Jeg føler for å utdype forrige innlegg litt. Jeg skrev om hvordan samlivsbruddet og det at jeg måtte flytte hjem til foreldrene mine for en periode gjorde at jeg ikke kunne være jente når jeg ville lenger, og at det derfor ble vanskelig å oppdatere bloggen like ofte som før. Dette førte til at jeg fikk en del kommentarer fra lesere som sa at de ikke trengte at jeg publiserte nye bilder når jeg skriver så godt som jeg gjør. Jeg takker jo for det, men bildene er bare en liten del av det hele.

For hva er det egentlig å skrive om når livet føles sånn som dette?

Det er gått en ukes tid siden jeg flyttet hjem til foreldrene mine nå, og nesten to uker siden sist jeg fikk muligheten til å kle meg og gå ut som jente. Etter dette har jeg levd livet mitt i pappkasser fordi jeg er fast bestemt på at dette bare er midlertidig, og jeg bruker store deler av tiden min på å jakte på et nytt sted å bo. Sånt blir det ikke akkurat blogginnlegg av, eller i alle fall ikke gode blogginnlegg. Særlig ikke når jeg prøver å holde meg selv anonym, og da er det lite lurt å oppgi nøyaktig hvilke leiligheter på finn.no jeg finner interessante. Plutselig møter jeg noen som har lest bloggen min på visning, og som er der bare for å spore opp identiteten min. Eller enda verre – om jeg faktisk får tilslag på drømmeleiligheten, så vet hele bloggnorge hvor den er hen etterpå. Derfor holder jeg denne boligjakten langt unna bloggen min, og siden det er det som hovedsaklig tar opp tiden min nå om dagen, er det ikke så mye annet å skrive om heller.

For som sagt tidligere befinner jeg meg nå et godt stykke utenfor Trondheim sentrum, i det nabolaget jeg har vokst opp, med naboer jeg har «kjent» hele oppveksten. Selv når foreldrene mine ikke er hjemme vil det være i tøffeste laget å gå ut som jente her, og til og med måtte ta bussen i en halvtime en vei for å komme meg inn til sentrum. Selvsagt skal jeg utfordre meg selv, og det er også det at jeg kommer over et nytt hinder på veien mot å bli jente på heltid leserne mine ser ut til å like best. Men det er ikke så lenge siden jeg skrev om det å gå løs på utfordringer jeg ikke var klar for bare for å ha noe å skrive om og hvordan det ødela meg psykisk. Jeg er nødt til å ta ting i mitt tempo, og risikoen for å bli gjenkjent er større her enn noe annet sted i denne byen, og egentlig verden forøvrig. Derfor er jeg ikke klar for det.

Så hva gjenstår da, utenom innleggene om mat som jeg også må slutte med siden det var min eks-kjæreste som sto bak (nesten) alle rettene jeg publiserte her? Vel, det er vel kanskje tanker jeg måtte ha om problematikken rund transkjønnethet. Men jeg er forsiktig med å skrive slike innlegg fordi det lett blir så jeg tyr til pekefingeren og vips er jeg en tungt politisk og sinna transaktivist som forteller deg hvordan du skal tenke, noe jeg føler skremmer bort flere enn det hjelper med å forstå. Mitt ønske har hele tiden vært å vise gjennom en ordinær hverdagsblogg at jeg er en helt vanlig jente, selv om jeg er født med pikk. Og det føler jeg også hele tiden har vært min bloggs styrke også.

Men som jeg sa i forrige innlegg, så blir ikke bloggen nedlagt. Ikke tar den pause heller. Men innleggene vil bli langt mer sporadiske, for når livet blir satt på pause og jeg ikke får muligheten til å være meg selv, så kommer heller ikke ideene like lett heller.

Men jeg lover å prøve så godt jeg kan likevel.

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lhbt #lgbt #utfordring #depresjon #angst #psykisk #helse #endeligfantjeglivetspauseknapp #menvetdu #denerjævligoppskrytt