsatt at han hører på musikk så lenge han er hjemme og ikke sover, men nivået på bassen er ikke lenger så høyt at det plager meg. Og nå smiler vi og hilser når vi treffer hverandre ute i gangen også.

…var det virkelig ikke mer som skulle til?

#hverdag #blogg #nabo #musikk #bråk #nabobråk #fredsmegling #ikkesettflereflygendehagemøbleretterdette