Etter to måneder uten et eneste relevant treff i stillingsutlysningene på NAVs hjemmesider, ble jeg tipset av en venninne fra studietiden om at de vurderte å få inn et nytt ansikt ved hennes arbeidsplass, i en stilling som passer både utdannelsen og den tidligere karrieren min. Og interessene mine, ikke minst!

Men siden kunnskap innen bruk av sosiale medier er et stort pluss i den jobben, anbefalte hun meg å ta med erfaringene mine som blogger i søknaden. Selv om jeg altså blogger anonymt fordi jeg ikke er åpen om at jeg er transkjønnet, som jo denne bloggen handler om, tenkte jeg faktisk at jo, dette kan jeg faktisk bruke til min fordel.

Faktisk, tenkte jeg, hvorfor ikke levere hele jobbsøknaden som Emilie i stedet for mannsnavnet mitt?

Men så har det jo seg sånn da at jeg i folkeregisteret står oppført med dette mannsnavnet og ikke som Emilie. Å bruke et annet navn kan tolkes som bruk av falsk identitet, og det er kanskje ikke noe sjakktrekk når man faktisk veldig gjerne kunne tenke seg å jobbe akkurat der. Slik jeg jo har.

Dermed droppet jeg den ideen, men jeg kommer til å sende dem en søknad og jeg kommer til å nevne at jeg blant annet har flere års erfaring som blogger. Kommer jeg så langt som et intervju kan jeg heller legge kortene på bordet da, og fortelle hvordan det henger sammen. Det at jeg tenker slik overrasker meg, for det ville vært utenkelig sist jeg var i en jobbsøkeprosess, og det viser hvor mye mer trygg på meg selv jeg begynner å bli.

Men inntil videre får vi bare vente og se hva som skjer, om det i det hele tatt blir så de tar inn noen. Om ikke annet har min tidligere studievenninne lovt å legge inn et godt ord for meg, og det er da noe.