For noen år siden, før jeg begynte å blogge om mitt liv som transkjønnet, var livet mitt ganske annerledes. Selv om jeg visste at jeg innerst inne følte meg som jente, så turte jeg ikke å la noen få se det. Jeg hadde flere venninner som visste om det, men ingen fikk noen gang se meg som noe annet enn gutt. Å kle meg som jente var noe jeg bare gjorde når jeg var sikker på at jeg var helt alene. Men så en dag kom den gode feen og gjorde meg til prinsesse for en kveld. Livet mitt ble aldri det samme igjen…

Det er vel ingen tvil om at dette bildet er manipulert, men jeg sier i fra likevel for å ikke provosere noen på Kvinneguidens forum…

Den gode feen var ingen andre enn min beste venninne på det tidspunktet, Ida. I hennes omgangskrets var utkledningsfester svært populære, og nå skulle det holdes en med motsatt kjønn som tema. Hun kom øyeblikkelig til meg og spurte om jeg ville være med. Det ville jo være en unik mulighet til å kunne kle seg som jente uten at noen fattet mistanke, mente hun.

Jeg trengte litt betenkningstid. For jeg lot jo knapt nok meg selv få se meg selv i speilet når jeg var kledd som jente, og tanken for å nå la andre se meg kledd i kjole gjorde meg mer uvel enn tanken på å styrte tre liter tran hadde gjort. Men Ida påpekte at jeg kom jo ikke til å være den eneste, og hvis jeg ville kunne hun også hjelpe meg med sminke og å velge ut antrekk. Så etter å ha tenkt meg om i noen dager takket jeg ja.

Så kom dagen, og universet smilte til meg ved å sørge for at en parykk jeg hadde bestilt kom frem i posten samme dag slik at jeg slapp å møte opp med guttefrisyre. Ida ankom hybelen min en gang utpå ettermiddagen med sminkesakene sine, og sammen gikk vi gjennom klesskapet mitt for å finne den riktige kjolen. Valget falt på en sort tubekjole med prikker og en sort gjennomsiktig bolero sammen med mørke strømpebukser og et par sorte pumps. Etter at jeg hadde tatt på meg kjolen, og motvillig viste meg for Ida i den, begynte hun å gå over ansiktet mitt med sminkebørstene sine. Til slutt satte hun på meg parykken, og ba meg snu meg mot speilet. Jeg sukket dypt og åpnet øynene…

…før jeg sperret dem opp, etterfulgt av et bredt smil. Jeg kunne ikke tro hva jeg så. Jeg som var vant med å se en gutt kledd i jenteklær når jeg så meg i speilet sto nå ansikt til ansikt med noe som så ut som en ekte jente. Jeg klarte ikke slutte å smile. Nå så jeg jo ut på utsiden slik jeg følte meg på innsiden! Og jeg følte meg som en prinsesse!

Magic bookIllustrasjonsbilde: Sergey Nivens / yayimages.com

Men selv om den gode feen hadde klart å gjøre meg til en prinsesse, måtte hun fortsatt få meg med til ballet. Jeg kan ikke beskrive hvor nervøs jeg var da jeg for første gang hørte lyden av 9 centimeter høye stiletthæler mot asfalten fra skrittene jeg tok, der jeg gikk ved siden av Ida som hadde skiftet til dress og slips og hadde tegnet på seg bart med eyelineren på overleppa. Men hvordan skulle egentlig dette gå? Kom de andre til å fatte mistanke? Kom de til å le av meg?

Og latteren satt virkelig løst denne kvelden, da den ene gutten etter den andre dukket opp horete kledd i alt for korte skjørt og overdreven sminke. Men ingen lo av meg. For om jeg ikke hadde følt meg som Askepott før, så gjorde jeg det nå da alle så mot meg og gispet da jeg kom. «Damn, du ser jo ut som en ekte jente jo!» «Du beveger deg jo helt naturlig også!» «Også med de hælene da! Hvordan klarer du det?». Jeg trakk bare på skuldrene og sa noe sånt som «det lurer jeg også på». De trengte jo ikke å vite at jeg hadde øvd på å gå i høye hæler som 15-åring på baderomsgulvet i mammas alt for trange pumps. De andre jentene viet meg veldig mye oppmerksomhet den kvelden, og selv om de var utkledd som gutter følte jeg meg som en av dem. Jeg hørte også Ida innimellom, etter hvert som hun ble mer og mer full, i samtale med andre peke mot meg og si «Hun der er daten min i kveld. Er hun ikke fin?». Og ja, jeg følte meg fin. Mye mer enn fin egentlig. Jeg hadde tidenes kveld, og jeg ville aldri at den skulle ta slutt.

Men som i eventyret tok kvelden slutt. Jeg slapp riktignok å løpe derifra på slaget midnatt, og jeg holdt meg selv igjen så lenge som mulig selv om jeg var utslitt. Men til slutt hadde nesten alle de andre gått, og da var vel også jeg nødt til å dra hjem. Ida, stadig påvirket av alkoholen, tok armen min og insisterte på å følge meg. «Det er ikke riktig av en gentleman å la en dame gå hjem alene» mente hun.

Neste dag møtte jeg opp på skolen, og bortsett fra et par ertende kommentarer fra de som hadde vært på festen, var det som om kvelden før aldri hadde funnet sted. Magien jeg hadde følt var borte og prinsessa var blitt til et gresskar igjen. Alt var akkurat som før. Alt utenom meg. For denne kvelden hadde forandret meg. Den hadde vist meg hvordan det føltes å føle seg fin og være en av jentene. Det ble klart at jeg kunne ikke gå tilbake til det gamle livet mitt nå, hvor jeg bare kledde meg i jenteklær i skjul når jeg var helt alene. Jeg måtte bli modigere. Jeg måtte tørre å vise verden at jeg egentlig er jente.

Denne kvelden forandret livet mitt. Hadde det ikke vært for den hadde jeg kanskje bare fortsatt med å kun kle meg opp i kjoler når jeg var alene og aldri latt noen få se meg som jente. Da hadde jeg heller aldri deltatt på den jentekvelden på hotellrommet i Bergen hvor Tegnehanne foreslo at jeg skulle begynne å blogge om mitt liv som transkjønnet, og du hadde heller aldri begynt å lese denne bloggen. Derfor kan vi takke en person for å ha startet det hele. Ida og jeg har kanskje ikke så mye kontakt som vi hadde, men det skyldes nok mer at vi ikke lenger bor i samme by. Likevel var det hun som tok rollen som den gode fe i eventyret mitt, og tok meg med ut for at jeg skulle få oppleve å være prinsesse for en kveld.

Så, Ida. Dette innlegget er til deg. Du vil alltid være en av mine beste venninner! Takk!

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lhbt #lgbt #prinsesse #eventyr #ball #fest #angst #depresjon #psykisk #helse #psyke #psykologi #utvikling #litttregutviklingsierkanskjenoen #mendeerofteikketransselv #devetikkebedrestakkars