Når jeg begynner å skrive dette innlegget er klokken fem på ettermiddagen og jeg har akkurat stått opp. Jeg merket det allerede i går morges at noe var på gang, og jeg gikk gjennom hele arbeidsdagen i halvsvime, men var fast bestemt på å klare å fullføre dagen og at jeg følte meg bedre neste dag. Men utover kvelden ble formen bare verre, og sent i går kveld sendte jeg melding til sjefen om at jeg var nødt til å melde frafall.

Lurt var det, for i natt har jeg knapt nok sovet. Jeg lå og vred meg på et laken som føltes som sandpapir, i en blanding av kuldegysninger og svette mens jeg hadde en heftig indre krangel med alle de andre i rommet om hvem som var skyld i dette. Selv om jeg altså var helt alene. Feberen har det med å føkke ganske bra med hodet mitt når den slår til. Først klokken ni i morges sovnet jeg, og da sov jeg to eller tre timer.

Siden har jeg bare ligget i senga, og først nå klarte jeg å finne krefter til å stå opp for å gå på do. Så med det samme jeg er oppe har jeg satt meg ved PC-en for å forfatte dette blogginnlegget, hvor jeg i bunn og grunn ønsker å formidle dette dette budskapet:

DETTE HAR JEG IKKE TID TIL!

Dermed blir det ingen deltakelse på noen av Trondheim Prides arrangementer de neste dagene, men jeg håper i det lengste på at jeg i alle fall er oppegående nok til å få med meg «kvinnekvelden» på fredag. For å ikke snakke om at dette ikke drar ut så lenge at det blir enda mer ubehagelig å møte på Riksen i slutten av måneden.

Så selv om jeg har begynt på to nye blogginnlegg som jeg håper på å få postet fortest mulig, kommer jeg til å konsentrere meg om å slappe av og prøve å bli frisk de neste dagene. Bare så du er informert.