Vokalisten i punkbandet Against Me! gikk i mai i fjor ut med nyheten om at han ønsket å bli kvinne. Dette er gammelt nytt.

Men denne uken har NRK P3s Totto Mjelde skrevet en kommentar med tittelen «Musikalsk kjønnsforvirring«, om sitt forhold til bandet Against Me! og hvordan dette forholdet ser ut til å endre seg nå som bandets vokalist Tom Gabel var blitt Laura Jane Grace. Han skriver at Against Me! lenge har vært et av hans favorittband, og at selv om han gjerne vil støtte Grace og bandet, og være glad på deres vegne, så føler han likevel at noe skurrer. Han føler at det ikke lenger er det samme bandet.

Dersom du forventer at jeg nå skal gå til angrep på Mjelde med en utskjelling av så episke proposjoner at de i verbal form ville dannet en lydbølge så kraftig at den ville slengt ham herifra til månen… så tar du grundig feil.

Men jeg har likevel noen umiddelbare tanker, og dem velger jeg å dele i et eget innlegg. Som en slags kommentar til kommentaren.

Against Me! med Laura Jane Grace lengst til høyre. Foto: Ryan Russell/Punknews.org

Mjeldes reaksjon er nemlig ikke så ulik den jeg har opplevd fra veldig mange opp igjennom årenes løp, når jeg har fortalt dem om hemmeligheten min, at jeg egentlig ønsker å være jente. Selv om jeg selv føler meg som den samme, så vil den jeg forteller det til føle at vedkommende må bli kjent med meg på nytt. Ikke bare det jeg gjør fra nå av blir sett som handlinger utført av den personen de nettopp har oppdaget at jeg er, men også tidligere hendelser og handlinger blir nå bevisst eller ubevisst analysert på nytt, fordi jeg ikke var den personen de trodde jeg var den gangen likevel. En vanlig reaksjon har vært «ah, nå forstår jeg mer!».

Litt sånn tror jeg det er for Mjelde akkurat nå. Han har fulgt dette bandet lenge, og følt han har kjent det. Han har spilt platene deres flere ganger og for hver lytting har det blitt som et gjensyn, eller gjenhør, med en god venn. Han har sannsynligvis også lært seg tekstene, og kanskje til og med ubevisst analysert dem. Men så viser det seg at ting ikke helt var slik de tilsynelatende var bak fasaden. Det er ikke som om bandet bytter vokalist og må starte på nytt, og det gamle materialet ligger der som om det alltid har gjort, uforanderlig. Men det er den samme vokalisten, og hun har ikke forandret seg heller. Hun har alltid vært sånn, hun har bare holdt det skjult for oss hele tiden. Dermed vil Mjelde plutselig også se det gamle i et nytt lys, og føle at disse gamle vennene ikke var slik han trodde, og at tekstene kanskje ikke betydde det han leste ut av dem likevel.

Foto: MTV

I kommentarfeltet under ser jeg noen som raser mot Mjeldes kommentar. Som kaller ham trangsynt og fordomsfull. Noen legger til og med ord i munnen hans og prøver å antyde at Mjelde mener Against Me! nå vil bli et dårligere band. Men dette tolker jeg som kommentarer fra folk som anstrenger seg for å virke politisk korrekte. De som prøver hardt å overbevise seg selv og andre om at det alltid kun handler om musikken, og ikke utøverne, og tenker ikke på at med en slik tankegang hadde aldri band som Kiss og Twisted Sister hatt det imaget som de skapte seg. Og hadde de ikke hatt det, hadde de etter min mening aldri solgt en plate heller…

Mjelde sier jo ikke noe annet enn at alt dette har gjort ham forvirret, fordi ting føles annerledes. Akkurat som alle vennene jeg har åpnet meg for å fortalt at jeg ønsker å være jente til. De begynner selvsagt å se annerledes på meg. Men de færreste har sett meg som et dårligere menneske etter dette (de få som har gjort det, har jeg gitt den utskjellingen av episke proposjoner jeg beskrev tidligere i innlegget), de har jo valgt å beholde meg som venn etterpå.

Det eneste Mjelde har gjort her er å skrive en ærlig kommentar om sin forvirring. Som sagt så er dette en forvirring som jeg kjenner igjen fra alle de gangene jeg har stått frem for venner. Men jeg vet at de fleste etter hvert klarer å venne seg til det, noen trenger bare lenger tid enn andre.

Selvsagt er det annerledes, ellers hadde Laura Jane Grace ikke tatt seg bryet med å gå gjennom behandlingen. Og det vil forbli annerledes for all evig fremtid. Men jeg tror Mjelde likevel vil klare å sette pris på det gamle som et av hans favorittband har utgitt tidligere, og om han ikke klarer å sette pris på det nye de gjør, så kan det like gjerne være helt andre grunner til det.

Og for de som ikke skjønner hva jeg mener i siste linje, så avslutter jeg med å fortelle en metal-vits:

«St. Anger«…