«Ikke gjør det» var det noen som sa. «Du vil få flere muligheter til å stå frem. Ikke stjel oppmerksomheten til brudeparet på deres store dag». Jo, de hadde nok rett, tenkte jeg. Det var tross alt min kusines bryllup, og hennes dag. Dette var ikke dagen å vise slekta at jeg er transkjønnet og føler meg som jente. Å møte opp i kjole ville få folk til å vende blikkene sine over på meg og bort fra brudeparet. Jeg fikk bare bite det i meg og igjen spille rollen som gutt ved å tvinge på meg dressen jeg hater og innimellom se misunnelig på alle de andre jentenes antrekk hele kvelden.

Alle? Nei, så sannelig. For jeg har knapt ankommet kirka før jeg observerer noen venninner av bruden stå og vente på kirketrappa. Alle har de på seg kjoler. Alle utenom en. Hun er kledd i bukser, jakke, vest, skjorte og slips. Hun har på seg dress.

For en stund siden skrev jeg her i bloggen at jeg var invitert i min kusines bryllup og at jeg gruet meg. Jeg gruet meg til å igjen tvinge meg selv inn i dressen jeg hater, fordi jeg er født med tissen på utsiden. Men innerst inne føler jeg meg som jente, og vet jeg hadde følt meg mye bedre om jeg kunne gått i en av kjolene mine som en av jentene. Derfor spurte jeg leserne hva de synes. Kunne jeg møte i et bryllup kledd i kjole?

Noen få sa ja, selvfølgelig. Hadde det vært de som hadde giftet seg hadde de ønsket at alle gjestene hadde det bra på dagen deres. Men flertallet var litt mer tvilende til om dette var en god idé, og de aller fleste sa at jeg burde høre med bruden først om det var greit for henne før jeg gjennomførte det. På en slik dag er det jo brudeparet som skal ha oppmerksomheten og en slik handling ville jo garantert tidvis fjerne fokus fra dem og over på meg. Og ja, det er vanskelig å være uenig i denne påstanden. Men hvorfor?

For som sagt, da bryllupet endelig skulle finne sted og vi ankom kirka la jeg med en gang merke til at en av brudens venninner ikke var kjolekledd. Hun hadde på seg dress. Jakke, bukser, vest, skjorte og slips. Akkurat som meg. Dress. Ikke aner jeg om hun hadde spurt sin venninne bruden i forkant av bryllupet om det var greit at hun møtte kledd i et antrekk som tradisjonelt sett er ansett som mannsklær. Jeg kunne jo ikke spørre henne heller, for jeg ville jo ikke være den tilsynelatende eneste som hadde et problem med klesvalget hennes. For det hadde jeg jo ikke, og det så det heller ikke ut til at noen andre hadde heller. Ingen så ut til å vie henne noe mer oppmerksomhet enn noen av de andre gjestene. Men hvorfor er dette greit, samtidig som man er redd for reaksjonene det ville gitt om jeg hadde møtt i kjole?

Noen vil kanskje argumentere med at jeg ikke er åpen om min transkjønnethet, og at min utvidede familie lever i uvitenhet om den. Det er veldig sant. Men likevel, hva så? Det var svært lite ved den dresskledde jenta som tydet på at hun befant seg under transparaplyen. Hun hadde langt hår, og presenterte seg med et jentenavn da jeg så vidt hilste på henne like før middagen. Mitt inntrykk er at hun var jente og ikke følte seg som noe annet enn jente, men hadde valgt dress fordi hun føler seg mer komfortabel i dress enn i kjole. Og det er selvsagt supert at hun da også kan gjøre dette uten at noen ser ut til å bli plaget av det.

Så hvorfor kan ikke en biologisk født gutt – transkjønnet eller ikke – ønske å møte til nøyaktig samme anledning kledd i det som tradisjonelt sett er ansett som kvinneklær, uten at det skaper bekymring for at det vil skape negative reaksjoner og at brudeparet vil bli fratatt oppmerksomhet? Hva er det med en gutt i kjole som er så utrolig mye mer skremmende enn en jente i dress?

For når alt kommer til alt så er det jo bare klær. Og klær har ikke kjønn, har de vel?

Hva tror du? Fortell meg i kommentarfeltet under!

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lhbt #lgbt #bryllup #kleskode #utfordring #skikk #bruk #samfunn #samfunnsnormer #antrekk #outfit #klær #mote #fashion