Så jeg dro ut for å møte to representanter fra fienden for å prøve å mildne klima oss i mellom litt, og skulle møte dem på en kafé i Trondheim sentrum klokken tre på ettermiddagen. Først ti timer senere hadde jeg klart å komme meg hjem. Klokken var ett om natten og den første snøen markerte vinterens ankomst. Jeg var gjennomfrossen og utmattet. Hva skjedde egentlig? Hvordan klarte de å holde meg så lenge?! Hva gjorde de egentlig mot meg?!!

Pause for dramatic effect…

Det har jo vært litt trykket stemning mellom meg og andre transpersoner på ene siden og Kvinnefronten på den andre den siste tiden, og da Kvinnefronten skulle holde et åpent møte her i min hjemby Trondheim om blant annet oppstart av et lokallag, skrev jeg hvordan hendelsene i det siste har fått meg til å føle meg uvelkommen. Det resulterte i at jeg ble spurt om jeg ville ta et privat møte med de to av Kvinnefrontens styremedlemmer som skulle lede dette informasjonsmøtet i Trondheim. Siden jeg jo har kritisert Kvinnefronten for å ikke være villige til å åpne for dialog, så jeg det derfor som riktig av meg å ta dette tilbudet. Selv om det var milevis utenfor min komfortsone å møte to fremmede mens jeg var i kvinneuttrykk, altså kledd som jente, og jeg var mildt sagt kvalm kvelden før møtet skulle finne sted. Jeg var så uvel at min venninne Marianne raskt tilbød seg å bli med som moralsk støtte slik at jeg slapp å møte de to helt alene, og sånn ble det.

Vi møttes alle fire klokken tre på en kafé på Trondheim Torg, og det ble raskt klart at de to fra Kvinnefronten var minst like nervøse som meg for dette møtet, og at de var slitne etter denne konflikten. Men vi satte oss ned sammen, og det første vi tok opp var selvfølgelig det som utløste konflikten, i alle fall for min del, nemlig invitasjonen av transfoben og mannshateren Julie Bindel til Kvinnefrontens feministiske frigjøringsfestival. De på sin side forklarte hvordan de hadde hørt henne snakke om prostitusjon på en messe i utlandet og blitt så imponerte at de bestemte seg for å invitere henne til å snakke hos dem også, og de visste vel noe om at hun var kontroversiell uten at de undersøkte dette så nøye, men de hadde aldri sett for seg at det ville utløse så mye følelser, og derfor mente de at de nok hadde handlet litt naivt da de trodde dette ikke ville by på noen problemer.

A cup of Hot coffee lateIllustrasjonsfoto: Phatpc / yayimages.com

Jeg fortalte hvordan det fikk meg til å føle, at det ikke nødvendigvis var at hennes tilstedeværelse i seg selv som gjorde meg utrygg, men at signaleffekten av å invitere henne fikk Kvinnefronten til å fremstå som transfiendtlige, og jeg sammenlignet det igjen med å se en god venninne gå hånd i hånd med noen som jevnlig mobber deg, og at dette gjør at jeg ikke får lyst til å besøke denne venninnen mer. De to representantene la seg langflate og sa at de aldri kom til å invitere Julie Bindel igjen, og de beklaget også at de hadde krenket meg. Og akkurat det, de beklaget ikke at jeg følte meg krenket, de beklaget at de hadde krenket meg, og mens det ble gjort hadde en av dem tårevåte øyne. En helt annen reaksjon enn den jeg hadde ventet på forhånd.

Videre sa de at de følte det var vanskelig å få svar fra transmiljøene på nøyaktig hva de ville at Kvinnefronten skulle gjøre, og derfor spurte de meg om jeg hadde noen tanker om dette. Jeg svarte at jeg krevde egentlig en tydeligere, offentlig unnskyldning for invitasjonen av Julie Bindel. Jeg sa også at jeg synes det var uheldig at Kvinnefronten som organisasjon brukte lang tid på å uttale seg, og når svaret kom var det utydelig og ga inntrykk av å ikke ha lyttet til kritikken. For frem til deres uttalelse kom, så hadde jo jeg og et par andre transpersoner mottatt drittslenging mot oss fra enkeltmedlemmer av Kvinnefronten på privaten, og disse hadde også uttalt seg negativt om transpersoner i diverse diskusjonsfora på nettet. Jeg ble forsikret om at disse ikke hadde noe verv i styre og stell i Kvinnefronten og at deres meninger ikke nødvendigvis representerte Kvinnefronten, samt at de hadde tatt en prat med noen av de mest aktive og slått ned på oppførselen deres.

Jeg svarte at det dessverre ikke er godt nok, fordi for meg som uavhengig så aner ikke jeg hvem som har verv i organisasjonen og når det ikke kommer noen andre uttalelser fra selve organisasjonen så fremstår disse som Kvinnefrontens faktiske meninger. Jeg sa derfor at Kvinnefronten bør ta offentlig avstand fra slike holdninger, samtidig som de får definert hvor Kvinnefronten står i forhold til transpørsmålene, for per i dag står det ingenting i Kvinnefrontens handlingsplan om transpolitikk. Det sistnevnte ble jeg faktisk lovt på stedet at var noe de skulle forsøke å få inn på neste handlingsplansmøte som finner sted neste høst, og da kom de også til å få endret det slik at det ble tydelig at alle som definerer seg som kvinne kan delta i styre og stell i Kvinnefronten. Igjen sa de at de hadde opptrådt litt naivt og gått ut i fra at det var tydelig nok ved å bare si «kvinner», fordi de tenker at definerer man seg som kvinne så er man kvinne. Der er faktisk Kvinnefronten og jeg på samme side, men ser som dem et behov for å tydeliggjøre dette for å unngå misforståelser. De spurte meg faktisk der og da om jeg hadde lyst til å bidra her siden de følte deres egen kompetanse innen transpolitikk ikke var god nok, eller om jeg visste om noen som kunne egne seg. Jeg stilte meg tvilende til om jeg er riktig person for en slik oppgave, men sa vel at jeg skulle tenke på det, dog mest for å være høflig.

Coffee with friendsIllustrasjonsfoto: Iko / yayimages.com

Møtet varte i omtrent en times tid før de to fra Kvinnefronten gikk for å forberede seg til kveldens møte på Hotell Augustin. Da de hadde gått så jeg vantro på min venninne Marianne som hadde sittet der som moralsk støtte og lyttet, og jeg spurte henne om dette møtet virkelig gikk så bra eller om jeg bare innbilte meg det. Det hadde vært en god tone gjennom hele møtet, de viste ydmykhet, ga meg taletid, lyttet til det jeg hadde å si og jeg følte aldri at de prøvde å overkjøre meg eller snakke i munnen på meg. Marianne var overrasket selv, for hun hadde også forventet noe helt annet og kunne bekrefte at dette virket som en god start for videre dialog.

For jeg venter selvsagt med å juble helt, for fortsatt vil jeg jo se at det jeg ble lovet faktisk blir gjennomført. Men jeg ser dette møtet som en god start, og det viser at det går an å ha en god dialog selv om man er uenige. Jeg dro også på Kvinnefrontens åpne møte på Hotell Augustin senere på kvelden, hvor jeg riktignok kun satt som stille tilhører gjennom hele møtet. Men jeg kom i prat med noen andre deltakere på møtet, og som en liten overraskende twist ble jeg faktisk med hele gjengen ut på byen etterpå. Og hold deg fast: dette er faktisk første gang jeg har gått ut på byen hjemme i Trondheim som jente, hvis vi ikke teller de gangene jeg har vært på jentepubene arrangert av Gudrun LLH. Så jeg ble overrasket både av Kvinnefronten og meg selv denne kvelden.

I løpet av byturen ble jeg også spurt om jeg ikke skulle melde meg inn i Kvinnefronten, men dette sa jeg bastant nei til. Under møtet på Hotell Augustin ble det klart at jeg er noe uenig med mye av det Kvinnefronten står for, og som jeg skrev i går har jeg også store problemer med å se meg selv som feminist. Men denne dagen hadde overrasket positivt, og selv om dette møtet på ingen måte kommer til å forandre verden i seg selv, så føler jeg at jeg har sådd et frø og at vi har noe å bygge videre på.

Så jeg følger spent med på fortsettelsen, og konstaterer at Kvinnefronten nå har ballen på sin banehalvdel og har muligheten til å rette opp for seg. Jeg håper virkelig de utnytter denne muligheten godt.

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lhbt #lgbt #Kvinnefronten #likestilling #likeverd #feminisme #kjønn #kjønnsroller #kjønnsforvirring #sesåbradetgårbaremanpratersammen #detgjenstårriktignokennååseordblitilhandling #menjegerpositiv