Jeg trodde det var ganske åpenbart egentlig, men folk lurer altså på hvorfor jeg bruker maske på alle bildene i denne bloggen. Da synes jeg det er på sin plass å forklare det nøyere, selv om jeg allerede har snakket om den i et av de første innleggene her i bloggen.

For å svare på det spørsmålet, må jeg stille et annet. Hvorfor blogger jeg egentlig?

Jeg startet denne bloggen for å kunne uttrykke meg som jente. Det kan jeg ikke i det daglige fordi jeg er født med guttekropp, og samfunnet forventer dermed at jeg går inn i den rollen de har tildelt personer av det mannlige kjønn. Jeg føler ikke jeg passer inn der. Jeg føler meg bedre når jeg får være jente, men per i dag så tør jeg ikke å bryte med disse normene. Det er min gamle fiende angsten som stopper meg.

«Bare hopp i det» sier folk. Folk sier sånne ting, fordi de ikke vet bedre. De ser jo bare situasjonen fra sidelinjen, og står ikke midt oppi det sånn som jeg. Men jeg kan fortelle at jeg en gang prøvde å hoppe ut i det ukjente. Jeg avtalte med en venninne at vi skulle møtes utenfor det eneste skeive utestedet i Trondheim. Det ville vel være lettere å møte aksept der enn ved et vanlig utested tenkte jeg. Men jeg kom ikke engang så langt at jeg fikk skiftet til jenteklær, før jeg først ble svimmel, så kvalm og deretter begynte ting å svartne rundt meg. Avtalen ble avlyst, for jeg var ikke i stand til å kle på meg engang, så redd var jeg.

I september 2012 var jeg i London for første gang, noe som ble godt dokumentert i denne bloggen. Der skulle jeg se om jeg klarte å gå ute blant folk som jente, i en by hvor sjansen for å møte kjente var minimal. Det var så vidt jeg klarte det der også først, og jeg måtte starte i det små med en ti minutter lang spasertur rundt hotellet første kvelden. Etterpå var jeg utslitt mentalt. Men jeg hadde greid det, og dagen etter kunne jeg prøve å gå litt lenger. Det endte med at jeg ikke tok på gutteklær igjen før jeg skulle hjem, og da føltes det rart. Jeg kom altså dit jeg ville, men ikke med en gang. Jeg måtte ta det gradvis, og da ble det lettere.

Slik er det med bloggen også. Hvis jeg legger ut bilder av meg selv, uten masken, så er sjansen for at jeg blir gjenkjent mye større. Denne tanken gjør meg urolig og kvalm. Hadde jeg ikke hatt masken min hadde jeg sannsynligvis ikke turt å opprette bloggen engang. I dag er jeg ikke tøff nok til å la alle få se meg for den jeg er. Men det kan hende at jeg etter hvert får så mye positiv respons på det jeg gjør at jeg blir så modig at jeg en dag kaster den, og kanskje til og med blir jente på heltid. Det hadde vært fantastisk.

Resirkulerer et bilde av et av mine favorittantrekk fra London. Fordi jeg kan.

Inntil da så er masken en utrolig stilig gimmick også da. Jeg kunne lagt inn en sensurstrek over øynene eller tatt et lavpikselert filter over ansiktet mitt. Men det hadde ikke blitt like stilig.

Så derfor har jeg maske på alle bildene av meg i denne bloggen.

Nå lurer jeg på hvor lang tid det tar før neste person spør. Folk som spør i kommentarfeltet under dette innlegget for å være morsomme teller ikke.