I en parallell verden hadde dette innlegget sannsynligvis åpnet med et bilde av meg selv i finstasen på denne feiringen av nasjonaldagen, kanskje til og med en bunad. Men den gang ei.

Vi lever ikke i den parallelle verdenen jeg beskriver, men i en parallell verden til den parallelle verdenen, den vi kjenner som vår verden. Og i denne verdenen ble jeg altså født som gutt og med den sosiale normen av at denne dagen, som alle andre dager som krever pent antrekk, så skal jeg tvinges inn i dressen som jeg hater mer enn jeg hater biter av gule sydhavsfrukter på pizza. I mens jeg presser meg gjennom en diger feststemt folkemengde som konstant står i fare for å stikke ut øynene mine med flaggene sine og lirer av seg hurra etter hurra, der jeg misunnelig ser meg rundt på alle de flotte bunadene og kjolene til dem som ikke bærer dette tradisjonelle festplagget.

Jeg hater dressen min, og jeg hater den enda mer når jeg ser hva jeg kunne ha gått med om de sosiale normene for antrekk hadde vært litt annerledes, eller enda bedre, om jeg hadde blitt født som det kjønnet jeg føler meg som. I tillegg hater jeg forresten korpsmusikk også. Nesten like mye som jeg hater biter av gule sydhavsfrukter på pizza. Ikke korpsmusikk i seg selv, for det kan være stilig, men de nitriste marsjene som fremføres på denne dagen gir meg et intenst ønske om å skade meg selv.

Jeg holder meg like godt hjemme. Da slipper jeg både dressen min, folkemengden, misunnelsen over å se de flotte antrekkene og bunadene, og ikke minst voldtekten av messinginstrumenter.

Nå har jeg riktignok aldri prøvd på meg en bunad. Det er godt mulig at jeg ikke hadde likt det, jeg som ikke tåler varme spesielt godt og svetter bare jeg ser sola, ville kanskje ikke trivdes så godt i et plagg hvis hovedbestandel er et tykt ullstoff. Det gjør det litt lettere å takle, å se for meg at det å presse seg inn i et kompakt og varmt ullplagg, samtidlig som man blir minnet på hvor mye kroppen har svulmet opp siden konfirmasjonsalder, og at dette kuliminerer i frykten for at en dårlig utført søm skal rakne om man våger seg på et åndedrag.


Pålegg fra Voss er fortsatt å foretrekke foran bunad fra Voss. Illustrasjonsfoto er rappet fra husfliden.no

Likevel, så har jeg fortsatt lyst til å prøve på meg en bunad for å se hvordan jeg tar meg ut i den, og om dette er noe for meg, eller om jeg skal kun konsentrere meg om å lengte etter å gå med en fin kjole med en dressjakke utenpå på dagen, som en erstatning for dressen. I mellomtiden holder jeg meg hjemme i joggebuksa med Nintendo 3DS-en min på nasjonaldagen. Det er kanskje ikke all verdens feiring, men det slår det å gå misunnelig rundt i et plagg jeg hater.

Hurra for 17. mai!

PS! Den fantastiske bloggeren Frøken W (begynn å blogge igjen snart, for Helgeland!) skrev et gjesteinnlegg i bloggen min i fjor høst om det å gå i bunad. Ta en titt på det, det er fortsatt hysterisk morsomt! Jeg kan riktignok rapportere om at hun nok ikke har lånt dressen min i dag…