Jeg skulle ønske jeg var jente. Siden jeg var tretten år har jeg hatt dette ønsket, men vært for redd til å innrømme det for verden. Likevel har jeg gradvis blitt modigere i løpet av årene, og tøyer stadig grensene slik at jeg en dag kanskje klarer å bli åpen om dette og ta skrittet fullt ut fra å være deltidsjente til å bli heltidsjente. Og da jeg for noen uker siden bestemte meg for å gjøre noe med utseendet mitt og kjøpte ny parykk, var det noe som slo meg.

Hvor mye jeg har utviklet meg som jente og menneske i løpet av de nesten fem årene jeg hadde den gamle parykken på hodet.

Parykken som fulgte meg gjennom alle mine utfordringer og forsøk på å tøye egne grenser i nesten fem år. Til å ha et så brennende ønske om å være jente, har jeg ikke akkurat skiftet frisyre særlig ofte…

For da den gamle parykken min ble kjøpt en gang på våren i 2009, var situasjonen min en ganske annen, og ganske ensom. Livet mitt som jente levde jeg kun ut på internett gjennom ulike chattekanaler, og selv om jeg hadde flere venninner som visste om hemmeligheten min og som også hjalp meg med ting som shopping, så viste jeg meg aldri for dem i kjolene jeg kjøpte. Å kle meg som den jenta jeg ville være var noe jeg gjorde når jeg var alene.

Dette skulle endre seg denne våren, da en av mine beste venninner, Ida, spurte meg om jeg ville bli med på en utkledningsfest med motsatt kjønn-tema hun skulle på. Hun kunne hjelpe meg med sminken og skulle følge meg hele veien hvis jeg ville. Jeg var litt i tvil om jeg turte, men siden det jo var en utkledningsfest og det kom til å være flere gutter der utkledd som jenter, så svarte jeg ja. Det hadde jo vært fantastisk å kunne være seg selv på fest for en gangs skyld, selv om de andre var utkledde. Men jeg ville gjøre det skikkelig, og visste at da trengte jeg en parykk. Det kunne det jo uansett vært fint å ha til siden også, og gikk på nettet for å lete. Jeg hadde ikke så god tid på meg siden festen var bare litt over en uke unna, og måtte gjøre noen kompromisser da jeg bestilte fra en norsk nettbutikk som kunne love rask levering, dersom jeg bestilte en av de få parykkene de hadde inne på lager. Jeg endte derfor opp med en som var litt kortere enn jeg hadde tenkt, og som da den kom frem, samme dag som festen skulle være, viste seg å være mørkere enn den fremsto på bildet på nett.


Et av de første bildene jeg tok til denne bloggen, tatt i et rom med lite lys og et kamera med dårlig batteri som slo seg av i et sett, så vi måtte bare ta bilder i full fart uten tid til å tenke billedutsnitt før kameraet slo seg av igjen. Jeg har eldre bilder av meg som jente enn dette, men siden jeg ikke har på meg masken på de bildene, ønsker jeg ikke å dele dem. Ennå, i alle fall…

Men jeg tok på meg parykken og festen ble en suksess. Mens guttene ellers ble ledd av for hvordan de så ut, ble jeg møtt med store øyne og kommentarer om at jeg jo så ut som en ekte jente, og så veldig bra ut til og med. Denne festen ble dermed et vendepunkt for meg, og jeg begynte å dukke opp på og arrangere jentekvelder med venninnene mine. På en av disse jentekveldene spurte en venninne som var aktiv blogger om det ikke kunne være en idé å starte en blogg om livet som deltidsjente, noe som resulterte i den bloggen du leser nå.

Endelig var jeg en av jentene, og det føltes godt å kunne være meg selv blant venner også, selv om jeg fortsatt ikke turte å gå ut kledd som jente, og måtte derfor skifte når jeg kom frem og når jeg skulle dra. Frykten for å møte noen kjente ble for stor, og jeg visste at skulle jeg klare dette, måtte jeg først øve meg på et sted hvor ingen kjente meg.


Mine første skritt som jente ute i Londons gater, utenfor hotellet vi bodde på. Nervøs, sa du…?

En uke etter at bloggen min åpnet høsten 2012, reiste jeg til London og gikk mine første skjelvende skritt på høye hæler ute blant folk, siden utkledningsfesten tre år tidligere. Parykken var den samme, og følget mitt var også den samme, min venninne Ida, men situasjonen var ny og skremmende. Etter noen nervøse skritt i starten, varmet jeg fort opp og ble etter hvert komfortabel med å kunne gå i kjoler ute blant folk. Så komfortabel at jeg sluttet å tenke over det, og det derfor ble en liten nedtur å returnere til Norge og gutteklærne mine etter uka som jente i den engelske hovedstaden. Jeg visste at jeg måtte tilbake igjen, men ante ikke at neste gang jeg pakket ned parykken min med nesen vendt mot London, i september året etter, så skulle jeg ikke reise med en venninne. For i løpet av året som spant seg i mellom hadde jeg truffet verdens nydeligste jente, og blitt kjæresten hennes.

Tilbake i London, et år senere. Med ny kjole, men samme maske og parykk.

Dette ble det neste vendepunktet i livet mitt, for etter at jeg traff henne tok virkelig utviklingen min fart. Jeg fortalte henne hemmeligheten min tidlig, og allerede på tredje date inviterte hun meg hjem til seg på en hjemmedate hvor antrekket var satt til kjole og høye hæler, for oss begge. Den trofaste parykken min var selvsagt godt plassert på hodet mitt også denne kvelden, og forble det også alle de gangene vi har gjentatt dette. Det var den også da jeg i fjor sommer, med kjæresten min ved siden av meg, for første gang gikk langs Stortingsgaten i Oslo på høye hæler og skremte vettet av en horekunde etter å ha kommet opp fra t-banen bak Nationaltheateret på vei tilbake til hotellet etter å ha besøkt en venninne. Vi reiste som sagt til London sammen den høsten, og jeg gikk kledd som jente under hele oppholdet. Uka vi tilbragte i London var visst vellykket, for bare noen dager etter at vi kom hjem, dro jeg ut på byen i Trondheim for første gang, på den månedlige jentepuben på café 3B, og gjentok det en måned senere. Og da nyttårsrakettene gikk av ved Kristiansten Festning, sto jeg midt i folkemengden utenfor festningsmurene og holdt kjæresten min i hånden i nyttårskjolen min og parykken på hodet.


Til ergrelse for gamle lesere: nyttårskjolen min! Den jeg svinset rundt i ved Kristiansten festning på nyttårsaften.

Når jeg skriver dette er det en uke til kjæresten min og jeg skal feire at vi har vært sammen i et år, og dette skal vi gjøre i London, med middag på biffrestaurant etterfulgt av musikalen «The Book of Mormon». Nok en gang skal jeg gå rundt i Londons gater som den jenta jeg ønsker å være i byen jeg elsker å være i. Men denne gangen får ikke den trofaste parykken min være med.

For etter nyttår var ikke lenger humøret det samme. Jeg følte meg ikke lenger vel når jeg tok på meg jenteklær og så meg i speilet. Jeg mislikte det jeg så, og hadde ikke lenger lyst til å utfordre meg selv. Jeg begynte å lure på om jeg hadde tatt feil. At jeg ikke ville være jente likevel. Men vi hadde bestilt ny tur til London i slutten av april, og jeg skulle se i løpet av denne uka om det fortsatt føltes sånn når jeg fikk gå rundt som jente hele tiden.

Det var da kjæresten min bemerket at den trofaste parykken min begynte å bli veldig slitt, og spurte om jeg ikke skulle bestille en ny sånn at jeg hadde den før vi dro. Så vi begynte å lete litt, og i stedet for å inngå kompromisser slik jeg gjorde fem år tidligere, endte jeg opp med noe som jeg likte godt og som kjæresten min og jeg var enige om at kunne kle meg. Da den kom noen uker senere og jeg fikk prøvd den på foran speilet, var det som om jenta jeg ønsket å være kom tilbake. Jeg hadde en frisyre og en hårfarge som kledde meg veldig godt, og så uendelig mye bedre ut enn jeg gjorde med den gamle parykken. Jeg fikk tilbake mye av selvtilliten som var borte, og i løpet av de to ukene som har gått siden jeg fikk den nye parykken har jeg vært ute og gått i Trondheim tre ganger som jente, hvorav en av dem var en time hos psykologen hvor jeg valgte å møte opp til timen som jente. Den gamle parykken var med andre ord klar for å pensjoneres.


En jente som stråler av fornyet selvtillit. Nå gleder jeg meg mer til Londonturen enn noen gang!

Men selv om den er blitt gammel og slitt, så har den vært med meg på store deler av min utvikling og min vei ut av skapet. Det er nesten uvirkelig å tenke på hvor jeg var da jeg kjøpte den for fem år siden, sammenlignet med hvor jeg er i dag. Og derfor føler jeg nesten at den fortjener et skikkelig farvel, og en verdig avskjed. Lik den de gamle konger fikk.


Så håper jeg at jeg får oppleve minst like mye fremgang med den nye parykken min på hodet. Kanskje så stor fremgang at jeg ikke trenger å kjøpe en ny, men heller lar mitt naturlige hår gro ut og formes til en jentefrisyre?

#transkjønnet #transkjønnethet #lhbt #skeiv #parykk #personlig #utvikling #selvutvikling #London #reise #jegtenteikkepåparykkenpåordentligda #deterphotoshop !