Mot slutten av måneden har jeg min neste time hos Rikshospitalet og utredning for kjønnskorrigerende behandling. Det betyr at jeg må til Oslo, og de forrige gangene jeg har møtt til behandling har jeg reist med tog dagen før. Men fordi toget forlater Trondheim sentralstasjon omtrent klokken halv fire innebærer det at jeg må gå tidlig fra jobben. Det har jeg ikke lyst til, all den tid jeg ikke har stått frem som transkjønnet på jobben og jeg uansett har fri den dagen jeg har time så jeg slipper å si noe.

Derfor har jeg akkurat vært på telefonen med Pasientreiser for å få bestilt flybilletter. Men mens jeg tidligere har reist med toget som jente flere ganger, kjenner jeg nå at tanken på å skulle fly som jente skremmer vettet av meg. Ikke bare har jeg aldri gjort det før, men jeg er ikke spesielt glad i å fly i utgangspunktet…

Vel, egentlig er ikke det helt sant. Akkurat det med å fly i seg selv synes jeg faktisk er gøy og jeg har tidligere blogget om min første flytur som jente da jeg var oppe i en fireseters Cessna for to år siden. Men med kommersiell flyging er det alt det rundt selve reisen som stresser meg. Mens man på toget bare går og finner plassen sin og legger kofferten i nærmest tilgjengelige bagasjehylle, må man her møte opp på flyplassen i god tid før for å sjekke inn og levere inn bagasjen, før man kommer til den delen jeg misliker mest.

Sikkerhetskontrollen!

Du vet, der hvor man må stoppe opp og ta alle metallgjenstander ut av lommene, legge alt flytende i en liten gjennomsiktig plastpose, samt ta ut laptop og speilreflekskamera av sekken, mens andre folk står i kø bak deg og venter utålmodige på at du skal gjøre deg ferdig, før du sender dette gjennom for scanning og du selv må gjennom en metalldetektor. Piper det når du går gjennom, må også skoene av og sendes gjennom scanneren.

Alt dette synes jeg er ille nok når jeg reiser som gutt. Men hva med når jeg reiser som jente og har et utseende som ikke stemmer overens med det kjønnet og navnet som står på boardingpasset som jeg går og bærer på?

Tanken på å skulle gjøre alt dette i jentemodus, når jeg allerede har lav terskel for stress og høy frykt for å tiltrekke meg negativ oppmerksomhet, er nok til at jeg innbiller meg å kjenne svak prikking oppover venstre arm. Særlig om detektoren skal finne på å pipe i det jeg går gjennom og jeg må ta av meg skoene og foreta en manuell scan foran alle de andre. Det gjør også at jeg begynner å planlegge antrekket ut i fra hvilke sko jeg må ta på for å bruke minst mulig tid på sånt. Converse er jo ikke akkurat kjent for kunne lett smettes av og på.

Om jeg må ned på knær for å åpne skolisser, tviler på at jeg kommer til å reise i miniskjørt i alle fall!

Samtidig vurderer jeg om jeg må pakke et lite minimum av sminke i håndbagasjen i tilfelle den innsjekkede bagasjen forsvinner, fordi det ikke er snakk om å gå ut som jente neste dag uten sminke, og hvis jeg reiser som jente kommer jeg jo ikke til å ha noen gutteklær tilgjengelig heller. Men hvor mye klarer jeg egentlig å få med, og hvor mye av det trenger jeg egentlig? Hva kan jeg klare meg uten?

Det påstås om meg at jeg er flink til å overanalysere…

Riktignok var det litt sånn jeg følte det første gangen jeg skulle ta tog som jente også, men da hadde jeg i det minste med meg reisefølge som ga meg moralsk støtte på veien, noe som gjorde det lettere å gjennomføre på egenhånd senere. Det hadde vært fint om jeg hadde hatt den muligheten nå også.

Noen som vet hvor man kan henvende seg for å få et «jeg reiser alene»-skilt?